Pappan til jenta mi skal dø...

[Gjest susidusi]

Takk! Det går greit å "rippe" litt i det, men det er vanskelig å sette ord på.

Vi har et barn som var et på det tidspunktet.

Og, ja, jeg har vært bitter om hvorfor så unge mennesker skal forsvinne. Og, bitter om hvorfor akkurat min av alle mennesker. Og, jeg har vært bitter over at han bare ble borte uten si farvel. (ikke at det var hans skyld, men ja).

Eneste rådet jeg kan gi er: bruk tiden dere har nå til å si farvel. Dere har tid, og har fått en varsel. Bruk den!

PS: Jeg tror innerst inne at man som person alltid vil elske far til sitt barn, uansett hva slags relasjon man har. De har trossalt vært på å lage noe jævlig vakkert, og dermed så vil man sørge når dette skjer.

Anonymous poster hash: 829b0...e9d

Du har så rett.. Det et ikke det at jeg elsker denne mannen på en måte som man elsker kjæresten sin. Men på en annen måte, der det kanskje er enda sterkere. For det er dattra mi jeg elsker aller, aller mest her i verden. Så siden det er pappaen hennes elsker jeg jo han også, på en måte..

Vi skal bruke tiden så godt vi kan! Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Klem!

[Gjest susidusi]

Så leit, så meningsløst og så uendelig vondt for dere begge.

Jeg vil bare innstendig oppfordre deg til å ikke undervurdere hva hun forstår. Både nå og etterpå når han er død. Det er ikke noen grunn til å skulle spare henne for realiteten, den kommer uansett, og blir ikke bedre om hun får følelsen av at du har holdt noe tilbake fra henne. Tenk om det er noe hun ikke får fortalt ham nå, fordi hun ikke vet at han en dag er borte.

Ikke hør på de som sier hun ikke vil huske. Det kommer til å bli viktig å huske, og du er helt nødt til å hjelpe henne med det, mye gjennom hvilke minner dere skaper nå.

Fortell hva som skal skje, og når det skjer, bruk enkel ord. Han er død. Det betyr at han aldri kommer tilbake. Ikke fordi han ikke vil, men fordi han ikke kan. Ikke bli fristet til å pakke ting inn i vage ord: "sover" "reist langt bort" "reist til himmelen" Barn på den alderen er ikke i stand til å tenke abstrakt, eller å forstå at noe er bilde på noe annet. Sier du reist til himmelen kan det hende hun vil reise med fly for å besøke ham. Eller at hun blir såret av at han har reist fra henne og ikke vil komme ned og besøke henne.

Det høres fryktelig, fryktelig brutalt ut når jeg sier det sånn. Men vær mest mulig ærlig med jenta di. Selv om hun kanskje ikke skjønner hva alt betyr akkurat nå, så kan du på den måten i det minste fortsette å gjenta de samme tingene til hun blir gammel nok til å forstå fullt og helt. Og da slipper hun å oppleve at historien endrer seg når hun blir eldre.

La henne se ham når han er død. Det kan gjøre det lettere å forstå. Det kan være en trøst når hun blir større at hun var tilstede og var med. La henne være med i begravelsen. Vær forberedt på å svare på alle spørsmålene rundt den. Prøv å tilpasse til hennes nivå, men ikke lyv eller finn på.

Du har fått mange gode råd her om hva du kan gjøre før han dør. Vær aktiv og følg de som gjelder å ta mange bilder, videoer og notater, be ham lage minneboks. Klart han orker, det virker som om han er fokusert på å gjøre viktige ting for datteren sin nå. Om ikke fysisk selv, så kan han sikkert skrive ned ting han har hjemme som han vil at hun skal ha i den. Alt hun kan få med seg av minner fra faren sin vil være uvurderlig når hun senere i livet skal forholde seg til savnet av sin biologiske far. Du vet ikke nå hva som kan komme til å bety noe senere i livet hennes.

Hvis han sliter med å formulere seg i et brev, så husk at det som står der ikke behøver å være "viktig". Det kan være helt enkle hverdagsting. Notater fra dagen på sykehuset, hva han pleide like til middag, hva som helst. Det finnes en bok som heter "Til minne om" som er en minnebok for barn og unge som har mistet noen. Kanskje han kunne få den og fylle ut i den? Da trenger man ikke finne på så mye selv. Bilder av dem sammen, gjerne med kosedyr eller andre gjenstander eller klær som er mulig å samle på og kjenne igjen er supert. om 20 år der det kanskje ikke så lett å kjenne igjen seg selv som liten, men et kosedyr sammen med dem blir et håndfast minne som ikke endrer seg.

Jeg mener virkelig ikke å skremme deg her, og være så alvorlig. Jeg prøver bare å hjelpe. Jeg har dessverre erfaring, og vi fikk ikke muligheten til å si farvel eller å få hilsner til barna. Det er noe jeg virkelig savner, som barna ville hatt stor glede av nå.

Ikke bruk energi nå på arv eller svigermor. Hun er i en ekstrem situasjon. En mor som skal miste sin sønn og må nesten ansees utilregnelig og må tilgis nesten alt. Og arv finnes det regler for. Overformynderiet tar hånd om det hvis det er større verdier, men som verge kan du bli ansvarlig for å ta avgjørelser på deres vegne. Det kan være greit å ta en prat med ham om det, høre om han har et testamente som skal oppfylles. Jeg vet det er vanskelig, men det er bedre enn å få overraskelser etterpå.

Det finnes litt bøker om emnet som er beregnet på barn, og det finnes endel råd tilgjengelig om barn og sorg. Det kan hjelpe deg å takle det ved å lese litt. Sorgsenteret for barn på Ullevål er suverene, anbefaler å ta kontakt der også.

Stor klem, ønsker dere alt godt!

Anonymous poster hash: afac7...4c5

Åh, så utrolig fint innlegg av deg! Nå begynte tårene å renne. Tusen takk for et ærlig og inspirerende innlegg! <3

Jeg har så mange spørsmål om hva som skjer videre. Spørsmål som ingen kan svare meg på, da ingen vet hvordan hun reagerer enda. Synes dette er så ufattelig vanskelig. Men er fast bestemt på å være hundre prosent ærlig med henne fra første stund. Hun merker at noe er galt, det er helt tydelig.

Har lurt litt på det du nevner om å se han etter han er død, og være med i begravelse. Har hatt mange runder med meg selv om dette, og mener forskjellige ting for hver gang jeg tenker på det... Min mamma sier hun ikke vil jeg skal gjøre det, for hennes skyld. Samtidig vil jeg gjøre det for hennes skyld. Hva visst hun blir sinna på meg når hun blir eldre for at jeg ikke lot henne. Slike ting er så vanskelig

Du har jo egentlig helt rett i at hun burde inkluderes.. Virkelig.

Vi har skrevet bok som heter "Boka om pappan min". Den er utrolig fin, og der står det mye om hans interesser osv. Samt mye bilder av ham gjennom oppveksten. Tror og håper hun vil sette pris på den.

[Gjest Sobril]

Jeg er snart 40 men glemmer aldri min farmor som døde da jeg var fire-og-et-halvt. Hun døde også av kreft og vi hadde et spesielt og nært forhold.

Jeg fikk aldri være med på sykehuset fordi hun var så tynn og skranten. Jeg fikk heller ikke være med i begravelsen fordi jeg skulle "skånes". Dette gav meg mareritt i lang tid etterpå fordi jeg forestilte meg døden hundre ganger verre enn hva den egentlig er.

Min mor ville gjort det annerledes nå sier hun, men det var slik det ble gjort i "gamledager".

Uten sammenlikning for øvrig så mistet jeg et barn i dødfødsel i fjor. Storesøster gledet seg til å bli nettopp dét, og hun skulle selvsagt få se lillesøsteren sin selv om hun var død. Hun har en helt annen tilnærming til døden enn oss voksne, og det er ikke uvanlig å høre "hvis lillesøster hadde levd ville vi..." osv. Det synes jeg er hyggelig og inkluderende, og hun er med på å la lillesøster få ta del i hverdagen selv om hun ikke er her i levende live.

Det jeg mener å si er vel at du nødvendigvis bare må være ærlig ovenfor jenta di, og la henne få ta del av prosessen på en så ekte og fair måte som overhodet mulig.

Det er forbanna kjipt å miste faren sin så tidlig, men dessverre er det slik for noen. Så lenge hun ikke opplever at døden er sort og farlig, så kommer hun nok til å takle det bra.

Hvis du skjønner hva jeg mener(?)

Endret 20. august 2013 av Sobril

[Marsipan]

Jeg ville uten tvil ha tatt barnet med i begravelsen, og gjerne også reist for å se ham etter at han er død om det lar seg gjøre. (Det er mulig å gjøre avtale om privat skue, dersom du vil ha det øyeblikket alene med datteren din)

Det er vanskelig for barn å forstå døden. Kanskje er det litt lettere for henne dersom hun får se med egne øyne at han ikke puster, og kjenne at huden hans er kald?

Det er selvsagt helt spesielt å ta farvel med en forelder, og jeg har ingen erfaring med det, men barna mine har mistet både besteforeldre og to tanter altfor tidlig pga sykdom, i tillegg til "normale" dødsfall i familien som følge av alderdom. Og jeg har gang på gang blitt overrasket over hvor utrolig fint og verdig de har forholdt seg til det.

Det kan kanskje virke morbid, men siden hun er såpass liten ville jeg også vurdert å ta bilder av kisten og blomstene i kirken sånn at hun kan ta det fram og se på det siden om hun ønsker det. Fotografering er noe begravelsesbyrået kan være behjelpelige med, du har sikkert nok annet å tenke på den dagen.

Det aller viktigste er å møte datteren din på hennes premisser. Og det høres det ut som om du klarer fint!

Klemmer til dere begge.

[AnonymBruker]

Så fint med "Boka om pappan min"! Det høres ut som et veldig bra minne. Fortsett å skrive, ta flere bilder, det kommer aldri til å bli for mange.

Det å dele sorgen over at din datter mister pappaen sin, skjønner jeg godt at du kjenner på. For meg har det nesten vært tyngre enn mitt eget tap. Det kjennes så grusomt urettferdig, og er jo helt uforståelig for dem.

Nei, du kan ikke vite hvordan hun reagerer. Og du kan huske på at dette er noe hun kommer til å komme tilbake til og tilbake til på forskjellige stadier i oppveksten, ettersom hun forstår mer, ettersom hun lærer mer, ettersom hvilket stadie i utviklingen hun er i.

Jeg kan ikke komme på en eneste grunn til å ikke la henne delta i begravelsen "for hennes del". Hva er begrunnelsen til moren din for det? Nettopp fordi det ikke er lett å vite hva som blir viktig for henne nå eller når hun blir større, er det vesentlig å ikke velge disse tingene bort på vegne av henne nå.

Om du ikke vil ta råd fra en fremmed på et forum, så vil jeg bare be deg om å høre på andre kyndige i forhold til barn og sorg. Ikke en eneste av dem vil fraråde deg å la datteren se ham når han er død, eller å la henne delta i begravelsen. Garantert.

Og du: la henne se at du gråter og er lei deg. Det er ikke farlig. Tenk om hun også vil gråte, men ikke tør fordi hun tror man ikke skal? Vær ærlig :-) det er jo lov å være lei seg i denne situasjonen!

Anonymous poster hash: afac7...4c5

[Gjest navnelapp]

Så trist at du, datra di og faren hennar må oppleve dette! Eg støttar det dei seier over om å ta henne med i begravelsen. Ho kjem til å huske det, og å forstå det, om ikkje anna så i kroppen sin.

Barna mine hadde ei tante som dei var veldig glade i, som døde av kreft for nokre år sidan. Då ho fekk diagnosen var noko av det første ho gjorde å kjøpe, pakke inn og skrive eit brev til konfirmasjonsgåvene til dei to. Det var ei høgtideleg stund i sonen min sin konfirmasjon no i mai å pakke opp gåva og lese brevet frå tante. Smykket ho ga han har han på seg kvar dag. Slike ting betyr mykje for dei som lever igjen etter eit dødsfall.

[Gjest susidusi]

Jeg er snart 40 men glemmer aldri min farmor som døde da jeg var fire-og-et-halvt. Hun døde også av kreft og vi hadde et spesielt og nært forhold.

Jeg fikk aldri være med på sykehuset fordi hun var så tynn og skranten. Jeg fikk heller ikke være med i begravelsen fordi jeg skulle "skånes". Dette gav meg mareritt i lang tid etterpå fordi jeg forestilte meg døden hundre ganger verre enn hva den egentlig er.

Min mor ville gjort det annerledes nå sier hun, men det var slik det ble gjort i "gamledager".

Uten sammenlikning for øvrig så mistet jeg et barn i dødfødsel i fjor. Storesøster gledet seg til å bli nettopp dét, og hun skulle selvsagt få se lillesøsteren sin selv om hun var død. Hun har en helt annen tilnærming til døden enn oss voksne, og det er ikke uvanlig å høre "hvis lillesøster hadde levd ville vi..." osv. Det synes jeg er hyggelig og inkluderende, og hun er med på å la lillesøster få ta del i hverdagen selv om hun ikke er her i levende live.

Det jeg mener å si er vel at du nødvendigvis bare må være ærlig ovenfor jenta di, og la henne få ta del av prosessen på en så ekte og fair måte som overhodet mulig.

Det er forbanna kjipt å miste faren sin så tidlig, men dessverre er det slik for noen. Så lenge hun ikke opplever at døden er sort og farlig, så kommer hun nok til å takle det bra.

Hvis du skjønner hva jeg mener(?)

Tusen takk for gode råd

Jeg synes det er så godt med synspunkt utenfra, da det kan være vanskelig for oss som er midt inni situasjonen å se det på riktig måte om du skjønner.

[Gjest susidusi]

Jeg ville uten tvil ha tatt barnet med i begravelsen, og gjerne også reist for å se ham etter at han er død om det lar seg gjøre. (Det er mulig å gjøre avtale om privat skue, dersom du vil ha det øyeblikket alene med datteren din)

Det er vanskelig for barn å forstå døden. Kanskje er det litt lettere for henne dersom hun får se med egne øyne at han ikke puster, og kjenne at huden hans er kald?

Det er selvsagt helt spesielt å ta farvel med en forelder, og jeg har ingen erfaring med det, men barna mine har mistet både besteforeldre og to tanter altfor tidlig pga sykdom, i tillegg til "normale" dødsfall i familien som følge av alderdom. Og jeg har gang på gang blitt overrasket over hvor utrolig fint og verdig de har forholdt seg til det.

Det kan kanskje virke morbid, men siden hun er såpass liten ville jeg også vurdert å ta bilder av kisten og blomstene i kirken sånn at hun kan ta det fram og se på det siden om hun ønsker det. Fotografering er noe begravelsesbyrået kan være behjelpelige med, du har sikkert nok annet å tenke på den dagen.

Det aller viktigste er å møte datteren din på hennes premisser. Og det høres det ut som om du klarer fint!

Klemmer til dere begge.

Jeg er bare så redd for at hun skal synes det er skremmende.. Han blir jo mer og mer annerledes. Tynn, svak og bleik liksom.. Han et nesten ikke til å kjenne igjen NÅ, og det blir jo verre. Er redd for at hun skal bli redd også. Men ja, hun fortjener å få lov!

[Gjest susidusi]

Så fint med "Boka om pappan min"! Det høres ut som et veldig bra minne. Fortsett å skrive, ta flere bilder, det kommer aldri til å bli for mange.

Det å dele sorgen over at din datter mister pappaen sin, skjønner jeg godt at du kjenner på. For meg har det nesten vært tyngre enn mitt eget tap. Det kjennes så grusomt urettferdig, og er jo helt uforståelig for dem.

Nei, du kan ikke vite hvordan hun reagerer. Og du kan huske på at dette er noe hun kommer til å komme tilbake til og tilbake til på forskjellige stadier i oppveksten, ettersom hun forstår mer, ettersom hun lærer mer, ettersom hvilket stadie i utviklingen hun er i.

Jeg kan ikke komme på en eneste grunn til å ikke la henne delta i begravelsen "for hennes del". Hva er begrunnelsen til moren din for det? Nettopp fordi det ikke er lett å vite hva som blir viktig for henne nå eller når hun blir større, er det vesentlig å ikke velge disse tingene bort på vegne av henne nå.

Om du ikke vil ta råd fra en fremmed på et forum, så vil jeg bare be deg om å høre på andre kyndige i forhold til barn og sorg. Ikke en eneste av dem vil fraråde deg å la datteren se ham når han er død, eller å la henne delta i begravelsen. Garantert.

Og du: la henne se at du gråter og er lei deg. Det er ikke farlig. Tenk om hun også vil gråte, men ikke tør fordi hun tror man ikke skal? Vær ærlig :-) det er jo lov å være lei seg i denne situasjonen!

Anonymous poster hash: afac7...4c5

Vi prøver så godt vi kan. På en måte tror jeg dette vil være med på å gjøre det lettere for henne. Vi er jo på en måte litt heldig som får sjansen til å gjøre slikt.. Samtidig som vi er maks uheldige selvsagt..

Mamma deler nok de samme tankene som meg om at hun ikke vil hun skal bli redd. Men ringte henne faktisk nå, og gjentok mye av det dere har skrevet. Og hun sa at dere faktisk har helt rett, og hun tilbydde seg å være med i begravelsen for å "passe" på henne. Snille mammaen min

Vi gråter mye. Men prøver å ikke vise at jeg gråter hele tiden. Selv om det blir mye likevel. Da sier hun "mamma aua og lei seg" så klemmer hun meg <3 hun er så liten og herlig. Har ikke ord

[Gjest susidusi]

Så trist at du, datra di og faren hennar må oppleve dette! Eg støttar det dei seier over om å ta henne med i begravelsen. Ho kjem til å huske det, og å forstå det, om ikkje anna så i kroppen sin.

Barna mine hadde ei tante som dei var veldig glade i, som døde av kreft for nokre år sidan. Då ho fekk diagnosen var noko av det første ho gjorde å kjøpe, pakke inn og skrive eit brev til konfirmasjonsgåvene til dei to. Det var ei høgtideleg stund i sonen min sin konfirmasjon no i mai å pakke opp gåva og lese brevet frå tante. Smykket ho ga han har han på seg kvar dag. Slike ting betyr mykje for dei som lever igjen etter eit dødsfall.

Tusen takk!

Vet jo bare med meg selv hvor glad jeg er for ringen jeg fikk av oldemora mi før hun døde nå i vinter. Den et gull verdt, og eg veldig fint minne <3

[Gjest Sobril]

Tusen takk for gode råd

Jeg synes det er så godt med synspunkt utenfra, da det kan være vanskelig for oss som er midt inni situasjonen å se det på riktig måte om du skjønner.

Det er ingenting som er riktig i det som er i ferd med å skje dere nå, og det er mye som kan gjøres feil når det gjelder å håndtere små barn og døden.

Folk er forskjellige selvsagt, men barn som fremdeles er uberørt av tragedier har heller ikke fått med seg hvor fæl vi voksne har en tendens til å gjøre døden. Det ER selvsagt fælt at hun mister faren sin, men mye handler også om hvordan vi lærer barna å ta til seg alt dette.

Trist? Definitivt

Naturlig? Ja, det også - selv om han selvsagt burde blitt mye eldre

[Gjest susidusi]

Det er ingenting som er riktig i det som er i ferd med å skje dere nå, og det er mye som kan gjøres feil når det gjelder å håndtere små barn og døden.

Folk er forskjellige selvsagt, men barn som fremdeles er uberørt av tragedier har heller ikke fått med seg hvor fæl vi voksne har en tendens til å gjøre døden. Det ER selvsagt fælt at hun mister faren sin, men mye handler også om hvordan vi lærer barna å ta til seg alt dette.

Trist? Definitivt

Naturlig? Ja, det også - selv om han selvsagt burde blitt mye eldre

Helt riktig!

Som sagt har jeg sett at hun forstår en god del, og undervurderer henne ikke idet hele tatt lengre. Hun er ei smart jente

Jeg vil nok gjøre feil i denne prosessen, det tror jeg. Men jeg er jo bare mennske, og kan ikke gjøre alt riktig selv om jeg så gjerne vil det. Jeg kommer til å ta ting litt etter litt, og ikke forhaste meg.

Men et spørsmål.. Bør jeg si til henne at pappa skal dø FØR han faktisk er død? Kanskje best å vente til det er faktum..

[Gjest Sobril]

JEG ville forberedt henne. Men først gi en liten "opplæring" rundt døden kanskje? Fortelle at pappa er veldig syk og mest sannsynlig vil dø snart.

Aner ikke hvordan jenta di vil reagere, men generelt blir man vel mer sjokkert av alt som kommer brått på.

[Marsipan]

Enig med Sobril! Gi henne tid til å venne seg til tanken. Hun ser sikkert allerede at han forandrer seg mye.

Bare husk på (dette dreit jeg meg ut på selv, nemlig) å forklare henne nøye at pappa har en sykdom han kommer til å dø av, men at de aller fleste blir friske igjen når de er syke. Mitt barn ble livredd for at jeg skulle dø da jeg ble liggende med bihulebetennelse i to dager fordi jeg ikke hadde vært grundig nok i forklaringene mine. Følte meg ikke akkurat som årets mamma da...

[plix]

Dere gir så gode råd, dette er råd jeg skal huske på for fremtiden. Forhåpentligvis havner jeg aldri i en så trist situasjon, men ingen lever evig. Så en liten takk fra meg også

Jeg skal ikke tilføye noen råd selv, men tankene mine er hos dere, susidusi.

[Signe83]

Dette var utrolig vondt og sterkt å lese!

Du spør hvordan du skal takle dette, men synes det er vanskelig å gi noen gode råd dersom man ikke har vært igjennom dette selv. Tenker likevel i retning familievernkontoret, dersom du ikke vet hvordan du skal takle dette ift. datteren din. De er spesialister på barn og sorgreaksjoner.

En klem til deg og den lille datteren din!

[Signe83]

En liten tilføyelse.. Dersom man skal foreta en liten opplæring omkring døden kommer det an på barnet og dens modenhet. Barnet er jo tross alt bare to år. Men inntrykket mitt er at litteratur ofte gir noe positivt. Den første boka om døden jeg kommer på som kan appelere til en toåring er Kari Grossmanns Lillesøster-serie. Lillesøster og Mimmi, er det det den som omhandler døden heter?

[AnonymBruker]

Folk takler sorg forskjellig. La jenta være med i begravelsen, og få noen til å ta bilder fra begravelsen. Det er godt å ha i ettertid. Selv har jeg bilder fra begravelser til familiemedlemmer, og det er veldig godt å ha nå. Du Døds-annonse og minneord er også verdt å ta vare på. De første dagene og ukene gråter du selvsagt til du er øm i magen, men det gjør ikke noe.

Min kusine døde for noen år siden, og hadde en sønn som da var 4 år. Han husker mammen sin, og har fine minner om henne. I begravelsen gikk han fram og tilbake mellom sin pappa og sine onkler, og han sto på ene kort-enden ute ved graven - med pappaen rett bak seg. Han var også med på syning, og løp inn med pappaen og så med mormor og morfar. Frivillig. Noen dager etter begravelsen begynte han imidlertid å spørre etter mammen sin, og da var det godt å ha bildene fra begravelsen... Ta bilder av kista og blomstene inne i kirka, og ute ved graven før og etter at kista er i jorda.

Det er klart det er forskjell på en toåring og en fireåring, men toåringen har godt av å være med i begravelsen, - og å bli forberedt på det som skjer med at pappaen dør og det som skjer etterpå. Viktig å ta vare på alle minnene fra begravelsen og fra han levde. Flott at dere lager bok til henne!

Anonymous poster hash: e8a1f...c57

[AnonymBruker]

http://www.godeforeldre.no/gode_foreldre/tema/s/sorg/N%C3%A5r+mamma+eller+pappa+d%C3%B8r.9UFRHY36.ips

Anonymous poster hash: e8a1f...c57

[Gjest celine]

Ville bare gi deg og veslejenta di en god