Pappan til jenta mi skal dø...

[Gjest susidusi]

Forferderlig Alt godt til dere.

Jeg mistet faren min da jeg var 2 - kreft det også. Han fikk diagnosen og 2 mnd igjen å leve et par dager før mamma fødte meg. Vi fremskyndet dåpen så han kunne være til stede.

Nå skal jeg ikke gi noe falskt håp, men en uke er nok absolutt minimum - som regel er det mer enn det, selv om kreften har spredt seg til stadium 3 (slik det var hos faren min - hadde spredt seg til lymfene og han hadde en svulst på størrelse med en golfball før han gikk til legen første gang). Likevel gikk det totalt 2 år.

Nå vet jeg ikke hans livssituasjon og hvordan det er med familie/venner, men dette er vel hans eneste barn og når man kommer i slike situasjoner føler man mye sterkere viktigheten av familie. Så alt jeg kan si er at dere får delta og treffe ham så ofte dere kan denne tiden.

En liten ting jeg vil legge til; snakk med datteren din om dette ofte og ikke konkluder med at hun er "for ung til å forstå". Min mor gjorde det med meg - det var alltid familie rundt henne og min storesøster, mens jeg var "for ung til å forstå" og var mer alene og mens jeg vokste opp var det gitt at jeg ikke hadde samme behov for trøst. Om barn ikke forstår situasjonen kan de fortsatt oppfatte sorgen rundt seg og de trenger fortsatt oppmerksomhet.

Ang. svigermor - det er som det er. Hun har det selvsagt veldig vondt. Hvis du nesten ikke har tatt med datteren din for å se ham inntil nå, er det naturlig at hun har litt problemer med det som foregår - man skal ikke måtte være døende for kontakten gjenåpnes. Uavhengig av hvordan status er mellom deg og ham så handler dette mest om deres barn som bør ha kontakt med sin far.

Jeg har ikke fått så mye informasjon om sykdommen jeg, egentlig. Vi prøver å la være å prate om det.. Men han blir jo tydelig dårligere og dårligere for hver dag, og han sier selv at han ikke tror han har så lenge igjen..

Tusen takk for tipset! Det er jammen ikke lett å vite hvordan man skal takle ting, så jeg setter stor pris på å få høre andres erfaringer

Sier det igjen.... Jenta mi og pappaen hennes har hatt mye samvær det siste året! Og det hadde ingenting med at han var syk å gjøre, for det er noe han nettopp har funnet ut selv. Han valgte å ha kontakt med dattra si, og selvfølgelig skal han få lov til det. "Svigermor" er fullstendig klar over dette her, men har ikke personlig hatt noe å gjøre med jentungen. Nettopp fordi hun ikke interesserer seg, og har aldri gjort det heller.

[Teriyaki]

Synes folk kan begynne å lese skikkelig før de uttaler seg i slike tråder.

[AnonymBruker]

Hadde jo vært en god ide å svelge i seg stoltheten og latt faren få være med jenten sin FØR du fikk vite at han kreperte om en måned. Kjenner jeg blir litt uvell over at du lager nærmest et syteinnlegg samtidig som du sier at du hater han (det var _din_ avgjørelse å beholde barnet).

Tristeste jeg ser er mødre som slurver med prevansjonen og blir gravid i et ustabilt forhold, for så å nekte barnefaren å ha samvær.

Synes folk kan begynne å lese skikkelig før de uttaler seg i slike tråder.

Signerer Teriyaki.

Anonymous poster hash: 2ba73...b22

[Gjest susidusi]

Etter første dag i bhg hat mini pådratt seg feber... Hurra..

Dette betyr at vi ikke får besøke han, da han ikke kan risikere å bli syk han også. ting går virkelig ikke vår vei for tiden..

[Erica❤]

Ånei:(

god bedring til datteren

Klem til deg ❤❤❤❤❤❤

[AnonymBruker]

God bedring til datteren din.. Vi får håpe det går fort over.

Kreft er ondt, det kan komme så plutselig og gå så utrolig fort. Regner med at hun rekker å komme seg før han evt. går bort, og at de kan få et siste møte i det minste... Men da har han kanskje mulighet til å få skrevet et brev mens dere ikke får kommet dere inn dit?

Ønsker dere alt godt, håper virkelig ting går så godt som det kan. Jeg er sikker på at jenta får det bra med deg, du virker utrolig sterk!

Anonymous poster hash: 548ee...e65

[Gjest susidusi]

God bedring til datteren din.. Vi får håpe det går fort over.

Kreft er ondt, det kan komme så plutselig og gå så utrolig fort. Regner med at hun rekker å komme seg før han evt. går bort, og at de kan få et siste møte i det minste... Men da har han kanskje mulighet til å få skrevet et brev mens dere ikke får kommet dere inn dit?

Ønsker dere alt godt, håper virkelig ting går så godt som det kan. Jeg er sikker på at jenta får det bra med deg, du virker utrolig sterk!

Anonymous poster hash: 548ee...e65

Får håpe det hun er allerede feberfri i dag, faktisk.. Så vet ikke hva som gikk av henne men tror uansett vi venter til i morgen med å dra til sykehuset.

Han holder faktisk på å skrive et brev. Mwn han synes det er vanskelig å sette ord på ting, sier han. Men han prøver i alle fall!

Jeg og jenta mi skal nok klare oss... men det er vondt og leit likevel :/

[Gjest Phoenix]

Jeg kondolerer.

Jeg mistet mannen min for 4 år siden, min klippe, min kjæreste. Han var 21 år. Det kom som et lyn fra himmelen. Plutselig var han der og plutselig så var han bare borte.

Dere har litt tid. Prøv og gjøre noe ut av det. Om jenta er syk, så dra du og få tak i noe du kan bevare for jenta di! Ta vare på bilder av han om du har for jenta di kommer nok til å spørre. Du har også fått mange gode forslag her.

Beklager, men jeg klarte ikke å lese hele tråden. Dette var tøft å lese....

[Gjest]

:hug:

[tuji]

Dette var trist å lese. Hvis jeg kan få komme med et råd, så ville jeg prøvd å forberede datteren din på at pappa skal dø, og la henne være delaktig selv om hun er liten. Selv om hun kanskje ikke husker det når hun blir stor, tror jeg det vil hjelpe henne i sorgen som kommer den første tiden. Min erfaring med å ta opp alvorlige ting med små barn, er at vi voksne ofte gjør det så vanskelig, mens det egentlig er nok å bruke enkle ord – ut fra deres ståsted.

Kanskje kan du og pappa fortelle henne sammen at pappa er så syk at han ikke blir frisk igjen, og at han skal dø. Så må man bare være på vakt mot å bruke uttrykk som "å sovne inn" (kan jeg dø når jeg sovner!!?) og være opmerksom på hennes reaksjoner.

[miramis]

Synes folk kan begynne å lese skikkelig før de uttaler seg i slike tråder.

Det sto ingen steder i tråden at han ikke ville ha samvær, derimot fikk jeg inntrykk av at hun ble uplanlagt gravid som 17 åring i et ustabilt forhold, kranglet med fyren (han hadde jo faktisk ingenting å si om abort/beholde, var jo garantert ikke klar for barn og da blir det jo krøll).

[Gjest Blondie65]

Jeg har lest hele tråden og ønsker å si at jeg tenker på dere i den vanskelige situasjonen.

Til Zazzles og et par andre: det er en tid og en plass for alt - og ikke minst er det visse ting og tema som ikke passer å diskutere til enhver tid. Dette er ikke en tråd for å ugge seg over rettigheter i forbindelse med abort, dette er en tråd til støtte for en person som sørger. Er det virkelig ikke mulig å forstå hvor vanskelig det er for en ung mor å måtte forholde seg til et lite barn og den døende alt for unge faren til dette barnet og at syrlige kommentarer om livet før dette ikke passer her?

[Gjest susidusi]

Jeg kondolerer.

Jeg mistet mannen min for 4 år siden, min klippe, min kjæreste. Han var 21 år. Det kom som et lyn fra himmelen. Plutselig var han der og plutselig så var han bare borte.

Dere har litt tid. Prøv og gjøre noe ut av det. Om jenta er syk, så dra du og få tak i noe du kan bevare for jenta di! Ta vare på bilder av han om du har for jenta di kommer nok til å spørre. Du har også fått mange gode forslag her.

Beklager, men jeg klarte ikke å lese hele tråden. Dette var tøft å lese....

Kondolerer så mye til deg også

Det er så urettferdig at så unge mennesker bare skal forsvinne for oss.. Har ikke ord for det. Hadde dere barn? Ikke meningen å rippe opp i sorgen din, altså.. Men synes det er lett og greit å vite hvordan andre har taklet en lik situasjon. Selv om det på en måte ikke er fet samme, da han ikke er mannen min. Men likevel er han jo en viktig del av livet mitt..

[Gjest susidusi]

Dette var trist å lese. Hvis jeg kan få komme med et råd, så ville jeg prøvd å forberede datteren din på at pappa skal dø, og la henne være delaktig selv om hun er liten. Selv om hun kanskje ikke husker det når hun blir stor, tror jeg det vil hjelpe henne i sorgen som kommer den første tiden. Min erfaring med å ta opp alvorlige ting med små barn, er at vi voksne ofte gjør det så vanskelig, mens det egentlig er nok å bruke enkle ord ut fra deres ståsted.

Kanskje kan du og pappa fortelle henne sammen at pappa er så syk at han ikke blir frisk igjen, og at han skal dø. Så må man bare være på vakt mot å bruke uttrykk som "å sovne inn" (kan jeg dø når jeg sovner!!?) og være opmerksom på hennes reaksjoner.

Takk for gode råd!

Har skjønt gjennom den korte tiden her at jenta slett ikke er så "dum" og uvitende som jeg trodde. Tror nok hun forstår mer enn jeg og andre tror. Merker det på måten hun ikke herjer og roper (slik hun pleier hjemme osv) når hun er sammen med han nå.. Akkurat som hun skjønner at pappa er svak nå. Jeg er så imponert over henne!! Har ikke ord..

[Gjest susidusi]

Det sto ingen steder i tråden at han ikke ville ha samvær, derimot fikk jeg inntrykk av at hun ble uplanlagt gravid som 17 åring i et ustabilt forhold, kranglet med fyren (han hadde jo faktisk ingenting å si om abort/beholde, var jo garantert ikke klar for barn og da blir det jo krøll).

Du har rett i at graviditeten ikke var planlagt, men hva har vel det med saken å gjøre? Faktum er at jeg valgte jenta mi, og vet du, hadde jeg fått tatt valget igjen hadde jeg valgt AKKURAT det samme.

Jeg kranglet ikke med barnefaren, nei. Men han var ikke tilstede, ville ikke være tilstede. Sa han var på feil sted i livet for det. Det var fult og helt hans valg, på samme måte som det var mitt valg hvorvidt jeg ville ta en abort eller ikke. Det har IKKE skadet han på noen måte, da han ikke trengte bekymre seg for oss i det hele tatt det første året.

Men heldigvis for oss alle så valgte han å komme tilbake til han. Jeg er på ingen måte bitter for hans valg. Så jeg forstår virkelig ikke hva du vil frem til med kommentarene dine?

Han elsker dattra si, og skulle ønske han hadde tatt til fornuften tidligere (hans ord).

[Gjest susidusi]

Jeg har lest hele tråden og ønsker å si at jeg tenker på dere i den vanskelige situasjonen.

Til Zazzles og et par andre: det er en tid og en plass for alt - og ikke minst er det visse ting og tema som ikke passer å diskutere til enhver tid. Dette er ikke en tråd for å ugge seg over rettigheter i forbindelse med abort, dette er en tråd til støtte for en person som sørger. Er det virkelig ikke mulig å forstå hvor vanskelig det er for en ung mor å måtte forholde seg til et lite barn og den døende alt for unge faren til dette barnet og at syrlige kommentarer om livet før dette ikke passer her?

Takk for støttende ord, virkelig!

[Teriyaki]

Det sto ingen steder i tråden at han ikke ville ha samvær, derimot fikk jeg inntrykk av at hun ble uplanlagt gravid som 17 åring i et ustabilt forhold, kranglet med fyren (han hadde jo faktisk ingenting å si om abort/beholde, var jo garantert ikke klar for barn og da blir det jo krøll).

Det stod at han hadde tatt seg sammen i det siste og at relasjonen mellom dem hadde blitt sterkere. Jeg og flere andre herhar forstått for lenge siden at ts aldri har nektet samvær, men tvert i mot ønsketddet.

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye til deg også

Det er så urettferdig at så unge mennesker bare skal forsvinne for oss.. Har ikke ord for det. Hadde dere barn? Ikke meningen å rippe opp i sorgen din, altså.. Men synes det er lett og greit å vite hvordan andre har taklet en lik situasjon. Selv om det på en måte ikke er fet samme, da han ikke er mannen min. Men likevel er han jo en viktig del av livet mitt..

Takk! Det går greit å "rippe" litt i det, men det er vanskelig å sette ord på.

Vi har et barn som var et på det tidspunktet.

Og, ja, jeg har vært bitter om hvorfor så unge mennesker skal forsvinne. Og, bitter om hvorfor akkurat min av alle mennesker. Og, jeg har vært bitter over at han bare ble borte uten si farvel. (ikke at det var hans skyld, men ja).

Eneste rådet jeg kan gi er: bruk tiden dere har nå til å si farvel. Dere har tid, og har fått en varsel. Bruk den!

PS: Jeg tror innerst inne at man som person alltid vil elske far til sitt barn, uansett hva slags relasjon man har. De har trossalt vært på å lage noe jævlig vakkert, og dermed så vil man sørge når dette skjer.

Anonymous poster hash: 829b0...e9d

[Erica❤]

Jeg kondolerer.

Jeg mistet mannen min for 4 år siden, min klippe, min kjæreste. Han var 21 år. Det kom som et lyn fra himmelen. Plutselig var han der og plutselig så var han bare borte.

Kondolerer ❤

[AnonymBruker]

Så leit, så meningsløst og så uendelig vondt for dere begge.

Jeg vil bare innstendig oppfordre deg til å ikke undervurdere hva hun forstår. Både nå og etterpå når han er død. Det er ikke noen grunn til å skulle spare henne for realiteten, den kommer uansett, og blir ikke bedre om hun får følelsen av at du har holdt noe tilbake fra henne. Tenk om det er noe hun ikke får fortalt ham nå, fordi hun ikke vet at han en dag er borte.

Ikke hør på de som sier hun ikke vil huske. Det kommer til å bli viktig å huske, og du er helt nødt til å hjelpe henne med det, mye gjennom hvilke minner dere skaper nå.

Fortell hva som skal skje, og når det skjer, bruk enkel ord. Han er død. Det betyr at han aldri kommer tilbake. Ikke fordi han ikke vil, men fordi han ikke kan. Ikke bli fristet til å pakke ting inn i vage ord: "sover" "reist langt bort" "reist til himmelen" Barn på den alderen er ikke i stand til å tenke abstrakt, eller å forstå at noe er bilde på noe annet. Sier du reist til himmelen kan det hende hun vil reise med fly for å besøke ham. Eller at hun blir såret av at han har reist fra henne og ikke vil komme ned og besøke henne.

Det høres fryktelig, fryktelig brutalt ut når jeg sier det sånn. Men vær mest mulig ærlig med jenta di. Selv om hun kanskje ikke skjønner hva alt betyr akkurat nå, så kan du på den måten i det minste fortsette å gjenta de samme tingene til hun blir gammel nok til å forstå fullt og helt. Og da slipper hun å oppleve at historien endrer seg når hun blir eldre.

La henne se ham når han er død. Det kan gjøre det lettere å forstå. Det kan være en trøst når hun blir større at hun var tilstede og var med. La henne være med i begravelsen. Vær forberedt på å svare på alle spørsmålene rundt den. Prøv å tilpasse til hennes nivå, men ikke lyv eller finn på.

Du har fått mange gode råd her om hva du kan gjøre før han dør. Vær aktiv og følg de som gjelder å ta mange bilder, videoer og notater, be ham lage minneboks. Klart han orker, det virker som om han er fokusert på å gjøre viktige ting for datteren sin nå. Om ikke fysisk selv, så kan han sikkert skrive ned ting han har hjemme som han vil at hun skal ha i den. Alt hun kan få med seg av minner fra faren sin vil være uvurderlig når hun senere i livet skal forholde seg til savnet av sin biologiske far. Du vet ikke nå hva som kan komme til å bety noe senere i livet hennes.

Hvis han sliter med å formulere seg i et brev, så husk at det som står der ikke behøver å være "viktig". Det kan være helt enkle hverdagsting. Notater fra dagen på sykehuset, hva han pleide like til middag, hva som helst. Det finnes en bok som heter "Til minne om" som er en minnebok for barn og unge som har mistet noen. Kanskje han kunne få den og fylle ut i den? Da trenger man ikke finne på så mye selv. Bilder av dem sammen, gjerne med kosedyr eller andre gjenstander eller klær som er mulig å samle på og kjenne igjen er supert. om 20 år der det kanskje ikke så lett å kjenne igjen seg selv som liten, men et kosedyr sammen med dem blir et håndfast minne som ikke endrer seg.

Jeg mener virkelig ikke å skremme deg her, og være så alvorlig. Jeg prøver bare å hjelpe. Jeg har dessverre erfaring, og vi fikk ikke muligheten til å si farvel eller å få hilsner til barna. Det er noe jeg virkelig savner, som barna ville hatt stor glede av nå.

Ikke bruk energi nå på arv eller svigermor. Hun er i en ekstrem situasjon. En mor som skal miste sin sønn og må nesten ansees utilregnelig og må tilgis nesten alt. Og arv finnes det regler for. Overformynderiet tar hånd om det hvis det er større verdier, men som verge kan du bli ansvarlig for å ta avgjørelser på deres vegne. Det kan være greit å ta en prat med ham om det, høre om han har et testamente som skal oppfylles. Jeg vet det er vanskelig, men det er bedre enn å få overraskelser etterpå.

Det finnes litt bøker om emnet som er beregnet på barn, og det finnes endel råd tilgjengelig om barn og sorg. Det kan hjelpe deg å takle det ved å lese litt. Sorgsenteret for barn på Ullevål er suverene, anbefaler å ta kontakt der også.

Stor klem, ønsker dere alt godt!

Anonymous poster hash: afac7...4c5