Pappan til jenta mi skal dø...

[Gjest susidusi]

Uansett hvordan han og svigerfamilien har vært og tenkt når det gjelder din graviditet og barnet, vil nettopp datteren deres sannsynligvis være det viktigste i livet hans nå disse siste dagene, det lille som gjør at hans liv har hatt stor mening til tross for at det ender alt for tidlig. (Sorry for litt svulstige ord, her...)

Jeg tror og håper at også hans mor vil snu i tankegangen når hun har kommet over sjokket. At den jenta faktisk er et levende resultat av sønnen, og hvor verdifullt det også er for henne å ha dette barnebarnet i familien. Og ikke minst å vite at sønnen hennes hadde denne jenta å være glad i før han døde.

Jeg har en venninne som hadde en far som døde ung. Hun har en samleboks med bilder og småting etter ham. Blant annet en skjorte. Helt alminnelig skjorte, som hun av og til tar fram, ser på, kjenner på. Ville bare påpeke at selv de mest trivielle ting man legger i en samleboks etter pappaen kan få stor mening.

Anonymous poster hash: e6935...7db

Akkurat det med moren hans får vi rett og slett bare avvente og se. Synes det er utrolig dårlig gjort, ikke minst overfor hennes egen sønn, at vi ikke skal få lov å være sammen med han på sykehuset.. Hun er som du sier, et levende resultat av han.

Men når hun kommer med kommentarer som "Du er jo bare ute etter å grave til deg mest mulig arv, du"

Da kjenner jeg at jeg blir skikkelig lei meg, og såret. Jeg har ingen interesse av å grave til meg noe som helst, bortsett fra minner som jeg og dattera mi kan se tilbake på når hun blir stor nok til det.. PUUH!!

[La Guapa]

Ta masse bilder av dem sammen....også bilder der dere er sammen alle tre. Dette vil bety alt for henne når hun begynner å spørre senere i livet. Lurt forslag å la ham lage en liten "minnebank" fra ham til henne.

Samle sammen småtterier fra han var liten også,..... barnesko, bilder, små klesplagg osv.. så hun senere kan se om hun likner sin far, og når den tid kommer kan gi til hans barnebarn igjen.

Oppmuntre ham til å skrive om seg selv. Alt han kan komme på. Det vil hjelpe henne til å bli kjent med pappan sin, og lettere forstå hvem hun er som voksen

En stor klem til dere, det vil få noen tunge dager fremover.

[AnonymBruker]

Det var en ufattelig fin ide! Skal lufte det for han men tror formen hans er ganske dårlig og laber akkurat nå.. Han lurte på om vi ville komme innom sykehuset i morgen, for han hadde så lyst å se henne og holde henne. Greia er at jeg er LIVREDD for hvordan hun vil reagere. Hva om hun blir redd.. Det kan jo bare såre han enda mer samtidig tenker jeg som så at hun er såpass liten at hun sannsynligvis ikke vil forstå så mye av situasjonen. Likevel... Unner de jo å være sammen før han dør, selvfølgelig..

Hadde gjort det, kanskje hun vil være takknemlig for det siden. Og det er nok viktig for faren før han dør. Bare tilpass situasjonen for barnet, forklar ut fra hennes forutsetninger. Helsepersonellet på sykehuset kan nok hjelpe dere, de har erfaring med sånne situasjiner og samtaler.

Anonymous poster hash: 50a74...d43

[AnonymBruker]

Akkurat det med moren hans får vi rett og slett bare avvente og se. Synes det er utrolig dårlig gjort, ikke minst overfor hennes egen sønn, at vi ikke skal få lov å være sammen med han på sykehuset.. Hun er som du sier, et levende resultat av han.

Men når hun kommer med kommentarer som "Du er jo bare ute etter å grave til deg mest mulig arv, du"

Da kjenner jeg at jeg blir skikkelig lei meg, og såret. Jeg har ingen interesse av å grave til meg noe som helst, bortsett fra minner som jeg og dattera mi kan se tilbake på når hun blir stor nok til det.. PUUH!!

Svigermor har tydeligvis ikke kunnskap til å vite at eks kjærester ikke arver penger....

Anonymous poster hash: fb881...055

[susvil]

Mine tre barn har også mistet faren sin. Det er tøft å stå i den sorgen de føler. Som mor var min tanke da at de skulle vite om han. Hva han sto for hva han var flink til osv. Hvis du har minner etter han.La barnet få prate om han om ønskelig. De trenger å vite sitt opphav og være stolt av det.

Det er vanskelig, men nødvendig.

[AnonymBruker]

Svigermor har tydeligvis ikke kunnskap til å vite at eks kjærester ikke arver penger.... Anonymous poster hash: fb881...055

Men hans barn gjør...

Anonymous poster hash: 50a74...d43

[AnonymBruker]

Så utrolig trist! Klarer ikke å slutte å gråte. Fikk selv barn når jeg var 17 år, datteren min er nå 1,5 og barnefaren tar veldig lite ansvar. Det er helt greit for meg, eller det har vært det frem til nå. Ønsker dere lykke til!! Varme klemmer

Anonymous poster hash: c7d46...591

[AnonymBruker]

Kjempetrist
Og så urimelig oppførsel av svigermor Kanksje han har svartmalet deg oppigjennom årene, og hun er sint for at du får lov å vere der nå på slutten og "ta" demmes tid med ham...?

Uansett usmakelig oppførsel

Har han forresten mye som kan arves siden hun hadde sagt det på den måten? Det er jo en ting man bør vere forberedt på, at det kan bli litt styr av i etterkant kanskje...? Altså at man har det i bakhodet...?
Håper han får mange gode uker sammen med datteren sin og at de får mange fine stunder sammen

Anonymous poster hash: b5301...f9a

[Gjest Violetta]

Nå vil vel overformynderiet gå inn og styre arven dersom det er noe av betydning.

Jeg tror moren hans er desperat og fortvilet i sorgen, og langer ut etter den første og beste. Man oppfører seg ikke alltid rasjonelt i sorgen.

[AnonymBruker]

Men hans barn gjør...

Anonymous poster hash: 50a74...d43

Men dette er noe barnet får, helt uavhengig av om de besøker han på sykehuset eller ikke.

Fryktelig trist, men tenk så bra når du kan fortelle din datter at han faktisk viste interesse og var lei seg for å dø fra henne når hun blir gammel nok til å lure på hvor pappa er. Istedet for å måtte si: Pappa er ikke interessert i deg.

Anonymous poster hash: 10eec...f91

[Gjest susidusi]

Kjempetrist

Og så urimelig oppførsel av svigermor Kanksje han har svartmalet deg oppigjennom årene, og hun er sint for at du får lov å vere der nå på slutten og "ta" demmes tid med ham...?

Uansett usmakelig oppførsel

Har han forresten mye som kan arves siden hun hadde sagt det på den måten? Det er jo en ting man bør vere forberedt på, at det kan bli litt styr av i etterkant kanskje...? Altså at man har det i bakhodet...?

Håper han får mange gode uker sammen med datteren sin og at de får mange fine stunder sammen

Anonymous poster hash: b5301...f9a

Vet ikke hva han har sagt om meg til henne, men tror egentlig han har holdt meg og barnet ganske hemmelig for hele familien inkl venner..

Hun er jo på mange måter unnskyld, selvfølgelig. Kan ikke tenke meg hvor vanskelig det må være å vite at barnet ditt skal dø samtidig synes jeg det er urettferdig, ettersom jeg er det etter HANS ønske, og aller aller mest for dattra vår sin del. Arven går jo til ungen uansett, så vist jeg vet. Men akkurat dét bryr jeg meg ikke så innmari hardt om, for å være ærlig.

Tja, han har jo hus, bil og god jobb. Kommer fra en familie med mye penger, så vil anta at arvesummen er deretter. Men det vet jeg altså ikke.

[Gjest susidusi]

Har vært hos han i dag også merker at han har blitt verre med dagene, både fysisk og utseendemessig. Men det et så rørende å se hvordan han tar seg sammen overfor jenta vår!!

Jeg har grått MYE, for det har liksom gått opp for meg at jeg mister en person som jeg er glad i. Personen som har gitt meg det aller fineste jeg har her i livet <3

Prøver å ikke vise det for henne at jeg vræler innvendig, men det er jaggu ikke lett. Hun prater om pappa hele tiden, og beskytter lekene og klærne hun har fått med han så utrolig mye

[snikande_ullteppe]

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at jeg er fryktelig lei på din datters vegne for at det skulle bli slik. Det er godt at dere lager noen gode minner sammen nå på slutten, slik at du kan snakke i positive ordelag om ham med datteren din når hun blir eldre. Masse varme tanker sendes i deres retning!

Og så håper jeg at farmor får hodet ut fra ræva når den verste sorgen har lagt seg, slik at hun kan innse at ingenting er mer verdifullt enn den tiden du har med de som faktisk er familien din....

[AnonymBruker]

Jeg har selv mistet min far. Husker det godt, da jeg var 9 år da det skjedde, så har minner fra ham og hvordan han var, men bare fra et barneperspektiv. Han og mamma var gift i mange år, men allikevel er det mange av de tingene jeg spør om den dag i dag som hun ikke kan svare på, og som er vanskelig å få svar på grunnet litt komplisert familiesituasjon. Jeg er veldig enig i de andre forslagene om å be ham om å skrive noe/filme e.l. Jeg vet ikke hvor godt du kjenner han, men hvis du ikke vet såå mye om han, så ville jeg kanskje hørt litt rundt med familien hans, vennene hans osv nå. Jeg synes i alle fall det er veldig godt å få vite ting om min far nå, som jeg ikke visste da jeg var barn. Føler jeg har blitt mer kjent med ham som en voksen person, og ikke bare som pappa.

Har ei venninne som var i en litt lik situasjon som deg. Hun hadde barn med en, men de var ikke sammen. Han døde brått da datteren var 2,5 år. Det er utrolig hvor mye de skjønner når de er så små. Veldig vanskelig å se, men allikevel har det blitt en naturlig del av henne nå. Hun snakker om faren sin som er i himmelen, har bilder av ham sammen med henne hengende på rommet og han er en del av livet hennes. Tror det er viktig at man snakker om det til barna, f.eks med bøker, slik at de skjønner hva som skjer, og at det ikke blir et plutselig sjokk den dagen de får vite at faren er død.

Anonymous poster hash: aaed5...01b

[AnonymBruker]

Hvordan går det med dere, TS?

Anonymous poster hash: 33f4b...c0c

[Gjest Sobril]

Utrolig tøff situasjon.

Har lest alle postene, og det virker som du takler utfordringene på best mulig måte for din datter.

[Gjest susidusi]

Jeg har selv mistet min far. Husker det godt, da jeg var 9 år da det skjedde, så har minner fra ham og hvordan han var, men bare fra et barneperspektiv. Han og mamma var gift i mange år, men allikevel er det mange av de tingene jeg spør om den dag i dag som hun ikke kan svare på, og som er vanskelig å få svar på grunnet litt komplisert familiesituasjon. Jeg er veldig enig i de andre forslagene om å be ham om å skrive noe/filme e.l. Jeg vet ikke hvor godt du kjenner han, men hvis du ikke vet såå mye om han, så ville jeg kanskje hørt litt rundt med familien hans, vennene hans osv nå. Jeg synes i alle fall det er veldig godt å få vite ting om min far nå, som jeg ikke visste da jeg var barn. Føler jeg har blitt mer kjent med ham som en voksen person, og ikke bare som pappa.

Har ei venninne som var i en litt lik situasjon som deg. Hun hadde barn med en, men de var ikke sammen. Han døde brått da datteren var 2,5 år. Det er utrolig hvor mye de skjønner når de er så små. Veldig vanskelig å se, men allikevel har det blitt en naturlig del av henne nå. Hun snakker om faren sin som er i himmelen, har bilder av ham sammen med henne hengende på rommet og han er en del av livet hennes. Tror det er viktig at man snakker om det til barna, f.eks med bøker, slik at de skjønner hva som skjer, og at det ikke blir et plutselig sjokk den dagen de får vite at faren er død.

Anonymous poster hash: aaed5...01b

Ja, det er jo klart at jeg kommer til å være åpen mot henne om det. Har allerede begynt så smått med å fortelle henne at pappa er syk, og har det veldig vondt. Men hun forstår jo ikke noe av det, sånn egentlig.. Synes på en måte det er litt bra, men på en annen måte er jeg utrolig lei meg for at hun er såpass liten at minnene om han kanskje ikkje blir med henne videre..

Hvordan går det med dere, TS?

Anonymous poster hash: 33f4b...c0c

Det går som det må gå. Prøver å besøke han så ofte vi har anledning, så har vært en del timer på sykehuset i det siste. Jeg gjør egentlig ingenting annet enn å bare sitte der, mens han og mini leker og synger... Synes det er så vakkert å se på, og gråter som en liten baby av og til.

Moren hans like fortsatt ikke at vi er der, og skulle helst sett at vi dro oss ut der ifra. Men siden han selv har sagt at han vil ha oss der, så velger jeg å høre på han, og ikke henne. Så det så i går spurte han meg om jeg ikke kunne være så vennlig å kjøre ut til huset hans for å hente noe greier han hadde tenkt at dattra vår skulle få. MEN ikke f om jeg fikk lov av mora hans å nærme meg det huset blablabla... Endskapen ble at hun måtte ta bussen selv frem og tilbake, da hun ikke har billappen. Hun bare.... liker oss ikke, liksom. Men håper det er noe som går over.

Ellers skal frøkna begynne i barnehagen igjen i morgen, for jeg tenker det blir litt godt for henne å koble av litt igjen også. Jeg har heldigvis ei uke ferie nå før jeg starter på igjen på studiet Så dagene går jo på et vis. Jeg er livredd og utrolig trist. Ikke bare fordi jenta mi mister pappan sin, men også fordi jeg selv mister en person som hadde komt til å vært en så stor del av meg. Det føles så utrettferdig

Utrolig tøff situasjon.

Har lest alle postene, og det virker som du takler utfordringene på best mulig måte for din datter.

tusen takk for det! Men må man, så må man...

[miramis]

Hadde jo vært en god ide å svelge i seg stoltheten og latt faren få være med jenten sin FØR du fikk vite at han kreperte om en måned. Kjenner jeg blir litt uvell over at du lager nærmest et syteinnlegg samtidig som du sier at du hater han (det var _din_ avgjørelse å beholde barnet).

Tristeste jeg ser er mødre som slurver med prevansjonen og blir gravid i et ustabilt forhold, for så å nekte barnefaren å ha samvær.

[Marie90]

Forferderlig Alt godt til dere.

Jeg mistet faren min da jeg var 2 - kreft det også. Han fikk diagnosen og 2 mnd igjen å leve et par dager før mamma fødte meg. Vi fremskyndet dåpen så han kunne være til stede.

Nå skal jeg ikke gi noe falskt håp, men en uke er nok absolutt minimum - som regel er det mer enn det, selv om kreften har spredt seg til stadium 3 (slik det var hos faren min - hadde spredt seg til lymfene og han hadde en svulst på størrelse med en golfball før han gikk til legen første gang). Likevel gikk det totalt 2 år.

Nå vet jeg ikke hans livssituasjon og hvordan det er med familie/venner, men dette er vel hans eneste barn og når man kommer i slike situasjoner føler man mye sterkere viktigheten av familie. Så alt jeg kan si er at dere får delta og treffe ham så ofte dere kan denne tiden.

En liten ting jeg vil legge til; snakk med datteren din om dette ofte og ikke konkluder med at hun er "for ung til å forstå". Min mor gjorde det med meg - det var alltid familie rundt henne og min storesøster, mens jeg var "for ung til å forstå" og var mer alene og mens jeg vokste opp var det gitt at jeg ikke hadde samme behov for trøst. Om barn ikke forstår situasjonen kan de fortsatt oppfatte sorgen rundt seg og de trenger fortsatt oppmerksomhet.

Ang. svigermor - det er som det er. Hun har det selvsagt veldig vondt. Hvis du nesten ikke har tatt med datteren din for å se ham inntil nå, er det naturlig at hun har litt problemer med det som foregår - man skal ikke måtte være døende for kontakten gjenåpnes. Uavhengig av hvordan status er mellom deg og ham så handler dette mest om deres barn som bør ha kontakt med sin far.

Endret 19. august 2013 av Marie90

[Gjest susidusi]

Hadde jo vært en god ide å svelge i seg stoltheten og latt faren få være med jenten sin FØR du fikk vite at han kreperte om en måned. Kjenner jeg blir litt uvell over at du lager nærmest et syteinnlegg samtidig som du sier at du hater han (det var _din_ avgjørelse å beholde barnet).

Tristeste jeg ser er mødre som slurver med prevansjonen og blir gravid i et ustabilt forhold, for så å nekte barnefaren å ha samvær.

Han har IKKE blitt nektet samvær i det hele tatt. Det har vært sterkt ønskelig å ha han i livet vårt. Men dessverre var ikke det et valg JEG kunne ta, da jeg rett og slett ikke hadde makt eller rett til å kreve tilstedeværelse for han.

Og ja - jeg har hata den fyren der for at jeg har måttet sitte igjen alene, helt uten hjelp. Jeg har hata han for at han var så kald og ufølsom at han ikke brydde seg om sin egen lille datter. Men ting har forandra seg det siste året, og disse hatfølelsene har blitt erstattet med følelser som glede og stolthet.

Synes dette var en unødvendig kommentar av deg. Du har jo tydeligvis ikke forstått en ting av vår situasjon.