Adopsjonens pris - dokumentar på NRK

[Gjest Gjest]

her

http://tv.nrk.no/program/koid24009112/adopsjonens-pris

Dette var jo en klippet versjon, originalen varer jo i halvannen time om jeg ikke har misforstått - er det noen som vet hvor man kan se den uklippet?

Anonym poster: 5809ec179ef7aff93c5f2df6c60c6135

Var den jeg så... men hos meg er det ikke noe tekst?

[Silfen]

Da trykker du på tekstfirkanten nede til høyre.

[Gjest Mette]

Må bare si dette. Jeg var adoptert som 10 åring og reagerte akkurat som Mosha. Tomhet og savn.... Jeg er nå 33 år. Det eneste som hjalp meg etter noen års reaksjon endelig fikk konkatkt med foreldren min. Vi brevvekslet litt og BARE det betydde livet mitt mer. Men en ting jeg savnet aller mest den gang var å få pratet ut om følelsene mine. Dette har vært et svikt i systemet. Det er ikke lett å komme til nye foreldre så stor og "plutselig" bli glad i dem når man savner biologiske allermest. Dette tok lang tid for meg.

Jeg tenker veldig på Masho om dagen. Vet ikke om hun fikk hjelp under innspillingen men blir så mektig provosert av å se at foreldrene fikk psykologihjelp og avlastningshjem annenhver helg for jenta så foreldrene fikk ro....tragisk!!! Fikk Mosha hjelp???

Min tanke er at hun bør bli sendt hjem savnet er stort. Om ikke dette går ønsker jeg for hennes skyld at hun kan få kontakt med biologiske foreldre. Adoptivforeldrene burde ikke hatt foreldreretten for Mosha så hun kan starte livet sitt med blanke ark. Tror det å fortsette å ha kontakt med adoptivforeldrene kan føre til at hun kan "stange" med alt vondt som har hendt. Jeg heier på Mosha og tenker på henne.

[Gjest Silje]

Grusom - men viktig - dokumentar. Tror faktisk adoptivmor gjorde det hun hadde kapasitet til, men hennes kapasitet var dessverre begrenset. Og hun holdt tilbake kjærlighet - etter råd fra fagfolk! Hva er det for noe?!

Jenta hadde antagelig fått problemer, uansett hvem adoptivforeldrene var, hun var kanskje for stor til adopsjon. Men hun kunne definitivt kommet til adopt.foreldre som hadde taklet det bedre.

Jeg er fostermor, og mitt fosterbarn følges opp på alle tenkelige måter for at barnet skal ha det bra. Jevnlig kommer BV innom for å se at ting er som de skal. Hvorfor er det ikke slik med adoptivbarn? Blir de overlatt til skjebnen. Noe må gjøres.

[Gjest Cecilia]

Denne dokumentaren gjorde et sterkt inntrykk. Disse barna ble sviktet av alle. Når du adopterer tar det tid å bygge opp nærheten og familiebåndene. Du blir ikke mamma over natten. Hvorfor skal barnet hive seg rundt halsen på deg første uken, du er en fremmed i begynnelsen. Man må ta det stegvis, på barnets premisser. Noen barn trenger lengre tid enn andre, både alder, kjemi og personlighet spiller inn. Som adoptivforeldre må du tåle å føle skuffelse over at kjærligheten kanskje ikke blir gjengjeldt i starten. Grenseløs kjærlighet er den beste oppskriften, både i familier med adoptivbarn og i andre familier. Trodde ikke mine egne ører når de såkalte ekspertene advarte mot dette. Dette er bare så ufatteligvtrist for Mosha og broren hennes.

[AnonymBruker]

En ting jeg lurer på. Hvorfor intervjuet de ikke mosha? Kunne vært interessant å høre hva hun hadde å si om det hele....

Anonym poster: 291973346bf9a172bfa57b51674f9807

[Gjest Gjest]

http://www.mynewsdes...e-skjedd-842038

Den norske foreningen som formidler adopsjon fra Etiopia reagerer på NRKs sending av filmen. Den utleverer barn i strid med god presseetikk:

[Silfen]

Det er det da fader meg mer som gjør. Blant annet alle disse nannyprogrammene.

[Gjest Violetta]

Det er det da fader meg mer som gjør. Blant annet alle disse nannyprogrammene.

Veldig sant.

[Teriyaki]

Vel, mulig barna blir utlevert, men jeg tror denne eksponeringen er den beste sjansen disse barna, især Mosha vil ha til å få et bedre liv. Forhåpentligvis fører all oppmerksomheten rundt denne saken til at det settes igang skikkelige tiltak, i stedet for å bare plassere henne på et barnehjem hvor ingen virkelig bryr seg om jenta.

Men hun har nå tross alt vært i Danmark en stund, så kanskje er det ikke lenger det beste å sende henne tilbake til de biologiske foreldrene? Hun har tross alt opplevd en helt annen levestandard enn hva foreldrene kan tilby henne, og så lenge som hun har vært borte fra dem nå, så kan det godt være at foreldrene hadde vært som fremmede for henne. Eller? Kan jo være at hun assosierer alt med det nye livet som negativt da, slik at hun uansett vil bli mer lykkelig av å dra tilbake til Etiopia. Samtidig synes jeg det er vondt med tanke på lillebroren. Hvis jenta skal bli sendt tilbake, så bør jo guttens også sendes tilbake, men han derimot husker neppe foreldrene sine i det hele tatt.

En komplisert sak, dette her.

[Gjest Violetta]

Nå er det vel for seint å sende henne tilbake ja. Men å si at ingen bryr seg om henne på barnehjemmet tror jeg blir å ta for hardt i. Jeg tror de ansatte bryr seg om ungene de jobber med, men det de trenger er jo vanlige familierelasjoner.

[AnonymBruker]

(Jenta heter Masho, ikke Mosha)

Jeg er svært glad for at det har blitt avslørt hvordan DanAdopt og sikkert andre byråer driver.

Anonym poster: 5809ec179ef7aff93c5f2df6c60c6135

[Teriyaki]

Nå er det vel for seint å sende henne tilbake ja. Men å si at ingen bryr seg om henne på barnehjemmet tror jeg blir å ta for hardt i. Jeg tror de ansatte bryr seg om ungene de jobber med, men det de trenger er jo vanlige familierelasjoner.

Ja jeg tok selvsagt litt hardt i. Mente ikke at absolut ingen bryr seg, men det er neppe noen som bryr seg slik som hun fortjener, slik som en ordentlig mor ville ha gjort.

[Silfen]

Jeg kan aldri tenke meg at det er for sent. Jeg regner jo med at hun skal til en ny familie etter hvert. Med riktig hjelp så må det vel være best med tilbakeføring.

[Gjest Gjest]

Adoptivmoren var veldig opptatt av hvordan Masho hadde det hos sitt avlastningshjem. Hun var veldig opprørt over at Masho hadde sin egen hage som hun skulle følge med for hvert besøk og at hun fikk gaver. Tyder dette på at adoptivmoren faktisk var sjalu? redd for at Masho skulle trives bedre der enn hos dem?

[Sirah]

huff denne var skikkelig trist.... enig med gjest over her, det virket jo som sjalusi...

[Gjest Gjest]

Adoptivmoren var veldig opptatt av hvordan Masho hadde det hos sitt avlastningshjem. Hun var veldig opprørt over at Masho hadde sin egen hage som hun skulle følge med for hvert besøk og at hun fikk gaver. Tyder dette på at adoptivmoren faktisk var sjalu? redd for at Masho skulle trives bedre der enn hos dem?

Adoptivmoren var veldig opptatt av hvordan Masho hadde det hos sitt avlastningshjem. Hun var veldig opprørt over at Masho hadde sin egen hage som hun skulle følge med for hvert besøk og at hun fikk gaver. Tyder dette på at adoptivmoren faktisk var sjalu? redd for at Masho skulle trives bedre der enn hos dem?

Jeg fikk nesten det inntrykket at adoptivmoren (og kanskje også adoptivfaren) ville at Masho skulle ha det litt fælt hos avlastningshjemmet, for at hun deretter skulle "forstå" at hun egentlig hadde det veldig bra hos adoptivforeldrene og dermed bli mer "snill pike" når hun var hjemme hos adoptivforeldrene.

Adoptivmoren var nok redd for at det motsatte skulle skje, som på en måte ville avslørt at hun som adoptivmor ikke var like god forelder som de i avlastingshjemmet.

Ellers synes jeg at adoptivmoren, ved middagsbordet, hadde noen nærmest psykopatiske "oppgragelsesmetoder" overfor barnet. Man ser jo helt klart at jenta er redd!

Så jeg er veldig enig med den danske psykologen som mener at Masho er blitt psykisk mishandlet, og at adoptivforeldrene aldri burde blitt godkjent som adoptivforeldre. Og heldigvis har denne psykologen sendt en bekymringsmelding til kommunen.

[FruLuna]

Lurer på om hun jenta var autist eller noe. Virker som hun kanskje hadde et eller annet syndrom. Hun klarte ikke å gi uttrykk for følelsene sine på en normal måte. Hun virket også ganske følelseskald eller sint. Når hun ble fortalt at hun måtte flytte ut fra familien så var det ikke noen normal reaksjon. Synes det så autistisk ut.

Man får kanskje noen autistiske trekk av å oppleve psykisk mishandling og ha en "mor" som mener det er viktig å være sparsom på kjærlighet (og en dott av en "far" som ikke sier sin kone imot). Hun hadde ikke disse trekkene i begynnelsen.

Jeg synes også det er et hån mot foreldrene å påstå at hun kanskje ikke har opplevd nærhet i livet sitt fordi hun stritter imot når "far" vil ha kroppskontakt (noe som er en sunn og normal reaksjon mellom et barn og en fremmed voksen) eller at hun er klossete når hun skal klappe "mor" på kinnet.

Har sett dokumentaren to ganger i dag, faktisk. Tror ikke jeg klarer å glemme Masho med det første...

[Gjest Gjest]

Jeg synes denne dokumentaren stiller mange spørsmål, og er egnet til at folk blir opprørt.

Kanskje så opprørte at vi ikke klarer å se alt klart.

Det ene jeg lurer på er hvordan de biologiske foreldren må ha blitt lurt eventuelt ikke forstått hva en adopsjon er.

Hvordan kunne de tro at de skulle få rapporter om barna, hvordan kunne de tro at de skulle ha kontakt, og at barna skulle komme tilbake som "lege eller ingeniør"?

At biologiske foreldre møter adoptivforeldrene er vel også heller spesielt. Å få se noen bilder, evt en film ville jo vært noe annet.

Barnehjemmet/organisasjonen som formidler disse adopsjonene virker da svært useriøs. Visstnok skal samarbeidet med denne organisasjonen ha blitt avsluttet.

Jeg undrer meg også på hvordan dette med godkjenning av adoptivforeldre fungerer i Danmark. Spør du meg, kunne jeg ganske fort se at det var "noe" ved adoptivmoren. Kanskje bare det at hun virker usympatisk, men dog.

At disse to foreldren var utdannet "psykoterapeuter"- hva nå det er- får det hele til å virke enda mer underlig.

Når man har ventet på adoptivbarn i flere år, har de fleste lest og lest om tilknytning, og reaksjoner i forbindelse med overtakelsen og tiden etterpå. Når søkerne er psykoterapeuter burde denne informasjonen være svært lett tilgjengelig.

Adopsjonsformidlerene her i Norge informerer ialfall tydelig om dette for dem som kan/vil lese.

Dette paret har til overmål blitt godkjent for to barn- noe som iallfall i Norge er vanskeligere å få enn å få godkjenning for ett barn.

Jeg stiller meg også undrende til måten filmmakerne har framstilt adoptivforeldren på. De, særlig moren, framstår som svært usympatiske, med kun sine egne problemer i fokus. (Problemet med avlastningsfamilien og hva de hadde gjort for datteren var jo nærmest parodisk: lukt i klærne, vært i kjøkkenhage, fått leker og jeg vet ikke hva som var feil. Jeg skulle ønske litt mer prinsippielle spørsmål her- ikke bare en nærmes sosialpornografisk graut med et adoptert barn som den store taperen.

I mine øyne er dette en barnevernsak, og da er man vel atskillig mer forsiktig enn her.

Vernet om barnet som ikke kan velge er vel neppe ivaretatt her.

Det er ingen tvil om at adoptivforeldren har hatt en tøff periode med å få begge barna til å tilpasse seg. Kanskje hadde de kapasitet til en to-åring, men ikke en 4-6 åring i tillegg. Kanskje burde de hatt en hund i stedet for barn- ikke vet jeg.

Det å få to adoptivbarn i ulik alder vil naturlig nok kunne kreve ganske mye av foreldren over lang tid.

Om disse foreldrene ikke har skjønt det på forhånd er vanskelig å si- men det virker jo ikke som om de var forberedt på hva det ville kreve av dem.

[Gjest Gjest]

Jeg synes denne dokumentaren stiller mange spørsmål, og er egnet til at folk blir opprørt.

Kanskje så opprørte at vi ikke klarer å se alt klart.

Det ene jeg lurer på er hvordan de biologiske foreldren må ha blitt lurt eventuelt ikke forstått hva en adopsjon er.

Hvordan kunne de tro at de skulle få rapporter om barna, hvordan kunne de tro at de skulle ha kontakt, og at barna skulle komme tilbake som "lege eller ingeniør"?

At biologiske foreldre møter adoptivforeldrene er vel også heller spesielt. Å få se noen bilder, evt en film ville jo vært noe annet.

Barnehjemmet/organisasjonen som formidler disse adopsjonene virker da svært useriøs. Visstnok skal samarbeidet med denne organisasjonen ha blitt avsluttet.

Jeg undrer meg også på hvordan dette med godkjenning av adoptivforeldre fungerer i Danmark. Spør du meg, kunne jeg ganske fort se at det var "noe" ved adoptivmoren. Kanskje bare det at hun virker usympatisk, men dog.

At disse to foreldren var utdannet "psykoterapeuter"- hva nå det er- får det hele til å virke enda mer underlig.

Når man har ventet på adoptivbarn i flere år, har de fleste lest og lest om tilknytning, og reaksjoner i forbindelse med overtakelsen og tiden etterpå. Når søkerne er psykoterapeuter burde denne informasjonen være svært lett tilgjengelig.

Adopsjonsformidlerene her i Norge informerer ialfall tydelig om dette for dem som kan/vil lese.

Dette paret har til overmål blitt godkjent for to barn- noe som iallfall i Norge er vanskeligere å få enn å få godkjenning for ett barn.

Jeg stiller meg også undrende til måten filmmakerne har framstilt adoptivforeldren på. De, særlig moren, framstår som svært usympatiske, med kun sine egne problemer i fokus. (Problemet med avlastningsfamilien og hva de hadde gjort for datteren var jo nærmest parodisk: lukt i klærne, vært i kjøkkenhage, fått leker og jeg vet ikke hva som var feil. Jeg skulle ønske litt mer prinsippielle spørsmål her- ikke bare en nærmes sosialpornografisk graut med et adoptert barn som den store taperen.

I mine øyne er dette en barnevernsak, og da er man vel atskillig mer forsiktig enn her.

Vernet om barnet som ikke kan velge er vel neppe ivaretatt her.

Det er ingen tvil om at adoptivforeldren har hatt en tøff periode med å få begge barna til å tilpasse seg. Kanskje hadde de kapasitet til en to-åring, men ikke en 4-6 åring i tillegg. Kanskje burde de hatt en hund i stedet for barn- ikke vet jeg.

Det å få to adoptivbarn i ulik alder vil naturlig nok kunne kreve ganske mye av foreldren over lang tid.

Om disse foreldrene ikke har skjønt det på forhånd er vanskelig å si- men det virker jo ikke som om de var forberedt på hva det ville kreve av dem.

Jeg synes denne dokumentaren stiller mange spørsmål, og er egnet til at folk blir opprørt.

Kanskje så opprørte at vi ikke klarer å se alt klart.

Det ene jeg lurer på er hvordan de biologiske foreldren må ha blitt lurt eventuelt ikke forstått hva en adopsjon er.

Hvordan kunne de tro at de skulle få rapporter om barna, hvordan kunne de tro at de skulle ha kontakt, og at barna skulle komme tilbake som "lege eller ingeniør"?

At biologiske foreldre møter adoptivforeldrene er vel også heller spesielt. Å få se noen bilder, evt en film ville jo vært noe annet.

Barnehjemmet/organisasjonen som formidler disse adopsjonene virker da svært useriøs. Visstnok skal samarbeidet med denne organisasjonen ha blitt avsluttet.

Jeg undrer meg også på hvordan dette med godkjenning av adoptivforeldre fungerer i Danmark. Spør du meg, kunne jeg ganske fort se at det var "noe" ved adoptivmoren. Kanskje bare det at hun virker usympatisk, men dog.

At disse to foreldren var utdannet "psykoterapeuter"- hva nå det er- får det hele til å virke enda mer underlig.

Når man har ventet på adoptivbarn i flere år, har de fleste lest og lest om tilknytning, og reaksjoner i forbindelse med overtakelsen og tiden etterpå. Når søkerne er psykoterapeuter burde denne informasjonen være svært lett tilgjengelig.

Adopsjonsformidlerene her i Norge informerer ialfall tydelig om dette for dem som kan/vil lese.

Dette paret har til overmål blitt godkjent for to barn- noe som iallfall i Norge er vanskeligere å få enn å få godkjenning for ett barn.

Jeg stiller meg også undrende til måten filmmakerne har framstilt adoptivforeldren på. De, særlig moren, framstår som svært usympatiske, med kun sine egne problemer i fokus. (Problemet med avlastningsfamilien og hva de hadde gjort for datteren var jo nærmest parodisk: lukt i klærne, vært i kjøkkenhage, fått leker og jeg vet ikke hva som var feil. Jeg skulle ønske litt mer prinsippielle spørsmål her- ikke bare en nærmes sosialpornografisk graut med et adoptert barn som den store taperen.

I mine øyne er dette en barnevernsak, og da er man vel atskillig mer forsiktig enn her.

Vernet om barnet som ikke kan velge er vel neppe ivaretatt her.

Det er ingen tvil om at adoptivforeldren har hatt en tøff periode med å få begge barna til å tilpasse seg. Kanskje hadde de kapasitet til en to-åring, men ikke en 4-6 åring i tillegg. Kanskje burde de hatt en hund i stedet for barn- ikke vet jeg.

Det å få to adoptivbarn i ulik alder vil naturlig nok kunne kreve ganske mye av foreldren over lang tid.

Om disse foreldrene ikke har skjønt det på forhånd er vanskelig å si- men det virker jo ikke som om de var forberedt på hva det ville kreve av dem.

Såvidt jeg har forstått dansk media så har man i Danmark allerede avsluttet samarbeidet med dette/denne barnehjemmet/organsisajonen på bakgrunn av denne dokumentaren. Og det ble en sak på familien for allerede 2 år siden da hun som lagde dokumentaren, under innspillingen, viste flere filmklipp til en psykolog som anmeldte det hun så på som mishandling, til kommunen.