Forbanna på ex'en!

[Piper]

Jeg er utrolig stolt av datteren min som sto opp for seg selv og bestemte hva HUN godtok! Hun er utrolig sterk og greide å gjøre noe med det før hun ble knust selv. Dette vet hun også at jeg mener.

Og det er ingenting jeg heller ønsker enn å leve i fred og harmoni med barna mine. Og jeg er på vei!

Frykten er hva han kan finne på å gjøre når han forstår at det ikke lengere er håp for forholdet. Han har så utrolig mye han kan "ta meg på". Så mye han kan og helt sikkert vil bruke for å skade meg og mine mest mulig for å sanke sympati selv. Og det er derfor motet mitt svikter. I frykt for hva han fremdeles kan skade oss med. Vet at det høres crazy ut, men voldens makt er helt sinnsyk!!

Hva kan han skade deg og barna med? Og hvordan? Spiller det noen rolle hva han sier til andre for eksempel? Du vet jo hva sannheten er for deg, og det er det viktigste for deg.

Det høres ikke crazy ut, for i din verden er dette virkeligheten. Men i det du slepper taket i frykten, er også da du klarer å finne de beste løsningene for deg selv og barna.

[Katniss]

Du er en veldig negativ påvirkning i datteren din sitt liv. Hun er smart som holder seg langt unna deg som prøver å få henne til å flytte tilbake til deg og en kjæreste som banker deg opp.

Jeg fatter ikke at du mangler såpass selvinnsikt. Det du har gjort er mishandling. Hvis noen mishandler barna dine, og du ikke gjør noe så er du indirekte skyldig i mishandling.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde virkelig tro på at vi kunne få forholdet til å fungere, derfor tok det tid før vi endelig dro. I den prosessen var barna med og fikk si det de mente. De ville gi han muligheten til å endre seg, til å vise at han kunne tøyle sinne sitt hvis han fikk hjelp. Derfor levde vi under sånne forhold litt for lenge. Jeg skjønner nå at det mest sannsynlig IKKE går, men nå vet jeg at vi iallefall har prøvd det vi kan når det gjelder det forholdet.

WTF? Barna fikk lov til å si hva de mente?? Du er voksenpersonen her, dvs. du burde være voksenpersonen her, og jeg har sjelden vært så provosert over å lese et innlegg på KG. DU tok dette valget. DU har ansvaret. Ikke våg å legge det over på dine barn! Skam deg!

Må også si at du minner meg om min egen mor og at det sikkert er derfor jeg blir så vanvittig rasende. Både jeg og min søster sliter meg både angst og depresjon, og dette fordi hun har brukt samme forsvar som deg "det er så vanskelig for meg, jeg er så svak, jeg er et offer". Om du er så svak og liten burde du ikke fått barn. Nå har du barn, så ta deg sammen og ta det ansvaret du selv har valgt å påføre deg selv. DU er ikke offeret her.

Og før du lper til hovedargumentet ditt, at jeg ikke har opplevd et voldelig forhold: jeg var selv sammen med en mann som banket meg. Vet du hva jeg gjorde? Jeg, med min angst og depresjon, som har vært liten og gjemt meg hele mitt liv, i motsetning til hva du beskriver deg selv som? Jeg gikk. Det var mitt valg. Jeg vet hvordan de trapper opp psykisk og fysisk vold og bygger deg ned, men mange har klart å gå før deg. Jeg hadde ikke et eneste barn å ta hensyn til. Det har du. Vil du ha et forhold til barna dine også i fremtiden: la dem slippe å lide mer for dine valg og kutt ut denne fyren. Ikke gi deg selv flere unnskyldninger. Hverken jeg eller min søster har kontakt med vår mor i dag. Det burde være motivasjon nok for deg. Mamma sitt mantra var forøvrig det samme som ditt: Jeg setter barna mine først. Det gjorde hverken hun eller du, men du har fortsatt muligheten. Fjern denne mannen fra livet ditt.

Til slutt må jeg si at jeg skulle ønske noen snakket litt vett til min mor i stedet for å forstå henne i hjel, slik som Piper gjør med TS i denne tråden. Det skulle nok hun også, da hadde vi kanskje hatt et forhold i dag. Jeg blir nesten rørt over svarene fra bl.a. Katten og Baronesse. Ta dette til deg, om du tror dette er røft, se for deg å aldri få møte barnebarna dine.

[AnonymBruker]

Lille Guro. Du må velge mellom:

En mann (som kansje en gang mishandler deg og de rundt deg så mye at de blir banket til blods og mister livet)

og:

Dine Døtre: som elsker deg, som en gang vil få barn, som du vil bli bestemor til.

[AnonymBruker]

IKKE UTSETT TIL I MORGEN DET DU KAN GJØRE I DAG!

Hvor vanskelig kan det være da??? Du snakker om at dere ikke bor sammen lenger (gratulerer det er bra), men du snakker med han på telefonen og du besøker han - hva i all verden??? Ikke ta telefonen, ikke ring, ikke dra bort til han. Døttrene dine er sikkert kjemperedde hver gang du drar bort, du setter jo rett og slett livet ditt i fare.

Du snakker om at du er på vei, og at du trenger å bli sterkere før du tar steget og kommer deg unna. Det skjønner ikke jeg! For samtidig som du tar tida til hjelp for å bli sterkere så gir du ham samtidig tid til å manipulere deg.

Er du redd, ja så kontakt krisesenter, politi og advokat. Skaff deg hjelp, støtte og trygghet.

Du trenger ikke gjøre dette alene og ubeskyttet, men du trenger heller ikke bli sterk for å gjøre det, la andre støtte deg og være styrken din..... Men for all del - gjør det i DAG!!!

[Gjest Camilla]

Jeg har klippet ut enkelte sitater som jeg tenker sier mye om din situasjon, ts. Prøv å lese dette som om det er en god og ærlig venninne som snakker til deg. For det jeg skriver som svar er ikke ondt ment, men du kan fort oppfatte det sånn dersom du er i forsvarsposisjon.

Først noe jeg stusser litt over. Et stykke ut i tråden skriver du:

Jeg har ALDRI vært borti en sånn mann tidligere

Men i startinnlegget skriver du at du har fått bank mange ganger i ditt liv. Hvem er det som har banket deg tidligere? Har du blitt fanget i et mønster? F.eks. om din far eller en annen omsorgsperson har gitt deg juling mange ganger så er faren stor for at du selv velger deg en voldelig mann, ofte helt ubevisst. Og hvis det er det som er saken, tenk over hvilket mønster dine døtre blir fanget i ved at du beholder denne mannen vakende i kulissene.

Plutselig, utav det blå, kommer han settende over meg i sofaen og begynner å slå meg både med håndflaten og knyttneven! Jeg husker at jeg tenkte at jeg aldri har fått sånn juling noen gang, og jeg har fått bank mange ganger i mitt liv. Han slo kjempehardt og jeg ble helt blå på øret og gul på kinnene, hadde også merker på armene..

Men vi er ikke helt kvitt han enda........ Han henger igjen som et spøkelse, trygler og ber om å få en sjanse til. Og jeg kjenner at jeg er helt på randen av hva jeg klarer å takle! Han spiller på alle mine følsomme strenger, bruker alt han har av metoder for å manipulere meg tilbake.. Og jeg kjenner at jeg ikke klarer å stå imot.

Jeg trenger hjelp til å stå i mot han. Hjelp til å skjønne manipulasjonen. Til å se tingene klart.

Og jeg trenger hjelp til å greie å gjennomføre det jeg vet at jeg må: Si STOPP!! Vi fortjener så mye bedre!

Her sier du at du er på randen av hva du klarer, og at du kjenner at du ikke klarer å stå imot. Det ser jeg som et enormt varsko og varsellampene bør blinke rødt mens sirenene uler. Senere i tråden sier du at du HAR bestemt deg for å gå og at dere aldri skal tilbake til ham. Men er det noe du virkelig står inne for, eller er det noe du skriver for å tilfredsstille alle som sier at du må gå? Tenk over din motivasjon for ting du sier og gjør. Er du så vant til å jatte med sinte mennesker at du gjør det som en refleks, også her på KG?

Jeg håper virkelig du klarer å gå, men vær så snill å ikke lure deg selv. Hvis det stemmer at du er på randen og føler du ikke klarer å stå imot (som jeg synes jeg leser gjennom hele tråden) så må du søke profesjonell hjelp. Hva du gjør med ditt liv er ditt eget valg for du er en voksen. Men du har ingen rett til å velge et liv i frykt på din yngste datters vegne. Husk også at om du velger å f.eks. la datteren din bo hos andre mens du flytter tilbake til eksen, så vil hun med stor sannsynlighet føle seg sviktet av mammaen sin, selv om du da mener at du gjør det for hennes beste. Barnets beste er at denne mannen forsvinner ut av livene deres totalt. Null kontakt vil på sikt føre til null frykt.

Begge jentene mine er trygge for han nå, de omgåes ikke overhodet. Han har ingen adgang til oss i det hele tatt. Så det er ikke snakk om at jeg ikke klarer å trygge de.

De er kanskje fysisk trygge for ham, men er de mentalt trygge? Hvor stor skade har samlivet med eksen gjort på døtrene dine allerede? Kan det tenkes at din yngste datter forsøker å trøste deg og gjøre ditt liv lettere ved å si at hun nå føler seg helt trygg?

Jeg ber om hjelp til å komme videre, men jeg synes dere er nådeløse! Det er så lett å sitte foran pc'n og fortelle andre hva de burde gjøre, men livet er dessverre mere komplisert enn som så...

Jeg blir litt usikker på hva du egentlig ber om. Det kan virke som om du har ganske konkrete ønsker om hva folk skal si, og så blir det meste feil fordi andre ikke tenker som deg. Du sier du trenger et dytt, men hva skal det dyttet bestå av?

jentene er trygge på at han ikke dukker opp her. Men vi har litt kontakt pr tlf og jeg besøker han av og til.

Jeg hadde virkelig tro på at vi kunne få forholdet til å fungere, derfor tok det tid før vi endelig dro. I den prosessen var barna med og fikk si det de mente. De ville gi han muligheten til å endre seg, til å vise at han kunne tøyle sinne sitt hvis han fikk hjelp. Derfor levde vi under sånne forhold litt for lenge. Jeg skjønner nå at det mest sannsynlig IKKE går, men nå vet jeg at vi iallefall har prøvd det vi kan når det gjelder det forholdet.

Nei, vi flytter ikke tilbake igjen..

Hvor trygge er egentlig jentene på at han ikke dukker opp der? Din eldste datter kommer sjelden på besøk sier du jo. Hvorfor det? Kan det hende at din kontakt med ham gjør dem redde for at du skal gå tilbake til ham atter en gang? De har jo opplevd det flere ganger før. Det kan hende deres tillit til deg er så tynnslitt at de ikke våger å tro at du faktisk er ferdig med ham. Hva kan du gjøre for å virkelig gjøre tilværelsen deres trygg? Jeg tror du vet svaret på det selv.

Må si at jeg føler meg angrepet fra alle hold her, og det føles urettferdig.

Og det jeg ber (ba, for her var det fint lite hjelp å få!!!) om er en dytt til å ta det store, endelige valget og gå! For jeg HAR valgt; det skal ikke skje flere ganger!

Det kan hende noen av dem som har svart deg her i tråden føler at du er litt urettferdig også når du sier det var fint lite hjelp å få her. Veldig mange av svarene fokuserer på barnas beste og barnas trygghetsbehov, og det er du jo selv enig i er viktig. Faktisk synes jeg du har fått mange gode råd.

Klart jeg tåler kritikk, men jeg prøver å forklare at jeg synes dere er nådeløse og egentlig ganske trangsynte som kun ser dette fra en synsvinkel. Og ja, selvfølgelig er barna viktigst! Jeg mener også det!

Tenker du det er trangsynt å ikke forstå at det er tøft for deg? Jeg tror de fleste forstår at du har det tøft og at det er en veldig vanskelig situasjon du er i. Men jeg (og mange andre også, virker det som) mener det er en skummel vei å gå om man klapper seg selv på skuldra og trøstende sier at "huff, det er så tøft det du går gjennom at det er helt forståelig at du ikke klarer å gå". En slik tankegang kan fort få deg til å gå tilbake til eksen. Ikke bruk "det er forståelig"-argumentet overfor deg selv. For selv om det er beintøft så har du i realiteten ikke rare valget, og man må si til seg selv at "jeg er sterk, jeg klarer dette" istedet for å si at "jeg er så svak, jeg klarer det kanskje ikke". Og er man i sistnevnte modus (som jeg synes det virker som du er i) så må man søke profesjonell hjelp.

Frykten er hva han kan finne på å gjøre når han forstår at det ikke lengere er håp for forholdet. Han har så utrolig mye han kan "ta meg på". Så mye han kan og helt sikkert vil bruke for å skade meg og mine mest mulig for å sanke sympati selv. Og det er derfor motet mitt svikter. I frykt for hva han fremdeles kan skade oss med. Vet at det høres crazy ut, men voldens makt er helt sinnsyk!!

Hva er du redd han skal ta deg på? Er det virkelig noe som er i nærheten av så ille som å utsette deg selv og døtrene dine for et liv i helvete?

Prøv å legge fra deg unnskyldninger om at eksen har kontroll over deg og at du frykter hva han kan gjøre. Du vet nok med deg selv at det ikke er noe han kan gjøre deg nå som han ikke kan gjøre i det mangedobbelte om du flytter tilbake.

Jeg ønsker deg lykke til, ts.

[Gjest Sulphide]

Kjære lille Guri.

Her har du fått mange forskjellige tilbakemeldinger. Felles for (nesten) alle er at du må kutte eksen helt og holdent ut av deres liv. Jeg stiller meg bak akkurat det.

Har du et lite håp om at han ser "lyset" og skjønner hvordan han har behandlet dere? At han tar en helomvending og forandrer seg til den du engang trodde han var?

Har du det ørlille håpet enda? Håpet som gjør at du føler deg fristet til å høre på hans pene og lokkende ord om hvordan det heretter skal bli mellom dere hvis du bare kommer tilbake til han?

Ser også at du er redd for hva han kan finne på når det går opp for han at det virkelig er over.

Han har allerede gjort så mye mot dere at det er skummelt å tenke på hva det neste kan bli.

Hvis du går tilbake vet du hva som skjer. Du og barnet blir psykisk og fysisk mishandlet. Det er noe du har vært gjennom og du vet hvordan det føles og kjennes. Da er du på kjent grunn.

Hvis du IKKE går tilbake er du på ukjent grunn ang han, for du har ingen anelse om hvor langt han er villig til å gå for å få det slik han vil. Det er det skumle. Det ukjente. "Hva blir det neste?"

Jeg er enig med de som sier at du må tenke på barna. Jeg vet også hvor vanskelig det er å gjøre det du innerst inne VET er det rette pga redsel for han, håpet om at han skal bli normal og alle de gode minnene som man tross alt har etter ymse år i et forhold.

Kjære lille Guri. Du har gjort så mye allerede. Du har flyttet fra han. Avgjørelsen hadde antakelig ligget og modnet hos deg lenge og bare det å la tanken på å flytte fra han vokse seg så stor og sterk at du til slutt gjorde det er et kjempeskritt i riktig retning for deg og barna.

Nå er det bare resten igjen.

Spør deg selv: Hvilket råd ville du gitt dersom det var din beste venninne/datter/søster/nabo som var i dine sko?

Tenk over det og følg ditt eget råd som du ville gitt dem. Skjønner?

Du har kommet så langt nå, lille Guri. Nå skal du smake på din nye frihet og virkelig nyte den. Slå ut vingene og lev, og du kommer til å forstå og akseptere at eksen din har ingenting i deres liv å gjøre. Han er giften i ditt liv og gift holder man seg langt unna.

Lykke til!

[AnonymBruker]

WTF? Barna fikk lov til å si hva de mente?? Du er voksenpersonen her, dvs. du burde være voksenpersonen her, og jeg har sjelden vært så provosert over å lese et innlegg på KG. DU tok dette valget. DU har ansvaret. Ikke våg å legge det over på dine barn! Skam deg!

Må også si at du minner meg om min egen mor og at det sikkert er derfor jeg blir så vanvittig rasende. Både jeg og min søster sliter meg både angst og depresjon, og dette fordi hun har brukt samme forsvar som deg "det er så vanskelig for meg, jeg er så svak, jeg er et offer". Om du er så svak og liten burde du ikke fått barn. Nå har du barn, så ta deg sammen og ta det ansvaret du selv har valgt å påføre deg selv. DU er ikke offeret her.

Og før du lper til hovedargumentet ditt, at jeg ikke har opplevd et voldelig forhold: jeg var selv sammen med en mann som banket meg. Vet du hva jeg gjorde? Jeg, med min angst og depresjon, som har vært liten og gjemt meg hele mitt liv, i motsetning til hva du beskriver deg selv som? Jeg gikk. Det var mitt valg. Jeg vet hvordan de trapper opp psykisk og fysisk vold og bygger deg ned, men mange har klart å gå før deg. Jeg hadde ikke et eneste barn å ta hensyn til. Det har du. Vil du ha et forhold til barna dine også i fremtiden: la dem slippe å lide mer for dine valg og kutt ut denne fyren. Ikke gi deg selv flere unnskyldninger. Hverken jeg eller min søster har kontakt med vår mor i dag. Det burde være motivasjon nok for deg. Mamma sitt mantra var forøvrig det samme som ditt: Jeg setter barna mine først. Det gjorde hverken hun eller du, men du har fortsatt muligheten. Fjern denne mannen fra livet ditt.

Til slutt må jeg si at jeg skulle ønske noen snakket litt vett til min mor i stedet for å forstå henne i hjel, slik som Piper gjør med TS i denne tråden. Det skulle nok hun også, da hadde vi kanskje hatt et forhold i dag. Jeg blir nesten rørt over svarene fra bl.a. Katten og Baronesse. Ta dette til deg, om du tror dette er røft, se for deg å aldri få møte barnebarna dine.

Kjære søte, vakre, flotte deg - du skal ha

og du skal ha

Jeg vil også gjerne gi deg en veldig god

Jeg støtter deg i hvert eneste ord du skriver!

[Mamma1]

Sitter folk virkelig å sier at det som skjer det skal skje? Skjebnen? Hva om han hadde mishandlet ungene hennes? Misbrukt? Fortsatt noe å lære?

[Piper]

Sitter folk virkelig å sier at det som skjer det skal skje? Skjebnen? Hva om han hadde mishandlet ungene hennes? Misbrukt? Fortsatt noe å lære?

Handler ikke om skjebnen i det hele tatt, men om realiteten. Om vi ser på realiteten så har hun blitt misshandlet, hun har blitt slått og hun har blitt truet, og det samme har barna. Det som har skjedd har skjedd, og det skulle skje fordi det har skjedd. Vi kan ikke forandre på det som har skjedd, bare på det som er her og nå.

[Mamma1]

Nei, men du kan forandre på det son skjer i fremtiden

[AnonymBruker]

Handler ikke om skjebnen i det hele tatt, men om realiteten. Om vi ser på realiteten så har hun blitt misshandlet, hun har blitt slått og hun har blitt truet, og det samme har barna. Det som har skjedd har skjedd, og det skulle skje fordi det har skjedd. Vi kan ikke forandre på det som har skjedd, bare på det som er her og nå.

Og fordi vi ikke vet hva som skal skje i morgen er det ikke noe vits i å gjøre noe som helst i dag bortsett fra å leve i nuet? Er det det du mener?

[Mamma1]

Om barna noengang kan tilgi henne at de har vokst opp i et helvete, så blir jeg over gjennomsnittet imponert. Om hun tar ham tilbake kan hun være sikker på at det ikke skjer.

Nå må hun velge seg og barna, og fremtidige barnebarn.

[AnonymBruker]

Det som har skjedd har skjedd, og det skulle skje fordi det har skjedd.

Jeg registrerer at du i dine mange innlegg i denne trpden ikke har fått ett eneste "liker". Det går ikke snart opp et lys for deg, Piper, om at du er ikke bare bittelitt på ville veier, heller?

[Gjest Gjest1]

Handler ikke om skjebnen i det hele tatt, men om realiteten. Om vi ser på realiteten så har hun blitt misshandlet, hun har blitt slått og hun har blitt truet, og det samme har barna. Det som har skjedd har skjedd, og det skulle skje fordi det har skjedd. Vi kan ikke forandre på det som har skjedd, bare på det som er her og nå.

https://fbcdn-sphotos-a.akamaihd.net/hphotos-ak-ash3/574743_320210954719620_1872657599_n.jpg

[Mamma1]

Den linken var helt på kornet.

Syns forresten du burde søke hjelp ts, det er tydelig at du syns situasjonen er veldig vanskelig, og det er forståelig. Mange følelser kommer i veien for den rette løsningen.

Og det er sant det de sier, har han først slått, så slutter han ikke med det. Du degraderer din og barnas verdi når du vurderer å fortsette dette..

[Gjest Rosemor]

Jeg registrerer at du i dine mange innlegg i denne trpden ikke har fått ett eneste "liker". Det går ikke snart opp et lys for deg, Piper, om at du er ikke bare bittelitt på ville veier, heller?

Jeg kunne uten problemer plusset på hvert eneste av Pipers innlegg. Ikke fordi jeg er enig i alt hun sier, men fordi hun bringer et annet perspektiv på banen.

Slik jeg oppfatter det, prøver Piper å få trådstarter til å komme fram til konklusjonene om hva som er best for seg og sin familie på egen hånd, og uten å fortelle henne hva hun selv mener er best.

[Phaedra]

Det er egentlig ikke viktig hva andre måtte mene og synes om deg, det er viktig hva du selv mener og synes om deg selv.

Jeg vil heller velge å si at du er viktigst i ditt liv, og deretter kommer barna. Du må få det bra i ditt liv, for da kan du ta deg av barna på den måten som er riktig for deg.

Jeg oppfatter deg her som at du mener at hun skal sette seg selv først - og barna i andre rekke. Mener du dette, eller er det formuleringen som gjør at jeg misforstår?

Skal det virkelig ikke være viktig for en mor hva døtrene hennes synes om henne?

Skal hun virkelig fortsette å ha kontakt med en voldelig mann i håp om at han skal endre seg, og være "sterk" på denne måten, dersom dette støter ungene hennes fra henne? Skal hun ta sjansen på at ungene ikke blir ødelagt av dette, fordi hun ikke vet 100% hva som foregår inni hodene deres? Har hun som mor "rett" til å ta denne sjansen når det ene barnet er under myndighetsalderen?

[Phaedra]

Piper:

Jeg forstår hva du prøver å si når det gjelder at en som lever i frykt tar valg basert på frykt, og jeg forstår hvordan du prøver å legge fokus på TS' menneskeverd, og jeg er helt enig med deg i dette.

Jeg er bare ikke sikker på hvorfor du velger å få henne til å vende oppmerksomheten sin vekk fra barna sine og mot seg selv, når det var utflyttingen av det ene barnet hennes som i det hele tatt fikk igang prosessen.

Hun sier jo flere ganger at hun vil ha familien sin tilbake. Slik jeg forstår det så er dét hovedønsket hennes, ikke å få den voldelige personen tilbake i sitt liv. Så da vil det vel være mest riktig å råde henne til hvordan hun kan få barna "tilbake på sin side", enn å råde henne til å være stolt over at de har valgt annerledes enn henne?

[Gjest Sevastra]

Jeg har bare lest de 2 første sidene av tråden. Men jeg ville bare si at jeg ikke har noen respekt for deg, TS. jeg levde selv med en voldelig far i 16 år. Da min mor bestemte seg for at vi skulle dra, dro vi. Og kom aldri tilbake. Vi hadde ikke mer kontakt med han forutenom rettsaken mot han. Det var et helvette, men min mor gikk aldri tilbake til han.

Du burde aldri ha utsatt barna dine for dette!! Aldri aldri!!