Forbanna på ex'en!

[Lille Guro]

Jeg opplever at du har litt av den samme manipulerende atferden, der fokuset er på deg selv, og ikke på barna. Mitt dytt til deg er: Se først og fremst på barna dine i denne situasjonen, og ikke deg selv. Når du gjør det, vil du klare å komme deg ut av dette. Du trenger ikke "stakkars deg, så synd det er på deg. Gjør du vel? Vil det få deg til å kvitte deg helt med denne fyren?

Jeg trenger ikke å høre "stakkars meg" nei. Det gir meg ingenting. Jeg føler at jeg begynner å komme meg litt ovenpå, ting begynner å falle litt på plass. Og det er fordi jeg kan holde han unna oss i det daglige, og jentene er trygge på at han ikke dukker opp her. Men vi har litt kontakt pr tlf og jeg besøker han av og til.

Jeg hadde virkelig tro på at vi kunne få forholdet til å fungere, derfor tok det tid før vi endelig dro. I den prosessen var barna med og fikk si det de mente. De ville gi han muligheten til å endre seg, til å vise at han kunne tøyle sinne sitt hvis han fikk hjelp. Derfor levde vi under sånne forhold litt for lenge. Jeg skjønner nå at det mest sannsynlig IKKE går, men nå vet jeg at vi iallefall har prøvd det vi kan når det gjelder det forholdet.

Er det i ferd med å skje igjen?

Nei, vi flytter ikke tilbake igjen..

[Gjest Gjest]

... Han har søkt hjelp for sinnet sitt, men jeg vet ikke om det fungerer..

Det er heller ikke du eller barna dine som bør "teste ut" om det fungerer.

Så jeg vet ikke helt hvorfor du skriver dette?

[Lille Guro]

Jeg er gjesten som skrev de 4 første innleggene, de 2 siste er noen andre.

Du sier du beundrer datteren din som var sterk og kom seg unna. Allikevel prøve du dra henne tilbake uten å være kvitt det hun flykter ifra, for du tenker på dine behov før hennes. Det er derfor du ikke får noe sympati. Jeg vet hvordan det er å være holdt nede så ikke kom med det argumentet.

Du har eg godt poeng der ja..

[Gjest Gjest]

Jeg trenger ikke å høre "stakkars meg" nei. Det gir meg ingenting. Jeg føler at jeg begynner å komme meg litt ovenpå, ting begynner å falle litt på plass. Og det er fordi jeg kan holde han unna oss i det daglige, og jentene er trygge på at han ikke dukker opp her. Men vi har litt kontakt pr tlf og jeg besøker han av og til.

Jeg hadde virkelig tro på at vi kunne få forholdet til å fungere, derfor tok det tid før vi endelig dro. I den prosessen var barna med og fikk si det de mente. De ville gi han muligheten til å endre seg, til å vise at han kunne tøyle sinne sitt hvis han fikk hjelp. Derfor levde vi under sånne forhold litt for lenge. Jeg skjønner nå at det mest sannsynlig IKKE går, men nå vet jeg at vi iallefall har prøvd det vi kan når det gjelder det forholdet.

Nei, vi flytter ikke tilbake igjen..

Dette høres litt bedre ut

Fokuser på at du og jentene dine kan få et liv preget av trygghet, og hvilke muligheter det kan gi dere. Lykke til

[Gjest Katten.]

Wow! Her var det jammen ikke mye forståelse å få nei!! Jeg er så inderlig klar over at jeg har trødd feil når det gjelder ex'en, men eg har vært igjennom et helvete og tilbake igjen og så fortjener jeg å få dette? Det er lett å dømme andre når man ikke har gått i deres sko, så være så snill og ikke døm så fort..

Jeg har ingen forståelse for mennesker som lar barna sine lide pga egne valg.

Har full forståelse for at posisjonen er veldig vanskelig (kan virke som umulig til tider) når man er i et forhold hvor både psykisk og fysisk vold blir brukt - men jeg gir ikke min sympati til mennesker som lar sine egne barn lide i slike sammenhenger.

For meg er det barnemishandling fra begge parter.

[Gjest Gjest]

Jeg trodde og håpet et jeg ville få litt forståelse her, men tok visst grundig feil... Veldig sårende!

Jeg ser opp til mennesker som greier å stå opp for seg selv, sånn som eldste jenta mi gjorde. Skulle ønske at jeg også var sånn, men det er jeg ikke.

Forståelse for atferd som går utover barn, er veldig vanskelig å gi.

Forståelse betyr heller ikke at man skriver støtteerklæringer, som ikke har hold i seg. Min forståelse går ut på forhåpentligvis få dine øyne opp for hva dette gjør med barna (og deg).

Hva er det som hindrer deg i være slik? Har du bestemt deg for at "slik er jeg" og dermed kan du ikke forandre på deg? Alle kan stå opp for seg selv, bare man vil det nok. Med det du sier her, så vil du ikke nok.

(Ps! Du kan selv velge: Enten å bli så provosert at du vil, eller bli så såret at du ikke vil. Valget for hvordan livet sitt vil være, er ene og alene sitt eget.)

[Gjest Datter]

Enig me de andre her! Tenk først og fremst på barna dine. Jeg har vært oppi noe lignende som dine døtre og jeg har ennå ikke tilgitt min mor, vi har ett godt forhold men jeg klandrer henne ennå for å ha tilført mitt liv med depresjoner, angst og det som hører med. Det vil nok dine barn også.

Kan virkelig ikke fatte og begripe hvordan en mor kan utsette sine barn mot en sånn oppvekst, du gir dem arr for livet.

Skaff deg hjelp og fokuser på barna dine!

[Lille Guro]

Dette høres litt bedre ut

Fokuser på at du og jentene dine kan få et liv preget av trygghet, og hvilke muligheter det kan gi dere. Lykke til

Takk for at du prøver å fokusere på de tingene jeg faktisk HAR gjort så langt, og ikke bare på de tingene jeg har gjort galt.

Det er virkelig det jeg må fokusere på nå, hvor fint vi vil få det uten å føle oss utrygg i vårt eget hjem. Og at vi aldri, aldri vil ha det sånn igjen!

Så jeg får manne meg opp og ende dette her engang for alle, og ikke tenke på hva han kan stelle istand av faenskap..

[Gjest Gjest]

Takk for at du prøver å fokusere på de tingene jeg faktisk HAR gjort så langt, og ikke bare på de tingene jeg har gjort galt.

Det er virkelig det jeg må fokusere på nå, hvor fint vi vil få det uten å føle oss utrygg i vårt eget hjem. Og at vi aldri, aldri vil ha det sånn igjen!

Så jeg får manne meg opp og ende dette her engang for alle, og ikke tenke på hva han kan stelle istand av faenskap..

Det er ikke så viktig hva jeg eller andre her på KG mener. Det viktigste er hva du velger å gjøre fremover. Ha ja, ha fokuset på at dere har det bra nå. Dere skal ikke finne ut om han kan ha forandret seg. Dere vil ikke ha det slik igjen, og da tar du ikke sjansen.

Hvis du har hatt et mønster i valg av mannfolk, dvs. vært borti lignende tidligere, bør du søke hjelp slik at du neste gang vet hva du bør styre unna.

[Lille Guro]

Det er ikke så viktig hva jeg eller andre her på KG mener. Det viktigste er hva du velger å gjøre fremover. Ha ja, ha fokuset på at dere har det bra nå. Dere skal ikke finne ut om han kan ha forandret seg. Dere vil ikke ha det slik igjen, og da tar du ikke sjansen.

Hvis du har hatt et mønster i valg av mannfolk, dvs. vært borti lignende tidligere, bør du søke hjelp slik at du neste gang vet hva du bør styre unna.

Nei, du har rett, der er ikke så viktig for meg hva dere mener. Det jeg håpet på var å få litt dytt i riktig retning, manne meg opp til å gjøre det som må gjøres; gjøre slutt på galskapen!

Jeg har ALDRI vært borti en sånn mann tidligere, er nok derfor jeg har sittet i sjokk i mange mnd over at en mann kan endre seg så enormt. Også så fort!! Er nok derfor jeg virker tafatt og uten baller. Egentlig er jeg en sterk person som virkelig vet hva jeg vil og hva jeg godtar, både for meg selv og barna mine. Men denne mannen greide jeg ikke å gjennomskue før det var gått altfor langt. Dessverre!

Jeg har prøvd å roe ned hele situasjonen for å samle krefter til det som må komme, og jeg begynner å føle meg klar for å bryte nå. Det vil bli kjempetøft, det vet jeg. Men jeg må!

[Gjest Gjest]

Nei, du har rett, der er ikke så viktig for meg hva dere mener. Det jeg håpet på var å få litt dytt i riktig retning, manne meg opp til å gjøre det som må gjøres; gjøre slutt på galskapen!

Jeg har ALDRI vært borti en sånn mann tidligere, er nok derfor jeg har sittet i sjokk i mange mnd over at en mann kan endre seg så enormt. Også så fort!! Er nok derfor jeg virker tafatt og uten baller. Egentlig er jeg en sterk person som virkelig vet hva jeg vil og hva jeg godtar, både for meg selv og barna mine. Men denne mannen greide jeg ikke å gjennomskue før det var gått altfor langt. Dessverre!

Jeg har prøvd å roe ned hele situasjonen for å samle krefter til det som må komme, og jeg begynner å føle meg klar for å bryte nå. Det vil bli kjempetøft, det vet jeg. Men jeg må!

Dyttet vi prøver å gi er å ha fokus på barna. Det gir oss foreldre som oftest den største motivasjonen.

Hvis ikke må du finne ut hva som kan gi deg motivasjonen. Spør deg selv hva som hindrer deg? Hvorfor er han viktigere enn barna (hvis du velger ham)? Hva bidrar han med som er positivt for deg? Ser han deg for den du er og gjør slik at du får utvikle det positivt? Fortsett gjerne selv å stille slike og lignende spørsmål. Regner med at svarene gir seg selv ut fra hvordan du har beskrevet ham.

[Lille Guro]

Jeg har ingen forståelse for mennesker som lar barna sine lide pga egne valg.

Har full forståelse for at posisjonen er veldig vanskelig (kan virke som umulig til tider) når man er i et forhold hvor både psykisk og fysisk vold blir brukt - men jeg gir ikke min sympati til mennesker som lar sine egne barn lide i slike sammenhenger.

For meg er det barnemishandling fra begge parter.

Jeg mistenker deg for å ha levd et ganske sorgløst liv, når du kan komme med sånne utsagn?

Å leve under forhold hvor både psykisk og fysisk vold blir brukt, knekker et menneske fullstendig! Det er nettopp det som er poenget! Jeg har greid å ordne en leilighet til oss, jeg har prøvd å bygge meg og jenta mi opp igjen. Jeg har prøvd å vise HAN forståelse, jeg har prøvd å finne meg selv i alt dette..

Og jeg ber ikke om sympati. Sympati for hva? Jeg ber om hjelp til å tørre å gjøre det jeg må! For jeg vet at det vil bli et helvete!

[Gjest Datter]

Hvis du er redd for at han skal skade/true deg så vær så snill ikke nøl med å ringe politiet. De kan også gi han besøksforbud! Og som de andre også sa, ta kontakt med krisesenter. Der er det nok utrolig masse hjelp å få.

Si det til venner og familie sånn at de kan støtte deg om det blir tungt eller du blir i tvil. Ett tips! Ikke len deg på døtrene dine og snakk med dem om alt som plager deg, de må ikke bli redd for eller bekymre seg mer enn nødvendig på at du kan falle i samme fella.

Dette kan du klare om du virkelig vil! Hva med og ta tak i det NÅ med en gang? Ikke utsett noe som kan gjøres nå :-) Det blir nok beintøft! Det var jeg som skrev oppforbi, og selv om jeg klandrer min mor så var jeg utrolig stolt av henne da ting virkelig forandret seg :-)

Ikke utsett det du kan gjøre i dag til i morgen, for man vet aldri om morgendagen kommer :-)

[Lille Guro]

Forståelse for atferd som går utover barn, er veldig vanskelig å gi.

Forståelse betyr heller ikke at man skriver støtteerklæringer, som ikke har hold i seg. Min forståelse går ut på forhåpentligvis få dine øyne opp for hva dette gjør med barna (og deg).

Hva er det som hindrer deg i være slik? Har du bestemt deg for at "slik er jeg" og dermed kan du ikke forandre på deg? Alle kan stå opp for seg selv, bare man vil det nok. Med det du sier her, så vil du ikke nok.

(Ps! Du kan selv velge: Enten å bli så provosert at du vil, eller bli så såret at du ikke vil. Valget for hvordan livet sitt vil være, er ene og alene sitt eget.)

Er det vanskelig å gi forståelse for adferd som går utover barn? Støtte er en ting, men forståelse må det vel gå ann å gi vel? Livet vårt er langt mer komplisert enn det jeg kan skrive her, det skjønner sikkert alle.

Ja, jeg trenger å høre hva dette gjør med barna mine. Trenger å høre at ingen skal trenge å godta et sånt forhold.

Grunnen til at jeg har utsatt det endelige bruddet, er at jeg har vært fullstendig i kjelleren.. Jeg har ikke greid å tenke klart, gjort det andre har sagt at jeg skulle gjøre, ikke fått søvn pga alle tankene, vært helt tafatt i et par mnd nå. Han knuste meg fullstendig!!

Jeg føler nå at jeg begynner å få tilbake kreftene, kjenner at jeg igjen greier å tenke over det livet vi har levd og hvor ille det har vært. Og at vi ALDRI skal ha det sånn igjen! Det er ikke det at jeg ikke vil det nok.. Jeg har gitt han en mulighet til å vise at han kunne endre seg, men jeg har mista troen på det..

[Gjest Innom]

Jeg mistenker deg for å ha levd et ganske sorgløst liv, når du kan komme med sånne utsagn?

Å leve under forhold hvor både psykisk og fysisk vold blir brukt, knekker et menneske fullstendig! Det er nettopp det som er poenget! Jeg har greid å ordne en leilighet til oss, jeg har prøvd å bygge meg og jenta mi opp igjen. Jeg har prøvd å vise HAN forståelse, jeg har prøvd å finne meg selv i alt dette..

Og jeg ber ikke om sympati. Sympati for hva? Jeg ber om hjelp til å tørre å gjøre det jeg må! For jeg vet at det vil bli et helvete!

Jeg er ikke Katten, men velger å svare. Jeg har selv levd under psykisk og fysisk vold. Ikke som voksen, men som barn.

Når jeg leser svarene dine, så opplever jeg at du mangler delvis evne til å se hva dette kan påføre barna dine. Det blir derfor feil at du ber om at noen skal hjelpe deg, og ikke forstår at folk istedenfor velger "å ta barna dine i forsvar". (I mine øyne er ikke det noen motsetning, da hjelpen du kanskje trenger er å ha fokus på barna dine).

Jeg håper at du klarer å se at saken din har flere sider, der barna dine har opplevd en ting og du har opplevd ditt. Mange (de fleste) reagerer på at du har utsatt de for denne mannen, da det er du som faktisk skal beskytte dem for slikt. Nå er det gjort, og du kan fint lite gjøre noe med det. Men du kan velge at det ikke skal skje flere ganger.

[Lille Guro]

Jeg er ikke Katten, men velger å svare. Jeg har selv levd under psykisk og fysisk vold. Ikke som voksen, men som barn.

Når jeg leser svarene dine, så opplever jeg at du mangler delvis evne til å se hva dette kan påføre barna dine. Det blir derfor feil at du ber om at noen skal hjelpe deg, og ikke forstår at folk istedenfor velger "å ta barna dine i forsvar". (I mine øyne er ikke det noen motsetning, da hjelpen du kanskje trenger er å ha fokus på barna dine).

Jeg håper at du klarer å se at saken din har flere sider, der barna dine har opplevd en ting og du har opplevd ditt. Mange (de fleste) reagerer på at du har utsatt de for denne mannen, da det er du som faktisk skal beskytte dem for slikt. Nå er det gjort, og du kan fint lite gjøre noe med det. Men du kan velge at det ikke skal skje flere ganger.

Jeg visste ikke at jeg formulerte meg så uklart? Jeg forstår absolutt at dere tar barna mine i forsvar, jeg skjønner veldig godt hva dette har gjort med dem. De er jo min motivasjon til å avslutt dette! Det er jo det jeg har skrevet hele tiden jo.

Må si at jeg føler meg angrepet fra alle hold her, og det føles urettferdig. Jeg har gjort en stor feil og gjør det jeg kan for å ordne opp i dette nå.

Selvfølgelig reagerer alle på at jeg har utsatt barna mine for denne mannen!! Jeg vet ikke om jeg noengang kan tilgi meg selv for det heller, men nå er det gjort og jeg kan ikke endre på det.

Og det jeg ber (ba, for her var det fint lite hjelp å få!!!) om er en dytt til å ta det store, endelige valget og gå! For jeg HAR valgt; det skal ikke skje flere ganger!

[Gjest Katten.]

Jeg mistenker deg for å ha levd et ganske sorgløst liv, når du kan komme med sånne utsagn?

Å leve under forhold hvor både psykisk og fysisk vold blir brukt, knekker et menneske fullstendig! Det er nettopp det som er poenget! Jeg har greid å ordne en leilighet til oss, jeg har prøvd å bygge meg og jenta mi opp igjen. Jeg har prøvd å vise HAN forståelse, jeg har prøvd å finne meg selv i alt dette..

Og jeg ber ikke om sympati. Sympati for hva? Jeg ber om hjelp til å tørre å gjøre det jeg må! For jeg vet at det vil bli et helvete!

Det er ikke vanskelig å komme med slike utsagn. Spesielt ikke når man har sett skadene oppførselen til mennesker med barn kan gjøre.

Motet ditt burde komme fra barna dine alene. Det burde vært der for lenge siden. Nå er det på tide å slutte og tenke - begynn med handlingene!

[Lille Guro]

Det er ikke vanskelig å komme med slike utsagn. Spesielt ikke når man har sett skadene oppførselen til mennesker med barn kan gjøre.

Motet ditt burde komme fra barna dine alene. Det burde vært der for lenge siden. Nå er det på tide å slutte og tenke - begynn med handlingene!

Du har rett; det er på tide å begynne med handlingene! Men jeg synes fremdeles at det er unødvendig å sparke folk som allerede ligger nede..

[Gjest gulrot]

Når du skriver på ett forum kan du ikke forvente at alle skal sympatisere med deg. Alle skriver sine meninger!

Dessuten synes jeg du kun svarer på innleggene som provoserer deg, istedet for å ta til deg de positive svarene du har fått.

Det virker jo rett og slett ut som om du er ute etter å krangle!! Du tar deg selv rett i forsvar og dt virker ikke som om du tar dette seriøst nok.

Hvis du ikke tåler kritikk forstår jeg ikke hvorfor du skrev her engang.

[Gjest Katten.]

Du har rett; det er på tide å begynne med handlingene! Men jeg synes fremdeles at det er unødvendig å sparke folk som allerede ligger nede..

Og jeg synes det er unødvendig å la barna sine gjennomgå dette. Du har fortsatt ikke klart å kutte han ut av livet deres. Dere er fler om dette.

Tro meg, den kvasse tonen du opplever her, vil falme fort i forhold til dine døtre om du ikke kommer deg vekk.