Forbanna på ex'en!

[AnonymBruker]

Wow! Her var det jammen ikke mye forståelse å få nei!! Jeg er så inderlig klar over at jeg har trødd feil når det gjelder ex'en, men eg har vært igjennom et helvete og tilbake igjen og så fortjener jeg å få dette? Det er lett å dømme andre når man ikke har gått i deres sko, så være så snill og ikke døm så fort..

Er helt enig med Katten, du lot din datter flytte ut fordi hun ikke orket bo hjemme lenger, du valgte den mannen foran din datter, skjønner veldig godt hun lite på besøk hos deg, du sviktet henne stort. Skam deg.

[Piper]

Er helt enig med Katten, du lot din datter flytte ut fordi hun ikke orket bo hjemme lenger, du valgte den mannen foran din datter, skjønner veldig godt hun lite på besøk hos deg, du sviktet henne stort. Skam deg.

Datteren valgte da å flytte ut selv, og er et voksent menneske som styrer det selv. Som foreldre må du tro du kan styre barna dine, men de tar sine egne valg.

Ts har gjort sitt beste utifra det hun kjente til, og beklageligvis finnes det slike mennesker som deg som er de første til å dømme istedenfor å vise litt medfølelse. Er det enkelt for deg å si sånne ting til henne? Hadde du gjort det med en venninne også, om hun hadde kommet til deg og fortalt hvor mye hun slet? Ville du vært like krass i kommentarene dine da, eller er det enklere siden ts er ukjent for deg, og du behøver ikke å forholde deg til henne personlig men bare bak et nick?

Medmenneskelighet er noe som er en mangelvare i denne tråden, og jeg lurer på om det er bare her inne det er slik eller om menneskene i den store vide verden er sånn også.

[Gjest Katten.]

Jesus Maria.

TS er en voksen kvinne. Hennes valg har splittet familien, og hun har ikke hatt styrke til å ta de valgene hun ville ta. Hennes nitten år gamle datter er mer voksen.

En er ansvarlig for egne handlinger. Også de man tar i vanskelige situasjoner.

[Piper]

Det er ikke sånn at jeg "prøver å få henne til å flytte tilbake til meg og en kjæreste som banker meg opp"!!!! Slett ikke! Jeg har sagt at jeg ØNSKER at vi kunne bo sammen igjen. At livet vårt kunne fortsatt som før, før alt dette skjedde og alt blei utrygt for oss alle. Jeg har ikke prøvd å påvirke henne på noen måte, har støttet henne i hennes valg om å bo for seg selv. Og jeg er stolt av henne.

Og jeg HAR allerede gjort endel i forhold til å komme meg unna han. Men den aller siste biten gjenstår, å kutte all kontakt med han og greie å stå for det, og avvikle praktisk det livet vi hadde sammen. Og jeg føler meg sikker på at jeg skal greie det nå!

Jeg er helt enig med dere alle om det er handling som gjelder, selvfølgelig er det det. Og jeg er på vei!

Du har gjort mye riktig allerede, og skal være stolt av deg selv. Fortsett å jobbe som du gjør, og en dag er du der du ønsker å være. En stor klem på veien, og om du klarer det så ville jeg oversett endel av svarene her inne. De kjenner ikke til alt, og de lever ikke ditt liv. Den letteste sak i verden, er å fortelle alle andre hvordan de skal leve livene sine.

[Gjest Mysticgirl]

Du skal ha credit for at du klarte å komme deg unna han! Har ikke lest alle innleggene men nok til å skjemmes over enkelte her!!

Jeg har vært i din situasjon. Du blir ødelagt og brutt ned så du knapt tørr å puste selv!

Jeg ble slått, hånet, kvalt og sparket mens jeg lå nede!

Jeg fikk trusler om jeg så mye som nevnte om å gå .

Heldigvis kom jeg meg vekk, men jeg måtte også spille på andre strenger. At jeg ville flytte, men at det ikke trengte å være slutt fordet. Eller hadde jeg aldri slippet levende ifra huset vårt!!!!!

Når jeg hadde flyttet og følte meg trygg nok, turde jeg å bryte helt og søke hjelp.

Hva du enn gjør, ikke ta han tilbake!

Søk hjelp hos krisesenteret og kontakt politiet. Dessverre nyttet det ikke mye å kontakte politiet her.Orker ikke å gå i detalj, av frykt for å bli avslørt. Men jeg heier på deg TS og ta vare på deg selv og jentene dine :klemmer:

[Katniss]

Det er DU som har ødelagt familien din med valgene dine og hvordan du behandler barna dine.

Når du spør datteren din om å flytte inn hos en mann som slår deg, så er det kun egoisme fra din side. Jeg hater foreldre som trekker barna sine ned i sølen sammen med de.

Endret 30. mai 2012 av Katniss

[Gjest Turid]

Jeg vil ikke fordømme deg, men jeg vil si deg en ting: Min søster valgte kjærestene foran barna sine den gang de var små. Hun ble hos menn (og gikk gjentatte ganger tilbake til menn) som ikke var gode omsorgspersoner pga aggresjon, alkoholmisbruk og voldelig adferd (mot min søster). Til tider var ungene redde for å komme hjem. Nå er alle de tre barna blitt store, og de sliter, hver på sitt vis... Det er vondt. Men alle skjønte at de kom til å få et vanskelig voksenliv. To av dem har fått barn, og ingen av dem takler foreldrerollen godt, de sliter med depresjoner, sykdom og uro. Og min søster - ja senest for 2 uker siden gråt hun i armene mine og skulle ønske hun kunne gjøre om på sine valg... Hun ville gjort ALT for å få en sjanse til å rette opp i sine feil, for hun innser nå hvilken dårlig ballast hun ga sine små den gang hun skulle beskytte dem. Og hva kan jeg si, jeg har egentlig ikke noen trøst å gi. De eneste ord jeg har å si, er at hun ikke får gjort om på sine valg fra den gang, men at hun iallfall er en god mamma for dem idag. Hun er der for dem, 100%, og stiller opp som en veldig god bestemor for sine barnebarn. Beskytter dem på en måte som hun aldri beskyttet sine barn... Jeg tror aldri min søster vil tilgi seg selv for den barndommen hun ga barna, med andre ord så vil hun slite med dette resten av sitt liv. Så mitt råd til deg: VELG DINE BARN FORAN DRITTSEKKEN!!! Vis dine barn at du setter dem foran alt, og at du har for stor respekt for deg selv til å ta han inn i varmen igjen! På dem måten lærer du også dine døtre til ikke å tolerere sånt! Lykke til - og klem fra meg!

[Rakkerunge]

Jeg vil bare si, at dette var et langt, men veldig godt innlegg. Tøft gjort å utlevere seg selv på den måten. Kudos. Og til ts, les nøye gjennom dette - det vil jeg tro er veldig verdifullt.

Dette er et utrolig sårt tema for mange, som nok er mye av årsaken til en del svar på den heller krasse siden. Jeg tror og håper at ingen mener noe vondt med det, men at de verbalt forsøker å "riste litt fornuft inn i deg". Hvor konstruktivt det er, er vel en annen sak, men jeg tror som sagt at det i de aller fleste tilfellene er godt ment.

Jeg er selv (nå ganske godt voksen) et barn av en alkoholisert og voldelig far. Mamma fikk så mye juling i så mange år, at det er et under at hun klarte å stå på beina og være i full jobb. I voksen alder har jeg noenganger tenkt at den eneste grunnen til at hun ikke tok sitt eget liv den gangen, må ha vært fordi hun var redd for at han da ville gå løs på oss ungene. Og min mamma forsøkte å dra fra ham. Mange, mange, mange ganger. Vi bodde langt ute på landet, der det ikke var mye hjelp å få, verken fra naboer, leger eller andre offentlige instanser. Alle bare lukket øyne og ører, og latet som ingenting. Så min stakkars mamma, hun dro til en av brødrene sine og hans kone. Dit dro hun de gangene hun fryktet aller mest for sitt eget liv - de gangene hun hadde fått så mye juling at hun ikke var sikker på om hun ville overleve det. Det mest sjokkerende i dette, er at denne broren, så snart sårene til mamma hadde grodd godt nok, sendte henne tilbake til pappa, og fortalte henne at hun hadde å bli ved sin manns side!! Jeg skulle ønske mamma hadde hatt tilgang til et krisesenter den gangen, eller at noen, hvemsomhelst, ville brydd seg nok til å hjelpe henne ut av det.

Jeg vokste opp med en altomgripende frykt for at jeg skulle finne mamma død en dag. Hver natt lå jeg våken og hørte det som skjedde (det var alltid på natten, etter at han hadde drukket), livredd for mammas liv, og samtidig livredd for at han skulle komme inn til meg og gå løs på meg - noe som aldri skjedde så vidt jeg kan huske iallfall. Da jeg var i tidlig tenår, døde han brått og uventet. Jeg kan ikke si jeg var lei meg. Jeg var lettet. Lettet over at tyrannen var død.

Jeg har aldri bebreidet mamma for at hun ikke tok med seg oss ungene og flyttet. Jeg vet hun forsøkte å få hjelp, men bare ble sendt tilbake. Dermed bebreider jeg i stor grad min onkel, samt naboer og familievenner som visste hva som skjedde. Lærere på skolen som jeg fortalte om situasjonen hjemme, og som ikke gjorde noe. Presten jeg betrodde meg til (selv om de har vel taushetsplikt?). Mammas lege, som heller ikke ville hjelpe henne, for han var av den gamle skolen og en kvinnes plass var hos hennes mann. Uansett. Alle disse menneskene bebreider jeg.

Det jeg derimot har slitt ekstremt mye med, og nok kommer til å få slite med resten av mitt liv, er en gjennomgripende og hemmende dårlig samvittighet. Jeg har grusomt dårlig samvittighet for at jeg aldri turte å forsøke å stoppe pappa fra å slå mamma. At jeg aldri hadde mot nok til å stå opp og løpe ut av soverommet for å hjelpe henne. At jeg var feig, gjemte meg gråtende under dyna og ba til Gud om at han ikke måtte la pappa drepe mamma, og at han ikke måtte la pappa begynne å slå meg eller broren min. Det er noe jeg ikke klarer å tilgi meg selv for, at jeg ikke forsøkte å hjelpe henne, at jeg ikke gikk imellom. At jeg ikke prøvde å stoppe pappa. Selv om jeg aldri i mine villeste fantasier ville ment at et barn har ansvar for å beskytte mammaen sin mot en voldelig pappa. Men jeg føler at jeg burde tatt det ansvaret.

Pga denne dårlige samvittigheten, har mamma og jeg hatt et særdeles dysfunksjonelt forhold alle årene etter at pappa døde. Mamma "tok litt av" etter at han døde, for da var hun endelig fri. Hun hadde en veldig vill periode, der jeg gikk for lut og kaldt vann og i stor grad måtte klare meg selv. Men jeg klarte ikke si noe til henne - pga den dårlige samvittigheten. Etterhvert begynte mamma å drikke. Når hun var full ble hun veldig slem mot meg. Ikke fysisk, men hun trykket meg ned, kalte meg udugelig, at ingen ville ha meg osv osv osv. Mye dritt som kom der. Men pga den dårlige samvittigheten, følte jeg at jeg fortjente det. At jeg bare måtte ta i mot. Etterhvert ble jeg voksen, gjorde mange dårlige valg - nesten hvert eneste av dem en direkte årsak av den personen jeg ble av den oppveksten jeg hadde. Jeg lot meg utnytte, tråkke på, bli behandlet som en dritt, bare noen ville gi meg oppmerksomhet. Det spilte ingen rolle om det var negativt så til de grader, for det tenkte jeg - pga den dårlige samvittigheten - at jeg fortjente. Og slik holdt jeg på helt til jeg var i slutten av 20-årene. Etter å nok en gang ha blitt utnyttet av en såkalt kjæreste, innså jeg at jeg måtte ta grep om livet mitt. Jeg innså, at til tross for den dårlige samvittigheten jeg følte ang mamma, så fortjente jeg ikke å leve livet mitt som en dørmatte allikevel. Jeg fortjente bedre, bestemte jeg meg for. Men da hadde jeg allerede "kastet bort" mange år av livet.

Omtrent samtidig som jeg tok tak, tok også mamma tak i sitt liv. Hun flyttet vekk fra det dårlige miljøet hun hadde havnet i, og nærmere bedre venner. Hun klarte å fri seg fra alkoholismen, og hun begynte å forandre seg. De siste årene har mamma og jeg hatt et langt bedre forhold enn noen gang tidligere egentlig, selv om det aldri ble ordentlig bra. Jeg var alltid på vakt, alltid utrygg, alltid klar til å tverrvende hvis hun skulle vise sitt gamle jeg. Samtidig var den dårlige samvittigheten fremdeles like sterkt tilstede. Så, for ganske kort tid siden, døde hun. Plutselig var hun borte. Og den dårlige samvittigheten min? Ikke borte. Om noe, så er den sterkere enn den har vært på lenge. Dårlig samvittighet for barndommen og mitt manglende mot, men også dårlig samvittighet for at jeg ikke hjalp henne å få et bedre liv etter at jeg selv hadde blitt voksen. Dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å legge til side alle tidligere konflikter oss imellom og hale henne opp fra gjørma. Mammaen min levde et liv nesten blottet for glede og lykke. Fra hun giftet seg som 19-åring, til hun døde som noen-og-seksti-åring, var kanskje livet frem til 19, og livet de siste 6-7 årene de to lykkeligste periodene i livet hennes. Og det er så utrolig vondt å tenke på. Og jeg føler meg så ansvarlig! Jeg føler så veldig at jeg burde hjulpet henne - spesielt da jeg var barn - mot en voldelig tyrann av en ektemann, en mann jeg hatet og fryktet mer enn jeg noengang har fryktet noen.

Nå er mamma død. Og frykten jeg hadde som barn, frykten for at pappa skulle klare å drepe henne, har på en måte blitt til virkelighet. Det er selvfølgelig ikke pappa som har drept henne - han døde jo for veldig mange år siden. Men så er det på en måte han som har drept henne allikevel. Egentlig drepte han henne den gangen jeg var barn. For den mammaen min som levde videre etter hans død, var egentlig bare et tomt og skadet skall.

Irrasjonelt som det er, er jeg også redd for at mamma nå er tilbake hos pappa. At han igjen får lov til å tyrannisere henne, og denne gangen til evig tid. Og den lammende frykten, og den dårlige samvittigheten, vil nok dermed aldri slippe taket. Ikke helt. Aldri.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette. Jeg begynte bare å skrive, og så bare fortsatte det litt av seg selv. Kanskje håper jeg at min historie vil gi deg noe, ts. Ikke dårlig samvittighet eller noe, men at den kanskje kan fortelle deg litt om ringvirkningene det kan få for et barn å vokse opp under sånne forhold. Nå har du heldigvis kommet deg bort, og jeg håper av hele mitt hjerte at du holder deg borte. Men jeg vil at du skal snakke med døtrene dine om alt som har skjedd. Spør hva de tenker, føler osv. Fortell de at om de tenker at de burde ha hjulpet deg, så har det aldri vært deres ansvar. Jeg tror ikke jeg kan understreke nok hvor viktig det kan være for dine barns fremtid at de får vite at de ikke har noe som helst ansvar eller skyld i alt som har skjedd, på noen som helst måte. Det som er viktig nå er din psyke, og dine barns psyke - og ditt forhold til barna/deres forhold til deg.

Aller først trenger de å få vite, uten et snev av tvil, at denne mannen er ute av deres, og ditt liv for alltid. De må bli trygge på det, og på deg. Trygge på at du ikke vil gå tilbake igjen. Jeg kan ikke understreke hvor viktig det er - både for deg og dem - at det er en ufravikelig sannhet at du nå er ferdig med den mannen. Vær 100% ærlig med barna dine, for om du sier én ting og gjør noe annet nå, så vil de ikke tørre å stole på det du sier neste gang. Fortell jentene at du verdsetter både ditt eget liv og deres altfor mye til å la det bli ødelagt av en sånn mann. Trygghet, trygghet, trygghet - det er så utrolig viktig fremover. Ikke bare for barna dine, men også for deg! For om du er utrygg, er barna dine også utrygge. Men om du er trygg, så er de også trygge!

Nå har jeg skrevet så mye her, at jeg får avslutte, selv om jeg har mye mer jeg gjerne skulle sagt. Hvis du lurer på noe, så bare ta kontakt med meg pr PM, så skal jeg svare så godt jeg kan. Kanskje kan det være godt for deg med innspill fra noen som representerer dine barns situasjon, selv om det selvsagt ikke er helt det samme, og jeg ikke har forutsetning for å vite hvordan akkurat dine barn tenker og føler. Men det er gjerne mange likhetstrekk mellom reaksjonsmønter og tankegang hos barn som har vokst opp i alkoholiserte og/eller voldelige hjem.

Av hele mitt hjerte håper jeg at du tviholder på avgjørelsen din, henter hjelp og støtte fra alle mulige kanter, kontakter krisesenter og politi, skaffer deg hemmelig adresse og telefonnummer - at du gjør absolutt alt som står i din makt for at denne mannen ikke finner deg og dere. Så til de grader at han nesten begynner å lure på om dere noengang har eksistert! Og vær så inderlig snill å anmelde ham. Både for din egen skyld og dine barns skyld - men også i aller høyeste grad for neste kvinne han eventuelt måtte få fatt i!

Jeg ønsker deg og dine barn alt godt, og syns du skal være stolt over at du kom deg helt vekk til slutt.

Edit: skrivefeil

[Majott]

Dette er et utrolig sårt tema for mange, som nok er mye av årsaken til en del svar på den heller krasse siden. Jeg tror og håper at ingen mener noe vondt med det, men at de verbalt forsøker å "riste litt fornuft inn i deg". Hvor konstruktivt det er, er vel en annen sak, men jeg tror som sagt at det i de aller fleste tilfellene er godt ment.

Jeg er selv (nå ganske godt voksen) et barn av en alkoholisert og voldelig far. Mamma fikk så mye juling i så mange år, at det er et under at hun klarte å stå på beina og være i full jobb. I voksen alder har jeg noenganger tenkt at den eneste grunnen til at hun ikke tok sitt eget liv den gangen, må ha vært fordi hun var redd for at han da ville gå løs på oss ungene. Og min mamma forsøkte å dra fra ham. Mange, mange, mange ganger. Vi bodde langt ute på landet, der det ikke var mye hjelp å få, verken fra naboer, leger eller andre offentlige instanser. Alle bare lukket øyne og ører, og latet som ingenting. Så min stakkars mamma, hun dro til en av brødrene sine og hans kone. Dit dro hun de gangene hun fryktet aller mest for sitt eget liv - de gangene hun hadde fått så mye juling at hun ikke var sikker på om hun ville overleve det. Det mest sjokkerende i dette, er at denne broren, så snart sårene til mamma hadde grodd godt nok, sendte henne tilbake til pappa, og fortalte henne at hun hadde å bli ved sin manns side!! Jeg skulle ønske mamma hadde hatt tilgang til et krisesenter den gangen, eller at noen, hvemsomhelst, ville brydd seg nok til å hjelpe henne ut av det.

Jeg vokste opp med en altomgripende frykt for at jeg skulle finne mamma død en dag. Hver natt lå jeg våken og hørte det som skjedde (det var alltid på natten, etter at han hadde drukket), livredd for mammas liv, og samtidig livredd for at han skulle komme inn til meg og gå løs på meg - noe som aldri skjedde så vidt jeg kan huske iallfall. Da jeg var i tidlig tenår, døde han brått og uventet. Jeg kan ikke si jeg var lei meg. Jeg var lettet. Lettet over at tyrannen var død.

Jeg har aldri bebreidet mamma for at hun ikke tok med seg oss ungene og flyttet. Jeg vet hun forsøkte å få hjelp, men bare ble sendt tilbake. Dermed bebreider jeg i stor grad min onkel, samt naboer og familievenner som visste hva som skjedde. Lærere på skolen som jeg fortalte om situasjonen hjemme, og som ikke gjorde noe. Presten jeg betrodde meg til (selv om de har vel taushetsplikt?). Mammas lege, som heller ikke ville hjelpe henne, for han var av den gamle skolen og en kvinnes plass var hos hennes mann. Uansett. Alle disse menneskene bebreider jeg.

Det jeg derimot har slitt ekstremt mye med, og nok kommer til å få slite med resten av mitt liv, er en gjennomgripende og hemmende dårlig samvittighet. Jeg har grusomt dårlig samvittighet for at jeg aldri turte å forsøke å stoppe pappa fra å slå mamma. At jeg aldri hadde mot nok til å stå opp og løpe ut av soverommet for å hjelpe henne. At jeg var feig, gjemte meg gråtende under dyna og ba til Gud om at han ikke måtte la pappa drepe mamma, og at han ikke måtte la pappa begynne å slå meg eller broren min. Det er noe jeg ikke klarer å tilgi meg selv for, at jeg ikke forsøkte å hjelpe henne, at jeg ikke gikk imellom. At jeg ikke prøvde å stoppe pappa. Selv om jeg aldri i mine villeste fantasier ville ment at et barn har ansvar for å beskytte mammaen sin mot en voldelig pappa. Men jeg føler at jeg burde tatt det ansvaret.

Pga denne dårlige samvittigheten, har mamma og jeg hatt et særdeles dysfunksjonelt forhold alle årene etter at pappa døde. Mamma "tok litt av" etter at han døde, for da var hun endelig fri. Hun hadde en veldig vill periode, der jeg gikk for lut og kaldt vann og i stor grad måtte klare meg selv. Men jeg klarte ikke si noe til henne - pga den dårlige samvittigheten. Etterhvert begynte mamma å drikke. Når hun var full ble hun veldig slem mot meg. Ikke fysisk, men hun trykket meg ned, kalte meg udugelig, at ingen ville ha meg osv osv osv. Mye dritt som kom der. Men pga den dårlige samvittigheten, følte jeg at jeg fortjente det. At jeg bare måtte ta i mot. Etterhvert ble jeg voksen, gjorde mange dårlige valg - nesten hvert eneste av dem en direkte årsak av den personen jeg ble av den oppveksten jeg hadde. Jeg lot meg utnytte, tråkke på, bli behandlet som en dritt, bare noen ville gi meg oppmerksomhet. Det spilte ingen rolle om det var negativt så til de grader, for det tenkte jeg - pga den dårlige samvittigheten - at jeg fortjente. Og slik holdt jeg på helt til jeg var i slutten av 20-årene. Etter å nok en gang ha blitt utnyttet av en såkalt kjæreste, innså jeg at jeg måtte ta grep om livet mitt. Jeg innså, at til tross for den dårlige samvittigheten jeg følte ang mamma, så fortjente jeg ikke å leve livet mitt som en dørmatte allikevel. Jeg fortjente bedre, bestemte jeg meg for. Men da hadde jeg allerede "kastet bort" mange år av livet.

Omtrent samtidig som jeg tok tak, tok også mamma tak i sitt liv. Hun flyttet vekk fra det dårlige miljøet hun hadde havnet i, og nærmere bedre venner. Hun klarte å fri seg fra alkoholismen, og hun begynte å forandre seg. De siste årene har mamma og jeg hatt et langt bedre forhold enn noen gang tidligere egentlig, selv om det aldri ble ordentlig bra. Jeg var alltid på vakt, alltid utrygg, alltid klar til å tverrvende hvis hun skulle vise sitt gamle jeg. Samtidig var den dårlige samvittigheten fremdeles like sterkt tilstede. Så, for ganske kort tid siden, døde hun. Plutselig var hun borte. Og den dårlige samvittigheten min? Ikke borte. Om noe, så er den sterkere enn den har vært på lenge. Dårlig samvittighet for barndommen og mitt manglende mot, men også dårlig samvittighet for at jeg ikke hjalp henne å få et bedre liv etter at jeg selv hadde blitt voksen. Dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å legge til side alle tidligere konflikter oss imellom og hale henne opp fra gjørma. Mammaen min levde et liv nesten blottet for glede og lykke. Fra hun giftet seg som 19-åring, til hun døde som noen-og-seksti-åring, var kanskje livet frem til 19, og livet de siste 6-7 årene de to lykkeligste periodene i livet hennes. Og det er så utrolig vondt å tenke på. Og jeg føler meg så ansvarlig! Jeg føler så veldig at jeg burde hjulpet henne - spesielt da jeg var barn - mot en voldelig tyrann av en ektemann, en mann jeg hatet og fryktet mer enn jeg noengang har fryktet noen.

Nå er mamma død. Og frykten jeg hadde som barn, frykten for at pappa skulle klare å drepe henne, har på en måte blitt til virkelighet. Det er selvfølgelig ikke pappa som har drept henne - han døde jo for veldig mange år siden. Men så er det på en måte han som har drept henne allikevel. Egentlig drepte han henne den gangen jeg var barn. For den mammaen min som levde videre etter hans død, var egentlig bare et tomt og skadet skall.

Irrasjonelt som det er, er jeg også redd for at mamma nå er tilbake hos pappa. At han igjen får lov til å tyrannisere henne, og denne gangen til evig tid. Og den lammende frykten, og den dårlige samvittigheten, vil nok dermed aldri slippe taket. Ikke helt. Aldri.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette. Jeg begynte bare å skrive, og så bare fortsatte det litt av seg selv. Kanskje håper jeg at min historie vil gi deg noe, ts. Ikke dårlig samvittighet eller noe, men at den kanskje kan fortelle deg litt om ringvirkningene det kan få for et barn å vokse opp under sånne forhold. Nå har du heldigvis kommet deg bort, og jeg håper av hele mitt hjerte at du holder deg borte. Men jeg vil at du skal snakke med døtrene dine om alt som har skjedd. Spør hva de tenker, føler osv. Fortell de at om de tenker at de burde ha hjulpet deg, så har det aldri vært deres ansvar. Jeg tror ikke jeg kan understreke nok hvor viktig det kan være for dine barns fremtid at de får vite at de ikke har noe som helst ansvar eller skyld i alt som har skjedd, på noen som helst måte. Det som er viktig nå er din psyke, og dine barns psyke - og ditt forhold til barna/deres forhold til deg.

Aller først trenger de å få vite, uten et snev av tvil, at denne mannen er ute av deres, og ditt liv for alltid. De må bli trygge på det, og på deg. Trygge på at du ikke vil gå tilbake igjen. Jeg kan ikke understreke hvor viktig det er - både for deg og dem - at det er en ufravikelig sannhet at du nå er ferdig med den mannen. Vær 100% ærlig med barna dine, for om du sier én ting og gjør noe annet nå, så vil de ikke tørre å stole på det du sier neste gang. Fortell jentene at du verdsetter både ditt eget liv og deres altfor mye til å la det bli ødelagt av en sånn mann. Trygghet, trygghet, trygghet - det er så utrolig viktig fremover. Ikke bare for barna dine, men også for deg! For om du er utrygg, er barna dine også utrygge. Men om du er trygg, så er de også trygge!

Nå har jeg skrevet så mye her, at jeg får avslutte, selv om jeg har mye mer jeg gjerne skulle sagt. Hvis du lurer på noe, så bare ta kontakt med meg pr PM, så skal jeg svare så godt jeg kan. Kanskje kan det være godt for deg med innspill fra noen som representerer dine barns situasjon, selv om det selvsagt ikke er helt det samme, og jeg ikke har forutsetning for å vite hvordan akkurat dine barn tenker og føler. Men det er gjerne mange likhetstrekk mellom reaksjonsmønter og tankegang hos barn som har vokst opp i alkoholiserte og/eller voldelige hjem.

Av hele mitt hjerte håper jeg at du tviholder på avgjørelsen din, henter hjelp og støtte fra alle mulige kanter, kontakter krisesenter og politi, skaffer deg hemmelig adresse og telefonnummer - at du gjør absolutt alt som står i din makt for at denne mannen ikke finner deg og dere. Så til de grader at han nesten begynner å lure på om dere noengang har eksistert! Og vær så inderlig snill å anmelde ham. Både for din egen skyld og dine barns skyld - men også i aller høyeste grad for neste kvinne han eventuelt måtte få fatt i!

Jeg ønsker deg og dine barn alt godt, og syns du skal være stolt over at du kom deg helt vekk til slutt.

Edit: skrivefeil

Tårene triller når jeg leser innlegget ditt. Takk for at du delte dette. Håper Guro leser dette, og finner ny styrke til å ikke gå tilbake til denne mannen igjen.

[Gjest Adriane]

Jeg vil bare si, at dette var et langt, men veldig godt innlegg. Tøft gjort å utlevere seg selv på den måten. Kudos. Og til ts, les nøye gjennom dette - det vil jeg tro er veldig verdifullt.

Tusen takk

[Gjest Adriane]

Tårene triller når jeg leser innlegget ditt. Takk for at du delte dette. Håper Guro leser dette, og finner ny styrke til å ikke gå tilbake til denne mannen igjen.

Tusen takk. Jeg hadde ikke egentlig tenkt å dele fullt så mye, men når jeg var i gang, så bare rant det ut - og da jeg leste over det etterpå, tenkte jeg at det kanskje kan være til hjelp for TS. Jeg håper iallfall det.

Takk igjen

[AnonymBruker]

Du sier at det var HAN som ødela din familie når det faktisk var DEG som gjorde det ! Du kunna ha kommet deg bort fra han og latt ungene dine ha en bra oppvekst! men du valgte heller HAN en dine egne barn!