Forbanna på ex'en!

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke tro at du har utsatt barna dine for dette gang på gang på gang på gang. Du skulle skamme deg, faktisk. Du er den voksne i situasjonen. Det er rent utrolig at datteren din er vettug nok til å komme seg bort, og hadde hun vært i min bekjentskapkrets hadde jeg med glede gitt henne månedlig pengestøtte.

[Gjest Gjest]

Kjære søte, vakre, flotte deg - du skal ha

og du skal ha

Jeg vil også gjerne gi deg en veldig god

Jeg støtter deg i hvert eneste ord du skriver!

Tusen takk

[Piper]

Nei, men du kan forandre på det son skjer i fremtiden

Nå skal jeg dra den litt lengre i den enden, men kan du virkelig det? Du kan bestemme om du ønsker å leve i samme hus som han, men du kan ikke bestemme om han skal misshandle deg og barne lengre, for det vet du ikke noe om. Du kan heller ikke garantere at noe slikt aldri kommer til å skje igjen, enten det gjelder han eller en annen person. Vi kan bare styre oss selv, våre følelser og våre egne handlinger, for alt annet er utenfor oss selv.

Du kan bestemme om du skal frykte han, eller frykte deg selv, og leve i den frykten. Når man velger utifra frykt, blir man ofte handlingslammet eller man handler på en måte man gjerne ikke ville gjort om man ikke ahdde frykten med seg.

[Gjest Jeeez]

Piper, du snakker bare piss!

Ts. Kutt han ut og vis dine barn at du står for dine valg, og at de kan stole på deg.

[Piper]

Og fordi vi ikke vet hva som skal skje i morgen er det ikke noe vits i å gjøre noe som helst i dag bortsett fra å leve i nuet? Er det det du mener?

I dag kan du gjøre noe, men du må vente til i morgen med å eventuelt få gjort det du ønsker i morgen. Godt mulig du får gjort det du har planlagt i morgen, men det er godt mulig du ikke får det for du kan ikke vite det i dag. Vi snakker ikke om å sitte seg ned og bli totalt handlingslammet i dag, men at man må gjøre noe her og nå for å forandre på tingene her og nå. Men først må man forandre tankegangen, og ts sin tankegang handler utifra frykt og da blir hun handlingslammet og får ikke gjort det hun skal gjøre.

Av og til skjer ting uten at vi tenker om det, at løsningene kommer av seg selv. men andre ganger må vi prøve å gjøre noe med det. Da må vi gjøre noe med det som er her og nå, og ikke det som er bak deg eller fremfor deg.

[Piper]

Jeg registrerer at du i dine mange innlegg i denne trpden ikke har fått ett eneste "liker". Det går ikke snart opp et lys for deg, Piper, om at du er ikke bare bittelitt på ville veier, heller?

Må jeg være ute etter å få mange liker, for å si min mening? Skal jeg basere alle meningene mine på om jeg får liker fra folk her inne? Bryr meg fint om jeg får liker eller ikke, for de som liker det vil trykke liker og de som ikke liker det får også lov til å ikke like det. Hver og en bestemmer det helt og holdent selv.

[AnonymBruker]

Må jeg være ute etter å få mange liker, for å si min mening? Skal jeg basere alle meningene mine på om jeg får liker fra folk her inne? Bryr meg fint om jeg får liker eller ikke, for de som liker det vil trykke liker og de som ikke liker det får også lov til å ikke like det. Hver og en bestemmer det helt og holdent selv.

eh... tror poenget var å understreke at du mangler støtte for dine elendige råd til ts... synes du skal prøve å sette deg inn i barnas situasjon, jeg, og deretter holde munn, kanskje?

[Lille Guro]

Kjære lille Guri.

Her har du fått mange forskjellige tilbakemeldinger. Felles for (nesten) alle er at du må kutte eksen helt og holdent ut av deres liv. Jeg stiller meg bak akkurat det.

Har du et lite håp om at han ser "lyset" og skjønner hvordan han har behandlet dere? At han tar en helomvending og forandrer seg til den du engang trodde han var?

Har du det ørlille håpet enda? Håpet som gjør at du føler deg fristet til å høre på hans pene og lokkende ord om hvordan det heretter skal bli mellom dere hvis du bare kommer tilbake til han?

Ser også at du er redd for hva han kan finne på når det går opp for han at det virkelig er over.

Han har allerede gjort så mye mot dere at det er skummelt å tenke på hva det neste kan bli.

Hvis du går tilbake vet du hva som skjer. Du og barnet blir psykisk og fysisk mishandlet. Det er noe du har vært gjennom og du vet hvordan det føles og kjennes. Da er du på kjent grunn.

Hvis du IKKE går tilbake er du på ukjent grunn ang han, for du har ingen anelse om hvor langt han er villig til å gå for å få det slik han vil. Det er det skumle. Det ukjente. "Hva blir det neste?"

Jeg er enig med de som sier at du må tenke på barna. Jeg vet også hvor vanskelig det er å gjøre det du innerst inne VET er det rette pga redsel for han, håpet om at han skal bli normal og alle de gode minnene som man tross alt har etter ymse år i et forhold.

Kjære lille Guri. Du har gjort så mye allerede. Du har flyttet fra han. Avgjørelsen hadde antakelig ligget og modnet hos deg lenge og bare det å la tanken på å flytte fra han vokse seg så stor og sterk at du til slutt gjorde det er et kjempeskritt i riktig retning for deg og barna.

Nå er det bare resten igjen.

Spør deg selv: Hvilket råd ville du gitt dersom det var din beste venninne/datter/søster/nabo som var i dine sko?

Tenk over det og følg ditt eget råd som du ville gitt dem. Skjønner?

Du har kommet så langt nå, lille Guri. Nå skal du smake på din nye frihet og virkelig nyte den. Slå ut vingene og lev, og du kommer til å forstå og akseptere at eksen din har ingenting i deres liv å gjøre. Han er giften i ditt liv og gift holder man seg langt unna.

Lykke til!

Jeg hadde en stund et håp om at forholdet kunne reddes. Det håpet er slukket nå, og jeg vet at det ikke er noen vei tilbake.

Hvis det var min venninne som kom til meg med et lignende problem, hadde jeg aldri beskyldt henne for å være udugelig som mor og menneske. Jeg hadde spurt henne hva det var som gjorde at hun fremdeles "satt fast" i det forholdet og prøvd å hjelpe henne å se situasjonen klarere. Det hadde jeg gjort..

Jeg VET at jeg allerede har gjort den aller-aller største jobben, nemlig å flytte fysisk ut fra hjemme vårt! Men når står resten for tur.

Den linken var helt på kornet.

Syns forresten du burde søke hjelp ts, det er tydelig at du syns situasjonen er veldig vanskelig, og det er forståelig. Mange følelser kommer i veien for den rette løsningen.

Og det er sant det de sier, har han først slått, så slutter han ikke med det. Du degraderer din og barnas verdi når du vurderer å fortsette dette..

Jeg vurderer IKKE å fortsette dette lengere!!! Jeg har begynt sånn smått å komme meg såpass ovenpå igjen at jeg nå ser klarere hva det samlivet har gjort med oss, og sånn ønsker ingen av oss å ha det.

[Lille Guro]

Du er en veldig negativ påvirkning i datteren din sitt liv. Hun er smart som holder seg langt unna deg som prøver å få henne til å flytte tilbake til deg og en kjæreste som banker deg opp.

Jeg fatter ikke at du mangler såpass selvinnsikt. Det du har gjort er mishandling. Hvis noen mishandler barna dine, og du ikke gjør noe så er du indirekte skyldig i mishandling.

Det er ikke sånn at jeg "prøver å få henne til å flytte tilbake til meg og en kjæreste som banker meg opp"!!!! Slett ikke! Jeg har sagt at jeg ØNSKER at vi kunne bo sammen igjen. At livet vårt kunne fortsatt som før, før alt dette skjedde og alt blei utrygt for oss alle. Jeg har ikke prøvd å påvirke henne på noen måte, har støttet henne i hennes valg om å bo for seg selv. Og jeg er stolt av henne.

Og jeg HAR allerede gjort endel i forhold til å komme meg unna han. Men den aller siste biten gjenstår, å kutte all kontakt med han og greie å stå for det, og avvikle praktisk det livet vi hadde sammen. Og jeg føler meg sikker på at jeg skal greie det nå!

Jeg er helt enig med dere alle om det er handling som gjelder, selvfølgelig er det det. Og jeg er på vei!

[Mamma1]

Jeg har vært der du er, for flere år siden. Jeg fortsatte alt for lenge i forholdet. Jeg var ofte livredd. Psykisk mishandling heter det. Det fysiske kom på slutten. Jeg kunne nok ha tålt det selv, men jeg var livredd for barna mine. Løsningen ble krisesenter en natt. De hjalp meg mye. Samt en sykepleier jeg snakket med en natt på sykehus. Jeg er takknemlig hver dag for at BV ikke oppfattet det, da hadde de tatt barna mine.

Jeg kom aldri tilbake til han etter den natten. Jeg dro innom og pakket klærne mine. Søsteren min satt igjen i førersete, 16 år gammel, med babyen min i baksetet, med beskjed om å kjøre om noe skjedde. Jeg var livredd... Men jeg kom meg unna. Det gjør du også.

Jeg hadde også følelser for ham, lenge etterpå faktisk, men det går over..

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at jeg "prøver å få henne til å flytte tilbake til meg og en kjæreste som banker meg opp"!!!! Slett ikke! Jeg har sagt at jeg ØNSKER at vi kunne bo sammen igjen. At livet vårt kunne fortsatt som før, før alt dette skjedde og alt blei utrygt for oss alle. Jeg har ikke prøvd å påvirke henne på noen måte, har støttet henne i hennes valg om å bo for seg selv. Og jeg er stolt av henne.

Og jeg HAR allerede gjort endel i forhold til å komme meg unna han. Men den aller siste biten gjenstår, å kutte all kontakt med han og greie å stå for det, og avvikle praktisk det livet vi hadde sammen. Og jeg føler meg sikker på at jeg skal greie det nå!

Jeg er helt enig med dere alle om det er handling som gjelder, selvfølgelig er det det. Og jeg er på vei!

Om du forteller henne at du ønsker at hun skal bo sammen med deg igjen, så må du også bestemme deg for at du aldri vil blande en mann som mishandler andre inn i din familie.

Jeg tror at om min mor hadde hatt en mann som banker henne, og at når jeg flytter ut sier så at hun ønsker vi skal bo sammen igjen - så er det faktisk ikke DET jeg vil høre, men at min mor faktisk har bestemt seg for å holde den mannen borte fra oss som familie..

Vær så snill å ta ansvar for din egen lykke, for barna dine sin skyld. De fortjener å ha en mor de ser opp til og er stolte av, og det vil de bli når de ser hvor sterk du kan være - ved å kutte ut denne mannen som mishandler deg og banker deg..

[Nalaya]

I denne saken må du kun tenke på barna dine og ikke deg selv. Mannen er farlig, og skal IKKE være i nærheten av barna dine.

[Gjest Gjest]

Nei, jeg prøvde ikke få få den personen til å få dårlig samvittighet. Jeg ber om hjelp til å komme videre, men jeg synes dere er nådeløse! Det er så lett å sitte foran pc'n og fortelle andre hva de burde gjøre, men livet er dessverre mere komplisert enn som så...

Mange folk her på KG er helt perfekte, vet at de alltid ville gjort det korrekte i enhver situasjon, har ingen evner til å sette seg inn i en vanskelig situasjon...som de sannsynligvis aldri har opplevd, fordi de trolig har sittet fremfor PC'en mesteparten av tiden og rakket ned på andre!

Alle kan begå feil og ta dårlige valg. Det er veldig sjelden lett å sette sluttstreken, selv om du visste du burde. Noen er veldig flinke til å manipulere andres følelser, og jeg skjønner også veldig godt hva du mener med at du er redd for hvordan han blir når han skjønner det er helt slutt.

Du er flink som er kommet så langt, og viktig at du er klar over at det kan bli drama når du setter sluttstreken for godt. Da får du iallefall mulighet til å forberede deg.

Jeg ville kontaktet nærmeste krisesenter og fortalt det du har fortalt her, og sagt at du er litt redd for hva som kan skje når dette går opp for han. De har erfaring med sånt.

Jeg har ikke det, men mulig at det går an å få hjelp til ekstra sikkerthetslåser, alarm, og kanskje en slags trygghetsalarm.

Om han truer deg så kan du også gjøre slik at han får besøksforbud. Da er det i det minste en litt høyere terskel for han å komme å plage deg. Snakk gjerne med politiet også, hva som er riktig å gjøre OM det skulle oppstå en slik situasjon.

Og du; ikke ombestem deg eller utsett dette nå. Dette er det eneste riktige, men forbered deg litt på forhånd, så føler du deg tryggere. Ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg har vært der du er, for flere år siden. Jeg fortsatte alt for lenge i forholdet. Jeg var ofte livredd. Psykisk mishandling heter det. Det fysiske kom på slutten. Jeg kunne nok ha tålt det selv, men jeg var livredd for barna mine. Løsningen ble krisesenter en natt. De hjalp meg mye. Samt en sykepleier jeg snakket med en natt på sykehus. Jeg er takknemlig hver dag for at BV ikke oppfattet det, da hadde de tatt barna mine.

Jeg kom aldri tilbake til han etter den natten. Jeg dro innom og pakket klærne mine. Søsteren min satt igjen i førersete, 16 år gammel, med babyen min i baksetet, med beskjed om å kjøre om noe skjedde. Jeg var livredd... Men jeg kom meg unna. Det gjør du også.

Jeg hadde også følelser for ham, lenge etterpå faktisk, men det går over..

SÅ bra!! Du bør vær stolt over deg selv som greide åkomme deg vekk! Det er forferdelig vanskelig. Jeg sliter selv. Har og følelser og er veldig glad i han.

Hvordan taklet du det? Hva gjorde du for at det skulle gå over? Slettet du alt fra han, ignorerte han? Dere har/hadde jo baby sammen og?

[Gjest Gjest]

guri: Kjære deg! Du må kutte han helt ut !! Hva er det som gjør at du fortsatt vil være sammen med han? Eller hvorfor vil du ha kontakt?

Du må faktisk tenke på at du har unger! Og ikke ødelegg barna dine! Det hadde vært noe annet om du ikke hadde unger, men nå kan du ikke tenke på deg selv. Om du gjør det, så håper jeg barnevernet kommer inn i bildet. For det er ikke sunt ! Er selv i forhold der jeg har blitt slått og mye mer, men jeg har ikke unger. Og det skal jeg ALDRI ha med en psykopat. Jeg sliter med å komme meg ut. Jeg SKAL greie det, og det SKAL DU OG !!

Tenk hvor forferdelig det er for ungene dine som vet at mora deres har / blir slått? Uff. De må være livredd hver gang du skal møte han.

Foreldrene mine er livredd hver gang jeg møter kjæresten min. Og jeg HATER at fortsatt gjør det. Sitter med dårlig samvittighet hver gang jeg møter kjæresten min, pga jeg tenker på foreldrene mine.

Kom deg vekk fra han! Kan du ikke få noen venner av deg til å hjelpe deg? Foreldrene dine? Reis vekk med ungene dine, og ikke ta med mobilen eller noe! Bare reis vekk en stund og glem han!!

Du og ungene dine fortjener bedre! Tenk den dagen du har komt deg vekk, og finner drømmemannen din! Han er isåfall ikke noe drømmemann.

Ble rotete skrevet, beklager. Men orker ikke ordne det nå.

[sunshiny]

reis han til helvette og skaff deg besøksforbud for de truslene;)

[Jinta]

Skaff deg hemmelig telefonnummer så han ikke kan ringe deg og hiv det gamle simkortet på sjøen. + hva den over sier ^

[AnonymBruker]

Jeg trodde og håpet et jeg ville få litt forståelse her, men tok visst grundig feil... Veldig sårende!

Jeg ser opp til mennesker som greier å stå opp for seg selv, sånn som eldste jenta mi gjorde. Skulle ønske at jeg også var sånn, men det er jeg ikke.

De som ikke har levd under vold og manipulasjon over lang tid, skjønner vel heller ikke hvilke krefter som er i sving. Jeg vet at jeg er på vei bort, men hadde håpet på et siste "dytt" fra dere. Oppmuntring, forståelse for at det er fryktelig vanskelig å gjennomføre det jeg vet jeg må gjøre.

Det jeg opplever er at dere strør salt i åpne sår, og det er det siste jeg trenger nå!

Begge jentene mine er trygge for han nå, de omgåes ikke overhodet. Han har ingen adgang til oss i det hele tatt. Så det er ikke snakk om at jeg ikke klarer å trygge de.

Jeg tror du får disse svarene nettopp fordi flere her inne vet aurat hvordan du har det.

Du vet innerst inne hva som er rett, hva du må gjøre - og vi vet det. Da handler det bare om for deg å få det til.

Jeg kan godt se at du trenger støtte og oppmuntring istedet for ett spark bak. Og det tror jeg også du vil få - den dagen du skriver at du ønsker å kutte ham helt ut, ber om støtte og råd til å gjennomføre det, og kanskje erfaringer fra andre som har opplevd det samme.

Slik innlegget ditt var formulert nå, er det lett å oppfatte det som en forsvarstale for deg selv; "jeg vet hva jeg bør gjøre, men jeg greier det ikke"

i stedet for: "jeg vet hva jeg må gjøre, kan dere hjelpe meg?"

Håper du greier å snu svarene her på KG - for ber du om det tror jeg du får hjelp til å gjennomføre det riktige - å kutte han helt ut og ta vare på jentene dine:-)

[Gjest Adriane]

Dette er et utrolig sårt tema for mange, som nok er mye av årsaken til en del svar på den heller krasse siden. Jeg tror og håper at ingen mener noe vondt med det, men at de verbalt forsøker å "riste litt fornuft inn i deg". Hvor konstruktivt det er, er vel en annen sak, men jeg tror som sagt at det i de aller fleste tilfellene er godt ment.

Jeg er selv (nå ganske godt voksen) et barn av en alkoholisert og voldelig far. Mamma fikk så mye juling i så mange år, at det er et under at hun klarte å stå på beina og være i full jobb. I voksen alder har jeg noenganger tenkt at den eneste grunnen til at hun ikke tok sitt eget liv den gangen, må ha vært fordi hun var redd for at han da ville gå løs på oss ungene. Og min mamma forsøkte å dra fra ham. Mange, mange, mange ganger. Vi bodde langt ute på landet, der det ikke var mye hjelp å få, verken fra naboer, leger eller andre offentlige instanser. Alle bare lukket øyne og ører, og latet som ingenting. Så min stakkars mamma, hun dro til en av brødrene sine og hans kone. Dit dro hun de gangene hun fryktet aller mest for sitt eget liv - de gangene hun hadde fått så mye juling at hun ikke var sikker på om hun ville overleve det. Det mest sjokkerende i dette, er at denne broren, så snart sårene til mamma hadde grodd godt nok, sendte henne tilbake til pappa, og fortalte henne at hun hadde å bli ved sin manns side!! Jeg skulle ønske mamma hadde hatt tilgang til et krisesenter den gangen, eller at noen, hvemsomhelst, ville brydd seg nok til å hjelpe henne ut av det.

Jeg vokste opp med en altomgripende frykt for at jeg skulle finne mamma død en dag. Hver natt lå jeg våken og hørte det som skjedde (det var alltid på natten, etter at han hadde drukket), livredd for mammas liv, og samtidig livredd for at han skulle komme inn til meg og gå løs på meg - noe som aldri skjedde så vidt jeg kan huske iallfall. Da jeg var i tidlig tenår, døde han brått og uventet. Jeg kan ikke si jeg var lei meg. Jeg var lettet. Lettet over at tyrannen var død.

Jeg har aldri bebreidet mamma for at hun ikke tok med seg oss ungene og flyttet. Jeg vet hun forsøkte å få hjelp, men bare ble sendt tilbake. Dermed bebreider jeg i stor grad min onkel, samt naboer og familievenner som visste hva som skjedde. Lærere på skolen som jeg fortalte om situasjonen hjemme, og som ikke gjorde noe. Presten jeg betrodde meg til (selv om de har vel taushetsplikt?). Mammas lege, som heller ikke ville hjelpe henne, for han var av den gamle skolen og en kvinnes plass var hos hennes mann. Uansett. Alle disse menneskene bebreider jeg.

Det jeg derimot har slitt ekstremt mye med, og nok kommer til å få slite med resten av mitt liv, er en gjennomgripende og hemmende dårlig samvittighet. Jeg har grusomt dårlig samvittighet for at jeg aldri turte å forsøke å stoppe pappa fra å slå mamma. At jeg aldri hadde mot nok til å stå opp og løpe ut av soverommet for å hjelpe henne. At jeg var feig, gjemte meg gråtende under dyna og ba til Gud om at han ikke måtte la pappa drepe mamma, og at han ikke måtte la pappa begynne å slå meg eller broren min. Det er noe jeg ikke klarer å tilgi meg selv for, at jeg ikke forsøkte å hjelpe henne, at jeg ikke gikk imellom. At jeg ikke prøvde å stoppe pappa. Selv om jeg aldri i mine villeste fantasier ville ment at et barn har ansvar for å beskytte mammaen sin mot en voldelig pappa. Men jeg føler at jeg burde tatt det ansvaret.

Pga denne dårlige samvittigheten, har mamma og jeg hatt et særdeles dysfunksjonelt forhold alle årene etter at pappa døde. Mamma "tok litt av" etter at han døde, for da var hun endelig fri. Hun hadde en veldig vill periode, der jeg gikk for lut og kaldt vann og i stor grad måtte klare meg selv. Men jeg klarte ikke si noe til henne - pga den dårlige samvittigheten. Etterhvert begynte mamma å drikke. Når hun var full ble hun veldig slem mot meg. Ikke fysisk, men hun trykket meg ned, kalte meg udugelig, at ingen ville ha meg osv osv osv. Mye dritt som kom der. Men pga den dårlige samvittigheten, følte jeg at jeg fortjente det. At jeg bare måtte ta i mot. Etterhvert ble jeg voksen, gjorde mange dårlige valg - nesten hvert eneste av dem en direkte årsak av den personen jeg ble av den oppveksten jeg hadde. Jeg lot meg utnytte, tråkke på, bli behandlet som en dritt, bare noen ville gi meg oppmerksomhet. Det spilte ingen rolle om det var negativt så til de grader, for det tenkte jeg - pga den dårlige samvittigheten - at jeg fortjente. Og slik holdt jeg på helt til jeg var i slutten av 20-årene. Etter å nok en gang ha blitt utnyttet av en såkalt kjæreste, innså jeg at jeg måtte ta grep om livet mitt. Jeg innså, at til tross for den dårlige samvittigheten jeg følte ang mamma, så fortjente jeg ikke å leve livet mitt som en dørmatte allikevel. Jeg fortjente bedre, bestemte jeg meg for. Men da hadde jeg allerede "kastet bort" mange år av livet.

Omtrent samtidig som jeg tok tak, tok også mamma tak i sitt liv. Hun flyttet vekk fra det dårlige miljøet hun hadde havnet i, og nærmere bedre venner. Hun klarte å fri seg fra alkoholismen, og hun begynte å forandre seg. De siste årene har mamma og jeg hatt et langt bedre forhold enn noen gang tidligere egentlig, selv om det aldri ble ordentlig bra. Jeg var alltid på vakt, alltid utrygg, alltid klar til å tverrvende hvis hun skulle vise sitt gamle jeg. Samtidig var den dårlige samvittigheten fremdeles like sterkt tilstede. Så, for ganske kort tid siden, døde hun. Plutselig var hun borte. Og den dårlige samvittigheten min? Ikke borte. Om noe, så er den sterkere enn den har vært på lenge. Dårlig samvittighet for barndommen og mitt manglende mot, men også dårlig samvittighet for at jeg ikke hjalp henne å få et bedre liv etter at jeg selv hadde blitt voksen. Dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å legge til side alle tidligere konflikter oss imellom og hale henne opp fra gjørma. Mammaen min levde et liv nesten blottet for glede og lykke. Fra hun giftet seg som 19-åring, til hun døde som noen-og-seksti-åring, var kanskje livet frem til 19, og livet de siste 6-7 årene de to lykkeligste periodene i livet hennes. Og det er så utrolig vondt å tenke på. Og jeg føler meg så ansvarlig! Jeg føler så veldig at jeg burde hjulpet henne - spesielt da jeg var barn - mot en voldelig tyrann av en ektemann, en mann jeg hatet og fryktet mer enn jeg noengang har fryktet noen.

Nå er mamma død. Og frykten jeg hadde som barn, frykten for at pappa skulle klare å drepe henne, har på en måte blitt til virkelighet. Det er selvfølgelig ikke pappa som har drept henne - han døde jo for veldig mange år siden. Men så er det på en måte han som har drept henne allikevel. Egentlig drepte han henne den gangen jeg var barn. For den mammaen min som levde videre etter hans død, var egentlig bare et tomt og skadet skall.

Irrasjonelt som det er, er jeg også redd for at mamma nå er tilbake hos pappa. At han igjen får lov til å tyrannisere henne, og denne gangen til evig tid. Og den lammende frykten, og den dårlige samvittigheten, vil nok dermed aldri slippe taket. Ikke helt. Aldri.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette. Jeg begynte bare å skrive, og så bare fortsatte det litt av seg selv. Kanskje håper jeg at min historie vil gi deg noe, ts. Ikke dårlig samvittighet eller noe, men at den kanskje kan fortelle deg litt om ringvirkningene det kan få for et barn å vokse opp under sånne forhold. Nå har du heldigvis kommet deg bort, og jeg håper av hele mitt hjerte at du holder deg borte. Men jeg vil at du skal snakke med døtrene dine om alt som har skjedd. Spør hva de tenker, føler osv. Fortell de at om de tenker at de burde ha hjulpet deg, så har det aldri vært deres ansvar. Jeg tror ikke jeg kan understreke nok hvor viktig det kan være for dine barns fremtid at de får vite at de ikke har noe som helst ansvar eller skyld i alt som har skjedd, på noen som helst måte. Det som er viktig nå er din psyke, og dine barns psyke - og ditt forhold til barna/deres forhold til deg.

Aller først trenger de å få vite, uten et snev av tvil, at denne mannen er ute av deres, og ditt liv for alltid. De må bli trygge på det, og på deg. Trygge på at du ikke vil gå tilbake igjen. Jeg kan ikke understreke hvor viktig det er - både for deg og dem - at det er en ufravikelig sannhet at du nå er ferdig med den mannen. Vær 100% ærlig med barna dine, for om du sier én ting og gjør noe annet nå, så vil de ikke tørre å stole på det du sier neste gang. Fortell jentene at du verdsetter både ditt eget liv og deres altfor mye til å la det bli ødelagt av en sånn mann. Trygghet, trygghet, trygghet - det er så utrolig viktig fremover. Ikke bare for barna dine, men også for deg! For om du er utrygg, er barna dine også utrygge. Men om du er trygg, så er de også trygge!

Nå har jeg skrevet så mye her, at jeg får avslutte, selv om jeg har mye mer jeg gjerne skulle sagt. Hvis du lurer på noe, så bare ta kontakt med meg pr PM, så skal jeg svare så godt jeg kan. Kanskje kan det være godt for deg med innspill fra noen som representerer dine barns situasjon, selv om det selvsagt ikke er helt det samme, og jeg ikke har forutsetning for å vite hvordan akkurat dine barn tenker og føler. Men det er gjerne mange likhetstrekk mellom reaksjonsmønter og tankegang hos barn som har vokst opp i alkoholiserte og/eller voldelige hjem.

Av hele mitt hjerte håper jeg at du tviholder på avgjørelsen din, henter hjelp og støtte fra alle mulige kanter, kontakter krisesenter og politi, skaffer deg hemmelig adresse og telefonnummer - at du gjør absolutt alt som står i din makt for at denne mannen ikke finner deg og dere. Så til de grader at han nesten begynner å lure på om dere noengang har eksistert! Og vær så inderlig snill å anmelde ham. Både for din egen skyld og dine barns skyld - men også i aller høyeste grad for neste kvinne han eventuelt måtte få fatt i!

Jeg ønsker deg og dine barn alt godt, og syns du skal være stolt over at du kom deg helt vekk til slutt.

Edit: skrivefeil

Endret 30. mai 2012 av Adriane

[Mamma1]

SÅ bra!! Du bør vær stolt over deg selv som greide åkomme deg vekk! Det er forferdelig vanskelig. Jeg sliter selv. Har og følelser og er veldig glad i han.

Hvordan taklet du det? Hva gjorde du for at det skulle gå over? Slettet du alt fra han, ignorerte han? Dere har/hadde jo baby sammen og?

Jeg vil få si at han aldri fysisk skadet barna. Ja, jeg fikk et barn med ham, men hadde en fireåring fra før. Jeg var ofte redd ham, spesielt når han hadde drukket eller tatt noe.

Som sagt, han var aldri fysisk med barna, men han skadet de psykisk. Jeg kunne rett og slett ikke ta ansvar for barna mine så lenge jeg var sammen ned han. Jeg kunne ikke beskytte de. Derfor måtte jeg dra. Jeg selv kunne jo levd med både det fysiske og psysiske, men jeg kunne ikke med vitende og vilje la barna mine leve med psykisk terror, som kanskje etter hvert ville utviklet seg videre.

Jeg dro. Jeg var kanskje heldig, for han ble satt i fengsel en stund etterpå. Jeg slapp å forholde meg til at han kom på døra og ringte og slik. Det gikk over. Jeg innså at jeg hadde det så fantastisk godt alene med barna- litt om senn gikk det opp for meg hvor jævlig jeg hadde hatt det. Og i dag 10 år senere, fatter jeg ikke at jeg ikke dro før.

Vær glad for at du ikke har barn med ham, du har faktisk en mulighet til virkelig å bli kvitt ham for alltid. Det er ikke noe barn der som uunngåelig limer dere sammen i maaange år fremover...