Vil jeg dø inatt?

[Gjest Gjest]

Ja, jeg vet det, men det er bare så ubegripelig vanskelig. Har jo vært hos fastlegen en gang, og det er ihvertfall en start. Kanskje hvis jeg fikk flytte til en annen by så kunne jeg søkt hjelp der, langt unna familien min.

Nettopp! Det er en start! :D

Det virker til og med som du har en ok fastlege, og det er verdt mye.

[AnonymBruker]

Nettopp! Det er en start! :D

Det virker til og med som du har en ok fastlege, og det er verdt mye.

Ja, han er virkelig verdens beste og har ett godt rykte her hvor vi bor. Ender jeg opp med å flytte tar jeg han seriøst med meg i kofferten. Han har hjulpet meg godt tidligere.

[AnonymBruker]

Du har krav på sosialhjelp fram til du får arbeidsavklaringspenger. En sosialhjelpssøknad har en måneds behandlingstid, mens arbeidsavklaringspenger tar lenger tid. Hvis det er akutt pengemangel og du har akutt behov for nytt bosted mener jeg de har plikt til å hjelpe deg innen et par dager.

Dersom faren din er voldelig kan du også bare ringe nærmeste krisesenter. De har plikt til å ta imot deg øyeblikkelig.

Det er nok ikke akutt nød for ett annet bosted. Det går stort sett kun ut på verbal krangel. Slått meg har vel kun skjedd en gang, og det er mange år siden. Ellers er det kun det at vi kjefter enormt mye på hverandre, rett og slett fordi vi er så forskjellige og ikke tåler hverandres nærvær.

[Gjest Gjest]

Ja, han er virkelig verdens beste og har ett godt rykte her hvor vi bor. Ender jeg opp med å flytte tar jeg han seriøst med meg i kofferten. Han har hjulpet meg godt tidligere.

Knotete å stappe folk i koffereten, men om du finner en som passer, gi beskjed? ;D

Men sett deg ned, og skriv ned ALT. Sov på det, se over det, og lever det til han.

[AnonymBruker]

Går det bra med broren din idag?

Han ble bra etter at helsevesenet beholdt ham i behandling lenge nok siste gangen. De første gangene ble han skrevet ut altfor tidlig.

Takk for at du spør.

[Gjest Gjest]

10-20 skulle det være, ikke 1-20.

[Gjest Gjest]

Det er nok ikke akutt nød for ett annet bosted. Det går stort sett kun ut på verbal krangel. Slått meg har vel kun skjedd en gang, og det er mange år siden. Ellers er det kun det at vi kjefter enormt mye på hverandre, rett og slett fordi vi er så forskjellige og ikke tåler hverandres nærvær.

Sosialen kan ikke presse deg deg til å bo med mennesker som bryter deg ned selv om det ikke er fysisk,men "kun" psykisk. Sosialkontoret kan ikke nekte voksne mennesker støtte til eget bosted.

Jeg ville ha søkt og sendt klage via advokat hvis jeg fikk avslag.

[AnonymBruker]

Knotete å stappe folk i koffereten, men om du finner en som passer, gi beskjed? ;D

Men sett deg ned, og skriv ned ALT. Sov på det, se over det, og lever det til han.

Jeg må se om jeg tør. Jeg kan ikke love noe.

[Gjest DonDiego]

"hvis du føler deg ensom, slå deg heller sammen med oss andre natteravner og prat litt. jeg kan forsikre deg at her finner du noen flotte sjeler som definitivt er i stand til å snakke om både løs og fast - tøys og alvor.."

Jeg vil bare si, det var veldig fint skrevet akkurat det der: Slå deg heller sammen med oss.."

..det er en setning man skulle hørt oftere, på jobb, treningssentre, hjemme, skole, barnehage.. generelt over alt i hverdagen. Hvis dere som leser det, leser det høyt for dere selv, så forstår dere. Det er inkluderende, kort og konsist. Ikke glem det, du som startet tråden her heller, å ha mennesker å snakke med over nettet (ja, faktisk over nett), kan hjelpe til de grader så mye.. Hadde vært fint om du svarte på denne mld, svarer du, vet vi at du er der.

[AnonymBruker]

"hvis du føler deg ensom, slå deg heller sammen med oss andre natteravner og prat litt. jeg kan forsikre deg at her finner du noen flotte sjeler som definitivt er i stand til å snakke om både løs og fast - tøys og alvor.."

Jeg vil bare si, det var veldig fint skrevet akkurat det der: Slå deg heller sammen med oss.."

..det er en setning man skulle hørt oftere, på jobb, treningssentre, hjemme, skole, barnehage.. generelt over alt i hverdagen. Hvis dere som leser det, leser det høyt for dere selv, så forstår dere. Det er inkluderende, kort og konsist. Ikke glem det, du som startet tråden her heller, å ha mennesker å snakke med over nettet (ja, faktisk over nett), kan hjelpe til de grader så mye.. Hadde vært fint om du svarte på denne mld, svarer du, vet vi at du er der.

Det var en veldig fin ting å si ja. Skulle ønske det var noe folk hadde sagt til meg i virkeligheten da jeg satt og hadde det vondt på skolen alle de årene

[Gjest DonDiego]

Ja, jeg forstår hva du mener,godt.. Jeg skulle også ønske det var noe folk, de andre i klassen hadde sagt til meg oftere, både på barneskolen, ungdomskolen og videregående. Det har (dessverre) alltid vært et lite problem det der.. følelsen av å bli (eller ikke bli?) inkludert, så derfor forstår jeg mye av det du skriver. Det har vært mange gode råd og tips her ser jeg, jeg vil anbefale at du følger de.

Nå vet jeg ikke helt hvor gammel du er, men.. Man er alltid for ung til å begå suicid, men man er aldri for gammel til å få hjelp av andre..

Okey? Nå vil jeg anbefale at du legger deg til å sove, så vil du være mer uthvilt når du våkner i aften. Så ringer/skriver du til en venn, forsøker å beskrive hvordan du har det, samtidig finner du frem mail adr./adr. til fastlege, og skriver ned det som er på hjertet.

Har du skrevet her inne før? Om du har/ikke har.. det er en (ny) start. Du skriver inne her for en grunn. Så fortsett å bygge på denne starten. Det er en lang vei å gå, men du har begynt å gå på veien. Underveis vil du møte mange folk, folk som er hyggelige, de som oppfører seg som idioter, de som vil tilby hjelp, mennesker du ser kun èn gang, og mennesker du vil møte igjen og igjen, de som alltid vil deg vel, og være der for deg, og være med deg.

Tenk at du skal gå som Pilegrimene, til Santiago de Compostella, på vandring for å finne fred og lykke. De opplever på mange måter det samme jeg beskrev som ovenfor. Nå har du begynt på din Pilegrimsvei, og imens, siden du ikke orker så mye, les! Les bøker, se filmer, lytt til musikk om det du interesserer deg for, tegn. Dette er enkle, men dog viktige ting som også får dagene til å gå fremover. Lag mat, les, la deg inspirere til å forsøke noe nytt. Ikke begynn med alt på en gang, begynn i det små, med en og en ting. Finn en bok, med et omslag du liker, les èn side i dag, les to over i morgen. Lag en brødskive i dag, lag et ostesmørbrød i morgen..

Svar oss senere i dag er du snill.

[AnonymBruker]

Ja, jeg forstår hva du mener,godt.. Jeg skulle også ønske det var noe folk, de andre i klassen hadde sagt til meg oftere, både på barneskolen, ungdomskolen og videregående. Det har (dessverre) alltid vært et lite problem det der.. følelsen av å bli (eller ikke bli?) inkludert, så derfor forstår jeg mye av det du skriver. Det har vært mange gode råd og tips her ser jeg, jeg vil anbefale at du følger de.

Nå vet jeg ikke helt hvor gammel du er, men.. Man er alltid for ung til å begå suicid, men man er aldri for gammel til å få hjelp av andre..

Okey? Nå vil jeg anbefale at du legger deg til å sove, så vil du være mer uthvilt når du våkner i aften. Så ringer/skriver du til en venn, forsøker å beskrive hvordan du har det, samtidig finner du frem mail adr./adr. til fastlege, og skriver ned det som er på hjertet.

Har du skrevet her inne før? Om du har/ikke har.. det er en (ny) start. Du skriver inne her for en grunn. Så fortsett å bygge på denne starten. Det er en lang vei å gå, men du har begynt å gå på veien. Underveis vil du møte mange folk, folk som er hyggelige, de som oppfører seg som idioter, de som vil tilby hjelp, mennesker du ser kun èn gang, og mennesker du vil møte igjen og igjen, de som alltid vil deg vel, og være der for deg, og være med deg.

Tenk at du skal gå som Pilegrimene, til Santiago de Compostella, på vandring for å finne fred og lykke. De opplever på mange måter det samme jeg beskrev som ovenfor. Nå har du begynt på din Pilegrimsvei, og imens, siden du ikke orker så mye, les! Les bøker, se filmer, lytt til musikk om det du interesserer deg for, tegn. Dette er enkle, men dog viktige ting som også får dagene til å gå fremover. Lag mat, les, la deg inspirere til å forsøke noe nytt. Ikke begynn med alt på en gang, begynn i det små, med en og en ting. Finn en bok, med et omslag du liker, les èn side i dag, les to over i morgen. Lag en brødskive i dag, lag et ostesmørbrød i morgen..

Svar oss senere i dag er du snill.

Tusen takk for langt innlegg, det varmet veldig.

Ja, det er vondt å ikke bli inkludert, og veldig skummelt. Husker gruppearbeidstimene og dagsoppdragene ( ting som generelt skulle gjøres i grupper ) var ett helvete, for jeg hadde aldri noen å gå til..

Jeg er 20 år, så er ikke kjempeung, men heller ikke veldig gammel.

Jeg setter stor pris på alle de seriøse svarene jeg har fått. Jeg hadde aldri trodd at folk ville sette seg ned her i lang stund og skrive til en helt ukjent jente de aldri har møtt før. Jeg kjenner at tårene bare renner nedover kinnene nå.

Jeg vet ikke om jeg vil tørre å gå til fastlegen imorgen, eller dagen etter der igjen, men jeg skal prøve å ta motet til meg å gjøre det før eller siden..

[AnonymBruker]

Kjære deg...

Det første jeg begynner å tenke på er hvorfor du skal gå igjennom alt dette alene? Du nevner utrolig mange grunner til dette, litt indirekte. Det ser ut til å ligge mye i en slags skam.

Når du var tennåring og et barn visste du ikke bedre. Hvorfor skal du føle så mye skam for noe som skjedde? Hva kunne du vite bedre på den tiden?

Man kan bli så sint på seg selv for hver minste ting, spesielt om man har hatt det tungt så lenge at kroppen nesten bare husker hvordan den skal reagere negativt.

Du har ikke gått ut av døren, så selvsagt vil kroppen din på sitt helt naturlige vis reagere negativt; fordi den husker. Husker at du hadde det vondt der.

Å gå igjennom mange påkjennelser betyr ikke at man bare er en påkjennelse. Du ble født helt uskyldig, og barneårene er en fase som er utrolig sårbar for oss alle. Oppdragelse, skolegang, miljø, oppvekst, venner, familie og relasjoner. Barn har mange behov for å kunne ha det perfekte "skjoldet" i en voksen alder, men det er få av oss som får alle disse behovene dekt. Uansett så trenger alle barn Trygghet! Og skal de kunne stole på seg selv og mestre må man lære seg at man kan gjøre det.

I tennårene kommer andre behov og i disse årene er det absolutt ikke sikkert vi har den trygge bunnen å stå på for å leve et perfekt tennåringsliv. Hvorfor skulle du vite bedre?

Prøv å slipp skammen. Det er mørkt...og det drar deg ned.

-

Hvis du får barn; vil du at ungen skal føle at h*n aldri kan oppsøke deg for hjelp? Vil du at ungen skal leve på gaten eller ta sitt eget liv pga din skuffelse? Det tror jeg neppe at moren din har et ønske om! Hun vil nok at ungen hennes skal komme til henne istedet for å ta sitt eget liv.

-

Hva er dine største utfordringer? Er det frykt for å være mislykket? Er det skolegang, jobb og problemene som du sitter og bærer på? Som sikkert kommer av manglende opptur, mestring, positive opplevelser osv!

Våkn opp, kjære deg! Dette er helt naturlig og du er langt i fra den eneste som har følt dette.

For to år siden satt jeg på psykologens kontor og gråt over at jeg følte meg mislykket.

...

Dra til fastlegen din. Snakk nøye med fastlegen og NEKT dem å ikke ta deg seriøst.

Be om en skikkelig henvisning til psykolog og gjerne så fort som mulig pga selvmordstanker!

Du har rett på behandling NÅ! Du har rett til hjelpen du fortjener NÅ!

Ta telefonen til legen NÅ og gi deg selv dagens PLUSS

[AnonymBruker]

Telefonskrekken, nei-magen, ingenting som hjelper, orker ikke å kjempe med nav. Det er din egen stemme du er redd for, og du har lært deg at din egen selvkritikk er hele sannheten. Men disse menneskene er der for hjelpe deg og har møtt mange som deg! Ingen skam!

Alt dette er en bylle med ting som har satt seg fast i magen din, og nå tror du at det er deg.

Men det er jo bare en stor, NEIete mage! lært deg å tenke i all mulig negativitet.

Vær realistisk mot deg selv, når du først skal kjefte på deg selv! Det er så mye du vil, men ikke kan. Hvorfor? Pga angst? pga sykdom? Nei, du skal kunne ha en bedre livskvalitet enn dette.

Hvis du ringer fastlegen din i dag, vil du ikke angre.

Skriv ned viktige ting og legg på alt sammen - ingen skam. Her skal legen hjelpe deg!

Kast deg bare ut i det!

[AnonymBruker]

Kjære deg...

Det første jeg begynner å tenke på er hvorfor du skal gå igjennom alt dette alene? Du nevner utrolig mange grunner til dette, litt indirekte. Det ser ut til å ligge mye i en slags skam.

Når du var tennåring og et barn visste du ikke bedre. Hvorfor skal du føle så mye skam for noe som skjedde? Hva kunne du vite bedre på den tiden?

Man kan bli så sint på seg selv for hver minste ting, spesielt om man har hatt det tungt så lenge at kroppen nesten bare husker hvordan den skal reagere negativt.

Du har ikke gått ut av døren, så selvsagt vil kroppen din på sitt helt naturlige vis reagere negativt; fordi den husker. Husker at du hadde det vondt der.

Å gå igjennom mange påkjennelser betyr ikke at man bare er en påkjennelse. Du ble født helt uskyldig, og barneårene er en fase som er utrolig sårbar for oss alle. Oppdragelse, skolegang, miljø, oppvekst, venner, familie og relasjoner. Barn har mange behov for å kunne ha det perfekte "skjoldet" i en voksen alder, men det er få av oss som får alle disse behovene dekt. Uansett så trenger alle barn Trygghet! Og skal de kunne stole på seg selv og mestre må man lære seg at man kan gjøre det.

I tennårene kommer andre behov og i disse årene er det absolutt ikke sikkert vi har den trygge bunnen å stå på for å leve et perfekt tennåringsliv. Hvorfor skulle du vite bedre?

Prøv å slipp skammen. Det er mørkt...og det drar deg ned.

-

Hvis du får barn; vil du at ungen skal føle at h*n aldri kan oppsøke deg for hjelp? Vil du at ungen skal leve på gaten eller ta sitt eget liv pga din skuffelse? Det tror jeg neppe at moren din har et ønske om! Hun vil nok at ungen hennes skal komme til henne istedet for å ta sitt eget liv.

-

Hva er dine største utfordringer? Er det frykt for å være mislykket? Er det skolegang, jobb og problemene som du sitter og bærer på? Som sikkert kommer av manglende opptur, mestring, positive opplevelser osv!

Våkn opp, kjære deg! Dette er helt naturlig og du er langt i fra den eneste som har følt dette.

For to år siden satt jeg på psykologens kontor og gråt over at jeg følte meg mislykket.

...

Dra til fastlegen din. Snakk nøye med fastlegen og NEKT dem å ikke ta deg seriøst.

Be om en skikkelig henvisning til psykolog og gjerne så fort som mulig pga selvmordstanker!

Du har rett på behandling NÅ! Du har rett til hjelpen du fortjener NÅ!

Ta telefonen til legen NÅ og gi deg selv dagens PLUSS

Tusen takk for fint innlegg.

Ja, jeg skammer meg, fordi jeg vet hvordan psykisk syke og navbrukere blir sett på av andre. Man blir sett på som snyltere og folk bare fnyser av en når en sier man har det vanskelig.

Jeg er så redd for at jeg skal ende opp permament på nav, og aldri få en utdannelse eller jobb. Alle jeg har snakket med bekrefter at jeg har lærevansker, og det husker jeg jo fra da jeg gikk på skolen. Jeg vil ikke greie å fullføre noen utdannelse, og dermed heller ikke få jobb. Jeg skammer meg over det. familie og slekt som er yngre enn meg er jo allerede igang med videregående og planlegger høyere studier som vil ende med god lønn og ett godt liv. Jeg er redd jeg vil ende opp i en trygdeleilighet, for da har jeg aldri noe å fortelle når vi møtes. De gjør så mye spennende, mens jeg gjør ingenting. Har du lite penger så kan du jo ikke reise noen steder.. Det føles så mye tryggere ut å være helt alene, for da slipper du ihvertfall å føle deg så stakkarslig og patetisk når folk spør deg hva du driver med. Vet du hvordan folk ser på deg når du ikke engang har videregående?

Om barnet mitt vil ta livet sitt.. jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Hadde han hatt det like vondt som jeg har nå med null framtidsutsikter så ville jeg ikke tvunget ham til å leve. Det er for vondt.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for fint innlegg.

Ja, jeg skammer meg, fordi jeg vet hvordan psykisk syke og navbrukere blir sett på av andre. Man blir sett på som snyltere og folk bare fnyser av en når en sier man har det vanskelig.

Jeg er så redd for at jeg skal ende opp permament på nav, og aldri få en utdannelse eller jobb. Alle jeg har snakket med bekrefter at jeg har lærevansker, og det husker jeg jo fra da jeg gikk på skolen. Jeg vil ikke greie å fullføre noen utdannelse, og dermed heller ikke få jobb. Jeg skammer meg over det. familie og slekt som er yngre enn meg er jo allerede igang med videregående og planlegger høyere studier som vil ende med god lønn og ett godt liv. Jeg er redd jeg vil ende opp i en trygdeleilighet, for da har jeg aldri noe å fortelle når vi møtes. De gjør så mye spennende, mens jeg gjør ingenting. Har du lite penger så kan du jo ikke reise noen steder.. Det føles så mye tryggere ut å være helt alene, for da slipper du ihvertfall å føle deg så stakkarslig og patetisk når folk spør deg hva du driver med. Vet du hvordan folk ser på deg når du ikke engang har videregående?

Om barnet mitt vil ta livet sitt.. jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Hadde han hatt det like vondt som jeg har nå med null framtidsutsikter så ville jeg ikke tvunget ham til å leve. Det er for vondt.

Du er bare 20 år. Det er mye som kan forandre seg etterhvert.

[AnonymBruker]

Du er bare 20 år. Det er mye som kan forandre seg etterhvert.

Jeg klarer ikke ta skrittet alene, det er det som er problemet.

[AnonymBruker]

Jeg ser nå at klokka snart er 7, og jeg må løpe ut døren halv 8 og kommer ikke hjem før klokka 10. Da regner jeg med at tråden er stengt og slettet, men jeg vil uansett takke dere som tok dere tid til å hjelpe meg inatt. Tusen takk for alt.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for fint innlegg.

Ja, jeg skammer meg, fordi jeg vet hvordan psykisk syke og navbrukere blir sett på av andre. Man blir sett på som snyltere og folk bare fnyser av en når en sier man har det vanskelig.

Jeg er så redd for at jeg skal ende opp permament på nav, og aldri få en utdannelse eller jobb. Alle jeg har snakket med bekrefter at jeg har lærevansker, og det husker jeg jo fra da jeg gikk på skolen. Jeg vil ikke greie å fullføre noen utdannelse, og dermed heller ikke få jobb. Jeg skammer meg over det. familie og slekt som er yngre enn meg er jo allerede igang med videregående og planlegger høyere studier som vil ende med god lønn og ett godt liv. Jeg er redd jeg vil ende opp i en trygdeleilighet, for da har jeg aldri noe å fortelle når vi møtes. De gjør så mye spennende, mens jeg gjør ingenting. Har du lite penger så kan du jo ikke reise noen steder.. Det føles så mye tryggere ut å være helt alene, for da slipper du ihvertfall å føle deg så stakkarslig og patetisk når folk spør deg hva du driver med. Vet du hvordan folk ser på deg når du ikke engang har videregående?

Om barnet mitt vil ta livet sitt.. jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Hadde han hatt det like vondt som jeg har nå med null framtidsutsikter så ville jeg ikke tvunget ham til å leve. Det er for vondt.

Du må ikke sammenligne deg selv med de andre. De har ikke det samme utgangspunktet som deg. (Oppvekst, det jeg snakket om i innlegget.) Skjoldet deres er annerledes enn ditt.

Du er ingen nav snylter. Hvem sier det? Hvem er det som dømmer seg selv hardest her? Du er jo absolutt den personen som de prøver å nå ut til. Har foreldrene dine betalt skatt? Har de gått på skole? Har de jobbet? Visst søren har du rett på hjelp, ts!

Du har kanskje lærevansker, ja. Hva nå det enn er!?

Du er da flink til å skrive? Forstå situasjoner? Du har ikke et selvbilde som ser ut til å bære deg frem helt, men etter årevis med trøbbel skal det godt gjøres å ikke bli gal!

De lærevanskene du har ville jeg forresten tatt en grundigere sjekk på. Du er da i stand til å lære noe, ts!

Men er det det viktigste akkurat nå? Nå er du så langt nede at du trenger såpass akutt hjelp fra noen som kan dette, at det eneste orket du burde gjøre selv er å ta den telefonen og si til legen at det er fullstendig alvorlig og si det farlige ordet: selvmord.

[AnonymBruker]

Du må ikke sammenligne deg selv med de andre. De har ikke det samme utgangspunktet som deg. (Oppvekst, det jeg snakket om i innlegget.) Skjoldet deres er annerledes enn ditt.

Du er ingen nav snylter. Hvem sier det? Hvem er det som dømmer seg selv hardest her? Du er jo absolutt den personen som de prøver å nå ut til. Har foreldrene dine betalt skatt? Har de gått på skole? Har de jobbet? Visst søren har du rett på hjelp, ts!

Du har kanskje lærevansker, ja. Hva nå det enn er!?

Du er da flink til å skrive? Forstå situasjoner? Du har ikke et selvbilde som ser ut til å bære deg frem helt, men etter årevis med trøbbel skal det godt gjøres å ikke bli gal!

De lærevanskene du har ville jeg forresten tatt en grundigere sjekk på. Du er da i stand til å lære noe, ts!

Men er det det viktigste akkurat nå? Nå er du så langt nede at du trenger såpass akutt hjelp fra noen som kan dette, at det eneste orket du burde gjøre selv er å ta den telefonen og si til legen at det er fullstendig alvorlig og si det farlige ordet: selvmord.

Folk generelt som jeg har møtt på har en dårlig holdning til de i nav systemet. De er snyltere og latsabber. Vi sitter hjemme fordi det er gøy. Det kan umulig være sant at vi har det vondt, ifølge dem.

Ja, foreldrene mine har jo gjort alt det der, men jeg har jo ikke det. Jeg har aldri betalt skatt.

De læreproblemene tok jeg en test på i 2009/2010. Det ble mistenkt ADD men jeg oppfylte ikke alle punktene for å få diagnosen, så det ble ikke satt. Jeg klarer ikke lære noe. Jeg er rett og slett dum.