Gjest Gjest Skrevet 22. mai 2012 #61 Skrevet 22. mai 2012 Legen min skal prøve å trekke i noen tråder sånn at jeg får AAP, men det er jo ikke sikkert at det vil fungere. Jeg vil så veldig se positivt på det, men jeg klarer ikke tenke lyse tanker. Alt er så vanvittig mørkt. Da drøyer du det til det er ferdigbehandlet i det minste. Tenk om du ender opp i grava 2 dager før det hadde ordnet seg? 1
AnonymBruker Skrevet 22. mai 2012 #62 Skrevet 22. mai 2012 hvorfor ville dette knuse din mor? kan du sette ord på hvorfor du føler skuffelse? Hun tror jo at jeg endelig er blitt bedre. Som tenåring slet jeg masse og var kjempesint og utragere hver eneste dag, spesielt på grunn av skolevegringen. Hun vet ikke at jeg har drevet selvskading og er suicidal, og jeg vil bare ikke at hun skal få vite det. Hun er allerede skeptisk nok til at jeg ønsker å flytte fra byen vi bor i. Får hun vite at jeg har selvmordstanker er jeg sikker på at hun ihvertfall vil gjøre det hun kan for å "Tvinge" meg til å bli igjen her.
Gjest Gjest Skrevet 22. mai 2012 #63 Skrevet 22. mai 2012 Hun tror jo at jeg endelig er blitt bedre. Som tenåring slet jeg masse og var kjempesint og utragere hver eneste dag, spesielt på grunn av skolevegringen. Hun vet ikke at jeg har drevet selvskading og er suicidal, og jeg vil bare ikke at hun skal få vite det. Hun er allerede skeptisk nok til at jeg ønsker å flytte fra byen vi bor i. Får hun vite at jeg har selvmordstanker er jeg sikker på at hun ihvertfall vil gjøre det hun kan for å "Tvinge" meg til å bli igjen her. Ah, den evige hønemor. Søtt, men kan være en pest i enkelte situasjoner. Plukk fra hverandre hva du selv sier. Du vil ta livet av deg for å skjerme din mor. Greit nok, men du overser at du kan ikke skjule at du tar livet av deg (med mindre du har kompetanse til å lage en perfekt klone el. Og om så er, nåde deg om du tar en slik hjerne med deg i grava!). Du ønsker å flytte, og mor er redd for hva som kan gå galt. Forståelig, men du kan ikke basere deg på hennes frykt. Mødre vet ikke alltid best om hva som gir avkommet et godt liv.
AnonymBruker Skrevet 22. mai 2012 #64 Skrevet 22. mai 2012 Kjære deg - dette har jeg hørt mange si før. Men dette handler om større ting. Du kan ikke la deg selv gå til grunde fordi du skal opprettholde en fasade for dine foreldre. Prøv å tenke den tanke fra udsiden. Jeg ved ikke hva slags forhold du har til dine foreldre - men de fleste foreldre vil støtte sine barn i en vanskelig situasjon. Når man er alvorlig deprimert, tror man nesten alltid at man ligger andre til byrde - og så får man dårlig samvittighed for det også, og depresjonen bliver tyngre. Du er nok bedst tjent med å fortelle hvordan det ligger an - selv om det er vanskelig. Går ikke det, så har legen din taushedsplikt, og en eventuell psykolog har taushedsplikt, og de har ikke lov til å opplyse dine foreldre eller noen andre noe som helst. Ikke en gang om at du er i behandling. Kan jeg spørre hvor gammel du er? Mamma har jeg ett helt ok forhold til, men ikke noe sånn særlig mor/datter forhold. Pappa har jeg ett forferdelig dårlig forhold til, og vi sloss hver eneste dag. Jeg ønsker bare ikke at de skal vite om det. Jeg har allerede slitt meg gjennom de første 20 årene av mitt liv, og det er så vanvittig flaut at jeg kanskje vil ende opp som nav-klient permament i min alder. Vil man ikke få brev i posten eller fra psykiatrien? Faren min er jo hjemme døgnet rundt, så han vil jo kunne finne det. Pskiatrien her jeg bor har ett dårlig rykte ( unødvendig mye tvangsbruk og lignende har jeg lest ) og det skremmer meg.
Gjest Gjest Skrevet 22. mai 2012 #65 Skrevet 22. mai 2012 Legen min skal prøve å trekke i noen tråder sånn at jeg får AAP, men det er jo ikke sikkert at det vil fungere. Jeg vil så veldig se positivt på det, men jeg klarer ikke tenke lyse tanker. Alt er så vanvittig mørkt. Du har krav på sosialhjelp fram til arbeidsavklaringspenger er avgjort. Til mat klær og bolig. Søk i morgen. Saksbehandlingstiden er en måned mener jeg. Hvis du forklarer dem situasjonen og at det haster kan du få hjelp på kortere tid.
TheHairyToothfairy Skrevet 22. mai 2012 #66 Skrevet 22. mai 2012 Hun tror jo at jeg endelig er blitt bedre. Som tenåring slet jeg masse og var kjempesint og utragere hver eneste dag, spesielt på grunn av skolevegringen. Hun vet ikke at jeg har drevet selvskading og er suicidal, og jeg vil bare ikke at hun skal få vite det. Hun er allerede skeptisk nok til at jeg ønsker å flytte fra byen vi bor i. Får hun vite at jeg har selvmordstanker er jeg sikker på at hun ihvertfall vil gjøre det hun kan for å "Tvinge" meg til å bli igjen her. jeg skjønner hva du mener. men om vi snur litt på det hele, hva OM du forteller om det? hvis du har en åpen tone om dette med din mor så er jeg egentlig litt mer sikker på at hun lettere kan støtte deg i å komme videre. jeg antar at du føler det litt klemmende å enda bo i hennes hus, med tanke på din egen trivsel og sånn rent sosialt sett? det er klart at det er noen utfordringer å bo alene når du føler slik du gjør - men igjen, la oss snu på det - en masse andre klarer det, og du er jo sterkere enn dem. ville det ikke da vært litt lettere om du er åpen med dette til feks din mor (jeg sier ikke at du skal fortelle alt, heller ikke på en gang, men slippe henne litt inn) slik at du kanskje får litt mer den støtten du trenger? det er ingenting som er så sterkt som kjærligheten mellom mor og barn. jeg er veldig sikker på at hun er hos deg uansett.
Gjest Gjest Skrevet 22. mai 2012 #67 Skrevet 22. mai 2012 Mamma har jeg ett helt ok forhold til, men ikke noe sånn særlig mor/datter forhold. Pappa har jeg ett forferdelig dårlig forhold til, og vi sloss hver eneste dag. Jeg ønsker bare ikke at de skal vite om det. Jeg har allerede slitt meg gjennom de første 20 årene av mitt liv, og det er så vanvittig flaut at jeg kanskje vil ende opp som nav-klient permament i min alder. Vil man ikke få brev i posten eller fra psykiatrien? Faren min er jo hjemme døgnet rundt, så han vil jo kunne finne det. Pskiatrien her jeg bor har ett dårlig rykte ( unødvendig mye tvangsbruk og lignende har jeg lest ) og det skremmer meg. Flytt. Logg deg på couchsurfing, og skrap sammen nok til en billett et eller annet sted. Hva er det verste som kan skje? 1
Giacomo_P Skrevet 22. mai 2012 #68 Skrevet 22. mai 2012 Din mor har ikke krav på å få videnoe som helst. Hvis du forteller noe som arbeider i helsevesenet eller kommunalt psykisk helsevern om slikt, kan de ikke fortelle det til noen andre end de som behandler deg. Det er straffbart å bryde taushedsplikten. Om din mor henvender seg til legekontoret, får hun ikke vide noe som helst, hvis ikke du har gitt skriftlig tilladelse til at opplysninger udleveres. Du har ingen ting å være redd for. Det aller viktigste, er at du søker hjelp, så du kan begynde å ta tak i problemene dine. Tro meg - det bliver bedre. Jeg var selv i bunden av helvede noen år da jeg var på din alder, og jeg gjorde alt galt, og burde ikke ha levet. Men jeg gjør det, og selv om livet ikke alltid er så godt, så er det igrunden greit å kunde se tilbake på de stormfulde årene, og vide at jeg kom gjennom det. Den opplevelsen kan du velge å opparbeide deg. Men det avhenger av at du er ærlig mod de som skal hjelpe deg. Familien kan du holde udenfor. De får ikke vide noen ting.
AnonymBruker Skrevet 22. mai 2012 #69 Skrevet 22. mai 2012 Ah, den evige hønemor. Søtt, men kan være en pest i enkelte situasjoner. Plukk fra hverandre hva du selv sier. Du vil ta livet av deg for å skjerme din mor. Greit nok, men du overser at du kan ikke skjule at du tar livet av deg (med mindre du har kompetanse til å lage en perfekt klone el. Og om så er, nåde deg om du tar en slik hjerne med deg i grava!). Du ønsker å flytte, og mor er redd for hva som kan gå galt. Forståelig, men du kan ikke basere deg på hennes frykt. Mødre vet ikke alltid best om hva som gir avkommet et godt liv. Jeg vet, men om jeg er død så blir alt så mye lettere. Både for meg og henne. Hun trenger ikke stå på sidelinjen og se eldstedatteren sin lide seg gjennom livet mutters alene. Hun vet jo at jeg ikke er A4, og at jeg alltid har slitt. Greit, hun vil sørge en stund, men hun kan trøste seg med at jeg har det ihvertfall ikke vondt lenger. Hun sørger ikke for alltid. MEd tiden vil hun også tenke at det var til det beste at jeg slapp. Jeg vet ikke hva som skjer når man dør, men ett uendelig tomt mørke virker bedre enn det livet jeg har nå. Jeg vet, men dør jeg
TheHairyToothfairy Skrevet 22. mai 2012 #70 Skrevet 22. mai 2012 Flytt. Logg deg på couchsurfing, og skrap sammen nok til en billett et eller annet sted. Hva er det verste som kan skje? couchsurfing når du er emosjonelt nede og har mindreverdighetskomplekser sosialt relatert? gi deg. 2
AnonymBruker Skrevet 22. mai 2012 #71 Skrevet 22. mai 2012 Får hun vite at jeg har selvmordstanker er jeg sikker på at hun ihvertfall vil gjøre det hun kan for å "Tvinge" meg til å bli igjen her. Selvfølgelig vil hun det. Hun er kjempeglad i deg og vil ikke for sitt bare liv miste deg. Jeg har selv to døtre og mitt største mareritt er at de skal dø fra meg. Ekstra ille ville det være om de selv valgte å dø. Jeg kunne nok aldri klart å hente meg inn igjen om noe sånt hadde skjedd. Har du et ok forhold til din mor? 1
Giacomo_P Skrevet 22. mai 2012 #72 Skrevet 22. mai 2012 Vil man ikke få brev i posten eller fra psykiatrien? Faren min er jo hjemme døgnet rundt, så han vil jo kunne finne det. Pskiatrien her jeg bor har ett dårlig rykte ( unødvendig mye tvangsbruk og lignende har jeg lest ) og det skremmer meg. Du skal bare si fra at det må sendes i neutral konvolutt. Det er ikke noe problem. I første rekke skal du ikke tenke på noen indleggelse, men poliklinisk behandling, vil jeg regne med. Udover det, verserer det en ufattelig mengde myter og skrekkhistorier om psykiatrien. De færreste er sande, og de som er det, handler ofte om ting som ikke praktiseres lengre. Du skal ikke la det stoppe deg. 1
Gjest Gjest Skrevet 22. mai 2012 #73 Skrevet 22. mai 2012 couchsurfing når du er emosjonelt nede og har mindreverdighetskomplekser sosialt relatert? gi deg. Når alternativet er selvmord? Funket for meg, og verdt å vurdere. (Kunne ikke oppsøke "normal" hjelp av lignende årsaker som TS, så det endte opp med at jeg levde mer eller mindre som uteligger/backpacker en periode)
AnonymBruker Skrevet 22. mai 2012 #74 Skrevet 22. mai 2012 jeg skjønner hva du mener. men om vi snur litt på det hele, hva OM du forteller om det? hvis du har en åpen tone om dette med din mor så er jeg egentlig litt mer sikker på at hun lettere kan støtte deg i å komme videre. jeg antar at du føler det litt klemmende å enda bo i hennes hus, med tanke på din egen trivsel og sånn rent sosialt sett? det er klart at det er noen utfordringer å bo alene når du føler slik du gjør - men igjen, la oss snu på det - en masse andre klarer det, og du er jo sterkere enn dem. ville det ikke da vært litt lettere om du er åpen med dette til feks din mor (jeg sier ikke at du skal fortelle alt, heller ikke på en gang, men slippe henne litt inn) slik at du kanskje får litt mer den støtten du trenger? det er ingenting som er så sterkt som kjærligheten mellom mor og barn. jeg er veldig sikker på at hun er hos deg uansett. Jeg har bare virkelig ikke lyst til at hun skal få vite det. Jeg vil ikke tilbake til det punktet hvor hun sukket høylytt når hun så meg fordi hun ikke fikk meg på skolen. Eller kjeftet og skrek fordi hun fant ut jeg hadde skulket og dratt hjem. Jeg vet jo at hun misunner sin søster som har 3 oppegående barn i full jobb. Heldigvis har jeg en yngre søster som går videregående nå, som planlegger å bli noe stort, så hun har ihvertfall ett barn hun kan være stolt over at det ikke faila totalt i livet. Hun trenger jo ikke meg.
TheHairyToothfairy Skrevet 22. mai 2012 #75 Skrevet 22. mai 2012 Når alternativet er selvmord? Funket for meg, og verdt å vurdere. (Kunne ikke oppsøke "normal" hjelp av lignende årsaker som TS, så det endte opp med at jeg levde mer eller mindre som uteligger/backpacker en periode) det funket for meg å dra i krig. kan vi være enige om at våre metoder ikke passer for absolutt alle? vær så snill å se dette, jeg ber deg seriøst og innstendig. 1
Giacomo_P Skrevet 22. mai 2012 #76 Skrevet 22. mai 2012 Jeg vet, men om jeg er død så blir alt så mye lettere. Både for meg og henne. Hun trenger ikke stå på sidelinjen og se eldstedatteren sin lide seg gjennom livet mutters alene. Hun vet jo at jeg ikke er A4, og at jeg alltid har slitt. Greit, hun vil sørge en stund, men hun kan trøste seg med at jeg har det ihvertfall ikke vondt lenger. Hun sørger ikke for alltid. MEd tiden vil hun også tenke at det var til det beste at jeg slapp. Jeg vet ikke hva som skjer når man dør, men ett uendelig tomt mørke virker bedre enn det livet jeg har nå. Jeg vet, men dør jeg Jeg ved om foreldre som har mistet sine barn i selvmord, og som efter 20 - 30 år fortsatt lever i et daglig helvede av sorg og savn. Den tanken kan du slå fra deg med det samme. 6
Gjest Gjest Skrevet 22. mai 2012 #77 Skrevet 22. mai 2012 Jeg vet, men om jeg er død så blir alt så mye lettere. Både for meg og henne. Hun trenger ikke stå på sidelinjen og se eldstedatteren sin lide seg gjennom livet mutters alene. Hun vet jo at jeg ikke er A4, og at jeg alltid har slitt. Greit, hun vil sørge en stund, men hun kan trøste seg med at jeg har det ihvertfall ikke vondt lenger. Hun sørger ikke for alltid. MEd tiden vil hun også tenke at det var til det beste at jeg slapp. Jeg vet ikke hva som skjer når man dør, men ett uendelig tomt mørke virker bedre enn det livet jeg har nå. Jeg vet, men dør jeg Tvilsomt. Sorg over at noen har endt sitt eget liv er ofte langvarig. Den kan være mulig å håndtere om en vet årsakene rundt, men når det er uventet? Det ender med skyldfølelse, skam, frykt ("om h'n gjorde det, hvem andre kan gjøre det samme?") osv. Det er desverre få som klarer gå over til "det var best h'n slapp" med mindre de var forberedt. 1
AnonymBruker Skrevet 22. mai 2012 #78 Skrevet 22. mai 2012 Selvfølgelig vil hun det. Hun er kjempeglad i deg og vil ikke for sitt bare liv miste deg. Jeg har selv to døtre og mitt største mareritt er at de skal dø fra meg. Ekstra ille ville det være om de selv valgte å dø. Jeg kunne nok aldri klart å hente meg inn igjen om noe sånt hadde skjedd. Har du et ok forhold til din mor? Ja, men hun vet allerede hvor mye jeg avskyr dette stedet. Jeg har snakket konstakt siden jeg var 14 hvor mye jeg gleder meg til å komme meg vekk herifra. Alikevel prøver hun å få meg til å bli. Kommer jeg ut som psykisk syk har hun ihvertfall en kjempegod unnskylding. Jeg syns det er skummelt å bo her. Har et helt ok forhold, men vi er ikke venninner som gjør ting sammen. Familien vår er mer som ett kollektiv. Alle er på hvert sitt rom hele døgnet. Ingen felles måltider eller kosestunder.
AnonymBruker Skrevet 22. mai 2012 #79 Skrevet 22. mai 2012 Tvilsomt. Sorg over at noen har endt sitt eget liv er ofte langvarig. Den kan være mulig å håndtere om en vet årsakene rundt, men når det er uventet? Det ender med skyldfølelse, skam, frykt ("om h'n gjorde det, hvem andre kan gjøre det samme?") osv. Det er desverre få som klarer gå over til "det var best h'n slapp" med mindre de var forberedt. Vel, de vet at jeg har slitt stort sett hele livet, så det kan jo ikke komme som noen bombe om jeg tar livet av meg akkurat. Jeg kan jo ikke leve for å blidgjøre foreldrene mine. Å sitte alene dag ut og dag inn er ikke noe liv. Til og med min mor har kommentert at jeg sitter for mye på rommet ( noe som stemmer, jeg er her godt over 20 timer hver eneste dag, og er aldri andre steder i huset ).
TheHairyToothfairy Skrevet 22. mai 2012 #80 Skrevet 22. mai 2012 (endret) Jeg har bare virkelig ikke lyst til at hun skal få vite det. Jeg vil ikke tilbake til det punktet hvor hun sukket høylytt når hun så meg fordi hun ikke fikk meg på skolen. Eller kjeftet og skrek fordi hun fant ut jeg hadde skulket og dratt hjem. Jeg vet jo at hun misunner sin søster som har 3 oppegående barn i full jobb. Heldigvis har jeg en yngre søster som går videregående nå, som planlegger å bli noe stort, så hun har ihvertfall ett barn hun kan være stolt over at det ikke faila totalt i livet. Hun trenger jo ikke meg. ok, jeg skal være med på å respektere den følelsen du har her, men jeg tror nok du - som meg - misoppfatter impulsene og får et skjevt syn på det hele. du har ikke failet stort. jeg får litt lyst å ta tak i deg og ta deg med på en reise bak i min tid, for det du nå forteller er egentlig akkurat det samme som jeg selv sa 18 år gammel. og, jeg tok grundig feil. selvfølgelig er det uheldige impulser fra foresatte av og til, men jeg forstår deg godt - de er tidvis umulige for oss selv å se. men, giacomo sier noen sanne ord jeg støtter oppunder. helsevesenet har fullstendig taushetsplikt. du har krav på hjelp fra ditt ståsted, og jeg er den første som skal innrømme at det er ufattelig tungt å komme igang. det er så tungt at jeg valgte å klare alt alene - og det kostet meg noen år. jeg valgte å høre på alle mytene og fordommene, nå 20 år senere ser jeg at det var egentlig veldig feil valg. bare noen enkle grep for å fikse opp i skole og hverdag for min del hadde spart så mye. jeg er helt sikker på at med litt tilpassing i dine behov, så finner du mye det samme løsningsmønsteret. det finnes krisetelefoner for ditt fylke og kommune som kan hjelpe deg med praktiske spørsmål og tvil. det finnes organer som er der for at du skal hjelpe. jeg vet veldig godt at nav er en håpløs kjempe å sloss med, men de kan bare ikke noe for det - de er bare sånn. det er ikke deg det er noe feil med, rett og slett - det er de. kirkens sos er døgnåpen. og, vi er her til masse rare tider på døgnet, om du skulle trenge noe så enkelt som sosialt prat og noe å le av. Endret 22. mai 2012 av WildThing
Fremhevede innlegg