Vil jeg dø inatt?

[Giacomo_P]

Hvordan får jeg privatpsykolog med trygdeavtale?

Både henvisende lege og NAV har oversikt over slike i din hjemkommune.

[Gjest Gjest]

det funket for meg å dra i krig. kan vi være enige om at våre metoder ikke passer for absolutt alle? vær så snill å se dette, jeg ber deg seriøst og innstendig.

Ja, jeg er enig i at ikke alt passer for alle.

Men, jeg ble foret med "søk hjelp!" igjen og igjen. Alle hadde de samme rådene, og det var de rådene som ikke var mulige for meg, eller som ikke fungerte. Det eneste det førte til var at jeg følte meg enda mer misslykket pga at jeg ikke passet inn der heller, og ikke fikk utbytte av normal hjelp.

At ikke "våre metoder" fungerer for alle går begge veier, også at det er ikke alle det fungerer for å tenke innenfor boksen.

Og hvor stor er oddsen for at noen hører på hverken meg eller katta med mindre det er noe som trolig virker? For å gå såpass utenfor normene er det oftest en relativt sterk motivasjon til stede, og at underbevisstheten er klar over at det kan fungere.

[Gjest Gjest]

Nå må du fanden brøle meg holde opp!!!!

Du aner ikke hva du snakker om. Et eventuelt tvangsvedtak i en slik situasjon er svært vanskelig å få, og vil i så fald kun gjelde for den kritisk akutte fasen, det vil si normalt 1/2 til ca. 1 1/2 døgn. Sandsynligheden for det er forsvinnende liden, og konsekvensen er altså at noen passer på at du ikke dør, mens det står på som verst.

Mener du i fuldt alvor at TS ikke skal få hjelp for problemene sine ved å undlade å gi kritisk informasjon?

Nå kutter du ud det våset der øyeblikkelig.

Jeg var første person du brølte til, og har ikke skrevet dette innlegget.

[Gjest Gjest]

Vel, de vet at jeg har slitt stort sett hele livet, så det kan jo ikke komme som noen bombe om jeg tar livet av meg akkurat.

Jeg kan jo ikke leve for å blidgjøre foreldrene mine. Å sitte alene dag ut og dag inn er ikke noe liv. Til og med min mor har kommentert at jeg sitter for mye på rommet ( noe som stemmer, jeg er her godt over 20 timer hver eneste dag, og er aldri andre steder i huset ).

Men du vil dø for å skjerme de mot å vite at du søker hjelp?

[AnonymBruker]

ok, jeg skal være med på å respektere den følelsen du har her, men jeg tror nok du - som meg - misoppfatter impulsene og får et skjevt syn på det hele.

du har ikke failet stort. jeg får litt lyst å ta tak i deg og ta deg med på en reise bak i min tid, for det du nå forteller er egentlig akkurat det samme som jeg selv sa 18 år gammel. og, jeg tok grundig feil. selvfølgelig er det uheldige impulser fra foresatte av og til, men jeg forstår deg godt - de er tidvis umulige for oss selv å se.

men, giacomo sier noen sanne ord jeg støtter oppunder. helsevesenet har fullstendig taushetsplikt. du har krav på hjelp fra ditt ståsted, og jeg er den første som skal innrømme at det er ufattelig tungt å komme igang. det er så tungt at jeg valgte å klare alt alene - og det kostet meg noen år. jeg valgte å høre på alle mytene og fordommene, nå 20 år senere ser jeg at det var egentlig veldig feil valg. bare noen enkle grep for å fikse opp i skole og hverdag for min del hadde spart så mye. jeg er helt sikker på at med litt tilpassing i dine behov, så finner du mye det samme løsningsmønsteret.

det finnes krisetelefoner for ditt fylke og kommune som kan hjelpe deg med praktiske spørsmål og tvil. det finnes organer som er der for at du skal hjelpe. jeg vet veldig godt at nav er en håpløs kjempe å sloss med, men de kan bare ikke noe for det - de er bare sånn. det er ikke deg det er noe feil med, rett og slett - det er de.

kirkens sos er døgnåpen.

og, vi er her til masse rare tider på døgnet, om du skulle trenge noe så enkelt som sosialt prat og noe å le av.

Ja, helsevesenet kan sikkert hjelpe, men jeg klarer ikke ta skrittet alene, det er problemet. Jeg har sosial angst og er på toppen av det hele så vanvittig sjenert. Da jeg gikk til min tidligere psykolog hos BUP tok det 2 hele år før jeg turte å snakke. Før det var det bare å riste på hodet og se ned i bakken. husker ikke hvor mange år jeg gikk der, men det var mange, og jeg tror ikke jeg noensinne fullføre mer enn en setning eller noensinne hadde øyekontakt med henne.

Skole har jeg innsett ikke vil ordne seg uansett, jeg passer ikke inn verken faglig eller sosialt. Sliter med konsentrasjonsvansker og bruker lang tid på å forstå oppgaver andre skjønner med en eneste gang.

Jeg har så lyst til å passe inn og gjøre ting som andre på min alder gjør. Jeg henger sånn etter og opplever aldri noe som helst. Aldri hatt kjæreste og har ikke hatt venner siden barneskolen. Det føles mer som ett fengsel enn ett liv dette her.

[TheHairyToothfairy]

jeg må dessverre forlate dere i kveld, TS og giacomo. jeg håper vi snakkes igjen ved en annen anledning her inne, TS - vi bruker nå henge her i de sene nattetimer og filosofere og/eller tøyse. vi ville satt pris på ditt selskap!

alt ordner seg, mystisk nok.

[AnonymBruker]

Men du vil dø for å skjerme de mot å vite at du søker hjelp?

Jeg vil dø sånn at de slipper å skamme seg over meg. Jeg tar bare opp plass. Jeg kommer ingen vei i livet. Kanskje jeg er så heldig at jeg får flyttet ut en fjern dag, men jeg vil jo fremdeles ikke engang ha videregående utdanning eller noen jobbmuligheter. Blir å sitte inne og stirre tomt i veggene. Mamma har lillesøsteren min som er frisk, oppegående og ressurssterk nok til å ta både videregående og jobbe. Jeg klarer ingen av delene, jeg burde jeg ikke være her fordi jeg kun er en byrde for samfunnet som ikke klarer å forsørge meg selv engang.

Hun trenger ikke meg.

[AnonymBruker]

Men Ts, har du prøvd, eller vurdert, å ringe Kirkens SOS?

Jeg har nevnt det to ganger men du har ikke svart på det.

Tror det kan være verdt et forsøk og at du rett og slett kan få verdifull hjelp av folk som vet veldig godt hva det dreier seg om.

[Gjest Gjest]

Jeg vil dø sånn at de slipper å skamme seg over meg. Jeg tar bare opp plass. Jeg kommer ingen vei i livet. Kanskje jeg er så heldig at jeg får flyttet ut en fjern dag, men jeg vil jo fremdeles ikke engang ha videregående utdanning eller noen jobbmuligheter. Blir å sitte inne og stirre tomt i veggene. Mamma har lillesøsteren min som er frisk, oppegående og ressurssterk nok til å ta både videregående og jobbe. Jeg klarer ingen av delene, jeg burde jeg ikke være her fordi jeg kun er en byrde for samfunnet som ikke klarer å forsørge meg selv engang.

Hun trenger ikke meg.

Og igjen, om hun skammer seg over deg, så fortjener hun ikke at du ofrer livet for å skjerme henne.

Men greit nok, jeg kan spille på lag med den teorien.

Er du klar over hvor stor skam det ofte er knyttet mot å ha et barn som tar livet av seg? (Avskyr å si slik, det er så nært "du må leve, tenk på andre!", men her ser det ut til at det passer inn.)

[AnonymBruker]

Men Ts, har du prøvd, eller vurdert, å ringe Kirkens SOS?

Jeg har nevnt det to ganger men du har ikke svart på det.

Tror det kan være verdt et forsøk og at du rett og slett kan få verdifull hjelp av folk som vet veldig godt hva det dreier seg om.

Jeg har telefonskrekk så det klarer jeg ikke dessverre. Jeg tør så vidt å prate med min egen mor i telefon, og skal jeg ringe andre steder må jeg manne meg opp flere dager i forveien mens jeg skjelver og griner til jeg spyr. Patetisk? Ja, ja det er det.

[mamma_mia]

Ditt jævla svin, kan du ikke dra deg til helvete ut av slike tråder og slutte å spre dritt og møkk bare for å få andre mennesker til å føle seg dårlig? Det er jo 100% tydelig at trådstarter ber sårt om hjelp, les litt mellom linjene i stedet for å dømme så forbanna fort. Å skrive slikt til en person som hardt og tydelig trenger hjelp er ufattelig ufølsomt og usympatisk. Er så lei av å lese alt tullet du skriver nå, du kommer bare med dritt og nedverdigende kommentarer til mennesker som faktisk har det vondt! Fy faen!

Sender deg en klem, trådstarter. Selvfølgelig hører du til her - akkurat som alle oss andre. Ting blir bedre, selv om det kanskje ikke ser så lyst ut i skrivende stund.

Kunne ikke vært mer enig!

[Gjest Gjest]

Jeg har telefonskrekk så det klarer jeg ikke dessverre. Jeg tør så vidt å prate med min egen mor i telefon, og skal jeg ringe andre steder må jeg manne meg opp flere dager i forveien mens jeg skjelver og griner til jeg spyr. Patetisk? Ja, ja det er det.

Heh, det er såpass vanlig at det er en av de her hjelpetelefonene som nå og har en mailtjeneste.

Skal se om jeg finner den et sted.

[AnonymBruker]

Og igjen, om hun skammer seg over deg, så fortjener hun ikke at du ofrer livet for å skjerme henne.

Men greit nok, jeg kan spille på lag med den teorien.

Er du klar over hvor stor skam det ofte er knyttet mot å ha et barn som tar livet av seg? (Avskyr å si slik, det er så nært "du må leve, tenk på andre!", men her ser det ut til at det passer inn.)

Det er en enda større skam å ha en datter som er en så stor taper som meg. Må jo være kjempepinlig når hun hører venninnene sine prate om sine døtre som alle har fast jobb, mann og barn og bor andre steder her i verden, og mamma må svare med at " nei, hun ligger på rommet hele dagen uten verken utdannelse,kjæreste, venner eller arbeid. "

[Gjest Gjest]

http://www.sidetmedord.no/

Var det. Aner ikke hvor effektiv den er, men klipp og lim herfra er ikke så tidkrevende at det gjør noe

[Gjest Gjest]

Det er en enda større skam å ha en datter som er en så stor taper som meg. Må jo være kjempepinlig når hun hører venninnene sine prate om sine døtre som alle har fast jobb, mann og barn og bor andre steder her i verden, og mamma må svare med at " nei, hun ligger på rommet hele dagen uten verken utdannelse,kjæreste, venner eller arbeid. "

Om dette er noe hun sier i negative mening, så fortjener hun ikke at du skjermer henne. Du er syk, ikke ond, lat, eller noe i den retning.

Om dette er noe hun sier i fortvilelse er det trolig hennes største ønske at du får ordnet opp i ting.

[Giacomo_P]

Ja, helsevesenet kan sikkert hjelpe, men jeg klarer ikke ta skrittet alene, det er problemet. Jeg har sosial angst og er på toppen av det hele så vanvittig sjenert. Da jeg gikk til min tidligere psykolog hos BUP tok det 2 hele år før jeg turte å snakke. Før det var det bare å riste på hodet og se ned i bakken. husker ikke hvor mange år jeg gikk der, men det var mange, og jeg tror ikke jeg noensinne fullføre mer enn en setning eller noensinne hadde øyekontakt med henne.

Skole har jeg innsett ikke vil ordne seg uansett, jeg passer ikke inn verken faglig eller sosialt. Sliter med konsentrasjonsvansker og bruker lang tid på å forstå oppgaver andre skjønner med en eneste gang.

Jeg har så lyst til å passe inn og gjøre ting som andre på min alder gjør. Jeg henger sånn etter og opplever aldri noe som helst. Aldri hatt kjæreste og har ikke hatt venner siden barneskolen. Det føles mer som ett fengsel enn ett liv dette her.

TS - det du skal fokusere på her og nå, er først og fremst å komme deg gjennom natten. Derefter skal du forsøke å komme i kontakt med hjelpeapparatet. Helsevesenet kan absoludt hjelpe deg - men det avhenger av at du forteller dem nøyaktig hva som er problemet. De du vil møde har sett fortvilede mennesker før, og de vil hverken være fordømmende eller brutale. Hvis dete r vanskelig å fortelle hva du går gjennom, skal du fortelle dem at du trenger hjelp til å forklare. De vil stille spørsmål som hjelper deg å fortelle, og så vil det blive vurdert hva du har behov for. Sandsynligvis vil du i første rekke få tilbud om poliklinisk oppfølging med samtaleterapi. Da skal du ikke legges ind noe sted, og jeg tror heller ikke at dette er noe som vil blive vurdert i første rekke. Husk at alle du kommer til å møde i hjelpeapparatet har erfaring med mennesker i vanskelige livssituasjoner, og vil gjøre fornuftige vurderinger, og møde deg med respekt og omsorg. Og det er nettopp hva du trenger.

Det er vanskelig for deg å se det nå - men hvis du oppsøker hjelp, vil du få det bedre, og du vil sandsynligvis kunde se tilbake på denne tiden, og tenke med lettelse på at du kom gjennom det. Det er hverken skamfuldt eller farlig å oppsøke hjelpen der den findes. Du skal ikke sitte og samle på nederlag, men konsentrere deg om hva du kan gjøre her og nå.

Føler du deg roligere nå? Jeg begynder å blive trygg på at du neppe kommer til å gjøre noe dumt inatt. Forsøk om du kan sove lidt, selv om det er vanskelig.

Lov meg at du kontakter legen din imorgen. Si rett ud, at du har alvorlige problemer du ikke har fortalt om. Da kommer spørsmålene, og det bliver lettere å få det frem. Du skal fortelle alt du har fortalt her inatt.

Denne tråden bliver kanskje slettet, siden temaet ikke riktig passer ind under KG's regler. Men vi er her, og du kan kontakte oss.

Jeg er nødt til å gå til sengs nå straks, for jeg skal jobbe et gruelig langt skift imorgen.

Hvis natten bliver lang og vanskelig, tror jeg kirkens sos er det bedste alternativet, siden jeg ikke ved hvor du bor (du kan selvsagt ringe legevakten). De har lang erfaring, og de kommer ikke til å blande noe religiøst ind i samtalen, hvis du ikke ber om det.

Lov meg at du oppsøker hjelp.

[AnonymBruker]

Om dette er noe hun sier i negative mening, så fortjener hun ikke at du skjermer henne. Du er syk, ikke ond, lat, eller noe i den retning.

Om dette er noe hun sier i fortvilelse er det trolig hennes største ønske at du får ordnet opp i ting.

Jeg vet jo at hun vil hjelpe meg, det var jo hun som ordnet møte med nav og fastlegen ( selv om nav sa til meg at jeg ikke hadde krav på noe penger ) for meg, for jeg klarer ikke ordne slikt selv. Alikevel ville ting vært så mye lettere hvis jeg var død, da kunne hun ihvertfall fått slappet av.

[AnonymBruker]

http://www.sidetmedord.no/

Var det. Aner ikke hvor effektiv den er, men klipp og lim herfra er ikke så tidkrevende at det gjør noe

Takk, skal se litt på den siden.

[Gjest Gjest]

Det er en enda større skam å ha en datter som er en så stor taper som meg. Må jo være kjempepinlig når hun hører venninnene sine prate om sine døtre som alle har fast jobb, mann og barn og bor andre steder her i verden, og mamma må svare med at " nei, hun ligger på rommet hele dagen uten verken utdannelse,kjæreste, venner eller arbeid. "

Etterhvert vil du også få deg kjæreste, utdannelse, penger, og arbeid.

Dessuten synes jeg at du skal gi blaffen i hva moren din synes/hva du tror moren din synes, og begynne å tenke litt mere på deg selv.

Du har rett på sosialhjelp ifra Nav så du får kommet deg vekk ifra foreldrene dine som tydeligvis bryter deg ned.

Nav åpner om få timer. Jeg ville ha spist en god frokost og kommet meg dit raskest mulig hvis jeg var deg.

[AnonymBruker]

TS - det du skal fokusere på her og nå, er først og fremst å komme deg gjennom natten. Derefter skal du forsøke å komme i kontakt med hjelpeapparatet. Helsevesenet kan absoludt hjelpe deg - men det avhenger av at du forteller dem nøyaktig hva som er problemet. De du vil møde har sett fortvilede mennesker før, og de vil hverken være fordømmende eller brutale. Hvis dete r vanskelig å fortelle hva du går gjennom, skal du fortelle dem at du trenger hjelp til å forklare. De vil stille spørsmål som hjelper deg å fortelle, og så vil det blive vurdert hva du har behov for. Sandsynligvis vil du i første rekke få tilbud om poliklinisk oppfølging med samtaleterapi. Da skal du ikke legges ind noe sted, og jeg tror heller ikke at dette er noe som vil blive vurdert i første rekke. Husk at alle du kommer til å møde i hjelpeapparatet har erfaring med mennesker i vanskelige livssituasjoner, og vil gjøre fornuftige vurderinger, og møde deg med respekt og omsorg. Og det er nettopp hva du trenger.

Det er vanskelig for deg å se det nå - men hvis du oppsøker hjelp, vil du få det bedre, og du vil sandsynligvis kunde se tilbake på denne tiden, og tenke med lettelse på at du kom gjennom det. Det er hverken skamfuldt eller farlig å oppsøke hjelpen der den findes. Du skal ikke sitte og samle på nederlag, men konsentrere deg om hva du kan gjøre her og nå.

Føler du deg roligere nå? Jeg begynder å blive trygg på at du neppe kommer til å gjøre noe dumt inatt. Forsøk om du kan sove lidt, selv om det er vanskelig.

Lov meg at du kontakter legen din imorgen. Si rett ud, at du har alvorlige problemer du ikke har fortalt om. Da kommer spørsmålene, og det bliver lettere å få det frem. Du skal fortelle alt du har fortalt her inatt.

Denne tråden bliver kanskje slettet, siden temaet ikke riktig passer ind under KG's regler. Men vi er her, og du kan kontakte oss.

Jeg er nødt til å gå til sengs nå straks, for jeg skal jobbe et gruelig langt skift imorgen.

Hvis natten bliver lang og vanskelig, tror jeg kirkens sos er det bedste alternativet, siden jeg ikke ved hvor du bor (du kan selvsagt ringe legevakten). De har lang erfaring, og de kommer ikke til å blande noe religiøst ind i samtalen, hvis du ikke ber om det.

Lov meg at du oppsøker hjelp.

Jeg vil jo be om hjelp, men det er så utrolig skummelt og jeg vet ikke om jeg vil tørre å si det som det er. Jeg er så vant med å late som alt er bra og si at ting er bedre enn de er. Helsevesenet er så store og skumle, mens jeg er liten og svak. Jeg tror ikke jeg vil tørre å være ærlig.