Holde barn hemmelig for besteforeldre?

[Gjest mann]

(hvis de reagerer så kraftig som dere antyder)(samboer mener fortsatt at de bare vil bli litt sur og syns han er sær og at det er typisk han)

Rister bare på hodet...

Klarte du ikke å finne ut dette selv, men måtte få det fortalt av andre at de kommer til å reagere kraftig?

Si meg , hvordan finner du ut at mannan din har en sunn og normal virkelighetsoppfatning?

Dette blir bare for dumt.

Søk hjelp hos gestaltterapi, for du har visst noen problemer med å skjønne hva som foregår i andres hoder.

Hvordan skal du klare å ivareta ungen din følelsesmessig, når du ikke forstår at du har gjort noe feil i forhold til svigers?Det er et rødt flagg for meg iallefall.

Stakkars barn. Det har visst kanskje to foreldre med hver sine vansker for å skjønne hva som skjer i andres bevissthet av følelser, som de påvirker med sin adferd, men tydeligvis uten å skjønne det..

[Gjest Trine]

TS, må si jeg føler stadig mer at du har jammen også noen skruer løse når det kommer til å forholde seg til andre mennesker.Så da reagerer du heller ikke på mannen din sin asosiale adferd,som er undelrig dersom de ikke har brukt hele hans barndom til å mishandle han på noe vis.(At du ikke undrer på dette heller, sier meg også at det er noen følere du mangler)

Hvis du kjente dem,denne familien hans, så kan det hende du syns det var svært hyggelig å høre at søskenbarn C har kjøpt seg hus, A har fått barn (Ser du , folk INFORMERER OM SÅNT...) og syns det var sjokkerende og leit at tanta B rygget på stolper og at du lurte på om hun har det bra.

Ikke at du syns det var unyttig info...

Men du har jo latt det gå 13 år der du har vært uintressert i dem, så du vet ingenting og er likegyldig til dem.Klart man får ikke mye ut av en samtale om folk man ikke kjenner,men det er noemalt å ville bli kjent.Noe du ikke har vært. På mange år.(Uten å stille spøsmålstegn til din manns avvikende adferd-For det er den.Noer har utløst den, og du er ikke intressert i hva... )

Og nå har du vel såret svigermor så dypt at om det er siste gang hun vil se anskitet ditt, blir jeg ikke forundra.

Og PS- jeg er MANN.

Og har ikke du en liten 3mndrs baby å ta vare på? Og taster på nettet midt på natta klokka 01:03...

Hmm...

Som nevt tidligere så liker jeg slikt sladder og er den som har holdt igang samtalene når vi har møttes tidligere. En baby følger desverre ikke min døgnrytme og har holdt oss oppe en del i det siste. Nå ligger han på ene armen min mens jeg skriver på iPad med den andre. Tror jeg må bare innse at alle mener han har en psykisk syk far. Jeg har fått svarene jeg trengte. Trodde aldri det skulle bli så mange reaksjoner.

[Gjest Gjest]

Min samboer konfirmerte aldri seg fordi han ikke orket familemaset med en slik greie, med diverste slektning, steforeldre osv. Vi har ingen planer om å døpe barnet så jeg tror ikke det blir noe problem. Samfunnet har utviklet seg og jeg tipper om 100 år så er det ingen som driver med sånt.

Sitat samboer: Når er det liksom de kjerringen på forumet vil jeg skulle si ifra. Skal jeg ringe mine foreldre hver gange jeg ligger med samboer i tilfelle hun blir gravid. En overraskelse vil det alltid bli uansett hvor langt det er kommet.

Og her skjønner man at det hele er en lost case egentlig. Om man ikke klarer å se en gylden middelvei så har man ikke forstått poenget.

[Gjest mann]

Som nevt tidligere så liker jeg slikt sladder og er den som har holdt igang samtalene når vi har møttes tidligere. En baby følger desverre ikke min døgnrytme og har holdt oss oppe en del i det siste. Nå ligger han på ene armen min mens jeg skriver på iPad med den andre. Tror jeg må bare innse at alle mener han har en psykisk syk far. Jeg har fått svarene jeg trengte. Trodde aldri det skulle bli så mange reaksjoner.

Psykisk syk og psykiske problemer er to forskjellige ting.

Samt at det er jo noen, feks meg , som sier til deg at hvis du visste grunnen til hans motvilje mot kontakt, så kanskje du ville støttet ham i det...Kanskej det er en god grunn, som alle ville forstått. Men som du ikke kjenner til, siden det har visst ikke falt deg inn å undersøke dette.

Men uansett ringer man vel og sier vi har fått barn? How hard can it be? Dere har nå ventet alt for lenge. Det burde skjedd før.

At du ikke skjønner dette?

Og at du har latt det skure og gå i forsøk på å gjøre som han vil,i mange år, og ikke reagert under hele tiden dere var sammen eller prøvd å sjekke dette ut...syns jeg er merkelig.

Jeg syns faktisk at ennå en gang har du hoppet til en underlig konklusjon, med å bestemme deg til at alle syns han er psykisk syk.

Nei, det vi sa alle sammen er at det er jo helt uforståelig og hårreisende at dere ikke har sagt noe til foreldrene hans om ungen.Og vi antar de vil blir enormt skuffa, sjokka, lei seg og kanskje sint over å ha blitt holdt utenfor.

Det var dette vi sa. Pluss at du må gjøre noe med det.Selv.Ikke la søstra og ryktene spre informasjonen.

Hvordan du fikk det til å bli "far er psykisk syk" is beyond me..

[katt1]

Skam deg,håper du ikke har dette barnet du skriver om her.

[katt1]

Ts. Lurer itt på hvordan du har det selv med og ikke kunne boble over av glede og tolthetover dette lille barne?

Og hvordan var det da du gikk gravid? Ringte du ikke til dine venner og sviger fam og klaget og trengte råd?

Hvor gammel er du og mannen din?

(ikke lest hele tråden)

Jeg forstår deg bare ikke

[AnonymBruker]

Jeg har falt litt ut av denne tråden. Og kan ærlig si jeg ikke gidder lese 12 sider.

Noens om kan komme med en kjapp oppdatering?

(ser det har blitt litt dårlig stemning for å si det slik)

[Jade]

Han jobber mye og syns det er ufattelig kjedelig høre på foreldre fortelle sladder om hjemstedet i tilegg til at han ikke ønsker å fortelle noe om hans liv da de ikke vil forstå seg på hva han jobber med. (han har prøvd å forklare meg hva han jobber med, men det er alt for komplekst for meg slik at jeg vet han bare jobber med noe teknisk for et selskap som jeg aldri hadde hørt om før han fikk jobben)

Problemet er bl.a. at de ikke skjønner hva han jobber med. Men det gjør jo ikke du heller? Hva har du til felles med han da? Hva snakker dere om?

Men hva sier han til at du diskuterer diagnoser som KG-kvinnene mener at han kanskje har? Blir han ikke fornærmet?

Som sagt forholdet er ikke dårlig til hans foreldre, men han føler han ikke har noe felles med dem.

Hvis de ikke har et dårlig forhold, hvorfor utelates de fra bryllup og nyheter om familieforøkelser? Jeg hadde ikke synes det var merkelig hvis de hadde et dårlig forhold - hvis han hatet dem. Men når man har et ikke-dårlig forhold til sin familie, så gjør man ikke slike slemme ting mot dem!

---

Hvis han ikke orker stress og mas fra foreldrene sine at de ringer ofte, kan dere ikke bli enige om at det tas via deg? Moren forstår sikkert dette, hun har jo kjent sønnen sin hele livet. Hva med at når hun ringer og lurer på hva slags størrelse ungen bruker for tiden, hva dere trenger, når dere skal få nestemann, hvem som har kjøpt nytt hus, osv, så snakker hun med deg? Det virker jo som om DERE har mer til felles enn han og hans foreldre.

[smalls]

Jeg har også falt litt ut her.

Jeg antar de ikke har tenkt å fortelle noe til foreldrene hans? At de heller vil la bygdefolkene spre nyheten?

[Spoven]

Kan hende dette ikke er en tulletråd selv om vi (mange) ikke kan forstå et slikt valg. Da jeg ventet mitt første barn, (med en annen en han jeg er gift med nå,) hadde jeg en rar samtale med han som skulle bli onkel på farssiden. Han fortalte at han hadde en datter, da 13 år, som bodde ca 50 mil unna. Han hadde holdt henne hemmelig, for han orket ikke innblanding fra foreldrene, og mas og kjas. Første gangen han fortalte det til noen var til meg. Han var full, ellers hadde han nok ikke sagt noe.

Jeg lovde å ikke fortelle noe videre, og det var da også slutt mellom meg og barnefaren.

Da mitt barn ble født fikk han de aller beste besteforeldrene man kan tenke seg. Og da snakker jeg om begge par besteforeldre. Farfaren døde kort tid etterpå, og farmor ble alene i huset sammen med denne sønnen på etpar-og-tredve. Aldri fortalte han til henne om datteren sin. Hun kom rett som det var på overnattingsbesøk til oss (noen mil å kjøre, og hun hadde ikke førerkort selv), selv om barnefaren var helt ute av bildet. Han ville ikke ha kontakt fordi jeg hadde blitt sammen med ham jeg er gift med nå. Da gutten ble litt større var han ofte på helgebesøk hos farmora si. De elsket hverandre, mitt barn og farmora. Hun var ei dame med et hjerte av gull! Hun døde da min gutt var 10 år, og både han og jeg sørger fremdeles.

Hun døde uten å vite at hun hadde et barnebarn til. Ei jente som nå er i tyveårene. Fordi faren hennes ikke ønsket at det skulle være noen kontakt. Han har alltid vært det man kaller for sær. Jeg tror nok han har en av disse diagnosene, f.eks. Aspergers, uten at han noen gang har blitt utredet for det, såvidt jeg vet.

Så det finnes folk der ute som holder barn hemmelig for sine foreldre uten noen spesiell grunn for å gjøre det. Jeg vurderte flere ganger om jeg skulle fortelle det til dem, men all den tid jeg var sikker på (jeg spurte ham) at han ikke kom til å fortelle dem hvordan de kunne komme i kontakt med henne lot jeg det være. Vet ikke om jeg gjorde rett i å holde på hemmeligheten, hadde jeg hatt navnet hennes, så hadde jeg nok fortalt det uansett. Jeg var nok også litt feig, og jeg visste at det ville nok påføre dem, og da spesielt bestemoren, en stor sorg. Så de døde uvitende, og JEG sitter her og føler meg både skyldig som ikke fortalte noe, og sorgfull for både besteforeldrene og barnebarnet som ikke fikk sjansen til å oppleve noe så verdifullt som ubetinget kjærlighet fra bestemor og bestefar til og fra sønnedatteren.

TS, du er midt oppi det, har du tenkt på at du er med på å ikke bare berøve foreldrene hans et barnebarn, du tar også fra barnet ditt noe som er ekstremt verdifullt. Hvorfor nekte barnet ditt den kjærligheten?

[Gjest gjest]

Jeg tror ikke dette er noe tulletråd da jeg har opplevd noe lignende, og jeg forstår TS og bekymringen hun ytrer i sitt første innlegg.

Jeg er gravid. Jeg er ikke sammen med barnefar lenger. Han er utenlandsk og bor i hjemlandet sitt nå sammen med foreldrene sine.

Han har (hadde) et vanlig, nært forhold til moren, men han har et merkelig forhold til faren. De snakker ikke sammen og det virker veldig anspent mellom dem. Det kan være en historie der jeg ikke vet om, men det kan også være at dette er bare slik de er av natur. Han er av den tause typen som ikke liker oppmerksomhet rundt seg og sier pent lite, og slik er faren også.

Majoriteten her inne reagerer med avsky og kaller samboeren til TS for psykisk syk. Men hva er egentlig definisjoen på hva som er normalt? Er det normen som majoriteten følger som er det normale?

Man tror at "normale mennesker" vil snakke med sammen i ny og ne. Det gjør ikke disse to...ikke engang når de bor under samme tak...og dette er høyst oppegående mennesker.

Dette betyr ikke at jeg tror de har tatt det rette valget med å ikke fortelle besteforeldrene om graviditeten. Min eks' plan var og først fortelle moren om graviditeten når jeg var 3 mnd på vei

og kommet over i den trygge fasen. Dette hørtes logisk ut for meg. 3 måneder gikk og han endret sin plan. Nå skulle han fortelle moren sin det på bursdagen hennes. Det ville bli en fin og morsom overraskelse. Bursdagen hennes kom men han fortalte henne det ikke. Da var hun plutselig bortreist i 1 mnd. Før hun reiste hadde de begynt å få et litt anspent forhold og kranglet en del. Etter at hun kom hjem spurte jeg om han ikke skulle fortelle henne om nyheten snart. Da haddde de kranglet så mye at han ikke visste når eller om han noen gang kom til å fortelle henne det. Nå var grunnen at de ikke gikk overens. I tillegg ville han ikke ha alt maset om å skaffe seg jobb og penger.

Jeg lurte på om han skammet seg eller noe siden han ikke ville fortelle foreldrene. Men han mente han var ikke det, og han har fortalt broren og noen venner om det. Han bare orket ikke alt maset og styret fra moren.

Så ble planen hans at når jeg kom på besøk neste sommer, så skulle det bli min oppgave å fortelle foreldrene dette. Jeg skulle troppe opp med en 10 mnd baby og si overraskelse. Aldri i verden om jeg kom til å gjøre det! De får ikke foreberedt seg på noen måte. Moren hans er en skikklig hønemor og jeg vet at hun hadde ønsket å stelle i stand til besøk av babyen og meg. Jeg tenker på de stakkars to som hadde kommet til å bli så flau og tenke at deres egen sønn ikke fortalte dem om dette. At han ikke gav dem den gleden det er å gå å vente på et barnebarn. Dette er deres første barnebarn.

Min personlige mening er at samboer til TS er egostisk når han frarøver besteforeldrene den gleden det er å gå å vente på sitt barnebarn, bare fordi han ikke ønsker "mas og styr". Men jeg vil ikke trekke det så langt som å si at han er psykisk syk eller har psykiske problemer.

Til TS. Mitt råd er at du snakker med din samboer og at dere tenker nøye igjenom valget deres. Jeg skjønner at du ikke har lyst å overkjøre din samboer og fortelle hans foreldre dette på egenhånd. Men jeg vet bare med meg selv at besteforeldrene har en rett til å vite, at barnet har en rett til å kjenne sine besteforeldre, og at jeg ikke kan ha på min samvittighet at jeg ikke forteller det fordi jeg skal skåne barnefar fra "mas og styr". Man kan ikke lenger være egoistisk når man har valgt å få et barn.

[Susan Sto Helit]

Jeg synes veldig synd på ungen, som er den store taperen oppi dette.

En far som ikke vil tilrettelegge for kontakt med besteforeldrene. Og en mor som ikke føler det er hennes ansvar å tilrettelegge for kontakt.

Det barnet taper er kjærlighet fra, og kontakt med, den ene siden av familien sin.

Hva med søstrene til mannen, og deres barn? Ditt barns fettere og kusiner.

Skal ikke barnet ha kontakt med dem heller?

[Gjest Ruccola]

3. Han tror at hvis han hadde fortalt det til foreldrene så ville det endt opp med at tanter, onkler og søskenbarn og enda mer perifiere slektninger ville diskutert han bak hans rygg. Han ønsker ikke at noen skal blande seg opp i hans liv og hans valg andre enn de han velger å dele det med. Som han selv sier: jeg har mer kontakt med resepsjonisten på jobb, jeg har ikke fortalt henne det.

Men tror dere virkelig ikke det vil bli MER diskutering og blanding av familiemedlemmene etter dette her da....?

Jeg hadde ihvertfall ikke kunnet legge det på hylla på lenge, om jeg plutseligg fikk et nytt tantebarn jeg ikke viste om!

Å ikke fortelle om en graviditet er nå en ting, for der er jo mange nervøse for at det ikke skal ende opp i et levende, friskt barn.

Men etter det er kommet til verden er det da den mest selvfølgelige ting å informere familien sin om!

Og hadde min bror dukket opp på julaften, med en 7 mnd gammel baby jeg aldri hadde fått vite om, hadde jeg blitt sint og skuffet! Og kanskje hele julen faktisk hadde vert ødelagt for meg! Utenkelig for meg å ikke ha fått gitt fødselsgave, og når jeg i tillegg da står der uten julegave også (og kanskje ale butikker er stengt) Ja, så hadde jeg faktisk ikke klart å slappe av!

Jeg tenker faktisk at denne mannen kanskje har Aspergers eller noe lignende, for dette er ikke normal oppførsel i mitt hode må jeg bare få lov å si

http://no.wikipedia.org/wiki/Aspergers_syndrom

[Jade]

Ja, enig med de som skriver at om han ikke ønsker mas og stress, så burde han ihvertfall ikke ventet så lenge med å fortelle det! GJETT om det vil bli snakket om i flere ti-år om sønnen som kom dinglende med en 7 mnd unge på armen; "overraskelse!".

Når det gjelder Aspergers, så er jeg imponert () over hvor flinke folk er å stille diagnoser her uten hverken utdannelse eller kjennskap til TS sin forlovede! Jeg er enig i at oppførselen skiller seg fra "normalen" - eller hva jeg er vant til (hva er *normalt* egentlig?). Men noe som er riktig for meg, kan være feil for andre, osv. Men når man velger noe som veldig mange oppfatter som unormalt, så må man tenke over om oppførselen kan såre andre. Svigerforeldrene til TS vil vel ha kontakt, ellers hadde de vel ikke ringt en gang i året. Og tror du (TS) ikke at de vil bli såret over at de blir utelatt fra denne nyheten? Og bryllupet?

[AnonymBruker]

Synes du virkelig dette her er forsvarlig? Stakkars besteforledre som ikke har fått sjans til å bli kjent med barnebarnet fra den ble født. Å stenge familien helt ute slik din samboer gjør skjønner jeg bare ikke. Greit han har ikke så mye til felles med dem, men synes ikke det er en god nok unnskyldning for bare gi faen i å fortelle at de har blitt besteforeldre. Å ringe tar ikke SÅ lang tid og det kan vel heller ikke være så mye stress å bare ringe å si det?

At han vil at søstrene og bygda skal spre nyheten, er SJOKKERENDE! Feigt gjort av din samboer.

[Gjest Ruccola]

Jeg tenker faktisk at denne mannen kanskje har Aspergers eller noe lignende, for dette er ikke normal oppførsel i mitt hode må jeg bare få lov å si

http://no.wikipedia.org/wiki/Aspergers_syndrom

Når det gjelder Aspergers, så er jeg imponert () over hvor flinke folk er å stille diagnoser her uten hverken utdannelse eller kjennskap til TS sin forlovede! Jeg er enig i at oppførselen skiller seg fra "normalen" - eller hva jeg er vant til (hva er *normalt* egentlig?). Men noe som er riktig for meg, kan være feil for andre, osv. Men når man velger noe som veldig mange oppfatter som unormalt, så må man tenke over om oppførselen kan såre andre.

Vis du ser hvordan jeg har skrevet det, så er det bare min tanke Jeg har da absolutt ikke stilt noen diagnose!

Men har en kamerat med aspergers, og kom faktisk inn på tanken på at om han var i denne situasjonen kunne han faktisk finne på å tenke at "dette ville vert en morsom overraskelse"

Jeg hadde til og med skrevet disse tankene mine i lysere skrift, nettopp for å ekstra markere at det ikke "hører til" innlegget

Trodde de fleste kom til å skjønne det jeg da

[Carrot]

Jeg leser og leser og leser, og det jeg sitter igjen med er at TS sin samboer overhode ikke har en relasjon til sine foreldre av gitte grunner og derfor ikke ser noen gyldig grunn overhode til at de skal væe en del av hans liv - noe han må få lov til å mene selv om hele verden ellers syns det er uhørt. Det handler om respekt for TS's mann sine valg - akkurat slik dere mener han bør respektere sine foreldre uten å kjenne bakgrunnen for at han ikke har kontakt med dem..

Ts skriveer de er skilt, at de ikke er flinke til å ha kontakt med de barnebarn de har, at TS's samboer har halvsøsken for eksempel og de tingene sammen med andre som kommer sier meg at han kanskje ikke føler han har noe ansvar overfor foreldrene sine til å være en del av deres liv og at han ikke selv savner dem i sitt. Et valg alle voksne står fritt til å ta selv om det gjelder foreldrene sine.

Det trenger ikke være misbruk eller neglekt for at barn velger bort foreldrene i voksen alder.

Selv om JEG syns det er rart for MEG betyr ikke det at alle MÅ dele min oppfatning..

[UnderCover]

1.

Jeg er klar over å vente til retter etter fødselen er uvanlig, men er det virkelig så helt fjernt når man snakker om mennesker man bare har kontakt med 1 gang i året?

2. Han er nordlending. Kjærringer er ikke noe negativt.

5. Jeg tror han fungerer godt på jobb og har gode arbeidsrelasjoner med sine kollegaer. Dog tror jeg ikke at han er den som småprater om nye gardiner og farge på sofaputer med sine kollegaer.

7. Jeg tror har dere kjent han så har dere oppfattet han som normal. Han er ikke den som prater mest for å slippe å kjede andre. Dog tror jeg han syns det er litt morsomt å være litt sær av og til. Han er veldig snill og det har han alltid vært med meg.

1: En graviditet og et barn er ikke det samme som at majonesen går opp 2kr på ICA. Så ja, det er fjernt...

2: Vestlendinger sier også kjerring, og det kommer av "kjær", altså ikke negativt.Men han fyren din mente det garantert negativt.

5: Nei, hvorfor skal han snakke om gardiner når han ikke synes det er viktig å snakke om babyen sin engang?

6: Jeg hadde da ikke oppfattet en person som normal når han skal være morsom og dukke opp på julebesøk med en 7mnd gammel baby!

Håper ikke vi bryter opp, spesielt ikke siden vi skal gifte oss til neste sommer. (nei, han vil ikke invitere noen av hans slektninger, men vi har faktisk informert om at vi skal gifte oss til neste år, men at det blir et vanlig bryllup med masse gjester og sånt slik at de ikke forventer å få en invitasjon). Kan godt hende at hadde de ikke vært skilt så hadde han tenkt annerledes. Det tror jeg ikke at han vet selv engang.

Gifte dere? Det blir et vanlig bryllup med masse gjester og sånt slik at de ikke forventer å få en invitasjon?

Dere må være skrullete begge to! Du har lest selv hva du skriver ?

Foreldrene har allerde 4 barnebarn og han har flere mindre halvsøsken slik at han føler vel ikke at det henger bare på han å skaffe barnebarn. Jeg tror han tenker at de sikkert uansett vil ha mest kontakt med de andre barnebarna og ikke vil starte en konkurranse med sine søstre om oppmerksomhet.

Jeg innser at det er en potensiell mulighet at jeg gjennom 13 år har blitt hjernevasket til å tro at han er mer normal enn han egentlig er. At han har hatt lite kontakt med sine foreldre har egentlig vært helt greit siden vi alle har hørt svigersmors vitsene. (jeg syns de har vært snille de gangene jeg har møtt dem) (mine foreldre har aldri møtt hans foreldre)

Med sladder menes f.eks

- Søskenbarn A har fått barn

- Søskenbarn C har kjøpt seg nytt hus

- Tante B har rygget på en lyktestolpe

Rett og slett unyttig informasjon om andre personer som ikke er med i samtalen.

Dette er langt ifra unyttig informasjon. Dere driter jo ikke bare i foreldrene, men tydeligvis resten av familien også. (Bortsett fra de som har blitt silt ut og tatt inn i varmen)

Og hva ville du snakket om da? Kvantefysikk? Oppdagelser i havet? Babyen? Åja, nei, det stemmer, dere kan jo ikke snakke om babyen siden de ikke vet om det............

[Dragonfly84]

Er det sladder at slekt og venner får barn, kjøper hus, har trafikkuhell?? Oj, jeg har tydeligvis sladra mye, jeg, da, når jeg egentlig bare har ment å f.eks. være stolt over nieser og nevøer eller brydd meg om at slektninger kjøper seg hus for første gang.

[Dragonfly84]

Det trenger ikke være misbruk eller neglekt for at barn velger bort foreldrene i voksen alder.

Nei, det har du jo rett i. Men han har ikke valgt dem bort, han skal se dem til jul. Og da skal de straffes med å få være sist til å vite at de har et barnebarn til, lenge etter at barnet er født.