overhørte en samtale..

[Gjest lillevill]

Ja, veldig viktig poeng som barnlause ser ut til å ikke ha fått med seg. *De aller fleste mødre har vært barnlause og har faktisk muligheten se det fra begge sider. Og for å gjøre det helt klart: Alle har rett til å være sliten. Men du kan være sliten (festet for mye i helgen) og SLITEN (har ikke sovet ei heil natt på tre år)...

Jeg kjenner jeg blir faktisk irritert når du ser det sånn, og legger inn tre punktum.

Hvordan vet DU akkurat hvor sliten andre er? Er det riktig å gå utifra at du har det værst bare fordi du har barn, som du selv valgte å få?

Hva med oss som har en kreftsyk mor, psykopat på jobben, egosentrisk kjæreste, eller kronisk sykdom? Du KAN ikke vite at det BARE er den festen som påvirker det andre mennesket. Husk det. Sliten er sliten.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg blir faktisk irritert når du ser det sånn, og legger inn tre punktum.

Hvordan vet DU akkurat hvor sliten andre er? Er det riktig å gå utifra at du har det værst bare fordi du har barn, som du selv valgte å få?

Hva med oss som har en kreftsyk mor, psykopat på jobben, egosentrisk kjæreste, eller kronisk sykdom? Du KAN ikke vite at det BARE er den festen som påvirker det andre mennesket. Husk det. Sliten er sliten.

Enig og uenig, poenget mitt var det er mange grader av sliten (fest opp mot kolikkbarn). Men forstår godt at det er mange grunner til å være sliten og vet at ikke alle synes på utsiden.

Men når barnløse kritiserer arbeidsmoralen til småbarnsmødre, så tror jeg ofte de har glemt at også mødre var barnlause en gang og stilte opp på samme måte. Og en gang blir det kanskje den som klager på andre i dag, som må gå tidligere for å hente et sykt barn fra barnehage.

[Gjest sinna barnløs]

Herregud.. jeg kjenner nå at jeg blir på gråten.. jeg hadde gitt hva som helst for å være den som kunne stå opp tidlig, ha våkenetter, hente sutrete unger, kranglet med barna, skiftet bleier....

Høres ut som nesten alle synes det er så FÆLT å få barn? Det finnes nok fine stunder også, men man glemmer visst det i hverdagen...

Jeg kan visst ikke bli den som kan oppleve det fordi jeg ikke kan få barn, dermed har jeg ikke rett til å være trett eller sliten....

hva med å huske at man ikke er den eneste her i verden og at det faktisk finnes mennesker rundt en som opplever ting litt anderledes enn akkurat deg og som kunne gitt HVA som helst for å være i dine sko!

[Caramba]

Herregud.. jeg kjenner nå at jeg blir på gråten.. jeg hadde gitt hva som helst for å være den som kunne stå opp tidlig, ha våkenetter, hente sutrete unger, kranglet med barna, skiftet bleier....

Høres ut som nesten alle synes det er så FÆLT å få barn? Det finnes nok fine stunder også, men man glemmer visst det i hverdagen...

Jeg kan visst ikke bli den som kan oppleve det fordi jeg ikke kan få barn, dermed har jeg ikke rett til å være trett eller sliten....

hva med å huske at man ikke er den eneste her i verden og at det faktisk finnes mennesker rundt en som opplever ting litt anderledes enn akkurat deg og som kunne gitt HVA som helst for å være i dine sko!

Jeg er sikker på at det var utrolig sårende for deg å overhøre samtalen om deg selv, det må føles som et skikkelig hån når man skulle gjort hva som helst for å ha barn. Jeg har en vennine som har prøvd og prøvd i mange år og det er klart det er slitsomt og bittert for henne å være i den situasjonen, ikke minst psykisk.

Jeg synes det er så feil å sammenligne graden av slitenhet. Folk sliter med så mye man ikke kan sammenligne med andre ting. Jeg er seff sliten mange dager på grunn av manglende nattesøv, men alikevel er jeg ellers veldig fornøyd med livet mitt og synes jeg er der jeg ønsker å være, selv om det er hektisk. Kanskje vi med barn også bør tone ned klaginga litt..

Endret 22. mai 2011 av Caramba

[Harlekin]

Herregud.. jeg kjenner nå at jeg blir på gråten.. jeg hadde gitt hva som helst for å være den som kunne stå opp tidlig, ha våkenetter, hente sutrete unger, kranglet med barna, skiftet bleier....

Høres ut som nesten alle synes det er så FÆLT å få barn? Det finnes nok fine stunder også, men man glemmer visst det i hverdagen...

Jeg kan visst ikke bli den som kan oppleve det fordi jeg ikke kan få barn, dermed har jeg ikke rett til å være trett eller sliten....

hva med å huske at man ikke er den eneste her i verden og at det faktisk finnes mennesker rundt en som opplever ting litt anderledes enn akkurat deg og som kunne gitt HVA som helst for å være i dine sko!

Mange som nå er mødre, har opplevd å være ufrivillig barnløs, deriblant meg. Og ja, det er forferdelig, og selv om jeg er ufattelig sliten nå, ville jeg aldri ha gått tilbake til tiden uten barn. Det gjør meg ikke mindre sliten eller gir meg mindre rett til å klage (selv om jeg vanligvis ikke klager, det hjelper jo ingenting).

[AnonymBruker]

Det å jobbe kortere dager og ikke ha mulighet for å jobbe overtid o.l er jo ikke nødvendigvis arbeidstakers problem, så lenge det er en situasjon arbeidsgiver er informert om. Jeg kjenner flere med barn som jobber fullt/nesten fullt enten de er i forhold eller alene med ungene, og som evt har hjemmekontor i tillegg. Det er antagelig ikke noe problem for kollegaene, noen ganger kan redusert arbeidstid kompenseres for ved at en ansetter en person på deltid også. Men jeg vet også om de som går utenom kontraktfestet stilling, deler opp vaktene i få timer, stadig "må" gå tidligere eller komme seinere, gjerne på kort varsel. På en del arbeidsplasser vil dette gå utover de andre som jobber der, som må overta ansvar og oppgaver, vente på vaktskifte etc, uten at det blir kompensert for av arbeidsgiver. Det er DE foreldrene som kollegaene irriterer seg over - ikke ALLE foreldre!

Jeg har ikke barn selv, men en av de periodene jeg har vært mest sliten, var da jeg hadde gått arbeidsledig/nesten arbeidsledig over tid, hadde dårlig økonomi og mange bekymringer, bodde et sted jeg ikke trivdes, og det var flere tilfeller av alvorlig sykdom i nærmeste familie (blant annet døde en slektning som var yngre enn meg i løpet av året). Da fikk jeg ikke sove på ukesvis og hadde mange fysiske stressymptomer over lang tid. Det som var LETTEST på den tiden var faktisk å jobbe i barnehage... Så det er ikke engang alltid det er høyt tempo, støy o.l som gjør en mest sliten, selv om jeg ikke har noe problem med å skjønne at småbarnsforeldre ofte er konstant slitne.

[Gjest Gjest]

Hvordan kan man virkelig mene at om man har barn har man større rett til å være sliten? Det er forskjellig typer av slitsomhet!

Synes det har blitt en sånn gruppe a og b, hvis man ikke har barn er man mindre verdt og skal ikke ha meninger om f.eks barneoppdragelse fordi man ikke har barn selv. MEN har høy utdannelse som lærer og spesialpedagog eller jobbet i mange år i barnehage? Eller uansett utdannelse..

Eller ikke er verdig nok til å bli invitert til venner med barn fordi man selv ikke har barn? Jeg synes det er så idiotisk at man velger å ekskludere bare fordi man ikke har unger?

3 kommentarer:

1. Ja, det er mer slitsomt med barn enn uten barn. Folk uten barn kan vanskelig skjønne hvordan det er å aldri ha mulighet til å hente seg inn igjen, gå med konstant søvnunderskudd, alltid være presset mellom jobb/karriere og barna. Er enig i at det finnes ulike typer av slitsomhet, og tror nok at folk som sliter med alvorlig sykdom, type cellegiftbehandling pga kreft, eller kroniske tilstander, at disse også sliter!! Men friske mennesker som "bare" er generelt slitne, er nok ikke like slitne som de med småbarn:)

2. Selvfølgelig skal man kunne ha meninger om alt mulig, inkludert oppdragelse, selv om man selv ikke har barn.

3. Dette med a-lag og b-lag i sammfunnet, slike følelser tror jeg folk skaper i sitt eget hode. Det er ihvertfall ikke slik at de med barn og jobb og null fritid, at disse har ork til å spekulere over andres grader av samfunnsmessige verdi...

PS: Jeg har selv mistet barn, og kan skjønne at du syns den konversasjonen du overhørte, var dum. Hadde jeg vært deg, ville jeg nok brutt inn og sagt noe. Bedre det enn å sitte og ergre seg i ettertid.

Men det endrer ikke på det faktum at de har rett, he he, det er utrolig mye mer slitsomt å ha barn, uendelig mye mer enn man kan fatte før man står der selv, vill og gal med en unge som skriker trøstesløst i timesvis og en mann som insisterer på å sove fordi han skal på jobb. Med et lite barn i huset, er mor på jobb 24 timer i strekk, 7 dager i uka, i nesten et par år - pr barn....

[appelsinjuice]

Syntes det er helt meningsløst å prøve å avgjøre hvem som er "mest sliten". Alle har forskjellige forutsetninger og begrensninger, dessuten er det å få barn like mye et valg som det å pusse opp kjøkkenet.

Selv har jeg ikke barn, men jeg har en krevende fulltidsjobb samt en ekstrajobb på kvelds- og nattestid i helgene, pluss at jeg studerer. Har jeg ikke "lov" til å være sliten da? Syntes ikke jeg har mye "valg" når det gjelder å redusere arbeidsmengden, da jeg faktisk trenger både fulltidsjobben og ekstrajobben for å ha tak over hodet og mat på bordet. Studiene må jeg fullføre, da jeg ikke får forlenget vikariatet mitt i fulltidsjobben med mindre jeg består eksamen, og da heller ikke kan se fram til en lønnsvekst som kan bidra til at jeg etter hvert forhåpentligvis kan droppe ekstrajobben. Dagene mine består faktisk ikke av noe annet enn jobb, studier, mer jobb og litt søvn (alt for lite, slik at jeg er konstant trøtt), men i følge noen i denne tråden har jeg ikke lov til å være sliten fordi jeg ikke har barn... Ja, vel...Snakk om å være navlebeskuende.

Endret 22. mai 2011 av appelsinjuice

[AnonymBruker]

3 kommentarer:

1. Ja, det er mer slitsomt med barn enn uten barn. Folk uten barn kan vanskelig skjønne hvordan det er å aldri ha mulighet til å hente seg inn igjen, gå med konstant søvnunderskudd, alltid være presset mellom jobb/karriere og barna. Er enig i at det finnes ulike typer av slitsomhet, og tror nok at folk som sliter med alvorlig sykdom, type cellegiftbehandling pga kreft, eller kroniske tilstander, at disse også sliter!! Men friske mennesker som "bare" er generelt slitne, er nok ikke like slitne som de med småbarn:)

2. Selvfølgelig skal man kunne ha meninger om alt mulig, inkludert oppdragelse, selv om man selv ikke har barn.

3. Dette med a-lag og b-lag i sammfunnet, slike følelser tror jeg folk skaper i sitt eget hode. Det er ihvertfall ikke slik at de med barn og jobb og null fritid, at disse har ork til å spekulere over andres grader av samfunnsmessige verdi...

PS: Jeg har selv mistet barn, og kan skjønne at du syns den konversasjonen du overhørte, var dum. Hadde jeg vært deg, ville jeg nok brutt inn og sagt noe. Bedre det enn å sitte og ergre seg i ettertid.

Men det endrer ikke på det faktum at de har rett, he he, det er utrolig mye mer slitsomt å ha barn, uendelig mye mer enn man kan fatte før man står der selv, vill og gal med en unge som skriker trøstesløst i timesvis og en mann som insisterer på å sove fordi han skal på jobb. Med et lite barn i huset, er mor på jobb 24 timer i strekk, 7 dager i uka, i nesten et par år - pr barn....

[Gjest Iril]

3 kommentarer:

1. Ja, det er mer slitsomt med barn enn uten barn. Folk uten barn kan vanskelig skjønne hvordan det er å aldri ha mulighet til å hente seg inn igjen, gå med konstant søvnunderskudd, alltid være presset mellom jobb/karriere og barna.

Selvsagt kan de det. Jeg hadde opplevd alle de tingene mange år før jeg fikk barn, over lang tid (da min mor var kreftsyk). Eneste forskjellen er at jeg var presset mellom jobb/min dødssyke mor i stedet for barna. Og jeg er ikke så dum at går rundt og tror at ikke andre barnløse kan ha opplevd det også, selv for "mindre alvorlige" ting enn jeg opplevde. Synes det er viktig å vise litt ydmykhet i forhold til at man faktisk ikke vet alt om alle.

[AnonymBruker]

Selvsagt kan de det. Jeg hadde opplevd alle de tingene mange år før jeg fikk barn, over lang tid (da min mor var kreftsyk). Eneste forskjellen er at jeg var presset mellom jobb/min dødssyke mor i stedet for barna. Og jeg er ikke så dum at går rundt og tror at ikke andre barnløse kan ha opplevd det også, selv for "mindre alvorlige" ting enn jeg opplevde. Synes det er viktig å vise litt ydmykhet i forhold til at man faktisk ikke vet alt om alle.

Regner med du ikke hadde aleneansvaret for din kreftsyke mor. Hun var vel på sykehus??

[Gjest Høh!]

Regner med du ikke hadde aleneansvaret for din kreftsyke mor. Hun var vel på sykehus??

...

er du bare ond?

[AnonymBruker]

Hørt om pålagt overtid? Dette er meget vanlig der jeg jobber, og årsaken er stort sett at Anne er hjemme med sykt barn i dag, eller Berit måtte kaste det hun hadde i hendene og kjøre til barnehagen fordi Chrisleoxander har feber. Eller så er det Kari som må ha opplæring fordi hun har hatt permisjon et år og har glemt det meste. Merkelig nok ser det ikke ut til at de nybakte fedrene Per, Ola og Erik har de samme problemene, så jeg antar det har noe å gjøre med arbeidsfordelingen i heimen.

Det er ikke sikkert. Noen må faktisk gjøre jobben når noen andre tar seg privilegiet med å komme sent og gå tidlig for å rekke barnehagen. "Overtid for å fullføre prosjektet? JEG - mei det går ikke jeg har jo barn jeg." Legg merke til at jeg sier "noen" - ikke alle er slik.

Vet dere, sånn er det å jobbe sammen med andre mennesker. Noen ganger jobber man sammen med noen som må ta ansvar for barna sine, noen ganger ansetter ledelsen folk som skulker og er vanskelige å jobbe med, og noen ganger blir din nærmeste medarbeider dement og du må gjøre begges jobb i årevis, og du vet ikke når det vil komme en løsning.

Sånn er det i hvert fall på min arbeidsplass. Verden er faktisk ikke rettferdig i det hele tatt, men for de fleste av oss vil det på sikt jevne seg ut, og før eller siden er det ikke usannsynlig at også du blir en byrde for kollegene dine en periode. Og hadde det ikke vært fint om man da kunne bli møtt med litt forståelse?

[AnonymBruker]

Regner med du ikke hadde aleneansvaret for din kreftsyke mor. Hun var vel på sykehus??

...

er du bare ond?

Eh nei? Har selv hatt kreftsyke foreldre. Kan faktisk ikke sammenlignes med å ha barn.

[Gjest Gjest]

Vet dere, sånn er det å jobbe sammen med andre mennesker. Noen ganger jobber man sammen med noen som må ta ansvar for barna sine, noen ganger ansetter ledelsen folk som skulker og er vanskelige å jobbe med, og noen ganger blir din nærmeste medarbeider dement og du må gjøre begges jobb i årevis, og du vet ikke når det vil komme en løsning.

Sånn er det i hvert fall på min arbeidsplass. Verden er faktisk ikke rettferdig i det hele tatt, men for de fleste av oss vil det på sikt jevne seg ut, og før eller siden er det ikke usannsynlig at også du blir en byrde for kollegene dine en periode. Og hadde det ikke vært fint om man da kunne bli møtt med litt forståelse?

Helt enig!

Kunne ønske flere tenkte slik, og heller satte pris på at man har mulighet til å yte litt ekstra. Plutselig en dag endres livssituasjonen og man blir selv avhengig av at andre stepper inn for deg. Livet er aldri rettferdig, de fleste av oss seiler på en bølge av flaks og burde vært generøs nok til å stille oppfor de som har fått uflaks eller som sliter tungt, f.eks de få årene det tross alt varer å ha små barn.

[Gjest Gjest]

Syntes det er helt meningsløst å prøve å avgjøre hvem som er "mest sliten". Alle har forskjellige forutsetninger og begrensninger, dessuten er det å få barn like mye et valg som det å pusse opp kjøkkenet.

Selv har jeg ikke barn, men jeg har en krevende fulltidsjobb samt en ekstrajobb på kvelds- og nattestid i helgene, pluss at jeg studerer. Har jeg ikke "lov" til å være sliten da? Syntes ikke jeg har mye "valg" når det gjelder å redusere arbeidsmengden, da jeg faktisk trenger både fulltidsjobben og ekstrajobben for å ha tak over hodet og mat på bordet. Studiene må jeg fullføre, da jeg ikke får forlenget vikariatet mitt i fulltidsjobben med mindre jeg består eksamen, og da heller ikke kan se fram til en lønnsvekst som kan bidra til at jeg etter hvert forhåpentligvis kan droppe ekstrajobben. Dagene mine består faktisk ikke av noe annet enn jobb, studier, mer jobb og litt søvn (alt for lite, slik at jeg er konstant trøtt), men i følge noen i denne tråden har jeg ikke lov til å være sliten fordi jeg ikke har barn... Ja, vel...Snakk om å være navlebeskuende.

Se for deg å gjøre alt det der samtidig som du skal ha ansvar for et barn som du må organisere henting/bringing til/fra b.hage for + barnevakt på kvelden slik at du får jobbet nok til å klare å betale både eget livsopphold + utgiftene med å ha et barn. Du får riktignok 970 kr i barnetrygd, så det er jo litt bensinpenger, men barnehageplassen koster ca 2500 kr og vinterskene koster 600 + vinterdressen 1000 kr...Og plutselig er barnet sykt og du får ikke lest, ikke jobbet, og kollegene dine skuler stygt på deg..

[Gjest Gjest]

Selvsagt kan de det. Jeg hadde opplevd alle de tingene mange år før jeg fikk barn, over lang tid (da min mor var kreftsyk). Eneste forskjellen er at jeg var presset mellom jobb/min dødssyke mor i stedet for barna. Og jeg er ikke så dum at går rundt og tror at ikke andre barnløse kan ha opplevd det også, selv for "mindre alvorlige" ting enn jeg opplevde. Synes det er viktig å vise litt ydmykhet i forhold til at man faktisk ikke vet alt om alle.

Hun var vel neppe dødssyk i mange år, selv om hun levde med en dødelig sykdom:)

[AnonymBruker]

Eh nei? Har selv hatt kreftsyke foreldre. Kan faktisk ikke sammenlignes med å ha barn.

Kanskje ikke. Men du har heller ingen grunn til å klage, for ett eller annet sted sitter det nok noen med fem barn, to kreftsyke foreldre, tre kroniske sykdommer og heltidsjobb med masse pålagt overtid. Når vi først er inne på rangering.

[Gjest Gjest]

Passer ikke arbeidstiden med barnehagetiden? Vel, sorry mac, da kan du ikke jobbe der/100% da...

slik tenker firkantede idioter.

[Gjest Iril]

Regner med du ikke hadde aleneansvaret for din kreftsyke mor. Hun var vel på sykehus??

Bare de siste to ukene, og årene før det hadde jeg aleneansvaret. Hun ville dø hjemme, men til slutt maktet jeg ikke mer og kunne ikke innfri ønsket hennes.

Hun var vel neppe dødssyk i mange år, selv om hun levde med en dødelig sykdom:)

Det kommer anpå definisjonen. Det var over 2 år med "nå er det straks over" og seriøst sykdomshelvete der hun var sengeliggende og nesten fullstendig pleietrengende det meste av tiden.