overhørte en samtale..

[AnonymBruker]

Så...hva foreslår du at vi med unger i barnehagealder gjør? Ungene må jo hentes, enten av den ene eller andre forelderen. De som har mulighet til det jobber seg sikkert inn igjen på kveldstid?

Jeg har i hvert fall aldri opplevd at mødrene har kommet tilbake på jobb på kveldstid. Noen må jo passe barna da også. Det blir alltid vi andre som må ta igjen det tapte på jobben. Men det kunne forsåvidt vært interessant å si neste gang det skjer, at jeg heller går hjem fordi jeg er sliten og overarbeidet. Jeg tviler dog på at det ville blitt godt mottatt...

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg er student, og synes som de fleste at det er slitsomt å lese til eksamen. Men ei i klassa mi som er 31 med tre barn sier at jeg ikke skal klage, for jeg har all tid i verden på å lese, og bør hvertfall ikke klage over å være sliten. Jeg synes det er beundringsverdig og gå tilbake til studier etter man har fått barn, og skjønner at det er et massivt og energikrevende ansvar. Men jeg synes ikke om at jeg får kjeft fordi jeg sier jeg er sliten når jeg ikke har barn. Man må lov til å være sliten, samme om man har barn eller ei.

Mvh. Hanne.

Selvfølgelig har du også lov til å være sliten!

Jeg er student med to små barn, og mitt problem er ikke at jeg blir så sliten av studiene eller studiene kombinert med barn, for det var verre å jobbe. Men at jeg ikke har den samme tiden til å holde på med studiene.

Å studere med barn i samme rom går ikke ann, så det er ikke så lett å kombinere det bestandig.

Men sliten skal da alle få lov til å være, barn eller ikke barn.

[Harlekin]

Ang. at småbarnsforeldre "slipper unna" jobb: Sånn må det nesten bare bli. De som har barn må rett og slett gå for å hente i barnehagen, og kan ikke komme tilbake og jobbe om kvelden. Sånn er det bare, de må passe barna sine. Jeg forstår godt at det føler irriterende og urettferdig at dere som ikke har barn må slite mens de med barn "slipper unna", men jeg håper dere forstår at det ikke er så mye å gjøre med det.

Ellers synes jeg selvfølgelig det er helt på trynet å si at man ikke vet hva det er å være sliten hvis man ikke har barn. Selvfølgelig gjør man det! Man kan ha andre forpliktelser, en krevende jobb, krevende livssituasjon med mange problemer, slite med sykdom, osv. Så sånne kommentarer er bare helt bak mål.

Dog skal det sies at for min del har jeg aldri opplevd å være så sliten som jeg har vært de siste årene etter at datteren min kom til verden. Som jeg undervurderte å kunne styre når jeg trengte å sove, dusje alene, gå på do alene (!), få lov til å ligge i sengen i fred når jeg er syk, osv. Jeg er altså mye mer sliten med barn enn uten barn, dette kunne jeg aldri forestilt meg på forhånd. Nå skal det sies at det er flere årsaker til at jeg er så sliten som jeg er, enn bare barn, men likevel altså.

[Harlekin]

Men kanskje vi skal ta igjen? Noen av disse slitne småbarnsmødrene som bryr seg jo verken om klær, sminke eller kropp etter at de fikk barn. Håper de ikke synes det er rart den dagen mannen deres stikker. Enkelte av småbarnsmødre evner ikke å snakke om noe annet enn barn dag ut og dag inn, hvor interessant tror de dette er for andre?

Den kunne du vel ha spart deg, kunne du ikke?

[AnonymBruker]

Folk ser ut til å glemme, eventuelt ikke forstå, at alle opplever alt her i livet forskjellig. Man har for eksempel ulik smerteterskel. På samme måte har man ulike måter å føle ting, tenke ting og oppleve ting på.

Et eksempel:

Jeg bor i et leilighetskompleks hvor naboene bråker dag ut og dag inn med høylydt musikk. Pga. mange ting har jeg ikke muligheten til å flytte. Samboeren min reagerer ikke på nabobråket, og vandrer rundt som om det ikke hørtes ut som om vi bodde i et diskotek. Mens jeg, blir både fysisk og psykisk sliten, og ekstremt stresset. Depresjonen jeg hadde klart å nesten få bukt med da vi flyttet hit, har nå blusset opp igjen. Altså, vi opplever bråket forskjellig. Han klarer å overse det, jeg blir sliten av det.

At det er slitsomt å være foreldre betviler jeg ikke, men man kan ikke dele opp slitsomhet i nivå for andre enn seg selv. Hvis du og jeg har spilt en håndballkamp, og er slitne etterpå, så kan ikke jeg bare gå utifra at vi er like slitne. Det er så mange andre ting som spiller inn, som jeg ikke har forutsetning for å vite om deg.

[AnonymBruker]

Diskuterte dette med søsteren min i dag, hun har sin fjerde i magen og er enig med meg. Antar at det har noe med innstilling å gjøre da.

Jeg sa forresten ikke at det ikke er slitsomt, jeg sa at jeg har opplevd andre ting som er mer slitsomme.

Hva snakker du om? Du mener at man ikke blir sliten bare man har den rette innstillingen? Ja, ok lykke til..

Og i neste setning så sier du at det er litt slitsomt likevel..? Poenget mitt var at jeg syns det er dårlig å påstå at folk som har barn klager bare for å klage, og spesielt av deg som ikke har vært der enda..

[AnonymBruker]

Det er bare i et rikt land som norge at folk kan ha problemer som at de må være mer sliten enn noen andre, at de må ha det verre enn noen andre, at andre ikke kan være det eller det fordi de ikke er i samme situasjon.. for en meningsløs diskusjon. ALT ER RELATIVT.

[Gjest imli]

Jeg synes at enkelte med barn er de største egoistene og mest selvsentrerte idiotene som finnes. Det er liksom ikke måte på hva man kan tillate seg og si og mene bare fordi man har fått barn. Alt fra "den vakten får du ta som er singel" til "man er ikke ordentlig kvinne før man har fått barn" til dette med enerett på å være sliten.

Men kanskje vi skal ta igjen? Noen av disse slitne småbarnsmødrene som bryr seg jo verken om klær, sminke eller kropp etter at de fikk barn. Håper de ikke synes det er rart den dagen mannen deres stikker. Enkelte av småbarnsmødre evner ikke å snakke om noe annet enn barn dag ut og dag inn, hvor interessant tror de dette er for andre?

Ærleg talt, det siste avsnittet osar av bitterheit. Det kunne du verkeleg ha spart deg for å skriva.

Generelt eit samklaust innlegg. Eg er ofte einig med deg i diskusjonar, men her formeleg kastar du deg over folk med barn. Dette er urettferdige kommentarar. Store egoistar og sjølvsentrerte idiotar? Tykkjer du verkeleg det er rett å kome med?

Kven f... seier at "du er ikkje ordentleg kvinne før du har fått barn"? Eg har aldri høyrt nokon seie det, tvilar på at det er vanleg. Kanskje det heller er enkelte barnlause som tolkar alt i verste meining.

Til saka: Alle har rett til å vere slitne. Eg er mykje meir sliten no, enn før eg fekk barn. Likevel var eg sliten før eg fekk barn, då var eg jo i ein heilt anna situasjon. Det er alltid nokon som er meir sliten, akkurat som om det alltid er nokon som har det verre, uansett kor ille du har det.

Faktum er likevel at det er slitsomt å ha ungar. Det har ikkje noko med "innstilling" å gjere, som enkelte innbillar seg. Når ein fyrst har fått ungar, er det dermed lett å tenkje at dei som ikkje har det, ikkje kan vere slitne, fordi dei berre har seg sjølv å ta vare på. Det er fordi ein ofte tenkjer tilbake på tida før ein fekk barn, og lurar på kva i all verda ein var sliten for då Akkurat slik tenkjer sikkert dei som har ein eller anna sjukdom og - at dei som er friske ikkje kan vere slitne fordi dei ikkje har noko sjukdom Slik er mennesker.

Eg tykkjer ikkje det er greit å påstå at barnlause ikkje har lov til å vere slitne, men eg tykkjer heller ikkje det er greit å påstå at folk med barn er sjølvsentrerte idiotar og klage over at dei må vere heime med sjuke ungar. Det må nødvendigvis vere slik at folk med barn må ha visse fordelar i arb.livet, ellers kan ikkje foreldre (fortrinnsvis kvinner, blir det vel då...) vere i arb.livet i det heile tatt, og det er vel ikkje eit mål?

[AnonymBruker]

Ærleg talt, det siste avsnittet osar av bitterheit. Det kunne du verkeleg ha spart deg for å skriva.

Generelt eit samklaust innlegg. Eg er ofte einig med deg i diskusjonar, men her formeleg kastar du deg over folk med barn. Dette er urettferdige kommentarar. Store egoistar og sjølvsentrerte idiotar? Tykkjer du verkeleg det er rett å kome med?

Kven f... seier at "du er ikkje ordentleg kvinne før du har fått barn"? Eg har aldri høyrt nokon seie det, tvilar på at det er vanleg. Kanskje det heller er enkelte barnlause som tolkar alt i verste meining.

Til saka: Alle har rett til å vere slitne. Eg er mykje meir sliten no, enn før eg fekk barn. Likevel var eg sliten før eg fekk barn, då var eg jo i ein heilt anna situasjon. Det er alltid nokon som er meir sliten, akkurat som om det alltid er nokon som har det verre, uansett kor ille du har det.

Faktum er likevel at det er slitsomt å ha ungar. Det har ikkje noko med "innstilling" å gjere, som enkelte innbillar seg. Når ein fyrst har fått ungar, er det dermed lett å tenkje at dei som ikkje har det, ikkje kan vere slitne, fordi dei berre har seg sjølv å ta vare på. Det er fordi ein ofte tenkjer tilbake på tida før ein fekk barn, og lurar på kva i all verda ein var sliten for då Akkurat slik tenkjer sikkert dei som har ein eller anna sjukdom og - at dei som er friske ikkje kan vere slitne fordi dei ikkje har noko sjukdom Slik er mennesker.

Eg tykkjer ikkje det er greit å påstå at barnlause ikkje har lov til å vere slitne, men eg tykkjer heller ikkje det er greit å påstå at folk med barn er sjølvsentrerte idiotar og klage over at dei må vere heime med sjuke ungar. Det må nødvendigvis vere slik at folk med barn må ha visse fordelar i arb.livet, ellers kan ikkje foreldre (fortrinnsvis kvinner, blir det vel då...) vere i arb.livet i det heile tatt, og det er vel ikkje eit mål?

Det er faktisk MANGE som har funnet ut at barn er en god unnskyldning. Når man da prøver å si at man er sliten eller faktisk har andre ting å gjøre, så er det ALDRI en like god unnskyldning som barn. Jeg forstår at man må prioritere barna i mange tilfeller, men det er INGEN TVIL om at det å spille ut barne-kortet blir misbrukt.

[Gjest imli]

Det er faktisk MANGE som har funnet ut at barn er en god unnskyldning. Når man da prøver å si at man er sliten eller faktisk har andre ting å gjøre, så er det ALDRI en like god unnskyldning som barn. Jeg forstår at man må prioritere barna i mange tilfeller, men det er INGEN TVIL om at det å spille ut barne-kortet blir misbrukt.

Kanskje fordi folk er nødt til å ta seg av barna sine..?

Det er gale viss ungane blir plassert i bhg frå 1 år og har lange dagar, men viss foreldra prøver å få henta dei tidlegare (dvs til normal arb.slutt) e.l så er det gale det og. Og kva meiner du folk skal gjere? Sende sjuke ungar i barnehage og la dei ha 10-timarsdagar kvar dag? Jobbe ved alle høgtider og la ungane vere i bhg/SFO og få jule/påske/ferie-minnene sine der?

Barn er nødvendig for samfunnet, og då må foreldre nesten få nokre fordelar i arb.livet. Ikkje for si eiga del, men for barnas.

[Gjest Iril]

Hva snakker du om? Du mener at man ikke blir sliten bare man har den rette innstillingen? Ja, ok lykke til..

Nei, det kom feil ut. Det burde vært et spørsmålstegn bak, siden det ble så skråsikkert poengtert at jeg ville føle det annerledes om jeg hadde flere og eldre barn. Siden du (evt. den som påsto dette) mener at sånn blir det GARANTERT for meg, kan det ikke ha noe med at folk er forskjellige å gjøre. Så da lurer jeg på om det er innstilling? For jeg kjenner definitvt flere som har både 2, 3 og 4 barn, og som ikke mener det er nevneverdig slitsomt. Eller kanskje det har med sammenlikningsgrunnlag å gjøre? For om jeg sammenlikner med det å sitte "dødsvakt" over min mor i 4 måneder, er det å få barn a walk in the park.. Poenget mitt er at folk er forskjellige og man kan ikke sammenlikne subjektive opplevelser.

[AnonymBruker]

Alt er relativt, tenker jeg, og det er ulike måter å være sliten på. Jeg er alene med 3 barn, har full jobb og stort hus. Må innrømme at jeg tenker mitt når jeg hører barnløse venner klager over at de er slitne når de kommer hjem fra jobb, og ligger på sofaen hele kvelden. Når man har ett barn opplever man ofte det som slitsomt, mens når man har to er det "ferie" å ha med bare ett barn i butikken ol. Jeg synes det er mye mindre slitsomt når en er borte og jeg bare har to barn å ta meg av alene mens en venninne synes det er slitsomt og krevende å ha ett barn (og hun bor sammen med pappaen). En kamerat mener det er enklere å ha barn som er over 3 år, da han opplever det som ekstremt krevende med en ettåring i huset, mens jeg tenker "gud så deilig det var den tiden ungene sov om dagen, la seg tidlig og ikke kranglet med søsken".

Hva som er slitsomt er ofte avhengig av hva slags tempo du er vant til i hverdagen. Jeg synes det er slitsomt når jeg har veldig mye å gjøre på jobben, og må ta det igjen om kvelden når ungene er i seng, men allikevel er dette tid hvor man kan konsentrere seg og ha fokus på oppgaven. Og dermed er det mindre krevende allikevel enn å ha noen som trenger hjelp til ett eller annet hele tiden, og du må avbryte en oppgave for å gjøre noe annet hele tiden, som man ofte må med barn i huset. Multitasking:-)

Oi!! Stakkars deg!! Du har det jo faktisk værst i hele verden du!! Du må nesten få en

Husker spesielt èn jobb jeg hadde.. Da var jeg så sliten når jeg var ferdig at jeg ikke klarte å gå opp den lange trappa til togstasjonen, beina mine sviktet meg helt. Jeg måtte sette meg ned halveis opp i trappa, og der ble jeg sittende og gråte og se på toget mitt både komme og gå før jeg klarte å reise meg og gå resten av trappen. I flere uker klarte jeg ikke å sove fordi kroppen gjorde så himmla vondt etter jobb...

Dette var ganske ekstremt, men det slår likevel ikke hvor sliten jeg var etter at jeg hadde gjennomført 13 eksamener på en måndes tid..Da merket jeg ikke hvor sliten jeg var før jeg kom hjem etter den aller siste eksamen min, da brøyt jeg helt sammen og gråt i dagesvis. Jeg hadde heller ikke hatt tid til å spise, spiste vel to knekkebrød med smør om dagen(hadde også ekstremt lite penger å rutte med..), og merket ikke at jeg var underernært før legen fortalte meg at det var pgr av underernæring jeg hadde fått masse hårvekst over hele kroppen+ansiktet.. Jeg gikk også ned masse i vekt..

Det er ikke bare dere mødre som er slitene! Get a grip!! Trangsynt fremstår du som! Eller kanskje noe narsisistisk...

[AnonymBruker]

Nei, det kom feil ut. Det burde vært et spørsmålstegn bak, siden det ble så skråsikkert poengtert at jeg ville føle det annerledes om jeg hadde flere og eldre barn. Siden du (evt. den som påsto dette) mener at sånn blir det GARANTERT for meg, kan det ikke ha noe med at folk er forskjellige å gjøre. Så da lurer jeg på om det er innstilling? For jeg kjenner definitvt flere som har både 2, 3 og 4 barn, og som ikke mener det er nevneverdig slitsomt. Eller kanskje det har med sammenlikningsgrunnlag å gjøre? For om jeg sammenlikner med det å sitte "dødsvakt" over min mor i 4 måneder, er det å få barn a walk in the park.. Poenget mitt er at folk er forskjellige og man kan ikke sammenlikne subjektive opplevelser.

Det er et hav av forskjell å ha barn på 5 mnd og ha barn i 1-2-3-4 osv alder. Når du sier det ikke er slitsomt NÅ, så er det helt ok, poenget mitt var at det OFTE blir ti ganger mer slitsomt etterhvert som barna blir litt eldre, og når man begynner i jobb i tillegg. Å gå hjemme i permisjon med en 5 mnd gammel baby er i mine øyne en lek i forhold.

[Sissan9]

Man skal alltid være varsom med å omtale andres barnløshet. Ja, best er det jo å la være å snakke om folk bak ryggen på dem i det hele tatt selvsagt. Men spesielt barnløshet er sårbart.

Jeg er en av dem som ofte generaliserer egne opplevelser til å gjelde "alle". Og jeg vet at jeg er vesentlig mer sliten nå enn før jeg fikk barn. Ikke fordi barna sliter meg ut, men fordi det hele tiden ER noen der, som trenger/ønsker noe. Jeg kan ikke lenger sove ut i helgene, jeg kan ikke ta det med ro på ettermiddagene på samme måte som før osv. Så jeg har lett for å tenke at de uten barn har seg selv å skylde om de er slitne, fordi de har all verdens av tid (mellom 1800 og 0700 ihvertfall) til å hvile på om de prioriterer det.

Samtidig skjønner jeg at man kan bli sliten uten barn også. Og trøtt. Og er det det mest slitne og trøtte man har vært, føles det jo ille.

[Gjest Lille-pus]

Spørsmålet er likefullt hvorfor det burde være nødvendig.

Når du hører to andre som snakker om deg, ved navns nevnelse, så er det da aldeles logisk å ta den tyren ved hornene der og da

[~white lady~]

Jeg har i hvert fall aldri opplevd at mødrene har kommet tilbake på jobb på kveldstid. Noen må jo passe barna da også. Det blir alltid vi andre som må ta igjen det tapte på jobben. Men det kunne forsåvidt vært interessant å si neste gang det skjer, at jeg heller går hjem fordi jeg er sliten og overarbeidet. Jeg tviler dog på at det ville blitt godt mottatt...

Snakker ikke om å komme tilbake på jobb på kveldstid; hørt om hjemmekontor?? (For de som har den type jobb.)

[AnonymBruker]

Kanskje fordi folk er nødt til å ta seg av barna sine..?

Det er gale viss ungane blir plassert i bhg frå 1 år og har lange dagar, men viss foreldra prøver å få henta dei tidlegare (dvs til normal arb.slutt) e.l så er det gale det og. Og kva meiner du folk skal gjere? Sende sjuke ungar i barnehage og la dei ha 10-timarsdagar kvar dag? Jobbe ved alle høgtider og la ungane vere i bhg/SFO og få jule/påske/ferie-minnene sine der?

Barn er nødvendig for samfunnet, og då må foreldre nesten få nokre fordelar i arb.livet. Ikkje for si eiga del, men for barnas.

Mine foreldre har alltid vært nøye med at det faktum at de har barn, skulle ikke gå utover deres kollegaer. Dersom det er slik at det alltid skjærer seg for deg så må du planlegge bedre.

Og poenget var at: MANGE (men ikke alle) misbruker det faktum at de har barn for å få fri på den mest gunstige tiden (selv om de kunne ha tatt fri litt senere den sommeren eller kanskje iallfall jobbet 1 dag i uken den juleferien). På tidligere jobben min var det KRONISK slik at de som hadde barn tilfeldigvis måtte være hjemme pga sykdom hos barnet de dagene det var revisjon, hele julehelgen og de to siste timene på jobb. Enda vi visste at i mange tilfeller var far også hjemme da han jobbet skift.

Det går fint an å ha barn uten å UTNYTTE de fordeler som man evt har i samfunnet. Og i det argumentet du kom med på slutten der så spilte du faktisk ut barne-kortet, igjen. Just sayin.

[Tears.of.the.Sun]

Selv om at jeg kan se den med at barn er et ekstra element som kan gjøre hverdagen kaotisk og slitsom, så syns jeg at det er et tåpelig utsagn at bare mennesker med barn har lov til å være slitne. Alle blir slitne innimellom! Til og med jeg og sambo som er unge mennesker uten barn har en travel hverdag hvor det hender at vi på fredagskvelden er så slitne at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. Det handler om at at han jobber i en utrolig krevende jobb, mens jeg studerer samtidig som jeg har en deltidsjobb. I tillegg til det har vi tusenvis av andre ansvarsting som vi må gjøre hver dag.

Jeg er sikker på at et barn eller to vil gjøre hverdagen mye mer kaotisk og slitsom, men til gjengjeld så jobber jeg og sambo mer nå enn hva vi noen gang kan gjøre i fremtiden! Når vi en gang i fremtiden får barn må vi troppe ned arbeidstiden MYE sånn at vi faktisk har tid til barnet.

[kaprifolen]

Jeg synes de med barn ikke har rett til å si de er slitne!

For mens de går hjem til samme tid uavhengig av arbeidspress, så jobber jeg 06-21, eller 07-24, og da må jeg hjem å gå tur med hunden!!!

Folk som ikke er barnløse hundeeiere, kan ikke klage på at de er slitne ass!

[~white lady~]

Oi!! Stakkars deg!! Du har det jo faktisk værst i hele verden du!! Du må nesten få en

Husker spesielt èn jobb jeg hadde.. Da var jeg så sliten når jeg var ferdig at jeg ikke klarte å gå opp den lange trappa til togstasjonen, beina mine sviktet meg helt. Jeg måtte sette meg ned halveis opp i trappa, og der ble jeg sittende og gråte og se på toget mitt både komme og gå før jeg klarte å reise meg og gå resten av trappen. I flere uker klarte jeg ikke å sove fordi kroppen gjorde så himmla vondt etter jobb...

Og slik var det hver dag? Det er lov å si opp og skaffe seg en annen jobb som ikke er så totalt utmattende. En 3-barnsmor som er alene har ikke så mange valg.

Dette var ganske ekstremt, men det slår likevel ikke hvor sliten jeg var etter at jeg hadde gjennomført 13 eksamener på en måndes tid..Da merket jeg ikke hvor sliten jeg var før jeg kom hjem etter den aller siste eksamen min, da brøyt jeg helt sammen og gråt i dagesvis. Jeg hadde heller ikke hatt tid til å spise, spiste vel to knekkebrød med smør om dagen(hadde også ekstremt lite penger å rutte med..), og merket ikke at jeg var underernært før legen fortalte meg at det var pgr av underernæring jeg hadde fått masse hårvekst over hele kroppen+ansiktet.. Jeg gikk også ned masse i vekt..

Snakk om å drive rovdrift på seg selv. Ikke rart du knakk sammen. Men hadde det ikke vært mulig å spre eksamenene over en lengre tidsperiode? Og to knekkebrød til dagen? Ingen har så dårlig råd.

Det er ikke bare dere mødre som er slitene! Get a grip!! Trangsynt fremstår du som! Eller kanskje noe narsisistisk...

Virkelig?