overhørte en samtale..

[Fluffe]

Kanskje fordi folk er nødt til å ta seg av barna sine..?

Det er gale viss ungane blir plassert i bhg frå 1 år og har lange dagar, men viss foreldra prøver å få henta dei tidlegare (dvs til normal arb.slutt) e.l så er det gale det og. Og kva meiner du folk skal gjere? Sende sjuke ungar i barnehage og la dei ha 10-timarsdagar kvar dag? Jobbe ved alle høgtider og la ungane vere i bhg/SFO og få jule/påske/ferie-minnene sine der?

Barn er nødvendig for samfunnet, og då må foreldre nesten få nokre fordelar i arb.livet. Ikkje for si eiga del, men for barnas.

Syntes ikke folk med barn har mere rett på fordeler i arbeidslivet en folk uten barn.

[Gjest gjest]

Oi!! Stakkars deg!! Du har det jo faktisk værst i hele verden du!! Du må nesten få en

Husker spesielt èn jobb jeg hadde.. Da var jeg så sliten når jeg var ferdig at jeg ikke klarte å gå opp den lange trappa til togstasjonen, beina mine sviktet meg helt. Jeg måtte sette meg ned halveis opp i trappa, og der ble jeg sittende og gråte og se på toget mitt både komme og gå før jeg klarte å reise meg og gå resten av trappen. I flere uker klarte jeg ikke å sove fordi kroppen gjorde så himmla vondt etter jobb...

Dette var ganske ekstremt, men det slår likevel ikke hvor sliten jeg var etter at jeg hadde gjennomført 13 eksamener på en måndes tid..Da merket jeg ikke hvor sliten jeg var før jeg kom hjem etter den aller siste eksamen min, da brøyt jeg helt sammen og gråt i dagesvis. Jeg hadde heller ikke hatt tid til å spise, spiste vel to knekkebrød med smør om dagen(hadde også ekstremt lite penger å rutte med..), og merket ikke at jeg var underernært før legen fortalte meg at det var pgr av underernæring jeg hadde fått masse hårvekst over hele kroppen+ansiktet.. Jeg gikk også ned masse i vekt..

Det er ikke bare dere mødre som er slitene! Get a grip!! Trangsynt fremstår du som! Eller kanskje noe narsisistisk...

Trangsynt og narsisistisk? Du verden! Da tror jeg du har tolket innlegget mitt på en annen måte enn meg. Poenget mitt er at hva man blir sliten av avhenger av ens eget liv, og hva man er vant til. Og at jeg mener at man blir sliten på en annen måte av barn sammenlignet med jobb. Og tror du virkelig at vi som har barn ikke har levd ett liv før vi fikk barn og var slitne av jobb ol sånn som deg? Hatt eksamener, jobbet ekstremt mye i perioder osv? Jeg har stor forståelse for at folk blir slitne av ett barn, og "klager" over det. Jeg husker selvfølgelig hvordan det var også, og at jeg synes det var slitsomt. Men når man har to, oppleves ett som ingen, og når man har tre tøyes strikken enda lenger. Akkurat som om man er vant til å jobbe 12 timers-dager, da er 8 timer nydelig, mens om man har vært hjemme en stund kan 8-timers arbeidsdager føles lenge.

Selvfølgelig husker jeg hvordan det var før ungene kom, men det ER en helt annen verden etter man har fått barn. Det betyr ikke at barnløse (frivillig eller ufrivillig) ikke har lov å si at de er slitne, og at de skal slippe å bli møtt med spydige kommentarer fra andre som har barn, men det undrer meg at det er vanskelig å forstå at det å ha barn er en stor og krevende oppgave som man har i tillegg til jobb, hus og alt det andre. Og jeg mener absolutt ikke at jeg har det fælt og verre enn andre, jeg har en kjempefin hverdag med mine barn, men at jeg blir sliten? Ja, det gjør jeg.

[Gjest Iril]

Det er et hav av forskjell å ha barn på 5 mnd og ha barn i 1-2-3-4 osv alder. Når du sier det ikke er slitsomt NÅ, så er det helt ok, poenget mitt var at det OFTE blir ti ganger mer slitsomt etterhvert som barna blir litt eldre, og når man begynner i jobb i tillegg. Å gå hjemme i permisjon med en 5 mnd gammel baby er i mine øyne en lek i forhold.

Selvsagt. Og det er derfor jeg nevnte at søsteren min som snart er firebarnsmor er enig med meg.

[kaprifolen]

Hvisman tar utgangspunkt i at samfunet trenger barn osv, så ville det rettferdige vært f.eks et behovsprøvd skattelette basert på dokumentert arbeidstid vs åpningstider i bhg. Og at alle faktisk fikk betalt pr reell arbeidstid. At barnløse skal jobbe mer for samme lønn (eller mindre, pga null forsørgeransvar) er diskriminerende og urettferdig.

Passer ikke arbeidstiden med barnehagetiden? Vel, sorry mac, da kan du ikke jobbe der/100% da...

[Gjest gjest]

Hvisman tar utgangspunkt i at samfunet trenger barn osv, så ville det rettferdige vært f.eks et behovsprøvd skattelette basert på dokumentert arbeidstid vs åpningstider i bhg. Og at alle faktisk fikk betalt pr reell arbeidstid. At barnløse skal jobbe mer for samme lønn (eller mindre, pga null forsørgeransvar) er diskriminerende og urettferdig.

Passer ikke arbeidstiden med barnehagetiden? Vel, sorry mac, da kan du ikke jobbe der/100% da...

Alle har vel like mange timers arbeidsuke uavhengig av om de har barn eller ikke?

Jeg er utrolig glad for at jeg har en sjef som har ordnet med hjemme-pc til meg sånn at jeg kan ha litt kortere dager på kontoret og heller ta igjen en time når ungene har lagt seg om kvelden. Og det gjør jeg! Den forrige sjefen min var like innstilt på fleksibilitet, og fellesnevneren for disse var at de var opptatt av å hjelpe meg å få kombinasjonen av familieliv og arbeidsliv til å fungere optimalt for meg, slik at jobben kunne nyte godt av at jeg fikk familielivet til å fungere. Og jeg har aldri vridd meg unna eller latt være å stå på på jobb. Det at jeg kommer en halvtime senere enn de andre eller går litt tidligere noen ganger er det ingen som reagerer på, for de vet at jeg tar det igjen enten om kvelden eller at jeg sitter lenger de kveldene barna er hos pappaen sin.

Og sånn får man gode medarbeidere, som setter pris på sjefen sin:-)

[AnonymBruker]

Trangsynt og narsisistisk? Du verden! Da tror jeg du har tolket innlegget mitt på en annen måte enn meg. Poenget mitt er at hva man blir sliten av avhenger av ens eget liv, og hva man er vant til. Og at jeg mener at man blir sliten på en annen måte av barn sammenlignet med jobb. Og tror du virkelig at vi som har barn ikke har levd ett liv før vi fikk barn og var slitne av jobb ol sånn som deg? Hatt eksamener, jobbet ekstremt mye i perioder osv? Jeg har stor forståelse for at folk blir slitne av ett barn, og "klager" over det. Jeg husker selvfølgelig hvordan det var også, og at jeg synes det var slitsomt. Men når man har to, oppleves ett som ingen, og når man har tre tøyes strikken enda lenger. Akkurat som om man er vant til å jobbe 12 timers-dager, da er 8 timer nydelig, mens om man har vært hjemme en stund kan 8-timers arbeidsdager føles lenge.

Selvfølgelig husker jeg hvordan det var før ungene kom, men det ER en helt annen verden etter man har fått barn. Det betyr ikke at barnløse (frivillig eller ufrivillig) ikke har lov å si at de er slitne, og at de skal slippe å bli møtt med spydige kommentarer fra andre som har barn, men det undrer meg at det er vanskelig å forstå at det å ha barn er en stor og krevende oppgave som man har i tillegg til jobb, hus og alt det andre. Og jeg mener absolutt ikke at jeg har det fælt og verre enn andre, jeg har en kjempefin hverdag med mine barn, men at jeg blir sliten? Ja, det gjør jeg.

(hadde jeg ikke skrevet som AB så hadde jeg redigert bort narsisistisk med en gang, ser det ble feil)

Det er meg du siterte.. Jeg ser hva du mener, blir så provosert av sånne som mener de "har sett den store sammenhengen", og føler at de er viktigere og mer verdifull enn barnløse, så derfor tok jeg nok innlegget ditt opp i verste mening.. Beklager for det!! (og mener ikke at du er en sånn en som føler deg viktigere).

Haha, føler meg faktisk litt hyklerisk, siden jeg kom på at jeg så litt dumt på mine medstudenter som klaget over sine 3 eksamener når jeg stressa med mine 13...

[kaprifolen]

Alle har vel like mange timers arbeidsuke uavhengig av om de har barn eller ikke?

Jeg er utrolig glad for at jeg har en sjef som har ordnet med hjemme-pc til meg sånn at jeg kan ha litt kortere dager på kontoret og heller ta igjen en time når ungene har lagt seg om kvelden. Og det gjør jeg! Den forrige sjefen min var like innstilt på fleksibilitet, og fellesnevneren for disse var at de var opptatt av å hjelpe meg å få kombinasjonen av familieliv og arbeidsliv til å fungere optimalt for meg, slik at jobben kunne nyte godt av at jeg fikk familielivet til å fungere. Og jeg har aldri vridd meg unna eller latt være å stå på på jobb. Det at jeg kommer en halvtime senere enn de andre eller går litt tidligere noen ganger er det ingen som reagerer på, for de vet at jeg tar det igjen enten om kvelden eller at jeg sitter lenger de kveldene barna er hos pappaen sin.

Og sånn får man gode medarbeidere, som setter pris på sjefen sin:-)

Dessverre har jeg, og mange med meg, titt og ofte opplevd at foreldre-kollegaer kommer seinere, går tidligere, ikke jobber overtid, ikke jobber helger eller høytider etc, uten å ta det igjen. Det skjer!

Noen steder får man fastlønn, og det blir enn urettferdig fordel for forelderen, andre ganger har man betalt pr time, som gjør at de andre faktisk tjener mer. Men når den som da i utgangspunktet skal jobbe 100% bare er der 80%, sier det seg selv at det blir en ekstra arbeidsmende på kollegaene. Og at den kanskje ikke er ønsket, uavhengig av lønn.

[AnonymBruker]

~white lady~:

Tror du ikke har fått med deg poenget med tråden...

Du mener jeg bare kunne ha valgt annerledes? Det samme gjelder da strengt talt også de som velger å få barn!

[Sissan9]

Hvisman tar utgangspunkt i at samfunet trenger barn osv, så ville det rettferdige vært f.eks et behovsprøvd skattelette basert på dokumentert arbeidstid vs åpningstider i bhg. Og at alle faktisk fikk betalt pr reell arbeidstid. At barnløse skal jobbe mer for samme lønn (eller mindre, pga null forsørgeransvar) er diskriminerende og urettferdig.

Passer ikke arbeidstiden med barnehagetiden? Vel, sorry mac, da kan du ikke jobbe der/100% da...

Arbeidsuka er 37,5 timer for alle. I tillegg kommer pålagt overtid, som skal varsles.

At det i enkelte bedrifter er en (u)kultur for å jobbe mye mer jevnlig, skyldes at arbeidstakere - gjerne mens de er barnløse - gjerne legger ned mer arbeid for å gjøre godt inntrykk eller tilfredsstille seg selv. Neppe småbarnsforeldrenes skyld...

Endret 21. mai 2011 av Sissan9

[kaprifolen]

Arbeidsuka er 37,5 timer for alle. I tillegg kommer pålagt overtid, som skal varsles.

At det i enkelte bedrifter er en (u)kultur for å jobbe mye mer jevnlig, skyldes at arbeidstakere - gjerne mens de er barnløse - gjerne legger ned mer arbeid for å gjøre godt inntrykk eller tilfredsstille seg selv. Neppe småbarnsforeldrenes skyld...

Se mitt svar ang. arbeidstid lenger opp.

I de bedriftene jeg har vært borti mest overtid, skyldes det høysesong/ forberedelse til ekspensjon e.l, og at overtiden blir så drøy fordi flesteparten av foreldrene ikke bidrar ekstra. Og man kan ikke ansette noen til å erstatte dem 10-30 min på morgen og ettermiddag.

Og sånn for syns skyld for jeg vel også understreke at jeg kjenner barnløse, single med dårlig arbeidsmoral, og et fantastisk arbeidsjern av ei 5barnsmor også...

[Sissan9]

Se mitt svar ang. arbeidstid lenger opp.

I de bedriftene jeg har vært borti mest overtid, skyldes det høysesong/ forberedelse til ekspensjon e.l, og at overtiden blir så drøy fordi flesteparten av foreldrene ikke bidrar ekstra. Og man kan ikke ansette noen til å erstatte dem 10-30 min på morgen og ettermiddag.

Og sånn for syns skyld for jeg vel også understreke at jeg kjenner barnløse, single med dårlig arbeidsmoral, og et fantastisk arbeidsjern av ei 5barnsmor også...

Hvis noen mottar 100% lønn og bare jobber 80%, bør arbeidsgiver ta affære. Noe de må gjøre dersom ikke andre dekker opp.

Jeg er uenig i at overtiden blir drøy fordi noen ikke bidrar med mer enn 100%, da blir den for drøy fordi bedriften bevisst underbemanner, eller ikke fordeler arbeidsoppgaver godt nok i tid.

Jeg er enig i at dårlig arbeidsmoral går ut over andre, men at det er dårlig arbeidsmoral å ikke jobbe overtid fordi man har barn (eller syke foreldre, eller selv er syk osv), er jeg helt uenig i.

[Ciara]

Jeg skjønner godt at du er forbannet, TS. Man lever det livet man har og fyller opp tiden uansett om man har barn eller ikke. Jeg var sliten i blant før jeg fikk barn også, da jobbet jeg mer, tok på meg ekstraoppgaver og gikk ut mer. Dessuten vet man aldri hva andre mennesker har å stri med, så å påstå at andre ikke kan være like slitne som en selv er temmelig nedlatende.

[Ciara]

Når jeg kommer tilbake i jobb kommer jeg til å jobbe mindre enn det jeg gjorde før jeg fikk barn selv om jeg har samme stillingsprosent. Men jeg har alltid vært ekstremt samvittighetsfull, og har alltid jobbet mye ekstra (har fleksitid og avspaseringstimene har hopet seg opp). Jeg har en jobb som aldri blir ferdig, det er alltid nok av oppgaver å ta fatt på når den ene er unnagjort. Dette kommer jeg ikke til å ha anledning til lenger, og kommer fra nå av til å jobbe mine åtte timer og så dra hjem (eller hente i barnehage). Jeg skal ærlig innrømme at jeg nå tenker at jeg har hatt en del år hvor jeg har ytt ekstra og alltid stilt opp, og i noen få år nå mens jeg har små barn er det min tur til å jobbe ordinære tider for å ta vare på barna på en best mulig måte.

Nå følte jeg aldri det slik at det var barneforeldrene som gjorde at jeg måtte stille opp ekstra da, selv om jeg ofte jobbet i juli fordi resten av avdelingen trengte fri for å være med barna sine. Jeg hadde ikke barn da, og det gjorde meg ingenting å ta fri i juni i stedet for.

Jeg tror mye av dette handler om arbeidsmoral og ikke om man har barn eller ikke. Klart, det er vanskelig å jobbe ekstra når man har et barn hjemme som skal tas vare på, men etter min erfaring hadde menneskene som har dårlig arbeidsmoral med barn også dårlig arbeidsmoral før barna kom.

Synes man at man har en belastende arbeidssituasjon og dekker opp mye for kollegaene sine synes jeg ikke man skal ta det ut på kollegaer, men ta opp problemet med sjefen.

[AnonymBruker]

Jeg er selv ufrivillig barnløs, og kan forestille meg hvordan en slik kommentar føles. For min del virker det helt naturlig at småbarnsforeldre er slitne, jeg blir sliten bare av å være barnevakt jeg. Men det utelukker da vel ikke at andre også kan være slitne, kanskje pga jobb, helse, livssituasjon osv. Det burde ikke være sånn at småbarnsforeldre skal ha enerett på å være sliten eller bli tatt hensyn til, eller at man skal kunne jobbe mindre for samme lønn for å kunne rekke barnehagen. Da må man heller få seg en redusert stilling.

Det er egentlig ganske komisk å se "graderingen" av hvem som har det verst og er mest sliten.

"Har du ikke barn sier du, da vet du null og niks om hvordan det er å være skikkelig sliten"

"Ungen din er bare 5 måneder sier du? Jaja, kom tilbake når du har tre unger i trassalderen, DA vet du hvordan sliten føles!"

[Gjest sinna barnløs]

Bare et enkelt spørsmål; Hvorfor i alle dager stod du ikke frem og fortalte dem nøyaktig hvordan og hvorfor ?

At jeg hadde mistet barnet? Fordi jeg synes ingen andre har noe med det å gjøre og vil ikke belemre andre med min sorg. Samtidig som jeg prøver å tenke positivt og prøve igjen med å bli gravid. Da er det slitsomt om andre vet det og til stadig skal spørre hvordan det går.

Eller at jeg ikke stod frem og sa at jeg overhørte deres samtale? Fordi jeg ble så satt ut av at man tenker slik. Jeg måtte pusse opp, da det var store råteskader og fordi vi planla rommet til den lille som jeg mistet. Uansett må man få lov til å føle seg sliten og det verste var at de kommenterte at jeg så sliten ut. Så presterer de å si slike ting..Æsj blir kvalm av folk som skal dømme andre... men nå vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til de heller. Mistet helt respekten for dem. Vet om andre småbarnsmødre som har det mye mye verre enn akkurat de to bertene og de sliter virkelig. Men så er de av den typen som ikke klager over noe overhodet...

[Gjest ticket]

Det er et hav av forskjell å ha barn på 5 mnd og ha barn i 1-2-3-4 osv alder. Når du sier det ikke er slitsomt NÅ, så er det helt ok, poenget mitt var at det OFTE blir ti ganger mer slitsomt etterhvert som barna blir litt eldre, og når man begynner i jobb i tillegg. Å gå hjemme i permisjon med en 5 mnd gammel baby er i mine øyne en lek i forhold.

Jeg synes dette er et strålende eksempel. Du er ikke sliten før du har fire unger i tenårene som er syke hver dag, du aner ikke hva du snakker om for du har aldri opplevd virkelig slitsomhet bla bla.. Det poengterer virkelig at det finnes slike holdninger som ts beskriver. Ganske trist i grunn.

Nå har jeg en haug med unger, noen ganger er jeg sliten, andre ganger ikke. Uansett tror jeg aldri at jeg er mer sliten enn noen med færre unger eller de uten, kanskje er de faktisk mer sliten enn meg? Eventuelt oppleves slitsomheten deres verre en min, hva vet vel jeg?

Å heve seg over andre og nesten konkurrere i slitsomhet ser jeg på som litt nedverdigende. Snakk om å senke seg selv ned på et nivå som man faktisk ikke vil være. Det blir litt som barneskolen, min pappa er sterkere en din og jeg er mer sliten en deg. Så æddabædda..

[la Flaca]

Snakker ikke om å komme tilbake på jobb på kveldstid; hørt om hjemmekontor?? (For de som har den type jobb.)

Det er da helt vanlig å benytte seg av hjemmekontor for småbarnsforeldre. Her i huset er det ihvertfall mange sene kvelder med jobbing, fra etter leggetid til langt ut på natta.

[Caramba]

Det nytter ikke å sammenligne slitenhet, folk har forskjellig utholdendhet og noen er tøffere en andre. Jeg har en kollega uten barn som jobber mye og som sliter med en del kroniske sykdommer, jeg ville ikke byttet med henne for alt i verden. Å ha god helse er en stor gave, samt at jeg har friske barn. Jeg har også venner med kronisk syke barn, at de sliter har jeg ingen problemer med å forstå, selv om de "bare" har ett barn.

Jeg har levd et liv både med og uten barn og jeg har vært sliten mange ganger før jeg fikk barn. Forskjellen er at nå så får jeg aldri hentet meg skikkelig inn, fordi sammenhengende nattesøvn er en umulighet for tiden.

Vi har tvillinger på snart 2 år, samt en 4 åring. De siste ukene har de avløst hverandre i å være syke, samt å våkne i ett kjør hele natta. Samtidig skal jeg fungere 100% i en jobb. Det ER tøft og det er jeg sikker på at alle som hadde gått et par døgn i mine sko hadde vært enig i.

Samtidig var jeg også dødsliten den perioden jeg var student på et tøft studium, eller da jeg hadde en veldig hektisk jobb i gamle dager. Forskjellen var at jeg da hvertfal hadde ferie, og kunne sove hele natta (hvis jeg ikke jobbet).

Jeg må si at jeg gleder meg til det har gått 1-2 år og vi kan begynne å forvente at ungene sover om natta, det er fryktelig å ikke få nok søvn over lengre perioder. De siste 4 årene har vi bare unntaksvis fått sovet 8 timer i strekk. Klokken 6 er det morgen, helg, hverdag og ferier. Alikevel, vi er to om jobben og kan hjelpe hverandre. Jeg har stoooor respekt for dem som er alene med ansvaret 24/7.

Når det gjelder jobben min så har jeg en så uavhengig stilling at ingen overtar mine arbeidsoppgaver hvis jeg er borte en dag. Jeg jobber hjemmefra eller om kveldene hvis jeg ikke rekker alt i arbeidstida, eller har syke barn.

Når jeg leser innleggene her så er noen svært navlebeskuende... Det går an å være sliten selv, men også innse eller forstå at andre kanskje har det enda mer slitsomt? Dessuten, alle som er friske skal være sjeleglade, da har man faktisk ikke så mye å klage på, og det gjelder meg selv også.

Endret 22. mai 2011 av Caramba

[AnonymBruker]

Trangsynt og narsisistisk? Du verden! Da tror jeg du har tolket innlegget mitt på en annen måte enn meg. Poenget mitt er at hva man blir sliten av avhenger av ens eget liv, og hva man er vant til. Og at jeg mener at man blir sliten på en annen måte av barn sammenlignet med jobb. Og tror du virkelig at vi som har barn ikke har levd ett liv før vi fikk barn og var slitne av jobb ol sånn som deg? Hatt eksamener, jobbet ekstremt mye i perioder osv? Jeg har stor forståelse for at folk blir slitne av ett barn, og "klager" over det. Jeg husker selvfølgelig hvordan det var også, og at jeg synes det var slitsomt. Men når man har to, oppleves ett som ingen, og når man har tre tøyes strikken enda lenger. Akkurat som om man er vant til å jobbe 12 timers-dager, da er 8 timer nydelig, mens om man har vært hjemme en stund kan 8-timers arbeidsdager føles lenge.

Selvfølgelig husker jeg hvordan det var før ungene kom, men det ER en helt annen verden etter man har fått barn. Det betyr ikke at barnløse (frivillig eller ufrivillig) ikke har lov å si at de er slitne, og at de skal slippe å bli møtt med spydige kommentarer fra andre som har barn, men det undrer meg at det er vanskelig å forstå at det å ha barn er en stor og krevende oppgave som man har i tillegg til jobb, hus og alt det andre. Og jeg mener absolutt ikke at jeg har det fælt og verre enn andre, jeg har en kjempefin hverdag med mine barn, men at jeg blir sliten? Ja, det gjør jeg.

Ja, veldig viktig poeng som barnlause ser ut til å ikke ha fått med seg. *De aller fleste mødre har vært barnlause og har faktisk muligheten se det fra begge sider. Og for å gjøre det helt klart: Alle har rett til å være sliten. Men du kan være sliten (festet for mye i helgen) og SLITEN (har ikke sovet ei heil natt på tre år)...

[Gjest sinna barnløs]

Ja, veldig viktig poeng som barnlause ser ut til å ikke ha fått med seg. *De aller fleste mødre har vært barnlause og har faktisk muligheten se det fra begge sider. Og for å gjøre det helt klart: Alle har rett til å være sliten. Men du kan være sliten (festet for mye i helgen) og SLITEN (har ikke sovet ei heil natt på tre år)...

Klart de har sett det fra andre siden, men poenget er vel at man ikke nødvendigvis er MER sliten enn andre. Slik jeg ser det er folk forskjellige, noen tåler mer enn andre. Andre ikke- Dessuten er det vel forskjellige grader av slitsomhet?

- Angrer folk på at de får barn, siden man skal hele tiden påpeke at de er MER sliten enn andre så de har ikke rett til å klage? Noen ganger klager man kanskje for å få litt støtte, en klem,oppmerksomhet eller rett og slett må få det ut av systemet.

- Litt sånn.. jeg er mer sliten enn deg fordi jeg nettopp har fått unger så det så!!- Men jeg er enda mer sliten fordi jeg har en toåring. - NEihei jeg har pubertale tenåringer,- hva med meg da?? Jeg må pleie min syke far!- Neehei jeg er mer sliten enn deg siden jeg må rive soverommet og har ikke noe sted å sove - Neeihei! Jeg sliter med angst og bekymrer meg hele tiden - PØH hva med meg da... osv osv osv osv....

ALLE har rett til å føle seg sliten og noen ganger er det godt å få en klem fordi "idag har jeg det dritt, ikke sovet på flere dager etter spontanaborten og føler meg sliten" istedenfor å overhøre " men hun er jo barnløs, hvorfor skal hun klage på at hun er sliten.. pøh..."