Kjærligheten

[Steinar40]

*har sittet på "sidelinja" og observert tåden en stund...*

Du har startet en essensiell tråd Steinar, den påvirker i aller høyeste grad vår eksistens her på Tellus.

Først mine egne betraktninger over emnet : kjærlighet, for meg, er så enkelt at det handler om å GI. Fra : meg selv, mitt indre, mine tanker og følelser. Til : kjæreste, familie, venner, medmennesker og hobby. Men, når er man istand til å GI ? Når man har dekket noen egne behov, er tilfreds og i balanse. I dette aspektet er mennesker veldig forskjellig, noen er ekstremt flinke til å gi, andre er mer villig til å ta imot.

Denne ekte kjærligheten finnes hos mennesker som ikke nødvendigvis ber om noe tilbake, de er mest opptatt av å gi. Dermed skal man ikke forvente kjærlighet - den blir et resultat når 2 mennesker treffes med samme innstilling og utgangspunkt til kjærlighet - å gi. Da kan man utrette dyp kjærlighet, sammen.

Du spør om kjærlighet er nok (i et parforhold) ? Selvfølgelig bør det være det, det skal handle om å gi !! Trappestigen til et parforhold starter med betatthet, småforelsket, forelsket eller stormende forelsket, og deretter starter kjærligheten til dette mennesket. Det er en prosess som utvikler seg.

Når jeg leser om dine betraktninger om emnet Steinar, så faller det meg inn at du kanskje har helt feil forutsetninger for å tre inn i et kjærlighetsforhold. Du snakker om praktiske fordeler, tilpasninger og "ser" etter problemer som kan oppstå i et parforhold. I mitt hode da ser det ut til at du ikke er klar for å GI til noen i det hele tatt !! Du er mest opptatt av å ta imot.

Det er sikkert slik som jeg nevner her, at noen er mest opptatt av det som ikke kjennetegner kjærligheten. Er man da i det hele tatt en kjærlighetsperson ?? Vet man egentlig nok om seg selv, før man skal forlange av andre ??

Jeg mener kjærlighet derfor også er et verdispørsmål. Hva står du får som menneske, integritet og verdigrunnlag ? Er man villig til å ofre, ønske tillempninger,tilpasse seg ? For kjærligheten ?

Det finnes ihvertfall snev av kjærlighet i alle, den er ikke alltid like synlig, men den er medbrunget gjennom unnfangelse,fødsel,barne- og ungsdomsår til vi er voksne.

Den kjærligheten som er mottatt gjennom disse årene ligger i vår samvittighet. Kjærlighet er ikke alltid bare lykke, den kan også bestå av utfordringer.

Alt i alt handler dog kjærlighet om å gi.

Jeg er forsåvidt enig i det du skriver her.

Jeg har ingen problemer med å innse at kjærligheten dreier seg mye om å gi. Men for at kjærligheten skal kunne fungere i lengden, så MÅ den også være gjensidig. Som betyr at man må få noe igjen selv også - utover det å kunne gi. Kjærligheten MÅ dessuten være sånn ca likeverdig - i hvert fall i utgangspunktet.

Jeg tror at kanskje det største problemet i et parforhold er at kjærligheten ikke er gjensidig og likeverdig pga egoisme. Altså at den ene føler at h*n gir mye (mer) uten å få nok igjen selv. Og da blir man utbrent i lengden, noe som medfører at parforholdet ryker.

[Steinar40]

For meg er kjærlighet sånn som Cannavaro beskriver den.

Utgangspunktet ditt er altså at du skal gi den andre, noe som selvfølgelig er en positiv innstilling å begynne med.

Men hvor lenge gadd du å bare gi i starten av et nytt parforhold, hvis du følte at du ikke ble behandlet på samme måte selv?

Altså at din omtanke (kjærlighet) ikke ble gjengjeldt.

[Gjest AnonymBruker]

Cannavaro, BRAVO! :rødme:

Steinar, du burde lære litt av Cannavaro, kanskje det vil gå deg bedre i kjærligheten da?

[Steinar40]

Cannavaro, BRAVO! :rødme:

Steinar, du burde lære litt av Cannavaro, kanskje det vil gå deg bedre i kjærligheten da?

Jeg føler at 'Cannavaro' i sitt noe romantiserte syn på kjærligheten har glemt (fortrengt) at alle mennesker er mer eller mindre egoister ute i den store virkeligheten.

[Cannavaro]

Takk for hyggelige tilbakemeldinger

Steinar : Dette med likeverdighet og egoisme ; kjærlighetens budbringer er ikke opptatt av å motta og få. Den som formidler egoisme vil selv oppleve vansker med dette i et parforhold.

I ditt første innlegg sier du : "hvem vil gi meg dette (kjærlighet)?".

Da mener jeg du fortsatt ikke er i riktig modus for å oppleve kjærlighet (med en kjæreste) med denne innstillingen.

Siden du først har startet denne tråden, så bør du ha vel ha dypere formeninger om kjærlighet enn det å bare skulle få og motta ?

Ikke overrasket over dine tanker igrunn, men du burde se i et større perspektiv hvordan ditt verdigrunnlag danner forutsetning for et kjærlighetsforhold til et annet menneske ? Ikke.....

[Cannavaro]

Jeg føler at 'Cannavaro' i sitt noe romantiserte syn på kjærligheten har glemt (fortrengt) at alle mennesker er mer eller mindre egoister ute i den store virkeligheten.

Ja, du kan gjerne kalle det romantisk, men for meg er det ikke det.

Det tilhører mer mitt verdigrunnlag for egen livsførsel.

Jeg vet selv hva jeg bidrar med og har aldri stilt krav om å FÅ tilbake. Min tanke er å gi til de jeg omgås med, og den/de jeg har kjærlighet til. Det er for meg ihvertfall ganske enkelt.

Hvordan dette karakteriseres av andre bryr jeg meg ikke om. Poenget er at man skal ha et balansert og tildels fredfullt sinn.

Ja, jeg har også levd lenge nok til å se andre menneskers livsførsel og hvordan det kan påvirke meg selv. Allikevel gir jeg andre mennesker respekt for det de står for av synspunkter. Ingen er like og man må være såpass at man skal kunne se saker og ting i et større perspektiv. De fleste er nok enig i at kjærlighet byr på utfordringer iblant, og det har jeg selv opplevd.

Kjærlighet kan være romantisk, og for andre ikke.

Det kommer an på hvem som gir og mottar......

[Gjest MikeWaters]

Ingen er like og man må være såpass at man skal kunne se saker og ting i et større perspektiv.

Herlig å lese det du skriver Cannavaro, men du snakker til en grunnmur

[Steinar40]

Takk for hyggelige tilbakemeldinger

Steinar : Dette med likeverdighet og egoisme ; kjærlighetens budbringer er ikke opptatt av å motta og få. Den som formidler egoisme vil selv oppleve vansker med dette i et parforhold.

I ditt første innlegg sier du : "hvem vil gi meg dette (kjærlighet)?".

Da mener jeg du fortsatt ikke er i riktig modus for å oppleve kjærlighet (med en kjæreste) med denne innstillingen.

Siden du først har startet denne tråden, så bør du ha vel ha dypere formeninger om kjærlighet enn det å bare skulle få og motta ?

Ikke overrasket over dine tanker igrunn, men du burde se i et større perspektiv hvordan ditt verdigrunnlag danner forutsetning for et kjærlighetsforhold til et annet menneske ? Ikke.....

Når jeg skrev "hvem vil gi meg dette (kjærlighet)?" så var det bare min måte å si at jeg for enhver pris ikke vil surre meg borti ei dame som overhodet ikke forstår at også hun må gi. Det betyr altså IKKE at jeg ikke har tenkt å gi.

Med ei sånn dame så opplever man nemlig heller ikke kjærligheten.

Og akkurat det samme gjelder for ei dame som surrer seg borti et mannfolk som ikke forstår at han også må gi.

[Steinar40]

Jeg vet selv hva jeg bidrar med og har aldri stilt krav om å FÅ tilbake. Min tanke er å gi til de jeg omgås med, og den/de jeg har kjærlighet til. Det er for meg ihvertfall ganske enkelt.

Ja, det er en helt grei filosofi det.

Og den fungerer sikkert bra så lenge du faktisk FÅR noe tilbake uten å måtte kreve det.

Det blir imidlertid litt verre også for deg hvis du IKKE får dette.

[Gjest AnonymBruker]

Du virker så pysete Steinar. Redd for å gå inn i et forhold i tilfelle du blir dumpet om 7 år? Skal man hele tiden gå rundt og beskytte seg mot eventuelle farer? Og hva er så farlig med om livet har litt opp og nedturer? Du tør ikke å være med på oppturen fordi du ikke er sterk nok til å takle nedturen? Du virker kjempeusikker og utrygg. Virker som du er kjempeskeptisk til alt og alle? Så lenge man har kontroll på sin egen økonomi og ikke gjør noen dumdristige valg så har man svært lite å tape. Hva så som hjertet ditt skulle knuses en gang elller to? Det vil jo lege seg igjen, og det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Kanskje du skal oppsøke en psykolog for å få endret alle disse negative tankene?

[Gjest AnonymBruker]

Ja, det er en helt grei filosofi det.

Og den fungerer sikkert bra så lenge du faktisk FÅR noe tilbake uten å måtte kreve det.

Det blir imidlertid litt verre også for deg hvis du IKKE får dette.

Hvis du ikke får noe tilbake uten å måtte kreve det så skjønner jeg ikke hva du har i det forholdet å gjøre?

[Steinar40]

Du virker så pysete Steinar. Redd for å gå inn i et forhold i tilfelle du blir dumpet om 7 år? Skal man hele tiden gå rundt og beskytte seg mot eventuelle farer? Og hva er så farlig med om livet har litt opp og nedturer? Du tør ikke å være med på oppturen fordi du ikke er sterk nok til å takle nedturen? Du virker kjempeusikker og utrygg. Virker som du er kjempeskeptisk til alt og alle? Så lenge man har kontroll på sin egen økonomi og ikke gjør noen dumdristige valg så har man svært lite å tape. Hva så som hjertet ditt skulle knuses en gang elller to? Det vil jo lege seg igjen, og det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Kanskje du skal oppsøke en psykolog for å få endret alle disse negative tankene?

Jeg er ikke interessert i å kaste bort 7 år til av mitt liv. Så enkelt er det.

[Steinar40]

Hvis du ikke får noe tilbake uten å måtte kreve det så skjønner jeg ikke hva du har i det forholdet å gjøre?

Nei, det er ikke kjærlighet da i hvert fall.

[Gjest Eurodice]

Jeg er ikke interessert i å kaste bort 7 år til av mitt liv. Så enkelt er det.

Med så mye skepsis og forbehold som du har, er det nok det sikreste for deg å forbli singel. Du har også en "kravliste" til en eventuell partner, som i mine øyne er helt "på trynet", for å si det folkelig. Som jeg og flere andre har skrevet, livet gir deg ingen garantier. Du må våge det ukjente.

[Gjest AnonymBruker]

Hva skjer etter 7 år?

(bare så jeg vet hva som kan hende til sommeren igjen)

Når man går inn i ett forhold med noe negativt i bakhodet - da gar man ikke inn i forholdet. Så enkelt og greit.

[Gjest Niema]

Ja, det er sant, men jeg er tydeligvis ikke desperat nok ennå.

Så man er desperat hvis man ønsker å være i forhold?

[Gjest Niema]

Jeg tror at kanskje det største problemet i et parforhold er at kjærligheten ikke er gjensidig og likeverdig pga egoisme. Altså at den ene føler at h*n gir mye (mer) uten å få nok igjen selv. Og da blir man utbrent i lengden, noe som medfører at parforholdet ryker.

Hvordan kan du si dette? Er det ditt (ene?) forhold som er grunnlaget for denne påstanden? Jeg har aldri hørt om forhold som har gått til grunne på grunn av egoisme. Elsker man hverandre så vil man hverandre alt det beste. Elsker man hverandre IKKE så går man fra hverandre. Jeg fatter ikke hvor egoisme kommer inn i bildet.

[Gjest Niema]

Jeg er ikke interessert i å kaste bort 7 år til av mitt liv. Så enkelt er det.

Da må du bare forbli singel, for du har ingen garantier her i livet. Du kan treffe den for deg perfekte dama, og det kan likevel bli slutt og 7 år. Eller hun kan få kreft å dø om 7 år. Er det fortsatt bortkastet tid?

7 år alene: alene

7 år sammen med noen: mange fine minner. selv om det kanskje ikke holder i lengden, så har man ihvertfall opplevd kjærlighet.

[Steinar40]

Så man er desperat hvis man ønsker å være i forhold?

Tja, det er lettere å ta sjanser og akseptere risker når man er (litt) desperat.

[Steinar40]

Hvordan kan du si dette? Er det ditt (ene?) forhold som er grunnlaget for denne påstanden? Jeg har aldri hørt om forhold som har gått til grunne på grunn av egoisme. Elsker man hverandre så vil man hverandre alt det beste. Elsker man hverandre IKKE så går man fra hverandre. Jeg fatter ikke hvor egoisme kommer inn i bildet.

Egoismen kommer inn i bildet som at man ønsker å gjøre som man selv vil. Og det kan fort skape konfliktsituasjoner når partene ikke vil det samme.