Supramundane's suppe

[Gjest Mahareth]

Så godt med input fra storesøster! Håper dere har en fin kveld sammen

[Sauen Shaun]

God morgen!

[Supramundane]

Gooood morgen Shaun! *trøtt i trynet*

Ble sittende oppe leenge i går og "snakke" med en gammel venn på msn. Han er en fantastisk flott fyr, men sliter med at han er litt den derre "evig singel"-typen. Han nærmer seg 30 og syns det er tøft at "alle" andre har noen å være glad i. Så da ble det å snakke langt utover natten, håper bare det hjalp.

Ellers.

Jeg begynner å være litt lei. Jeg er forferdelig dårlig til å være på besøk hjemme hos folk over tid, og aller verst er det hos mine foreldre. Å innrette seg så til de grader etter å ha bodd hjemmefra i mange år.. det syns jeg er virkelig slitsomt. I tillegg er jeg ikke vant til dette støynivået lengre. Jeg er rett og slett klar for å dra hjem nå.

[Sauen Shaun]

Jeg skjønner godt at du blir sliten av å bo så tett på foreldre og småsøsken over lang tid. Jeg er som regel sliten etter en dag på besøk hos minstesøsteren min og hennes to småtroll...

[pondusa]

Så flott at du tar med småsøskenene dine på opplevelsesturer. Du har helt rett i at selv "store" unger trenger opplevelser og nye input.

Hvor lenge skal du være der da?

[Supramundane]

Ja jeg er rett og slett ikke vant til det lengre. Jeg er i tillegg i overkant glad i å være hjmeme hos meg selv også, så jeg må anstrenge meg for å ikke vise at jeg er sliten og lei.

Jeg kom på onsdag og skal være her til torsdag, dobbelt så lenge av hva jeg vanligvis pleier. De måtte ha barnevakt fordi de ikke begynner med ferien sin før neste uke. Søsknene mine er for store for SFO og for små til å være hjemme alene i så mange og lange dager. (De er 9 og 10.)

Jeg syns det er flott å møte de og jeg vet at det er dumt å bli så lei fordi det tar ikke lange tiden før jeg savner de igjen.. Det føles bare som at kvoten min er ganske full nå, så jeg er klar for å savne litt igjen og heller komme tilbake en annen gang..

I tillegg har foreldrene mine (far og stemor i dette huset) en veldig kvass måte å snakke til hverandre på, noe jeg har slitt i mange år med å legge av meg. Jeg har virkelig måtte jobbe med meg selv for å ikke snakke sånn til min mann, og lykkes ikke alltid enda heller. De hører det ikke selv, men det er forferdelig å høre på. Det er rett og slett litt utmattende. Høres det rart ut eller skjønner dere hva jeg mener? Det tar meg tilbake til da jeg var en dårligere utgave av meg selv.. Eh. Vanskelig å forklare følelsen!

[Sauen Shaun]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. For jeg har en bror og svigerinne som snakker slik til hverandre. Og jeg synes det er grusomt å høre på. Og det er en av grunnene til at jeg veldig sjelden besøker dem. Jeg synes rett og slett det er fryktelig ubehagelig...

Men hvis foreldrene dine har fri i dag. Kan du ikke ta deg en søndagstur alene? Bare for å få noen timer alene. Ofte er det ikke så mye som skal til før man føler seg litt bedre.

[pondusa]

Ening med sauen, kan du ikke ta deg en tur ut alene dersom de har fri i dag? De må vel skjønne at du kan ha behov for det også.

[Supramundane]

Jeg skal ut og gå meg en lang tur etterpå.. må bare spørre dere om råd først. Må advare om at dette kan bli farlig langt.

Jeg har en farmor som jeg ikke har hatt noe kontakt med siden jeg var 14-15. Da jeg var yngre pleide jeg å være en del hos henne og mannen hennes, men jeg kunne alltid merke at noe var litt merkelig med de. Da jeg ble 14 ca fikk jeg presset ut av min mor at mannen til farmor var alkoholiker, og at han pleide å skambanke min far under hele oppveksten hans. Og at han pleide å slå farmor. Det er veldig mye som hører til denne historien, blant annet en stygg forskjellsbehandling mellom min far og hans halvbrødre som nok har formet pappa til den han er i dag. Da jeg var yngre hadde min far veldige humørsvingninger og kunne være veldig urettferdig, jeg forstod aldri hvorfor det var sånn, før jeg fikk høre om oppveksten hans. Jeg ble forferdelig sint på hele verden, mer eller mindre, og kunne ikke fatte at min farmor hadde latt dette skje. Nå i voksen alder ser jeg at det nok ikke var stort hun kunne ha gjort, selv om jeg fortsatt mener at en mor har ansvar for å beskytte sitt barn mot fysiske og psykiske overgrep. At det ikke er riktig så svart-hvitt aksepterer jeg, men ja, det VAR hennes ansvar å få han ut fra det skadelige hjemmet.

Jeg følte meg forferdelig lurt, også. Vi hadde vært på besøk hos disse menneskene og alt var bare tipp topp. Gjennom så mange år, og så viser det seg at alt dette har skjedd. Jeg ble sint på alt og alle, mer eller mindre. I tillegg hadde jeg noen ubehagelige opplevelser med mannen hennes når han hadde drukket, som jeg ikke hadde lagt stort i før jeg kunne se det i sammenheng med hvordan ting egentlig hang sammen.

Dette førte til at jeg trakk meg unna og valgte vekk hele den siden av familien (en farmor, en stefarfar, og to halvonkler). En alkoholisert stefarfar er ikke mye verdt, særlig ikke når han er en psykopat (ikke et begrep jeg bruker lett) og er voldelig. Min farmor er en stakkarslig person som aldri har tatt kontakt ovenfor meg hverken før alt dette kom frem i lyset, eller etterpå. Hun er en energivampyr som ikke tilfører noen noe som helst. Det er forferdelig å si det, men hun er bare en byrde. Den ene halvonkelen sliter med nerver og er også alkoholisert, det eneste jeg vet om han er det jeg hører av jungeltelegrafen i byen jeg kommer fra - og da er det ofte at han har banket kona si eller prøvd å ta sitt eget liv - begge deler i fylla. Den andre halvonkelen er en lystløgner, han har blant annet løyet om at han har vært gift, at han har barn, og veldig mye mer. Alt i alt en familie jeg ikke ønsker å være en del av. Og så langt har det gått mer eller mindre greit..

Jeg hadde aldri noe oppgjør med henne da jeg valgte å ta avstand, og hun virket aldri å være nysgjerrig på hva som hadde skjedd heller. Før nå. Over de siste månedene har hun laget et helvete for store deler av slekten min, og jeg syns dette er vanskelig å håndtere. Familien min på morssiden, og særlig bestemor, har hele tiden mast på meg om at jeg må ta kontakt med henne igjen - stakkars damen som sitter alene og har ingen. Jeg har aldri ønsket dette, hun mangler ikke i livet mitt, for å si det sånn. Jeg har det veldig godt uten denne delen av familien. Jeg har dratt fra familieselskaper på morssiden i sinne fordi folk ikke har latt dette ligge, og etterhvert har de akseptert at ting er som de er.

Min bestemor (mormor) møtte farmor på venterommet hos legen for et halvt års tid siden, da hadde hun brutt helt sammen og grått.. og snakket om meg. At hun ikke forstår hva hun har gjort galt osv osv osv. Bestemor syns naturlig nok at dette var forferdelig, og prøvde å få meg til å ta kontakt med farmor igjen. Jeg forklarte at nei - jeg orker det ikke. Jeg kan ikke ha disse menneskene i livet mitt, jeg orker det bare ikke. De er utelukkende en belastning. Så ringte min bror meg og var veldig sint, han mente jeg måtte "skvære opp" med henne sånn at HAN slapp å høre på styret hennes. Jeg skjønner det ikke er greit for de, men jeg ønsket fortsatt ikke å gjøre noe med dette. Jeg har lagt det bak meg.

Så ringte hun plutselig noen uker før bryllupet, kanskje 10-15 ganger etter hverandre. Jeg la nummeret inn i blokkeringslisten på mobilen sånn at det går direkte til mobilsvar. Etter ti år så hadde jeg ikke noe behov for å snakke med henne. Hun har ALDRI tatt kontakt før, hvorfor nå??

Så fikk jeg høre av min far og stemor nettopp at hun hadde vært i bursdagen til minstebroren min, og at det da hadde blitt snakk om bryllupet - som hun naturlig nok ikke var invitert til. Venninnen til min stemor - en dame som legger nesen sin i absolutt alt - hadde helt bensin på bålet og gjort et stort nummer ut av at hun ikke var bedt. Hun hadde sagt at "hvis Supra var min datter hadde jeg sagt at dersom du ikke ber farmoren din så kommer ikke jeg heller". Min stemor sa at et sånt ultimatum kunne hun ikke stille, for det første var det mitt bryllup, og for det andre så fungerer ikke ultimatum på meg - jeg hadde sagt at "greit, da får du bare bli hjemme". Alt i alt så hadde hele bursdagen til min bror gått med på at farmor gråt og var tilnærmet krakilsk. Siden da har hun ringt hit hele tiden og forlangt at pappa får meg til å ta kontakt med henne igjen med trusselen "ellers legger jeg meg ned og dør". Så dere skjønner at dette er litt betent, og forferdelig slitsomt for familien min..

Jeg har veldig vondt for å ta kontakt med henne. Det hun er ute etter er en forklaring på hvorfor vi ikke har kontakt. Og det som begynte med et utbrudd av sinne da jeg var 14 år har gått over i å være at "denne damen ønsker jeg ikke å ha i livet mitt". Jeg har vondt for å si til henne at hun er kun en byrde, at hun ikke fører med seg noe som helst positivt, og at jeg ikke har noen som helst gode følelser for henne. Hvis hun presser meg nok er det det som kommer. Jeg kan IKKE lyve og glatte over ting, det vil gi henne en ide om at vi kan ha et forhold igjen - og det er totalt uaktuelt. Nå presser pappa og de andre på for at jeg må ordne opp, sånn at de skal slippe maset hennes. Jeg forstår det, men samtidig syns jeg det er urettferdig. Det er ikke mitt ansvar at hun ikke kan oppføre seg som folk, uansett hvor teit det måtte høres ut. Hun har alvorlige psykiske problemer og de kan ikke jeg hjelpe med, da må hun henvende seg til fastlegen sin som kan sende henne videre til psykolog. Jeg er ikke redd for å ringe henne og prate, men jeg er redd for at sinnet mitt vil ta overhånd og at jeg ender opp med å si noe som jeg ikke kan ta tilbake. Hun er en person som er truende til å ta sitt eget liv, og det er jeg ikke interessert i å ha på samvittigheten. Jeg vil ikke trigge det.

Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre..

Edit: Det er vanskelig for meg å forklare hvordan ting oppleves i virkeligheten, dette er noe som har utviklet seg i over ti år. Hvis noe er usammenhengende må dere gjerne peke det ut så jeg kan forklare.

Endret 27. juni 2010 av Supramundane

[Gjest Mahareth]

Først av alt, du har rett. Du har ikke noe ansvar for hennes velvære, på noen måte.

Jeg kan skjønne at du ikke vil ha kontakt med henne, og skjønner enda bedre at du ikke vil ha noe å gjøre med stefarfar og dine onkler. Mennesker som det er det ikke bare lov å kutte ut av familien, det skal være akseptert og ikke satt spørsmålstegn ved. Dette er din rett som menneske, å få velge hvem du skal omgås.

Samtidig så skjønner jeg godt at din farmor gjerne vil vite hvorfor du ikke vil ha noe med henne å gjøre. For henne så er det et barnebarn som har kuttet henne fullstendig ut av livet - uten forklaring. Hun kunne sannsynligvis ikke gjøre noe fra eller til i oppveksten til din far. Du sier selv at stefarfar er psykopat. Jeg har ikke personlig erfaring med noen av dem, men det jeg har fått med meg er at det er ca umulig å bli kvitt en psykopat etter mange år sammen.

Vet din far og din stemor hvorfor du ikke vil ha kontakt med henne? Hvis ja, så synes jeg at du skal snakke mer med dem om denne situasjonen. Jeg regner med dette har blitt diskutert, men hva mener de at du skal gjøre?

Hadde det vært meg hadde jeg skrevet et brev til farmor og forklart situasjonen. Forklart at selv om sinnet ditt da du var 14 kanskje var uberettiget, så ønsker du fortsatt ikke å ha kontakt med henne.

Det kan kanskje være til hjelp å fortelle mer om situasjonene du har opplevd med din stefarfar, for at hun kanskje skjønner mer om hvorfor du har kuttet henne fra livet ditt.

Det er ditt liv, Supra, og du skal ikke ha kontakt med noen du ikke ønsker i livet ditt bare for å roe ned farmor.

[Sauen Shaun]

Vanskelig sak... Må nok gruble litt før jeg kan komme med noe som helst svar på den... Er ikke en sånn sak som har en fasit. Uansett hvordan man vender og vrir på det, så er det vanskelig... Men du skal få et seriøst svar når jeg bare får tenkt litt...

[Roadrunner]

Huff, det der er en vanskelig sak, Supra... Må gruble litt før jeg prøver å sette ord på hva jeg tenker om det hele.

[Suzy]

Hm... dette var jammen ikke noen lett situasjon og jeg syns du er i din fulle rett til å kutte denne farmora ut og ikke ha henne i livet ditt. Energivampyrer er det ikke noe poeng i å ha.

Samtidig er det også riktig at hun vet hvorfor - jeg skjønner at du ikke vil trigge henne, men jeg syns nok du kunne tatt telefonen når hun tok kontakt med deg. Når hun ringte deg for å få høre hva det er som er problemet, så syns jeg hun gjorde det eneste riktige i det hele, nemlig tok ansvar for situasjonen og tok grep for å få høre hva som ligger bak. Jeg syns hun kunne fått uttelling for dette ved å få et svar, men det svaret trenger du bare gi en gang, det er ditt valg og din rett.

Når du har snakke med henne den ene gangen trenger du ikke gjøre mer.

Samtidig syns jeg familien din er litt vassen som ikke sier fra og setter kjærringa på plass. Hun har ikke noen rett til å mase på de andre med en sak mellom dere og de andre kan jo øve inn en frase som de leverer: "dette er en sak mellom Supra og deg, som strengt tatt ikke angår meg, så vannligst la det ligge" eller noe sånt.

Det er vanskelig å si hva man skal gjøre med håpløse folk.... Jeg har kuttet ut farmora mi også (med mye mindre dramatikk bak), bare fordi hun er et ødeleggende menneske å være i nærheten av og jeg forstår mye av hva du føler - men langt fra alt i situasjonen så klart.

[Harlekin]

Jeg er enig med Suzy. Det lureste ville vært å bare snakket ut med bestemoren din, fortalt i klare ordelag hvorfor du ikke vil ha kontakt med henne. Da vet hun hvorfor, og du trenger ikke å gjøre mer. Jeg er også enig i at familien din bør fortelle bestemoren din at de ikke vil fanges i midten, og at de ikke er interessert i å være budbringere. De bør ikke mase på deg, synes jeg.

Familiekonflikter er ikke kjekt.

[Supramundane]

Ja... takk for gode råd. Jeg blir helt ør av hele situasjonen, og litt sint. Trodde jeg var ferdig med denne damen for lenge siden.

[Roadrunner]

Synes du har fått noen veldig gode svar, Supra. Håper du kan få tatt en prat med din farmor, slik at dere begge kan få dette ut av verden.

Tenker på deg!

[Suzy]

Ja... takk for gode råd. Jeg blir helt ør av hele situasjonen, og litt sint. Trodde jeg var ferdig med denne damen for lenge siden.

Det skjønner jeg veldig godt.

Gi damen to tette og stryk henne fra "to do" lista - det tror jeg er den eneste måten å få fred på.

[Supramundane]

Jeg har snakket med henne i halvannen time på telefonen nå. Skal dra nedover til henne i kveld for å avslutte. Hun truet meg blant annet med å anmelde meg for ærekrenkelser, siden hun ikke ble invitert i bryllupet.

..så det sier jo litt om nivået dette ligger på.

[Roadrunner]

Hun truet meg blant annet med å anmelde meg for ærekrenkelser, siden hun ikke ble invitert i bryllupet.

Beklager, men kan ikke annet enn å le litt sjokkert her altså. Anmelde deg? For å ikke ha invitert henne i bryllupet? Det er da ingen lovfestet rett at man blir invitert i bryllup!

Herremin...

:dåne:

Lykke til Supra, skal sende deg mange, varme tanker, og noen gode

Tror du trenger alt sammen...

[Gjest Mahareth]

Æreskrenkelser?!

Lykke til!