Alenemødre som klager over for lite bidrag

[Gjest imli]

For det fyrste, Gjest, så veit du ingenting om min situasjon, og kva som har ført til den. Men eg kan love deg at det ikkje er snakk om eit "me elsker kvarandre ikkje lenger så no skal me skillas"-brudd. Korleis i alle dagar veit du kva eg har opplevd og kva for ein situasjon eg er i? :klø:

Når er ein ute av stand til å forsørge seg sjølv og eigne barn? Tja, når ein ikkje har verken jobb eller bustad? Permisjonstida mi er ikkje ute om 4 mnd. Eg er nemlig ikkje ute i permisjon. Når ein blir åleine med barn, er ikkje alt gjort i eit knips. Separasjon får ein ikkje før ein har vore til mekling. Og mekling kan det ta lang tid å få. Utan separasjonspapirer, får ein ikkje noko stønadar. I mellomtida kan ein søke om sosialhjelp, ca 4000 kr pr vaksen og 2000 kr pr barn. Men dette får ein heller ikkje på rappen. For ein må dokumentere eiga inntekt (eller mangelen på den) og bekreftelse på adresseendring. Og kva viss ein ikkje har noko ny plass å bu? Ein får jo ikkje noko plass å bu utan pengar. Systemet gjer at ein er avhengig av å bu midlertidig hos snille slektningar eller vener, evnt krisesenter.

[Gjest AnonymBruker]

Imli, du svarte ikke på spørsmålet om du har begynt å søke jobb og barnehageplass? Din minste blir ett år i september, så det er strengt tatt ingen grunn til at du skal leve på overgangsstønad i tre år når du faktisk er i stand til å jobbe. Jeg synes faktisk sånt er litt hårreisende.

[Gjest regine]

også var det det med KUNNSKAP igjen, da.....

Gjest skrev 31 mai 2010 - 11:01:

Og mødre som har klart å lage et barn bør også kunne vite og oppgi hvem som er faren. Og jobbe og forsørge barnet.Dette gjør de aller fleste alenemødre allerede i dag. Og tar som en selvfølge at de skal gjøre

Jeg er ikke så sikker på dette. Siden du snakker om kunnskap, så har du vel en kilde å vise til? statistisk sentralbyrå. Der finner du info om det meste

Og for å presisere: De enslige mødre som tar ansvar for sitt eget liv, og er i fullt arbeid og tjener egne penger; det er ikke dere det snakkes om i denne tråden!og joda -det er det. ALLE alenemødre blir nemlig nok en gang satt i samme bås - som late og snyltende. Det veldig mange trekker fram er "hvor mye" alenemødre får/kan få og hvor urettferdig dette er. Selv om de gang på gang viser at de ikke aner hva slags stønader eller på hvilke vilkår det gjelder.....

[Gjest imli]

Imli, du svarte ikke på spørsmålet om du har begynt å søke jobb og barnehageplass? Din minste blir ett år i september, så det er strengt tatt ingen grunn til at du skal leve på overgangsstønad i tre år når du faktisk er i stand til å jobbe. Jeg synes faktisk sånt er litt hårreisende.

Nei, eg har ikkje søkt jobb og barnehageplass. Planen er å ta meg av ungane mine eit år no, og begynne å studere neste haust (og ha ungane i bhg). Kvifor er det hårreisande? Ein får stønadar fordi det er dyrt å ha barn, og det er dyrt å bu. Ungar og husleie er like dyrt enten ein er åleine eller gift/sambuar. Med overgangsstønad kan åleinemødre (eller fedre) stå friare til å sjølv bestemme korleis dei vil organisere kvardagen sin, i likheit med dei som er to.

[Gjest AnonymBruker]

Det bør du vel ta med faren til barnet?

Og etter det jeg har skjønt får man vel bidrag fra staten dersom faren er ukjent eller ikke betaler. Hvorfor du ikke får dette, kan ikke jeg svare på.

Men dette er heller ikke riktig i mine øyner. Noen fedre gir blaffen, spesielt når de vet at staten går inn og ordner opp. Men så lenge de har jobb og lønn, burde det vel ikke være noe problem å ta direkte trekk derfra. Har de klart å lage et barn og skrive under på farsattesten, så bør de også være med å forsørge barnet.

Og mødre som har klart å lage et barn bør også kunne vite og oppgi hvem som er faren. Og jobbe og forsørge barnet.

Ja selvfølgelig burde jeg ta dette med far til barnet, men far til barna påstår han ikke har inntekt. Rart han har et sted å bo, bil og har råd til stadige ferieturer!

Nei jeg tjener for godt til å få forskuddsbidrag fra staten som jeg sa, hadde jeg tjent litt mindre hadde jeg fått rett over 600 kroner pr barn. Men nå får jeg ikke noe. Sånn er livet.

Men poenget er at det er faktisk veldig mange som har det som meg.

[Gjest AnonymBruker]

Er det virkelig SÅ forferdelig om noen klager? Jeg synes flere av de som skriver innlegg her har all rett til å klage! Bare studielån + barnetrygd er ganske lite å overleve på når man er alene om omsorg! er man aleforsørger og student er man ofte knyttet til studiested en periode og har ikke foreldre som kan stille opp som barnevakt i helger som kunne vert brukt på jobb for å spe på inntekt. ikke kan man bo altfor billig heller (kollektiv ol) ettersom man har et barn. Jeg har ikke barn enda, men velger å klage litt på alenemødres vegne når situasjonen er som over, eller lignende!!

Man burde heller klage på at de ikke brukte bedre prevasjon før de hoppa i køys..

[Leanne]

Nei, eg har ikkje søkt jobb og barnehageplass. Planen er å ta meg av ungane mine eit år no, og begynne å studere neste haust (og ha ungane i bhg). Kvifor er det hårreisande? Ein får stønadar fordi det er dyrt å ha barn, og det er dyrt å bu. Ungar og husleie er like dyrt enten ein er åleine eller gift/sambuar. Med overgangsstønad kan åleinemødre (eller fedre) stå friare til å sjølv bestemme korleis dei vil organisere kvardagen sin, i likheit med dei som er to.

Det blir jo ikke i likhet med de som er to..

Alenemødre får: overgangsstønad om de ikke er i jobb + en ekstra barnetrygd.

Hvis en som er gift/samboer bestemmer seg for å ta et ekstra fri år for å være hjemme med barna, får h*n ingenting og er avhengig av en partner som tjener bra.

Men jeg skjønner valget ditt Imili, men jeg ville bare presisere at det kanskje er en av de få tingene som er lettere å få gjennomført som alenemor enn som gift...

[Gjest imli]

Ja, eg vil ikkje gjere noko med ungane mine som stridar mot alle mine overbevisningar berre for å framstå som perfekt og prektig på KG

Eg syns me er heldige som får overgangsstønad i Noreg, klart det. Eg er veldig glad for det, så eg klagar absolutt ikkje (noko som vel opprinneleg var tema). Men eg syns ikkje det er gale at me får det heller. Å bli åleine er tross alt ei stor omveltning, med reetablering og alt det førar med seg, og kome seg på fote igjen etter eit kanskje opprivande og dramatisk brudd, samt å ha alt arbeidet og ansvaret med ungane åleine. Syns ikkje me skal skamme oss over å motta overgangsstønad, slik enkelte her inne meiner.

[Gjest AnonymBruker]

også var det det med KUNNSKAP igjen, da.....

Gjest skrev 31 mai 2010 - 11:01:

Og mødre som har klart å lage et barn bør også kunne vite og oppgi hvem som er faren. Og jobbe og forsørge barnet.Dette gjør de aller fleste alenemødre allerede i dag. Og tar som en selvfølge at de skal gjøre

Jeg er ikke så sikker på dette. Siden du snakker om kunnskap, så har du vel en kilde å vise til?

Skal vi se:

http://www.nav.no/234827.cms sier at 23 228 mottar stønad som enslig forsørger, og 9 336 mottar stønad til barnetilsyn men ikke overgangsstønad. Det betyr vel at rundt regnet 14000 mennesker mottar overgangsstønad dersom jeg leser tabellene korrekt.

http://www.ssb.no/emner/02/01/20/familie/tab-2010-04-08-10.html sier at det er tilsammen 134830 enslige foreldre i Norge. Med andre ord er det over 120000 av disse som ikke mottar overgangsstønad. Og det er definitivt "de fleste".

[Gjest gjest]

TS her.

Dette ble en innteresant tråd.

Men noe forundrer meg litt.

Hva om en far , som betaler bidrag vil videreutdanne seg. Dette for å få en bedre jobb.

Hvordan stiller dere dere til det. Han vil jo da ikke ha mulighet til å betale det samme i bidrag.

Han er derfor mye mer låst enn dere mødre...

[Bernardette]

Nei....ingen erfarning som aleneforsørger. Men har venner som er det, samt venner som betaler bidrag.

En venninne ( alenemor) som er på vei inn i samboerskap. Klager over dårlig råd....HALLO....

Det første året her nå får hun bidrag, utgifter til barnetilsyn samt dobbel barnetrygd. Samtidig har hun fått en samboer som tjener fett. hun vil knapt nok ha bokostnader.

og så klager hun...

Skaff deg riktig informasjon før du uttaler deg. Det er ikke "dobbel barnetrygd", den er kun dobbel om man bare har ett barn. Hvis du har fire barn får du ikke åtte x 970 i måneden, du får fire + en.

Dessuten er det da for faen dere som klager og klager her, "venninna mi får det og det", og "jeg har lån og kjæresten min har lav lønn".

[Gjest Gjest]

For det fyrste, Gjest, så veit du ingenting om min situasjon, og kva som har ført til den. Men eg kan love deg at det ikkje er snakk om eit "me elsker kvarandre ikkje lenger så no skal me skillas"-brudd. Korleis i alle dagar veit du kva eg har opplevd og kva for ein situasjon eg er i? :klø:

Når er ein ute av stand til å forsørge seg sjølv og eigne barn? Tja, når ein ikkje har verken jobb eller bustad? Permisjonstida mi er ikkje ute om 4 mnd. Eg er nemlig ikkje ute i permisjon. Når ein blir åleine med barn, er ikkje alt gjort i eit knips. Separasjon får ein ikkje før ein har vore til mekling. Og mekling kan det ta lang tid å få. Utan separasjonspapirer, får ein ikkje noko stønadar. I mellomtida kan ein søke om sosialhjelp, ca 4000 kr pr vaksen og 2000 kr pr barn. Men dette får ein heller ikkje på rappen. For ein må dokumentere eiga inntekt (eller mangelen på den) og bekreftelse på adresseendring. Og kva viss ein ikkje har noko ny plass å bu? Ein får jo ikkje noko plass å bu utan pengar. Systemet gjer at ein er avhengig av å bu midlertidig hos snille slektningar eller vener, evnt krisesenter.

Jeg har heller ikke uttalt meg om din situasjon og hva du har opplevd. Her på KG diskuteres det som regel på generelt grunnlag, og ut fra de opplysningene som blir gitt.

Etter de opplysningene du har gitt, så kan jeg ikke se noe som helst grunn til hvorfor du ikke skal måtte være i arbeid på lik linje med andre mødre (når minstebarnet fyller 1 år).

Et brudd kan være dramatisk og opprivende ja, men du er langt ifra den første som går gjennom det. Halvparten av alle ekteskap ender i skillsmisse, og da er ikke samboerforhold tatt med. Så om alle skulle slutte å jobbe av den grunn, ville det blitt få igjen som skulle dratt inn skattepenger nok til overgangsstøtten deres. Og bare så det er sagt; jeg er en av dem som har gått gjennom et brudd, og som for de fleste var det opprivende og vondt. En stor omveltning er det også å bli alene og måtte ta ansvar for alt selv. Men i mine øyner er det nettopp da det er viktigere enn noengang å gjøre seg selvstendig og uavhengig og ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Og klarer man det, vil jeg tro det er en mye bedre følelse enn å sitte hjemme og irritere seg over "systemet", og bli mer og mer avhengig av et "system" som kun er ment å hjelpe mennesker i en kort overgangsperiode, til de har mulighet til å klare seg selv. Og etter det jeg kan se har du ingen planer om det, du vil bare flyte på systemet så lenge det er mulig, og etterpå kan du klage over dårlig system.

Nok en gang; med permisjonstid menes det året de fleste har råd til å være hjemme etter fødselen; 1 år. Enten man har jobb fra før, eller må lete etter en, så er 1 år den "vanlige" tiden å være hjemme. Man skal ha ganske god råd om man kan ta ut ulønnet permisjon lenger enn dette, selv om man er to. Hvorfor forventer noen da at det skal være lettere når man er en?

Og har du hverken jobb eller bolig, så er det vel enda større grunn til å se etter en jobb? Seriøst!

Videre skriver du at du ikke får støtte fordi du ikke har fått seperasjon, fordi det tar lang tid å vente på mekling. Og at sosialstøtte tar lang tid å få. Jøss, du lesser jo av deg den ene gode grunnen etter den andre til nettopp; å prøve å skaffe deg en JOBB! (Ihvertfall når barnet er 1 år).

Ja, du må jo nesten det når det andre systemet ikke virker, som du sier.

Nei, eg har ikkje søkt jobb og barnehageplass. Planen er å ta meg av ungane mine eit år no, og begynne å studere neste haust (og ha ungane i bhg). Kvifor er det hårreisande? Ein får stønadar fordi det er dyrt å ha barn, og det er dyrt å bu. Ungar og husleie er like dyrt enten ein er åleine eller gift/sambuar. Med overgangsstønad kan åleinemødre (eller fedre) stå friare til å sjølv bestemme korleis dei vil organisere kvardagen sin, i likheit med dei som er to.

Ja, ta seg av ungene sine et ekstra år er en drøm som mange andre mødre bare kan drømme om. Hvem vil ikke det?

Studere er jo smart, spesielt når alt dekkes av det offentlige, inkludert barnehageplassen. Hvem ville ikke gjort det om de hadde muligheten.

Det er dyrt å ha barn, og det er dyrt å bo. Det vet de fleste, derfor jobber de, ikke fordi det er så gøy. Og du, det er få par som har mulighet til å sjølv bestemme korleis de vil organisere hverdagen sin...

Ja, eg vil ikkje gjere noko med ungane mine som stridar mot alle mine overbevisningar berre for å framstå som perfekt og prektig på KG

Eg syns me er heldige som får overgangsstønad i Noreg, klart det. Eg er veldig glad for det, så eg klagar absolutt ikkje (noko som vel opprinneleg var tema). Men eg syns ikkje det er gale at me får det heller. Å bli åleine er tross alt ei stor omveltning, med reetablering og alt det førar med seg, og kome seg på fote igjen etter eit kanskje opprivande og dramatisk brudd, samt å ha alt arbeidet og ansvaret med ungane åleine. Syns ikkje me skal skamme oss over å motta overgangsstønad, slik enkelte her inne meiner.

Og med "strider med overbevisningane dine" mener du å jobbe? Ja, jeg var overbevist om det samme, men når jeg så alle regningene som måtte betales, så ble jeg overbevist om at vi måtte tjene mer penger. Det hadde ingenting å gjøre med å være prektig eller perfekt, det hadde med å gjøre å ha tak over hodet og mat på bordet.

Det er kanskje feil å si at man bør skamme seg over å motta overgangsstønad ja, men min mening er ihvertfall at om man er i stand til å jobbe og forsørge seg selv, så er det ingen grunn til at man skal suge penger ut av et system som er ment for de som ikke er i stand til det. Da kan man gjerne skamme seg litt ja.

[Gjest imli]

TS her.

Dette ble en innteresant tråd.

Men noe forundrer meg litt.

Hva om en far , som betaler bidrag vil videreutdanne seg. Dette for å få en bedre jobb.

Hvordan stiller dere dere til det. Han vil jo da ikke ha mulighet til å betale det samme i bidrag.

Han er derfor mye mer låst enn dere mødre...

Då må han jo berre betale mindre bidrag, evnt ikkje noko bidrag.

Skaff deg riktig informasjon før du uttaler deg. Det er ikke "dobbel barnetrygd", den er kun dobbel om man bare har ett barn. Hvis du har fire barn får du ikke åtte x 970 i måneden, du får fire + en.

Dessuten er det da for faen dere som klager og klager her, "venninna mi får det og det", og "jeg har lån og kjæresten min har lav lønn".

Enig i dette.

Jeg har heller ikke uttalt meg om din situasjon og hva du har opplevd. Her på KG diskuteres det som regel på generelt grunnlag, og ut fra de opplysningene som blir gitt.

Etter de opplysningene du har gitt, så kan jeg ikke se noe som helst grunn til hvorfor du ikke skal måtte være i arbeid på lik linje med andre mødre (når minstebarnet fyller 1 år).

Et brudd kan være dramatisk og opprivende ja, men du er langt ifra den første som går gjennom det. Halvparten av alle ekteskap ender i skillsmisse, og da er ikke samboerforhold tatt med. Så om alle skulle slutte å jobbe av den grunn, ville det blitt få igjen som skulle dratt inn skattepenger nok til overgangsstøtten deres. Og bare så det er sagt; jeg er en av dem som har gått gjennom et brudd, og som for de fleste var det opprivende og vondt. En stor omveltning er det også å bli alene og måtte ta ansvar for alt selv. Men i mine øyner er det nettopp da det er viktigere enn noengang å gjøre seg selvstendig og uavhengig og ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Og klarer man det, vil jeg tro det er en mye bedre følelse enn å sitte hjemme og irritere seg over "systemet", og bli mer og mer avhengig av et "system" som kun er ment å hjelpe mennesker i en kort overgangsperiode, til de har mulighet til å klare seg selv. Og etter det jeg kan se har du ingen planer om det, du vil bare flyte på systemet så lenge det er mulig, og etterpå kan du klage over dårlig system.

Nok en gang; med permisjonstid menes det året de fleste har råd til å være hjemme etter fødselen; 1 år. Enten man har jobb fra før, eller må lete etter en, så er 1 år den "vanlige" tiden å være hjemme. Man skal ha ganske god råd om man kan ta ut ulønnet permisjon lenger enn dette, selv om man er to. Hvorfor forventer noen da at det skal være lettere når man er en?

Og har du hverken jobb eller bolig, så er det vel enda større grunn til å se etter en jobb? Seriøst!

Videre skriver du at du ikke får støtte fordi du ikke har fått seperasjon, fordi det tar lang tid å vente på mekling. Og at sosialstøtte tar lang tid å få. Jøss, du lesser jo av deg den ene gode grunnen etter den andre til nettopp; å prøve å skaffe deg en JOBB! (Ihvertfall når barnet er 1 år).

Ja, du må jo nesten det når det andre systemet ikke virker, som du sier.

Ja, ta seg av ungene sine et ekstra år er en drøm som mange andre mødre bare kan drømme om. Hvem vil ikke det?

Studere er jo smart, spesielt når alt dekkes av det offentlige, inkludert barnehageplassen. Hvem ville ikke gjort det om de hadde muligheten.

Det er dyrt å ha barn, og det er dyrt å bo. Det vet de fleste, derfor jobber de, ikke fordi det er så gøy. Og du, det er få par som har mulighet til å sjølv bestemme korleis de vil organisere hverdagen sin...

Og med "strider med overbevisningane dine" mener du å jobbe? Ja, jeg var overbevist om det samme, men når jeg så alle regningene som måtte betales, så ble jeg overbevist om at vi måtte tjene mer penger. Det hadde ingenting å gjøre med å være prektig eller perfekt, det hadde med å gjøre å ha tak over hodet og mat på bordet.

Det er kanskje feil å si at man bør skamme seg over å motta overgangsstønad ja, men min mening er ihvertfall at om man er i stand til å jobbe og forsørge seg selv, så er det ingen grunn til at man skal suge penger ut av et system som er ment for de som ikke er i stand til det. Da kan man gjerne skamme seg litt ja.

Her blei det mykje å svare på. For det fyrste - nei, det er ikkje mot mi overbevisning å jobbe! No får du faen meg gi deg. Det er mot mi overbevisning å sende ein ettåring i barnehage.Difor velgjer eg ikkje å gjere det, sida eg har andre moglegheitar. Det trur eg dei aller fleste ville ha gjort i mi situasjon, uansett skinnhelligheit i diskusjonar på nett Eg ville ha vore heime med ungane mine uansett, eg var det då eg var gift, til tross for at min kommandre eksmann slett ikkje tjente særleg bra. Det var snakk om prioriteringar.

Prøve å skaffe meg jobb når barnet er 1 år ja. No er saka den, at barnet mitt er ikkje eit år. Og vil heller ikkje bli det før lenge etter at stønadane er på plass, så det argumentet faller på si eiga urimlegheit.

Kor står det at eg berre vil "flyte på systemet"? Eg skriver at eg vil ta meg utdanning, fordi det har eg moglegheit til no! Eg ville jo ha vore stein stokk idiot om eg ikkje benytta meg av det, no som eg kan ta utdanning så og seie gratis! Du kan meine kva du vil om dette er riktig eller ikkje, men faktum er at slik er det. Då velgjer eg å benytte meg av det, fordi det er ein sjangse eg aldri vil få igjen. Å ta utdanning = betre liv for både meg og barna mine seinare. I stadet meiner du at eg skal ta ein kva som helst jobb med elendig betaling, og kaste bort moglegheita eg no har til å få meg utdanning. Ja, det seier vel meir om deg enn om meg.

Skule kan eg ikkje begynne på før neste haust, av praktiske årsakar - det er for seint å søke på noko no. Difor ventar eg til neste haust, og brukar det kommandre året på å kome meg på fote igjen og ta meg av ungane mine. Foreløpig bur eg heime hos foreldra mine, og ventar på fortgang i sakene slik at eg kan finne ein plass å bu for meg og ungane. Eg kunne ha søkt sosialhjelp, men velgjer ikkje å gjere det fordi eg faktisk er heldig og har snille foreldre som lar oss bu hos dei. Hadde eg ikkje hatt det, hadde det blitt krisesenter...

Eg veit i alle fall at eg har gjort så godt eg kan i situasjonen eg er i, og veit at eg har alt mitt på det tørre. Eg vil ta meg av barna mine, få meg utdanning og jobbe, ikkje flyte på systemet slik du påstår. Eg har tatt val som gagnar både meg, barna mine og samfunnet generelt. At folk som deg då kjem og kallar meg lat og seier eg bør skamme meg, gjør meg trist, men det seier faktisk mykje meir om dykk enn om meg.

[shiva]

Ungar og husleie er like dyrt enten ein er åleine eller gift/sambuar.

FEIL!

Det er dobbelt så dyrt alene! Det er nemlig ikke 2 som deler på regninga!

[Gjest imli]

FEIL!

Det er dobbelt så dyrt alene! Det er nemlig ikke 2 som deler på regninga!

Var det eg meinte då. Det er jo strengt tatt ikkje dobbelt så dyrt, det kostar det same uansett kor mange som bur der. Men når ein er åleine så blir det jo ingen å dele regninga med, og dermed dyrare.

[Gjest Gjest]

Då må han jo berre betale mindre bidrag, evnt ikkje noko bidrag.

Enig i dette.

Her blei det mykje å svare på. For det fyrste - nei, det er ikkje mot mi overbevisning å jobbe! No får du faen meg gi deg. Det er mot mi overbevisning å sende ein ettåring i barnehage.Difor velgjer eg ikkje å gjere det, sida eg har andre moglegheitar. Det trur eg dei aller fleste ville ha gjort i mi situasjon, uansett skinnhelligheit i diskusjonar på nett Eg ville ha vore heime med ungane mine uansett, eg var det då eg var gift, til tross for at min kommandre eksmann slett ikkje tjente særleg bra. Det var snakk om prioriteringar.

Prøve å skaffe meg jobb når barnet er 1 år ja. No er saka den, at barnet mitt er ikkje eit år. Og vil heller ikkje bli det før lenge etter at stønadane er på plass, så det argumentet faller på si eiga urimlegheit. ER DET VIRKELIG MULIG??

Kor står det at eg berre vil "flyte på systemet"? Eg skriver at eg vil ta meg utdanning, fordi det har eg moglegheit til no! Eg ville jo ha vore stein stokk idiot om eg ikkje benytta meg av det, no som eg kan ta utdanning så og seie gratis! Du kan meine kva du vil om dette er riktig eller ikkje, men faktum er at slik er det. Då velgjer eg å benytte meg av det, fordi det er ein sjangse eg aldri vil få igjen. Å ta utdanning = betre liv for både meg og barna mine seinare. I stadet meiner du at eg skal ta ein kva som helst jobb med elendig betaling, og kaste bort moglegheita eg no har til å få meg utdanning. Ja, det seier vel meir om deg enn om meg.

Skule kan eg ikkje begynne på før neste haust, av praktiske årsakar - det er for seint å søke på noko no. Difor ventar eg til neste haust, og brukar det kommandre året på å kome meg på fote igjen og ta meg av ungane mine. Foreløpig bur eg heime hos foreldra mine, og ventar på fortgang i sakene slik at eg kan finne ein plass å bu for meg og ungane. Eg kunne ha søkt sosialhjelp, men velgjer ikkje å gjere det fordi eg faktisk er heldig og har snille foreldre som lar oss bu hos dei. Hadde eg ikkje hatt det, hadde det blitt krisesenter... JA FOR KRISESENTER ER EN MYE MER NATURLIG TANKE ENN Å JOBBE LITT. OG SIDEN DU BOR HJEMME HOS FORELDRENE DINE, SÅ HAR DU SIKKERT MULIGHET TIL Å TA LITT KVELDSJOBB MENS DE PASSER BARNET OGSÅ??

Eg veit i alle fall at eg har gjort så godt eg kan i situasjonen eg er i, og veit at eg har alt mitt på det tørre. Eg vil ta meg av barna mine, få meg utdanning og jobbe, ikkje flyte på systemet slik du påstår. Eg har tatt val som gagnar både meg, barna mine og samfunnet generelt. At folk som deg då kjem og kallar meg lat og seier eg bør skamme meg, gjør meg trist, men det seier faktisk mykje meir om dykk enn om meg.

Må nesten le av alt du skriver. Det er tydelig at du aldri har vært vant til å ta deg av deg selv. Det virker faktisk som du tror at overgangsstøtte, støtte til skole og barnehage er noe alle får, og at de er dumme hvis de takker nei til den muligheten.. Fakta er at mange oppegående ikke ser på det som en mulighet, men krisehjelp når man ikke har andre muligheter. Men det har DU, og mange andre. Det var nettopp det som var poenget i denne tråden. Så da har vi vel fått bekreftet det vi mente.

Har uthevet for å vise hva jeg mener som er totalt feil holdninger, og som en del alenemødre har felles, som nettopp gjør at andre reagerer.

Ellers vil jeg bare kommentere "overbevisningen" din. Ja, jeg er enig med deg at det ikke er noe særlig å plassere barn i barnehagen når de er 1 år. Men det er likevel det som er vanlig, og de som ikke er alenemødre har ikke muligheten til å velge. Har de ikke råd til å være hjemme, så får de ingen støtte. (Utenom evt. kontantstøtte, som alle kan få.)

Så da er dere vel litt bedre stilt da, likevel. De får heller ingen utdannelse gratis, og må også betale barnehageplass.

[Gjest Badabing]

Har sett at en del av de uføretrygdede får pepper når de klager her inne. De er faktisk syke.

Så har vi alenemødrene, pluss alle innleggene om at man har lyst på barn som 17-åring før man har fullført utdannelsen sin. Og man vet at man vil få problemer med å forsørge en unge om man blir alene, men likevel velger man å bli gravid.

Klart det er noen som har hatt skikkelig uflaks og blitt gravide, men dette er absolutt ikke hoveddelen.

Ja, jeg synes ikke alenemødre har noen rett til å klage, de fleste har satt seg i den situasjonen selv.

[Gjest Gjest]

FEIL!

Det er dobbelt så dyrt alene! Det er nemlig ikke 2 som deler på regninga!

Når det gjelder husleie, så bor man som regel litt annerledes (og billigere) med mor og barn, enn med to voksne og barn. Man har ihvertfall muligheten til det, hvis viljen er til stede da..

Og barn koster det samme enten man er alene eller to, ja. Men at mor og far ikke bor sammen betyr på ingen måte at barnet bare har en forelder. Noen få er dårlig stilt, og mottar så og si ingen hjelp fra far. Men de aller fleste gjør det! Og veldig mange har også 50-50 deling, der far "koster" ungen når den er hos han.

Og de aller, aller fleste får i det minste bidrag. Så det blir feil å si at det ikke er 2 som deler regninga. Det er kun noen få tilfeller.

Ellers er det mange utgifter dere slipper med bare en voksen i hus. Så å ta en sum og dele på to, for de som bor sammen. Og samme summen, delt på 1, for de som bor alene, det blir helt feil. Man må nok plusse på og trekke fra en del også. Jeg har opplevd begge deler, og har aldri hatt så god råd som da jeg var alene. Og da mottok jeg ingen støtte, bare litt bidrag fra barnas far.

[Gjest Eurodice]

Har sett at en del av de uføretrygdede får pepper når de klager her inne. De er faktisk syke.

Så har vi alenemødrene, pluss alle innleggene om at man har lyst på barn som 17-åring før man har fullført utdannelsen sin. Og man vet at man vil få problemer med å forsørge en unge om man blir alene, men likevel velger man å bli gravid.

Klart det er noen som har hatt skikkelig uflaks og blitt gravide, men dette er absolutt ikke hoveddelen.

Ja, jeg synes ikke alenemødre har noen rett til å klage, de fleste har satt seg i den situasjonen selv.

Min mann døde, det var ikke min skyld. Jeg ble alene med fem barn i alderen 7-15 år. Hvor godt hadde du taklet det, tror du?

[Gjest Badabing]

Min mann døde, det var ikke min skyld. Jeg ble alene med fem barn i alderen 7-15 år. Hvor godt hadde du taklet det, tror du?

Jeg sa de fleste, gjorde jeg ikke?