Alenemødre som klager over for lite bidrag

[Bringebærjenta]

Noen alenemødre har det jo veldig vanskelig. Noen har det ikke vanskelig og får altfor mye.

Venninnen min som hadde en useriøs arbeidsgiver og som ble sykemeldt pga høyt blodtrykk har fått besked av nav om at hun ikke får noe bostøtte når barnet kommer, men kun får nærmere 4000 i måneden å klare seg for. Den eneste løsningen de kunne se (for de innså jo at det var litt lite penger) var for henne å flytte på et innvandrerhjem. Der kunne de finne plass til henne. Hun er ikke helt alene, men barnefaren jobber bare når det passer han og han driter i henne og babyen.

Nå vet jeg ikke om de får betalt husleie eller noe, og venninne mi er livredd for at hun må flytte på dette hjemmet med en nyfødt baby.

[Gjest AnonymBruker]

Noen alenemødre har det jo veldig vanskelig. Noen har det ikke vanskelig og får altfor mye.

Venninnen min som hadde en useriøs arbeidsgiver og som ble sykemeldt pga høyt blodtrykk har fått besked av nav om at hun ikke får noe bostøtte når barnet kommer, men kun får nærmere 4000 i måneden å klare seg for. Den eneste løsningen de kunne se (for de innså jo at det var litt lite penger) var for henne å flytte på et innvandrerhjem. Der kunne de finne plass til henne. Hun er ikke helt alene, men barnefaren jobber bare når det passer han og han driter i henne og babyen.

Nå vet jeg ikke om de får betalt husleie eller noe, og venninne mi er livredd for at hun må flytte på dette hjemmet med en nyfødt baby.

Det er da ingenting som heter innvandrerhjem. Er det mødrehjem de snakket om kanskje?

En annen sak. Er hun sykemeldt så får hun sykepenger utfra hvilken inntekt hun hadde før hun ble sykemeldt. Er denne inntekten lav vil hun få overgangsstønad om hun er alene med barnet. Alternativt kan hun også få støtte fra NAV sosial. Og begge disse er over 4000 i måneden

[Gjest AnonymBruker]

Har lest litt i tråden og er ganske forundret over mange utsagn egentlig.

Er selv alenemor og mottar ikke bidrag eller forskuddsbidrag. Tjener "for mye" visst. Men saken er at jeg tjener så vi akkurat klarer oss. Bidrag hadde gitt spillerom for litt mer aktiviteter for ungene og kanskje en ferie.

Jeg har to barn som krever mye, de går i barneskolen begge to med det som følger av aktiviteter mm. I tillegg bor vi i en 2-roms, det er nemlig det eneste jeg har råd til med min ekstremt høye lønn. Men vi har tak over hodet og mat på bordet.

Jeg har mange venner som er alenemødre/-fedre, og alle sliter med å få endene til å møtes. Uansett om inntekten er 200 eller 500 tusen i året. Man har jo gjerne bosted fra før, og lever deretter.

Jeg opplever sjelden at de klager, de forteller gjerne hvordan det er men det er IKKE klaging.

Ser også et sted at hjelpestønad blir trukket inn i regnestykket. Det går ikke, hjelpestønad er jo noe man får fordi et av barna krever mer og koster mer. Så det er jo helt på jordet.

Et sted nevnes også bunad og konfirmasjon. Hvorfor klarer ikke dette paret som er to å skaffe bunad? Mitt ene barn skal stå til konf om 7 år, og bunaden er allerede kjøpt inn. Den broderer jeg selv med hjelp av en tante. Jeg sparte 2 år før jeg fikk råd til å kjøpe den. Nå har jeg 7 år for å skaffe sølvet. For de som har barn uansett sivilstand er vel ikke konfirmasjon noen overraskelse?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes at studentmødre får lite støtte jeg, men de klager jo sjelden...

Ellers så kjenner jeg alenemødre som klarer seg selv, og de som lever på støtte fra staten. Har aldri møtt en som klager over støtten. Er det virkelig så vanlig?

[Gjest kaffeavtalen]

Et sted nevnes også bunad og konfirmasjon. Hvorfor klarer ikke dette paret som er to å skaffe bunad? Mitt ene barn skal stå til konf om 7 år, og bunaden er allerede kjøpt inn. Den broderer jeg selv med hjelp av en tante. Jeg sparte 2 år før jeg fikk råd til å kjøpe den. Nå har jeg 7 år for å skaffe sølvet. For de som har barn uansett sivilstand er vel ikke konfirmasjon noen overraskelse?

På siden men må allikevel spørre; Hva gjør du om din datter om 6 år sier at hun ikke vil konfirmeres? Eller ikke ønsker å ha bunaden??

Det er ingen menneskerett å ha egen bunad på konfirmasjonsdagen. Hvis man ønsker bunad så kan man faktisk leie denne også

[momo]

Ja, vi er jo rike vi som er enslige mødre. Ja, de 2000 jeg får i bidrag blir jeg veldig rik av for våres to barn. Og siden jeg er trygda får jeg ikke noe stønad til barnetilsyn. Jeg står for alt av utgifter til barna, alt av aktiviteter og ferier. Og tro meg de 2000 kr er lite i forhold til hva to barn koster meg. Men jeg skal virkelig ikke klage, for jeg klarer meg, men langt fra rik.

Men er det ikke fint att enslige mødre får støtte av staten så de kan få seg en utdannelse, klare å forsørge barna sine og gi de ett bedre liv etter utdanning?

[lulle]

Uff ja. Er så utrolig lei av den klaginga jeg også

Har noen venninnder som er det, og de får mætt av penger for å sitte hjemme og se på glaumor!

Selv er jeg student med et barn på 1 år og får ikke mer enn andre studenter(fra lånekassa) dette året. Får barnetrygd som alle andre. Men ikke utdanningsstøtte, barneghagestøtte, osv. Er så utrolig LEI sutringa til alenemødre. Særlig de som fortsatt bor gratis hjemme hos familien sin

Hvorfor ikke?

[lulle]

Ja, vi er jo rike vi som er enslige mødre. Ja, de 2000 jeg får i bidrag blir jeg veldig rik av for våres to barn. Og siden jeg er trygda får jeg ikke noe stønad til barnetilsyn. Jeg står for alt av utgifter til barna, alt av aktiviteter og ferier. Og tro meg de 2000 kr er lite i forhold til hva to barn koster meg. Men jeg skal virkelig ikke klage, for jeg klarer meg, men langt fra rik.

Men er det ikke fint att enslige mødre får støtte av staten så de kan få seg en utdannelse, klare å forsørge barna sine og gi de ett bedre liv etter utdanning?

Hvis bidraget ditt for 2 barn er 2000, er den reelle støtten du får ca. 6000. Dvs. 3000 i barnetrygd. 2000 i bidrag, og 1000 kr i skattelette i skatteklasse 2 som enslig forsørger.

Men hvorfor får du bare 2000? Trodde at minstesatsen fra staten var 1300 pr. barn?

Dette var ikke for å trekke i tvil at du har det trangt økonomisk, for det tror jeg så gjerne.

[Gjest regine]

Det fantastiske med denne tråden er egentlig to ting:

- misunnelse! noe så til de grader. Det er mange som stiller sin uvitenhet til skue - det ER nemlig ikke så mye man "får" som enslig forsørger. Alle stønadene er behovsprøvd, på den ene eller andre måten - og faller dermed bort når situasjonen endrer seg.

Et veldig enkelt regnestykke viser at de aller, aller fleste som har to inntekter har betydelig bedre økonomi enn en aleneforsørger, selv når denne mottar stønader.

Det andre er

- historieløshet: VIL dere virkelig at det skal være sånn som i "gamle dager" at det å være alene om omsorgen for barn skal være ensbetydende med den ytterste nød OG skam?? Virker som mange ikke forstår at de fleste som BLIR aleneforsørgere ikke VALGTE DET I UTGANGSPUNKTET.

Det henger åpenbart igjen en god del forestillinger om "falne" kvinner, som "lurer" en mann til å få barn "og da få hun jammen ta konsekvensene selv".

Det er god samfunnsøkonomi å sørge for at den som ikke har utdannelse kan ta dette - derfor gir man støtte til dette for aleneforsørgere OG til andre som av ymse årsaker må gjøre endringer i livet sitt.

Det er også god samfunnsøkonomi å sørge for at BARN ikke må vokse opp i fattigdom - både fordi sosialklienter avler sosialklienter og fordi BARN ikke er skyld i situasjonen uansett.

Jeg skjønner jo at det er mye enklere å sette seg på sin høye hest og utbasunere sin misunnelse og uvitenhet - men det hadde vært fint med litt større kunnskap OG empati hos en del debattanter.... (men jeg er klar over at det er for mye å håpe på...)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har til nå holdt meg utenfor denne debatten, fordi jeg oppfatter de fleste aleneforsørgere som oppegående, arbeidssomme, og ressurssterke mennesker... som de fleste andre forsørgere som ikke er alene.

Men i denne tråden ser jeg at man skal ikke kritisere enkeltpersoners klaging, fordi de er aleneforsørgere.

Vel, jeg må si jeg blir lei av klaging, uansett sivilstatus, så lenge den som klager har det vanskelig på grunn av eget valg.

Om noen, aleneforsørger eller andre, klager over at de har dårlig råd, når de akkurat har vært 2 uker på ferie i "Syden", da har jeg liten sympati med dem.

Har du dårlig råd, reiser du ikke på ferie, i stedet for å reise på ferie for så å klage.

Hvis en aleneførsørger, eller andre, klager over dårlig råd, når de velger å handle klær på "Jack&Jones", i stedet for på H&M eller Kappahl, da har jeg liten sympati med dem.

Har du dårlig råd og behøver kjøpe klær, kjøper du billige klær, i stedet for å kjøpe dyrt for så å klage.

Hvis en aleneforsørger, eller andre, klager over dårlig råd, når de har betalt tusenvis av kroner for å få andre til å sette i stand en konfirmasjon, i stedet for å gjøre det på en billigere måte, har jeg liten sympati med dem.

Har du dårlig råd, finner du rimeligere alternativer, du benytter deg ikke av det dyreste alternativet du finner, for så å klage.

Men i denne tråden virker det som om slike valg skal forsvares, fordi det er en aleneforsørger som har tatt de valgene.

Hadde hvem som helst annen tatt de samme valgene, hadde det blitt kritisert nord og ned, men hvis det er en alenemor som tar dette valget, da skal det forsvares og bortforklares. Forstå det den som kan.

Hilsen Rosa

[Gjest imli]

Det fantastiske med denne tråden er egentlig to ting:

- misunnelse! noe så til de grader. Det er mange som stiller sin uvitenhet til skue - det ER nemlig ikke så mye man "får" som enslig forsørger. Alle stønadene er behovsprøvd, på den ene eller andre måten - og faller dermed bort når situasjonen endrer seg.

Et veldig enkelt regnestykke viser at de aller, aller fleste som har to inntekter har betydelig bedre økonomi enn en aleneforsørger, selv når denne mottar stønader.

Det andre er

- historieløshet: VIL dere virkelig at det skal være sånn som i "gamle dager" at det å være alene om omsorgen for barn skal være ensbetydende med den ytterste nød OG skam?? Virker som mange ikke forstår at de fleste som BLIR aleneforsørgere ikke VALGTE DET I UTGANGSPUNKTET.

Det henger åpenbart igjen en god del forestillinger om "falne" kvinner, som "lurer" en mann til å få barn "og da få hun jammen ta konsekvensene selv".

Det er god samfunnsøkonomi å sørge for at den som ikke har utdannelse kan ta dette - derfor gir man støtte til dette for aleneforsørgere OG til andre som av ymse årsaker må gjøre endringer i livet sitt.

Det er også god samfunnsøkonomi å sørge for at BARN ikke må vokse opp i fattigdom - både fordi sosialklienter avler sosialklienter og fordi BARN ikke er skyld i situasjonen uansett.

Jeg skjønner jo at det er mye enklere å sette seg på sin høye hest og utbasunere sin misunnelse og uvitenhet - men det hadde vært fint med litt større kunnskap OG empati hos en del debattanter.... (men jeg er klar over at det er for mye å håpe på...)

Jeg har til nå holdt meg utenfor denne debatten, fordi jeg oppfatter de fleste aleneforsørgere som oppegående, arbeidssomme, og ressurssterke mennesker... som de fleste andre forsørgere som ikke er alene.

Men i denne tråden ser jeg at man skal ikke kritisere enkeltpersoners klaging, fordi de er aleneforsørgere.

Vel, jeg må si jeg blir lei av klaging, uansett sivilstatus, så lenge den som klager har det vanskelig på grunn av eget valg.

Om noen, aleneforsørger eller andre, klager over at de har dårlig råd, når de akkurat har vært 2 uker på ferie i "Syden", da har jeg liten sympati med dem.

Har du dårlig råd, reiser du ikke på ferie, i stedet for å reise på ferie for så å klage.

Hvis en aleneførsørger, eller andre, klager over dårlig råd, når de velger å handle klær på "Jack&Jones", i stedet for på H&M eller Kappahl, da har jeg liten sympati med dem.

Har du dårlig råd og behøver kjøpe klær, kjøper du billige klær, i stedet for å kjøpe dyrt for så å klage.

Hvis en aleneforsørger, eller andre, klager over dårlig råd, når de har betalt tusenvis av kroner for å få andre til å sette i stand en konfirmasjon, i stedet for å gjøre det på en billigere måte, har jeg liten sympati med dem.

Har du dårlig råd, finner du rimeligere alternativer, du benytter deg ikke av det dyreste alternativet du finner, for så å klage.

Men i denne tråden virker det som om slike valg skal forsvares, fordi det er en aleneforsørger som har tatt de valgene.

Hadde hvem som helst annen tatt de samme valgene, hadde det blitt kritisert nord og ned, men hvis det er en alenemor som tar dette valget, da skal det forsvares og bortforklares. Forstå det den som kan.

Hilsen Rosa

Å klage over dårleg råd når ein brukar unødvendig mykje pengar, er jo sjølvsagt dumt. Men det er då ikkje typisk for einslige foreldre? Berre dumt å dra det inn i ein slik diskusjon. Folk med dårleg økonomisk sans finnes då overalt.

[Gjest AnonymBruker]

På siden men må allikevel spørre; Hva gjør du om din datter om 6 år sier at hun ikke vil konfirmeres? Eller ikke ønsker å ha bunaden??

Det er ingen menneskerett å ha egen bunad på konfirmasjonsdagen. Hvis man ønsker bunad så kan man faktisk leie denne også

Vel, hun er veldig klar på at hun vil ha samme bunaden som resten av kvinnene i familien. Hos oss står budadstradjonen sterkt, og hun har brukt bunad i alle større anledninger til nå. Så jeg tror faktisk ikke det er så stor fare for den der. Uansett vil hun sikkert ha den som voksen, og da er saken like grei

Om hun ikke vil konfirmeres skal hun da slippe, men hvor mange prosent tar egentlig det valget? At hun ikke skal konfirmeres i kirken er en helt annen sak. Ser ikke for meg at hun vil døpe seg som 14-åring og tro på noe hun mener er tull.

[Gjest Gjest]

Har lest litt i tråden og er ganske forundret over mange utsagn egentlig.

Er selv alenemor og mottar ikke bidrag eller forskuddsbidrag. Tjener "for mye" visst. Men saken er at jeg tjener så vi akkurat klarer oss. Bidrag hadde gitt spillerom for litt mer aktiviteter for ungene og kanskje en ferie.

Jeg har to barn som krever mye, de går i barneskolen begge to med det som følger av aktiviteter mm. I tillegg bor vi i en 2-roms, det er nemlig det eneste jeg har råd til med min ekstremt høye lønn. Men vi har tak over hodet og mat på bordet.

Jeg har mange venner som er alenemødre/-fedre, og alle sliter med å få endene til å møtes. Uansett om inntekten er 200 eller 500 tusen i året. Man har jo gjerne bosted fra før, og lever deretter.

Jeg opplever sjelden at de klager, de forteller gjerne hvordan det er men det er IKKE klaging.

Ser også et sted at hjelpestønad blir trukket inn i regnestykket. Det går ikke, hjelpestønad er jo noe man får fordi et av barna krever mer og koster mer. Så det er jo helt på jordet.

Et sted nevnes også bunad og konfirmasjon. Hvorfor klarer ikke dette paret som er to å skaffe bunad? Mitt ene barn skal stå til konf om 7 år, og bunaden er allerede kjøpt inn. Den broderer jeg selv med hjelp av en tante. Jeg sparte 2 år før jeg fikk råd til å kjøpe den. Nå har jeg 7 år for å skaffe sølvet. For de som har barn uansett sivilstand er vel ikke konfirmasjon noen overraskelse?

Og jeg er ganske forundret over dette innlegget!

Du er forundret over at du ikke mottar noe støtte fordi du tjener for mye, men sannheten er at du akkurat klarer deg, og litt støtte hadde gitt spillerom for mere aktiviteter og kanskje en ferie...

Vel, vi er et par som jobber begge to, og vi klarer oss akkurat vi også! Når det nærmer seg neste lønn så er kontoen ganske så tom. Og vi koster bare på oss det mest nødvendige og av og til litt som er mer i kategorien "kunne klart oss uten", men vi lever på ingen måte i luksus og sløser heller ikke. Litt støtte kunne selvsagt gitt oss spillerom også, men det finnes ikke støtte til sånne som oss selvsagt. Det er tre år siden sist vi var på ferie, og da var vi på en 3 dagers kjøretur til Sverige. Hvis vi skulle tatt hele familien med på en sydentur så måtte vi faktisk tatt opp lån!

Jeg kjenner også mange familier som sliter med å få endene til å møtes, og de er faktisk to voksne. Man trenger ikke være aleneforsørger for å være i den situasjonen. Folks lønninger er forskjellige og forbruket er forskjellig, men de jeg snakker om er på ingen måte mennesker som sløser eller lever i luksus. Det er helt vanlige folk, med middels lønninger. De får heller ingen hjelp, og har ikke råd til ferier og aktiviteter uten at de må unnvære noe annet de gjerne kunne tenkt seg.

Det nevnes også bunader. Jeg har selv, og kjenner flere som har gjort det samme, en god stund i forveien, planlagt bunadskjøp. Dvs. at jeg har satt av 500-1000 kr. pr. mnd. i lengre tid, fordi jeg vet at jeg ikke vil kunne klare å cashe dette ut uten å spare når den dagen kommer. Jeg mener bestemt at dette kan hvem som helst klare å få til, enten man er alene eller er to. Det er bare snakk om å kunne planlegge litt. 500 kr. i mnd. kan vel alle overleve, hvis ikke må man bare ta lenger tid til hjelp. Dette er ikke umulig for NOEN. Kjedelige penger kanskje, som man helt sikkert kunne brukt til noe hyggeligere der og da, men da slipper man i det minste å gå rundt og sutre over hvor fælt man har det når dagen kommer, slik jeg har inntrykk av at mange i denne tråden heller velger å gjøre.

Er man i arbeid, lever noenlunde nøkternt og likevel ikke klarer å få endene til å møtes, så er det greit med litt hjelp. Men er man ikke i arbeid, bare mottar støtte, og sutrer over hvor fælt man har det, så har jeg bare en ting å si: "Slutt å sutre, kom dere i arbeid og ta ansvar for eget liv og egne barn."

Til den som skrev om at hun hadde baby og toåring, og om noen mente hun burde putte babyen i barnehagen og begynne å jobbe, har jeg dette å si:

Du har vel en permisjonstid på lik linje med alle andre, både alenemødre og ikke-alenemødre. Når den er over er det normalt for oss andre, som ikke er alenemødre, å begynne å jobbe igjen, og plassere barnet i barnehagen. Selvsagt ville man helst vært hjemme med barnet noen år, men de færreste har råd til det. Det gjelder like mye for dem som er gift. Jeg ser ikke hvorfor dette skulle være annerledes for alenemødre. Du må gjerne forklare det for meg.

[Gjest AnonymBruker]

Og jeg er ganske forundret over dette innlegget!

Du er forundret over at du ikke mottar noe støtte fordi du tjener for mye, men sannheten er at du akkurat klarer deg, og litt støtte hadde gitt spillerom for mere aktiviteter og kanskje en ferie...

Du burde kanskje lese litt mer på innlegget da? Jeg skriver nemlig bidrag. Og bidrag er ikke støtte, det er den andre forelderens forsørgelse av sitt barn. Men du mener kanskje det er rett at enkelte skal forsørge barna helt alene?

[Gjest imli]

Til den som skrev om at hun hadde baby og toåring, og om noen mente hun burde putte babyen i barnehagen og begynne å jobbe, har jeg dette å si:

Du har vel en permisjonstid på lik linje med alle andre, både alenemødre og ikke-alenemødre. Når den er over er det normalt for oss andre, som ikke er alenemødre, å begynne å jobbe igjen, og plassere barnet i barnehagen. Selvsagt ville man helst vært hjemme med barnet noen år, men de færreste har råd til det. Det gjelder like mye for dem som er gift. Jeg ser ikke hvorfor dette skulle være annerledes for alenemødre. Du må gjerne forklare det for meg.

Det var vel til meg. For det fyrste, så er babyen min 8 mnd. Dvs at permisjonstid (om eg hadde hatt det) ikkje er slutt enno. No var eg heimeverande med eldste barnet, så eg fekk berre eingongsstønad. Men unasett er det ingen barnehagar eg veit om som tek i mot så små babyar. Kvifor syns du ikkje at dei som blir åleine med ungar skal få noko stønad? Overgangsstønad er faktisk behovsprøvd, og berekna på dei som er midlertidig ute av stad til å forsørge seg sjølv og eigne ungar. Eller syns du det hadde vore betre om alt var som i gamle dagar, då kvinner i min sitasjon enten måtte forsette å leve saman med mannen som ikkje behandla ho bra, finne seg ein ny mann sporenstreks (lett! ) eller leve på nåde hos foreldre eller anna familie? Kva bunner den i, denne motstanden mot at folk skal få økonomisk hjelp av staten i vanskelege situasjonar? Du må gjerne forklare det for meg.

[Gjest Gjest]

Du burde kanskje lese litt mer på innlegget da? Jeg skriver nemlig bidrag. Og bidrag er ikke støtte, det er den andre forelderens forsørgelse av sitt barn. Men du mener kanskje det er rett at enkelte skal forsørge barna helt alene?

Det bør du vel ta med faren til barnet?

Og etter det jeg har skjønt får man vel bidrag fra staten dersom faren er ukjent eller ikke betaler. Hvorfor du ikke får dette, kan ikke jeg svare på.

Men dette er heller ikke riktig i mine øyner. Noen fedre gir blaffen, spesielt når de vet at staten går inn og ordner opp. Men så lenge de har jobb og lønn, burde det vel ikke være noe problem å ta direkte trekk derfra. Har de klart å lage et barn og skrive under på farsattesten, så bør de også være med å forsørge barnet.

Og mødre som har klart å lage et barn bør også kunne vite og oppgi hvem som er faren. Og jobbe og forsørge barnet.

[Gjest regine]

også var det det med KUNNSKAP igjen, da.....

Det bør du vel ta med faren til barnet?

Og etter det jeg har skjønt får man vel bidrag fra staten dersom faren er ukjent eller ikke betaler. Hvorfor du ikke får dette, kan ikke jeg svare på.Man får ikke minstebidrag dersom man tjener for "godt", dvs. i overkant av 400 000. uansett antall barn, må man selv stå for forsørgelsen om far ikke vil

Men dette er heller ikke riktig i mine øyner. Noen fedre gir blaffen, spesielt når de vet at staten går inn og ordner opp. Men så lenge de har jobb og lønn, burde det vel ikke være noe problem å ta direkte trekk derfra.

Det blir jo gjort - så lenge det er NAV som står for innkrevingen. Problemet oppstår når far ikke har jobb/jobber svart e.l. Har de klart å lage et barn og skrive under på farsattesten, så bør de også være med å forsørge barnet.

Og mødre som har klart å lage et barn bør også kunne vite og oppgi hvem som er faren. Og jobbe og forsørge barnet.Dette gjør de aller fleste alenemødre allerede i dag. Og tar som en selvfølge at de skal gjøre

[Gjest Gjest]

Ja, vi er jo rike vi som er enslige mødre. Ja, de 2000 jeg får i bidrag blir jeg veldig rik av for våres to barn. Og siden jeg er trygda får jeg ikke noe stønad til barnetilsyn. Jeg står for alt av utgifter til barna, alt av aktiviteter og ferier. Og tro meg de 2000 kr er lite i forhold til hva to barn koster meg. Men jeg skal virkelig ikke klage, for jeg klarer meg, men langt fra rik.

Men er det ikke fint att enslige mødre får støtte av staten så de kan få seg en utdannelse, klare å forsørge barna sine og gi de ett bedre liv etter utdanning?

Man trenger vel strengt tatt ikke barnetilsyn når man er hjemmeværende, så det skulle da bare mangle. Da ville barnehagekøene vært enda lenger for de arbeidende foreldrene som faktisk er avhengig av barnehageplass.

Når det gjelder utdanning; det mest ideelle ville vel vært at man skaffet seg utdanning før man satte barn til verden, dersom man mener at dette er nødvendig for å gi barna et godt liv. Det gjelder enten man er alene eller ikke. Hvorfor skal enslige mødre komme lettere til en utdanning enn andre mødre, etter at man har satt barn til verden?

[Gjest Gjest]

også var det det med KUNNSKAP igjen, da.....

også var det det med KUNNSKAP igjen, da.....

Gjest skrev 31 mai 2010 - 11:01:

Og mødre som har klart å lage et barn bør også kunne vite og oppgi hvem som er faren. Og jobbe og forsørge barnet.Dette gjør de aller fleste alenemødre allerede i dag. Og tar som en selvfølge at de skal gjøre

Jeg er ikke så sikker på dette. Siden du snakker om kunnskap, så har du vel en kilde å vise til?

Og for å presisere: De enslige mødre som tar ansvar for sitt eget liv, og er i fullt arbeid og tjener egne penger; det er ikke dere det snakkes om i denne tråden!

[Gjest Gjest]

Det var vel til meg. For det fyrste, så er babyen min 8 mnd. Dvs at permisjonstid (om eg hadde hatt det) ikkje er slutt enno. No var eg heimeverande med eldste barnet, så eg fekk berre eingongsstønad. Men unasett er det ingen barnehagar eg veit om som tek i mot så små babyar. Kvifor syns du ikkje at dei som blir åleine med ungar skal få noko stønad? Overgangsstønad er faktisk behovsprøvd, og berekna på dei som er midlertidig ute av stad til å forsørge seg sjølv og eigne ungar. Eller syns du det hadde vore betre om alt var som i gamle dagar, då kvinner i min sitasjon enten måtte forsette å leve saman med mannen som ikkje behandla ho bra, finne seg ein ny mann sporenstreks (lett! ) eller leve på nåde hos foreldre eller anna familie? Kva bunner den i, denne motstanden mot at folk skal få økonomisk hjelp av staten i vanskelege situasjonar? Du må gjerne forklare det for meg.

Jeg kan gjerne forklare:

Når jeg sier permisjonstid, så mener jeg det som kalles permisjonstid for alle, enten man har fått engangsstønad eller måndlig utbetaling (som er basert på hva man tjente de siste månedene før permisjon). Denne permisjonen er vel rundt et år fortsatt, tror jeg. Da regner man med at mor kan begynne å jobbe (igjen), og barnet kan gå i barnehage. Enten har man en jobb som venter, eller så prøver man å skaffe seg en jobb. Selv om man er alenemor, så er det naturlig å begynne å jobbe da. Det er ikke verre for et barn å være i barnehage om man har en enslig mor, eller en mor og far som bor sammen. Og det er ikke noe hyggeligere for en mor med partner å levere fra seg ungen i barnehage når den er ett år, enn det er for en alenemor. Det er ikke hyggelig i det hele tatt, og det er slitsomt å jobbe fullt når man har små barn, men det er sånt som følger med i dagens samfunn. Og jeg ser ingen grunn til å skille mellom alenemødre og andre mødre i denne sammenhengen. Bortsett fra at alenemødre til og med får dekket en hel del av utgiftene til barnehageplass.

Så Imli, du har ca. 4 mnd. igjen til permisjonstiden din er ute. Regner med at du har begynt jobbsøkingen og søkt om barnehageplass, slik de fleste samboende mødrene i Norge har gjort på dette tidspunktet?

Og eg er enig i at folk skal få hjelp av staten i vanskelige periodar, og som du sier hvis de er midlertidig ute av stand til å forsørge seg sjølv og egne barn.

Spørsmålet er bare; NÅR er man ute av stand til det, og når er man i en vanskelig situasjon?? Hvis man har barn (over 1 år) og ikke klarer å forsørge de, og man heller ikke har prøvd å få en jobb, da er man ikke i en vanskelig situasjon, da er man bare LAT!

Hvis du hadde levd i "gamledager" som du viser til, så ville du visst at det som var en vanskelig situasjon den gangen, har du aldri vært i nærheten av å oppleve. Det du nå kaller en vanskelig situasjon, ville vært en drømmesituasjon i "gamledager".