Hvorfor ønsker man seg barn...

[Donpedro]

Men hvem er det da som skal kunne bestemme hva som skal være legitime og hva som ikke skal være legitime grunner?

-Ea-

Etter at hun har fått høre om de innerste mest private grunnene til folk, slik at hun kan fatte rett beslutning.

[Gjest Niema]

Jeg synes det var grusomt vondt i begynnelsen, og koste meg ikke i det hele tatt. Det tok flere måneder før det ble greit, og enda en måned før jeg faktisk koste meg når jeg ammet. Det er greit å være klar over at det kan ta tid før ammingen går bra, men da er det så verdt det! Synes jeg

Uansett, har man prøvd en stund og føler at det ikke går, synes jeg det er helt greit å slutte. Barnet får mat uansett på flaske, og kos også.

Ja det er klart at det kan ta litt tid før ammingen går bra, men det må nesten være opp til den enkelte hvor lenge man skal prøve å gå det til. Jeg personlig ser for meg at det er viktig med harmoni og kos når det kommer til mating, at dette faktisk er viktigere enn om barnet får pupp eller flaske. Men det er jo forskjellig fra person til person hva man mener om det.

Jo, tråden handler egentlig om dette, gjør den ikke? TS mener de som ikke har legitime grunner til å nekte amming/vaginal fødsel.

Jeg har vel egentlig ikke oppfattet det sånn at tråden handler om det, men derimot hva som er årsakene til disse standpunktene i utgangspunktet.

[Harlekin]

Men hvem er det da som skal kunne bestemme hva som skal være legitime og hva som ikke skal være legitime grunner?

Nei, det er jo problematisk, og heldigvis er det sånn at vi her i Norge stort sett kan bestemme selv om de vil amme/ha KS. Det blir vel opp til den enkelte hva de synes er "gode grunner".

-Ea-

Etter at hun har fått høre om de innerste mest private grunnene til folk, slik at hun kan fatte rett beslutning.

Synes du er litt urettferdig mot TS, jeg.

[Harlekin]

Jeg har vel egentlig ikke oppfattet det sånn at tråden handler om det, men derimot hva som er årsakene til disse standpunktene i utgangspunktet.

Hm. Er ikke grunner og årsaker det samme da?

[Gjest Niema]

Hm. Er ikke grunner og årsaker det samme da?

Tror du misforstår meg.

Jeg mener tråden handler om hvorfor en gitt person f.eks. ikke vil amme. Mulige grunner til det kan være mye forskjellig. OM disse grunnene faktisk er legitime eller ikke ser jeg på som en annen diskusjon. Men det er sånn jeg oppfatter det.

[Donpedro]

Synes du er litt urettferdig mot TS, jeg.

Med tanke på hvor mye jeg har delt av personlig historie i denne tråden, til tross for ts sin bruk av banneord og småfrekke smilyer i respons, så må jeg si meg uenig der, gitt.

For øvrig enig i at

-hvorfor man ikke vil føde/amme

-hva som isåfall er legitime grunner

er to ulike diskusjoner.

[Eve Luna]

Stusser over dette må jeg si.. Hvorfor er det sånn at det skal være helt forferdelig å amme, hvorfor får kvinner disse forestillingene? Opplys meg! Man går jo tross alt gravid i ni mnd, det burde være tilstrekkelig tid for å venne seg til tanken på å gi barnet mat! Har aldri hørt om ammeangst

Jeg vil si jeg har både toleranse og empati, det har ikke noe med det å gjøre. Jeg stiller faktisk bare spørsmål ved hvorfor ikke man vil føde eller amme.

Jeg snakker fortsatt om, som de fleste her inne har fått, eller bør ha fått med seg nå, om de som lenge før spiren sitter har gjort seg opp en mening om å ikke føde/amme.

Det eksisterer noe som heter ammeangst. Jeg hadde det. Og nå syns jeg du snakker om ting du ikke har peilig på.

Og jeg er sikkert en av de du referer til som tidlig bestemte seg for å ikke amme. Jeg har bare ikke vært modig nok til å gjennomføre det.

Jeg grudde meg i 9 måneder til ammingen. Og det har ingenting med at jeg ikke kunne amme eller ville ikke ha hengepupper å gjøre. Jeg syntes rett og slett at amming virker veldig ubehagelig, upraktisk og unaturlig. Du kan påstå til du blir blå i ansiktet om at det finnes ikke noe mer naturlig i verden, men det syntes ikke jeg. Det er ikke akkurat naturlig for meg som har levd i 27 år og skal plutselig erfare at noen suger noe ut av kroppen min og skal vist mene at dette er helt naturlig. Men jeg følte at jeg måtte i hvert fall prøve det siden alle sier at det er det beste for barnet. Jeg ammet i 6 måneder og har ikke på noe tidspunkt opplevd det som behagelig og koselig. I tillegg til alle andre ammeproblemer jeg opplevde. Jeg strevde så mye med ammingen i begynnelsen av jeg faktisk utviklet reel ammeangst. Hvor jeg ble fysisik dårlig og grudde meg til ammingen allerede en time før jeg viste jeg måtte amme.

Jeg har ingen betenkeligheter med å VELGE BORT ammingen neste gang. Det er litt annerleders denne gangen fordi jeg vet nå hva ammingen er og jeg har tenkt å prøve å amme igjen for å se om resultatet ble annerleders. Hvis den ikke er det så slutter jeg å amme og går over til flaske.

Var dette god nok forklaring til deg? Er jeg en dårlig mor i dine øyner som ikke burde få barn?

Jeg har vært gjennom ett svangerskap før, og følte jeg visste hva jeg gikk til. 9mnd med tilnærmet h*lvete... Alikevel gjør jeg det, helt frivillig.

Revning og klipping bekymrer jeg meg ikke for. Det har jeg lært at er ubetydelige bagateller. (Det gjør ikke vondt, og gror pent sammen etterpå. Er så vidt man ser det om man vet det er der.)

Jeg er litt enig med TS om at jeg ikke forstår denne sterke motviljen for noe man ikke vet hva er. Selv om jeg ikke tror den er så utbredt som TS ser ut til å tro.

Det er akkurat dette som skremmer førstagangsfødende. Og jeg var en av dem. Man vet ikke hva man går til. I sin egen sinn sitter igjen alle skrekkhistorier man har lest. Man klarer ikke å forestille seg en normal fødsel hvor smerte oppleves som noe positiv. For dette må være eneste gangen i livet vi opplever smerten positiv. Når man ellers tenker på smerte som noe negativ og noe man skal unngå for enhver pris.

Og du mener selvsagt at revning og klipping er bagateller fordi du har vært gjennom det en gang før og vet hva det er.

Når jeg var førstegangsfødende så var dette en av mine største fryker ved en fødsel. At noen skal klippe meg på det mest intime og følsome stedet på hele kroppen. Og jeg leste meg på bøker, artikkler, innlegg som kunne hjelpe meg å unngå revning.

Jeg var ikke redd for selve fødselen, men revningen og hvilke konsekvenser vil det ha for meg i ettertid. Og det hjalp ikke at jeg har ei vennine som revnet masse under fødselen og slet med smerter og plager oga det i 2 år etterpå.

[Susan Sto Helit]

Det er akkurat dette som skremmer førstagangsfødende. Og jeg var en av dem. Man vet ikke hva man går til. I sin egen sinn sitter igjen alle skrekkhistorier man har lest. Man klarer ikke å forestille seg en normal fødsel hvor smerte oppleves som noe positiv. For dette må være eneste gangen i livet vi opplever smerten positiv. Når man ellers tenker på smerte som noe negativ og noe man skal unngå for enhver pris.

Og du mener selvsagt at revning og klipping er bagateller fordi du har vært gjennom det en gang før og vet hva det er.

Når jeg var førstegangsfødende så var dette en av mine største fryker ved en fødsel. At noen skal klippe meg på det mest intime og følsome stedet på hele kroppen. Og jeg leste meg på bøker, artikkler, innlegg som kunne hjelpe meg å unngå revning.

Jeg var ikke redd for selve fødselen, men revningen og hvilke konsekvenser vil det ha for meg i ettertid. Og det hjalp ikke at jeg har ei vennine som revnet masse under fødselen og slet med smerter og plager oga det i 2 år etterpå.

Beklager at det ble skrevet på en måte som kunne missforståes.

Jeg bekymret meg også for dette med revning før første fødsel. Men ble faktisk ganske beroliget av Jordmor om at dett gjorde de alt for å unngå. Men jeg brukte utrolig mye tid og krefter på å bekymre meg for dette.

Helt uten grunn!

Jeg ble klippet, og jeg revnet litt i tillegg. Ble sydd en del også. Men jeg kjente ikke noe av det. Det gjorde ikke vondt! (Vel, litt etterpå, men det er fort glemt.)

Så denne gangen kan jeg faktisk bruke kreftene mine til å bekymre meg for det som faktisk vil bli vondt, som etterrier... De tenkte jeg ikke et fnugg på sist, og ble helt slått ut av den uventede smerten.

Det jeg vil frem til, er at andres fødselshistorier har ikke nødvendigvis noe med din fødsel å gjøre. Og de som skriver mest og roper høyest båd ei virkeligheten og på nett, er de som har opplevd noe ekstremt, og har behov for å fortelle om det.

De som hadde en fin fødsel, skriver kanskje 4 linjer, og ferdig med det.

[Donpedro]

Susan: jeg kan berolige deg med at etterier er bagateller, og jeg kan ikke forstå at du bekymrer deg for det. Dette begrunner jeg med at mine etterier sist gang var tilnærmet ubetydelige, merket dem knapt.

[Susan Sto Helit]

Susan: jeg kan berolige deg med at etterier er bagateller, og jeg kan ikke forstå at du bekymrer deg for det. Dette begrunner jeg med at mine etterier sist gang var tilnærmet ubetydelige, merket dem knapt.

Takk, jeg ser ironien/sarkasmen din.

Men poenget mitt var egentlig at jeg synes det blir for dumt å avskrive det å føde vaginalt basert på andres skrekkhistorier.

Det er garanter NOE rundt en fødsel man kommer til å oppleve som ubehagelig/vondt, uavhengig av om man føder vaginalt eller tar KS. (Selv om det vel finnes noen sjeldne unntak fra dette også. De som bare puster ut babyen, og får orgasme i samme slengen...)

[Gjest Vilma]

Sånn som jeg forstår TS og hun har skrevet mange ganger, henvender hun seg her til de som ikke vil føde vaginalt og/eller amme uten nevneverdig grunn, og som ikke vil vurdere andre alternativer eller ikke engang prøve. Jeg forstår at hun sliter med å forstå disse, for jeg forstår heller ikke en sånn holdning.

Hun henvender seg derimot ikke til de som ikke kan eller vil amme av forskjellige seriøse grunner, og ditto føde vaginalt.

Så var vi jo tilbake på hva som er seriøse grunner og ikke. Gynekologen mener at jeg ikke har god nok grunn til ks, og jeg er forsåvidt ikke uenig. Likefullt kommer jeg ikke til å føde vaginalt, og da havner jeg vel i første gruppe, selv om jeg har fødselsangst.

Det er ikke slik at de med fødselsangst alltid har så gode grunner til det, derfor blir det tåpelig og skulle dele inn gruppen i "gyldig" og "ikke gyldig". Da må man nedsette en komite som kan vurdere hver enkelt sak.

[Cæmis]

Og her er alvorlige psykologiske grunner den eneste som i mine øyne er "greit".

Man vet før man blir gravid at det kan være fryktelig vondt å føde, men for barnet er det desidert best å bli født vaginalt. Derfor ville jeg ALDRI bedt om keisersnitt fordi det vondt å føde vaginalt. Det er egoistisk.

Utseende? Ser ingen grunn til å begrunne hvorfor det også løfter øyenbrun hos meg, og gjør meg sinna. Utrolig egoistisk.

Har man f.eks. blitt utsatt for overgrep tidligere, og graviditeten er psykisk belastende, og man kan risikere å bli retraumatisert av å føde, da er det selvsagt noe helt annet. Da er det en mulighet for at det beste for barnet nettopp er å bli tatt med ks, fordi barnet da vil ha en mor med bedre psykisk helse.

Usikkerhet i forhold til hva?

Nei, "tanken på å presse en 4-kilos klump ut av vagina" (herrejesus, for et utsagn. Hvor gammel er du?) er ikke "akkurat nice", men det er til det beste for barnet, og akkurat dét burde virkelig overskygge eventuelle motforestillingen man har.

Kan man virkelig ikke sette sine egne behov littegrann til side for å gjøre starten på sitt barns liv best mulig?

Det er helt uforståelig for meg.

(Og nei, jeg snakker ikke om dere med totalruptur ved forrige fødsel, hvor det er stor sjans for at det samme skjer igjen, ei heller om dere som er utsatt for overgrep, eller dere som har alvorlig fødselsangst, osv.)

Utsagnet var det jeg kom på i farta, la nå ikke det bli et tema i seg selv...

Peonget mitt er at tanken fødsel er fryktelig avskrekkende. Det er ikke slik at jeg tenker "åh nei ass, jeg må lissom presse ut en unge lisson, oh my god lissom" for det virker som om det er DET du tror. Jeg har alltid lurt på om jeg kan lide av fødselsangst. Jeg har så lenge jeg kan huske sett på fødsler som noe skummelt. Det knyter seg ofte i magen bare av tanken, jeg blir faktisk litt redd når jeg tenker på det, selv når jeg ikke en gang er gravid eller skal bli det på mange år. Frykt rett og slett. Jeg VET at det er naturlig å føde, men for meg virker dette helt fremmed og rart. At et lite menneske skal ut der nede...faren for å revne, kanskje måtte klippes...smerten av at underlivet strekker seg for å få plass til et hode....nei, rett og slett skummelt.

Som sagt også over...KS er kanskje ikke BEST for barnet men det er heller ikke DÅRLIG...det er ikke skadelig. Hadde det vært skadelig hadde ikke leger gjort det, det er anskje ikke OPTIMALT om man kan trekke frem eventuelle 'bivirkninger' av KS.

Og nei, det er ikke "nice" å føde..det er kanskje en realitet for noen, et ønske for andre, og et alternativ for slike som meg som faktisk føler frykt bare ved tanken av å føde vaginalt.

[Nigo-san]

Det er- takk og pris- lege som skal avgjøre hva som er "gyldig grunn" og hva som ikke er det, og ikke en bunch bedrevitende kjerringer på KG (aka meg selv).

Ellers sa Donpedro at:

For øvrig enig i at

-hvorfor man ikke vil føde/amme

-hva som isåfall er legitime grunner

er to forskjellige diskusjoner

- og det kan jeg ikke annet enn å gi min tilsluttelse til.

Som privatperson (og ikke moderator), vil jeg fremdeles hevde min rett til å synes at 17åringer som ikke vil amme fordi de får slappe pupper er i overkant tåpelige. Jeg ville i hvert fall tatt min egen datter i skole selv, hvis hun sa noe sånt. Det er noe med at livet koster noe. Du får ikke alt gratis, ikke en gang en søt baby. Babyen koster noe, og det at du ikke vil at det skal synes, på mage, bryst eller underliv, er rett og slett bare teit. Det står jeg ved, 100%.

Og så er det de som har et hav av årsaker til å ønske det annerledes. Og jeez, jeg forstår det så godt, så godt. Amminga fikk jeg riktignok til etter et langt, utvidet sykehusopphold, og noen dødskjipe fødsler har jeg hatt (og GRUER meg til neste gang), men det er ikke i nærheten av hva de som virkelig hadde problemer måtte gjennomgå. Jeg bøyer meg i støvet.

Men for å la TS komme til sin rett, sånn som jeg leser henne: Det finnes ingen underforliggende årsaker. Det finnes ingen skjulte fobier. Dama ønsker seg rett og slett barn, men vil helst slippe både fødsel og amming. Betale seg ut av det, kanskje.

Vi tar rett og slett ordene på face value, og antar personen mener det hun sier, uten underliggende problemer eller agenda. Er det da så forsvarsverdig å si at de ikke ønsker en slingrefitte, eller hengepupper? Jeg må jo ærlig talt si at jeg finner dette noget drøyt. Og jeg tror ikke at det er så vanlig, men det finnes, og jeg tror det finnes mer og mer etter at Posh bestilte tre KS for sine gutter og fylte opp med silikon etterpå. Det er kanskje ikke den gruppen vi på KG befatter oss mest med, men sånt kan påvirke unge kvinner. Jeg skal ha en baby uten smerter og ubehag-greie, og man kan tross alt kjøpe seg nye lepper og nytt hår, så hva er så annerledes ved å bare få en baby dah?

Jeg understreker igjen at jeg diskuterer noe helt, helt annet enn mange deltakere i denne tråden. Jeg diskuterer bare de unge jentene som faktisk mener det de sier, om at puppene blir stygge og vagina blir slækk. Og hvis min datter hadde sagt noe slikt, hadde jeg gitt henne en leksjon om livet så hatten passet, for ting kommer ikke gratis, for faen. Men angst, overgrep, dårlige opplevelser hører til i en HELT annen skala. Der har jeg all respekt.

[Gjest Niema]

Jeg må rett og slett si meg litt uenig med deg Nigo.

Nå har ikke de fleste av oss et reellt valg, det går ikke an å bestille KS, ei heller kan noen garantere for puppene, amming eller ei (ikke at KS er nødvendigvis er noen enkelt løsning heller). Men er det noen her inne som kan påstå at de ville valgt å føde naturlig hvis noen hadde funnet en 100 % smerte- og risikofri måte å forløse et barn på? Det tror jeg neppe. Jeg mener det er helt legitimt å ønske at man beholder fasongen både oppe og nede! Så fremt det ikke går på bekostning av barnet såklart.

Disse jenten du snakker om, uten bakenforliggende grunner og fobier, de får (mest sannsynlig) ikke det keisersnittet de ønsker seg. Og de som virkelig vil bli mor blir det uansett. Og jeg kan ikke skjønne at noen kan mene at man ikke er verdig morsrollen hvis hvis man ikke velger tøffeste vei for å "bevise" hvor sterk man er og hvor mye barnet er ønsket. Det har ikke noe å gjøre med at man skal "få alt gratis." Som jeg har sagt tidligere; du velger bedøvelse når du skal trekke tenner. Fordi du kan, og fordi det er vondt. (dere skjønner hva jeg skal frem til)

Endret 10. februar 2010 av Niema

[Nigo-san]

Og jeg kan ikke skjønne at noen kan mene at man ikke er verdig morsrollen hvis hvis man ikke velger tøffeste vei for å "bevise" hvor sterk man er og hvor mye barnet er ønsket.

Uenig med deg igjen, det finnes en million former for bedøvelse. Spinal, epidural, pudendal, lokal. Det er ikke snakk om enten-eller her. De som argumenterer veldig for enten, vet 1) ikke hva de snakker om eller 2) har veldig gode grunner for å vite hva de snakker om.

Noen vet veldig mye. Andre vet veldig, veldig lite. Hva med å faktisk bare høre på det de sier, uten å anta underliggende motiver?

[Gjest Niema]

Uenig med deg igjen, det finnes en million former for bedøvelse. Spinal, epidural, pudendal, lokal. Det er ikke snakk om enten-eller her. De som argumenterer veldig for enten, vet 1) ikke hva de snakker om eller 2) har veldig gode grunner for å vite hva de snakker om.

Noen vet veldig mye. Andre vet veldig, veldig lite. Hva med å faktisk bare høre på det de sier, uten å anta underliggende motiver?

Jeg krangler ikke på det. Jeg vet det finnes mye bra smertelindring. Jeg snakker generelt når jeg sier at jeg syns det blir feil med "desto mer smerte jo bedre mor" - tankegangen. Hadde man hatt et valg, er jeg sikker på at de fleste hadde valgt smertefritt. Uten at man nødvendigvis er noen dårligere mor av den grunn.

Endret 10. februar 2010 av Niema

[Gjest Gjest_elena]

Syns det er så mange som sier de vil ha barn, men som hverken vil i det minste overveie å føde det vaginalt eller amme barnet.

Jeg syns det er to ganske grunnleggende tingene ved å få barn da, å sette det ut i verden og sørge for at det får mat!

Forstå meg rett, jeg snakker ikke om de som må ha KS eller de som rett og slett ikke får til å amme, jeg snakker om de som blir gravide med holdningen : Jeg skal ikke!

:klø:

Ja, jeg er nok en av disse. Når det kommer til fødsel synes jeg det høres like avskrekkende ut å føde vaginalt som å ta keisersnitt. Hva amming angår, er jeg ikke redd for å få hengepupper eller at det skal gjøre vondt, men amming er rett og slett noe som alltid har frastøtt meg. Jeg klarer virkelig ikke å se noen amme uten å bli kvalm. Kanskje kommer det av at jeg ble ammet leeenge selv. Så lenge at jeg husker avvenningen (var over 1 år).

Langvaring amming er kun egoistisk fra moren side og har ingenting med barnets velvære å gjøre. Vi bor tross alt ikke i et u-land, vi har tilgang på rent vann og gode muligheter for å sterilisere flasker. MME har dessuten svært god kvalitet. Råmelken er selvfølgelig bra for barnet, men hvor lenge varer egentlig den?

Amming er for meg så frastøtende at jeg er redd jeg kommer til å hive ungen i veggen ved første forsøk. MEN selv om jeg sier dette nå, er jeg fullstendig klar over hjernekrymp og hormonoppblomstring under svangerskap og etter graviditet, kanskje jeg endrer syn på saken. Eller skaffer meg en katt.

[Gjest Gjest*]

Jeg er ikke gravid, har aldri vært det og dermed aldri født. Har så lenge jeg kan huske sagt bastant at jeg skulle ta keisersnitt. Så begynte jeg å lese mye både om vaginal fødsel og keisersnitt (for jeg vil være forberedt den dagen jeg blir gravid, har jo gjerne lyst til å bli mor en gang i fremtiden), åpnet t.o.m en tråd her inne på kvinneguiden for å finne ut hvilke erfaringer kvinner som har tatt keisersnitt har med det. Etter å ha lest mye både om det ene og det andre (alt fra psykologisk til biologisk til anatomisk osv) har jeg da kommet frem til en del punkter:

-Jeg er veldig redd for å ikke ha noe kontroll når jeg føder, sterke smerter, revning og problemer i etterkant. Men, fødselen er over iløpet av alt fra et par timer til et par døgn. Varige mèn kan oppstå, men det kan de også ved ks.

-Fra naturen side skal vi kvinner føde vaginalt samt amme, og jeg er av de som mener at vi bør høre på naturen en gang i blant (da mener jeg selvfølgelig ikke ved komplikasjoner osv). Ergo, fra naturens side er det beste ved en normal fødsel å føde vaginalt. Det er rett og slett ment sånn.

-KS gir deg kontroll, mindre smerte der og da - men det er dokumentert at det er flere komplikasjoner både for mor og barn etter inngrepet samt en lengre periode med smerte enn ved vaginal fødsel. Vannet i lungene til barnet blir ikke presset ut på samme måte som en tur ut fødselkanalen ville gjort, hvilket kan føre til astma.

-Jeg får svært sterke smerter hvis noen trykker meg på nedre del av ryggen, er vel noe som ikke er helt som det skal men legene sa de ikke kunne gjøre noe med det. Men, epiduralen må settes uansett både ved vf og ks. Narkose ønsker jeg ikke, det er jo en ørliten sjanse for at man sovner inn for godt og bør kun brukes når det virkelig er nødvendig.

Har da kommet frem til at jeg bør ta en vaginal fødsel om det er mest forsvarlig, jeg kan ikke vite noe sikkert før jeg har vært gjennom det og jeg har tenkt å få flere enn ett barn. Kroppen min er normalt bygd, ok bredde på hofter som forhåpentligvis tilsier at det kan bli litt enklere å føde enn hvis jeg var en fyrstikk. Amming tilfører barnet utrolig mange immunstoffer og jeg er villig til å gå gjennom smerte, søvnløse netter osv pga det er det beste for barnet. Dette ble litt rotete men det jeg prøve å få frem: Så lenge en vaginal fødsel er det mest forsvarlige (konstatert av jordmor og lege), kroppen er i god form osv så bør jeg prøve vf før ks og amming er så positivt for barnet at jeg aldri ville valgt det bort. Klarte mamma å presse ut mitt schvææære hode og amme tjukke meg i 10 mnd, skal jeg klare det også.

Personlig er jeg veldig interessert i å høre fra dem som både har forløst barn ved ks og vf og dem som både har ammet og ikke/kun delvis ammet. Det må jo være de som sitter på fasiten her, eller?

[Lilith]

Jeg snakker generelt når jeg sier at jeg syns det blir feil med "desto mer smerte jo bedre mor" - tankegangen.

Det er det vel ingen i tråden som har sagt?

Og for the record: Jeg fikk epidural og hadde en problemfri(vaginal)fødsel- og barselperiode. En venninne fikk KS, og slet mye med smerter i lang tid. Jeg tør påstå at vi er like gode mødre for våre barn

[Harlekin]

Niema: Jeg er enig i at man ikke trenger å velge største motstands vei for å være "verdig" som mor. Men du spør hvorfor man skal tåle smerte når man ikke MÅ, og da sier jeg igjen: Du tåler det fordi det er til barnets beste. Det er en rekke fordeler for barnet ved å bli født vaginalt. Nei, KS er slett ikke forferdelig, men det kan skape en del komplikasjoner og det er ikke det beste for barnet å bli født på denne måten (igjen snakker jeg ved vanlige, ukompliserte fødsler som de fleste er). Hvorfor skal man ikke tåle smerten da, hvis det ikke er en spesiell grunn til at man ikke kan/vil?

Endret 11. februar 2010 av Harlekin