Den verste skrivefeilen du ser

[The Kitten]

"Er det noen hær som kan hjelpe meg?"

Jeg tror nok hæren har andre prioriteringer.

[Gjest Eurodice]

"Er det noen hær som kan hjelpe meg?"

Jeg tror nok hæren har andre prioriteringer.

[salinger]

* å/og - hvorfor synes SÅ mange dette er vanskelig???

* "dessverre " - VELDIG mange skriver "desverre".

Men det som virkelig gir meg frysninger, er når noen skriver "hvordan" og "hvem" der det skal stå hvilken/hvilket. Det er ille nok at noen SIER det, om ikke det skal skrives også.

[Gjest Blubberella]

Denne gjorde litt vondt i øynene mine: "Forholdet har hunget i en tynn tråd lenge nå"

[Thalassos]

Denne gjorde litt vondt i øynene mine: "Forholdet har hunget i en tynn tråd lenge nå"

Åh, du kom meg i forkjøpet! Så det jeg også.

Lugget (jeg har lugget i senga i hele dag) og andre bøyninger av ting på den måten. Høres tilbakestående ut..

I tillegg har jeg en kompis som kan finne på å si at bordet røk, at den kokte spaghettien knakk eller at safta datt ut av glasset..

[Gjest Eurodice]

Glasset falt sikkert i gulvet og knuste, for kompisen var klønete fordi han hadde røket Akillessenen og knukket skinnebenet, men han tvingte seg til å være rolig og latet som ingenting.

Endret 25. september 2012 av Arabella

[Gjest Eurodice]

En gjenganger både i skrift og tale som irriterer vettet av meg: Både (blablabla) - men også (blablabla).

Det heter "både - og", og "ikke bare - men også".

Endret 25. september 2012 av Arabella

[sofie777]

Jeg kom på en annen ting som er irriterende. Det er når man skal si noe fra og til, så forsvinner "til". F.eks. "møtet varer fra 12.00 - 13.00". Selv om bindestreken indikerer et "til", så er det ikke riktig.

[AnonymBruker]

I dag leste jeg et innlegg der noen bruker uttrykket "å ikke eie nåla i høystakken". Syns den var litt artig.

Riktig uttrykk er å ikke eie nåla i veggen, men kan sikkert lett forveksles med å ikke finne nåla i høystakken.

Anonym poster: 063a6ee0e7b3c8cd707c69c5ee67c8cc

[bubblefun]

Kunne drevet på i evigheter med å nevne hva jeg synes er verst, men kan nevne noen.. Da/når, og/å, bruk av "hvem" istedenfor "hvilken (for.eks. "hvem film ser du på?")

[Gjest Eurodice]

Feilaktig bruk av ord:

Mistenksom - mistenkelig

Ovenfor - overfor

Klokkeklar - krystallklar

Irritert - irritabel - irriterende

Det er disse jeg kommer på i farten.

[Gjest Eurodice]

Jeg har lagt merke til at mange bruker entallsform på adjektiv der det skal være flertall. Eksempler: Vi er gravid. De er like gammel.

Rar bøyning av verb: tvinge-tvingte-tvingt, henge-hang-hunget, knekke-knakk-knukket, skrive-skrivde-skrivd, og flere. For alt jeg vet er det kanskje tillatt nå. Det er ikke så lett å følge med når man ikke har språklig utdannelse. .

En annen kuriositet som andre også har bemerket, er "jeg må nødt til".

Endret 19. oktober 2012 av Arabella

[Gjest Ludovie]

Jeg har lagt merke til at mange bruker entallsform på adjektiv der det skal være flertall. Eksempler: Vi er gravid. De er like gammel.

Dette er et litt komplisert spørsmål, faktisk (ikke de to eksemplene du nevner her, da, for der er det temmelig innlysende hva som er riktig), men i andre tilfeller er det ikke like opplagt. Jeg sendte en gang mail til Språkrådet for å få oppklart hva reglene er, og her er svaret de ga:

Dette er et mer sammensatt spørsmål enn det kanskje ser ut til, og jeg skal forsøke å gi en forklaring på de grammatiske forholdene som gjør seg gjeldende her.

Det gjelder altså bokmål. Den generelle regelen i norsk er at adjektiv, som ”ledig”, skal bøyes i flertall når subjektet står i flertall. Derfor blir det ”hun er ledig” (subjektet er entallsformen ”hun”), men ”de er ledige” (subjektet er flertallsformen ”de”). Ved partisipper, derimot, skal det ikke være bøyning på bokmål (på nynorsk skal det derimot være bøyning også her, etter læreboknormalen, som er hovednormen). Derfor skal det på bokmål hete ”de er invitert” (”invitert” er perfektum partisipp av verbet ”invitere”), altså med ubøyd form, som i ”hun er invitert”.

Det er to andre forhold som kan virke inn på dette. Det ene er at en del opprinnelige partisipper, som ”fornøyd” (egentlig partisipp av ”fornøye”) er gått over til å fungere som adjektiv og står oppført som det i ordbøkene. De får i prinsippet bøyning på linje med andre adjektiv, og derfor bør det hete ”alle var fornøyde”. Det andre forholdet er at adjektiv pluss preposisjon kan stivne i en fast forbindelse som hindrer bøyning. Et godt eksempel er ”glad i”, der det normalt heter ”de er glad i hverandre”. Mange andre forbindelser ligger i en gråsone; for eksempel kan det hete både ”de er stolt av ham” og ”de er stolte av ham”.

”Interessert” er et partisipp som til dels fungerer som et adjektiv, slik at både ”avisene er ikke interessert” og ”avisene er ikke interesserte” etter mitt skjønn er akseptable løsninger. Når ordet følges av preposisjonen ”i”, motvirker dette tendensen til å bøye ”interessert” i flertall, som et adjektiv. Det kan nemlig argumenteres for at ”interessert i” er en fast forbindelse, omtrent som ”stolt av”.

På bakgrunn av dette vil jeg si at formuleringen ”de var ikke interessert i å vite” er mønstergyldig ut fra tradisjonen i bokmål.

Finn-Erik Vinje behandler dette og mange andre ordleggings- og bøyningsspørsmål inngående i sin bok ”Moderne norsk”, femte utgave, Fagbokforlaget 2002.

For øvrig vil jeg anta at de som har skrevet dette er trøndere eller nordlendinger, ettersom flertallet av disse dialektene har apokope her, sånn at man ikke skiller mellom entallsform og flertallsform av adjektiv som står som subjektspredikativ.

Rar bøyning av verb: tvinge-tvingte-tvingt, henge-hang-hunget, knekke-knakk-knukket, skrive-skrivde-skrivd, og flere. For alt jeg vet er det kanskje tillatt nå. Det er ikke så lett å følge med når man ikke har språklig utdannelse. .

Språkutdannelse handler om ALT ANNET enn verbbøyinger, staveregler, kommaregler, bruk av å/og, da/når, osv., osv. Folk som har studert språk har dermed i prinsippet ikke mer kunnskap om slike ting enn det alle andre har. (Jeg husker forresten et kapittel i en lærebok som var skrevet av en lingvistikkprofessor, og hvor det florerte med skrivefeil og dårlig språk. Han ble skjelt ut til de grader av folk som mente at en lingvistikkprofessor burde kunne forventes å ha et plettfritt språk. Men det er i grunnen ikke sånn. Han ER en dyktig fagperson innenfor sitt felt, selv om han altså skriver slurvete når han har det travelt.)

Allikevel, det er nok generelt slik at lingvister skriver bedre, og med færre feil, enn den gjennomsnittlige språkbruker. Dette handler imidlertid IKKE om fagkunnskapen de besitter, for den handler som sagt om helt andre ting enn skriveregler. Det handler derimot om 1) at folk med høyere utdannelse generelt skriver bedre enn folk med mindre utdannelse, og 2) at folk som velger å begynne å studere språk nok er en del mer språkinteresserte enn gjennomsnittet, sånn at de generelt følger bedre med på regler og denslags enn mange andre.

En annen kuriositet som andre også har bemerket, er "jeg må nødt til".

Dette er dialekt. "Må nødt" er korrekt både i trønderske og i nordnorske dialekter.

OK, når har jeg avsporet masse, så jeg synes at jeg bør svare på det tråden handler om. Det jeg irriterer meg mest over, er:

1. Feil bruk av stor bokstav: Bergensdialekt, Oslobeboer, Mandag, April, Norsk.

2. X istf. ks: sexualitet, ex, max.

3. Apostrof ved genitivs-s.

[Harlequin]

Hvor skal en begynne...?

Vem/va/vor/vorfor/viss - generell mangel på "h" på de mest åpenbare steder

Feil bruk av hun/henne - "henne hadde fin kjole!"

Sterke verb som ikke bøyes rett - gådde, ledde, blidde...

Orddelingsfeil, og spesielt de dagligdagse ordene som brukes mest - kjempe fint, kylling filet, også videre

Og generelt feil setningsstruktur. Feil subjekt, verb i feil tid, feil tegnsetting...

Mulig jeg irriterer meg litt for lett, men de aller fleste har da lært norsk 10 år på skolen? Litt feil er ingen krise, men et sted går grensa.

[Gjest Eurodice]

Dette er et litt komplisert spørsmål, faktisk (ikke de to eksemplene du nevner her, da, for der er det temmelig innlysende hva som er riktig), men i andre tilfeller er det ikke like opplagt. Jeg sendte en gang mail til Språkrådet for å få oppklart hva reglene er, og her er svaret de ga:

For øvrig vil jeg anta at de som har skrevet dette er trøndere eller nordlendinger, ettersom flertallet av disse dialektene har apokope her, sånn at man ikke skiller mellom entallsform og flertallsform av adjektiv som står som subjektspredikativ.

Språkutdannelse handler om ALT ANNET enn verbbøyinger, staveregler, kommaregler, bruk av å/og, da/når, osv., osv. Folk som har studert språk har dermed i prinsippet ikke mer kunnskap om slike ting enn det alle andre har. (Jeg husker forresten et kapittel i en lærebok som var skrevet av en lingvistikkprofessor, og hvor det florerte med skrivefeil og dårlig språk. Han ble skjelt ut til de grader av folk som mente at en lingvistikkprofessor burde kunne forventes å ha et plettfritt språk. Men det er i grunnen ikke sånn. Han ER en dyktig fagperson innenfor sitt felt, selv om han altså skriver slurvete når han har det travelt.)

Allikevel, det er nok generelt slik at lingvister skriver bedre, og med færre feil, enn den gjennomsnittlige språkbruker. Dette handler imidlertid IKKE om fagkunnskapen de besitter, for den handler som sagt om helt andre ting enn skriveregler. Det handler derimot om 1) at folk med høyere utdannelse generelt skriver bedre enn folk med mindre utdannelse, og 2) at folk som velger å begynne å studere språk nok er en del mer språkinteresserte enn gjennomsnittet, sånn at de generelt følger bedre med på regler og denslags enn mange andre.

Dette er dialekt. "Må nødt" er korrekt både i trønderske og i nordnorske dialekter.

OK, når har jeg avsporet masse, så jeg synes at jeg bør svare på det tråden handler om. Det jeg irriterer meg mest over, er:

1. Feil bruk av stor bokstav: Bergensdialekt, Oslobeboer, Mandag, April, Norsk.

2. X istf. ks: sexualitet, ex, max.

3. Apostrof ved genitivs-s.

Dette du skriver om, er kjent for meg. Men hva mener du om eksemplene på verbbøyning, tvinge-tvingte-tvingt osv. Er det (blitt) korrekt å skrive?

Endret 19. oktober 2012 av Arabella

[Gjest Ludovie]

Dette du skriver om, er kjent for meg. Men hva mener du om eksemplene på verbbøyning, tvinge-tvingte-tvingt osv. Er det (blitt) korrekt å skrive?

Aner ikke. Men tror da ikke det? Dette kan man for øvrig lett finne ut av gjennom å slå opp i Bokmålsordboka - det er jo ikke verre enn det.

[Gjest Eurodice]

Aner ikke. Men tror da ikke det? Dette kan man for øvrig lett finne ut av gjennom å slå opp i Bokmålsordboka - det er jo ikke verre enn det.

Det var et retorisk spørsmål. Forstod du ikke det?

[Gjest Ludovie]

Det var et retorisk spørsmål. Forstod du ikke det?

Nei.

[AnonymBruker]

Feilaktig bruk av ord:

Mistenksom - mistenkelig

Ovenfor - overfor

Klokkeklar - krystallklar

Irritert - irritabel - irriterende

Det er disse jeg kommer på i farten.

Hva er forskjellen på krystall- og klokkeklar?

Jeg har lagt merke til at mange bruker entallsform på adjektiv der det skal være flertall. Eksempler: Vi er gravid. De er like gammel.

Rar bøyning av verb: tvinge-tvingte-tvingt, henge-hang-hunget, knekke-knakk-knukket, skrive-skrivde-skrivd, og flere. For alt jeg vet er det kanskje tillatt nå. Det er ikke så lett å følge med når man ikke har språklig utdannelse. .

En annen kuriositet som andre også har bemerket, er "jeg må nødt til".

Ja, enig i at det er litt småirriterende, men det er da tross alt dialekt. I Bergen for eksempel, snakker folk uten flertallsform på adjektiv, f.eks. "Vi er glad i dere".

Anonym poster: b0b1e7aae5177172613c226178dbd7c6

[The Kitten]

Feilaktig bruk av ord:

Mistenksom - mistenkelig

Ovenfor - overfor

Klokkeklar - krystallklar

Irritert - irritabel - irriterende

Det er disse jeg kommer på i farten.

Hvordan klarer egentlig folk å blande disse to?

Det er jo så enkelt som at man er mistenksom til noe mistenkelig.