Vil kvinner med barn jobbe ?

[Gjest Gjest]

Det einaste som kan seiast om diskusjonen over er at imli i alle fall har guts til å stå fram med nick!!

[Caramba]

Det var voldsomt til kverulering fra gjest som tydeligvis helst vil være hjemme. Jeg synes man skal respektere at folk er forskjellige og tar forskjellige valg. Dessuten er jeg enig med Imli at det er en vel så viktig jobb å drive omsorg i hjemmet, som å gå på et lønnet arbeid. Det er jo en JOBB å være hjemme også, selv om man ikke får annen lønn en kontantstøtte. Jeg føler at jeg har jobbet ganske hardt hvis jeg har vært alene med mine tre små en hel dag, det er mye mer behagelig å sitte en dag på kontoret, for å si det sånn.... Det er givende og være sammen med de små barna sine, selvsagt, men det kan også være en slitsom jobb til tider.

Jeg skulle gjerne vært hjemme 50%, men vi har lagt opp livene våre slik at ikke det går. Jobben min ville nok også hatt problemer med å kutte ned min stilling og jeg liker jobben min. Mannen min har dermiot muligheter til å gi barna korte dager i bhg.

(PS, er i barselpermisjon et halvt år til, så nå er jeg hjemmeværende, men har prøvd 100% jobb med førstemann i bhg også)

Endret 25. januar 2010 av Caramba

[Gjest Gjest]

Ser det er mange som er avhengige av to fulle stilliger her, lurer bare litt på hva dere skulle ha gjort om en eller begge ble syke og havnet på rehabilitering/attføringspenger...da får man jo bare 66% av lønna...tror nok dette er en prioriteringssak jeg. HOs oss skal vi forresten gjøre slik at vi begge går ned til ca 80% stilling den dagen vi får barn.

[Caramba]

Ser det er mange som er avhengige av to fulle stilliger her, lurer bare litt på hva dere skulle ha gjort om en eller begge ble syke og havnet på rehabilitering/attføringspenger...da får man jo bare 66% av lønna...tror nok dette er en prioriteringssak jeg. HOs oss skal vi forresten gjøre slik at vi begge går ned til ca 80% stilling den dagen vi får barn.

Skulle det skjedd med oss, så kunne vi feks gjort boliglånet avdragsfritt. Mye man kan gjøre for å skjære ned på budsjettet hvis man må. Man kan sikkert søke om avdragsfrihet på studielån også, hvis det var sykdom involvert.

[Gjest Gjest]

MEN jeg ønsker meg ikke en mann som ikke er like interessert i barna sine som jeg er. Jeg elsker det faktum at min mann både gir og "krever" likeverd innen familien.

Dette her gjør at du fremstår som usaklig og misunnelig.

[Siona]

For å svare på spørsmålet til ts først:

Jeg har to barn på 1,5 og 3 år, og har ingen ønske om å slutte i jobben Jeg tror jeg ville følt meg ganske isolert om jeg bare skulle være hjemme, og jeg tror heller ikke det hadde vært en ideell løsning for barna. Ihvertfall ikke om de bare skulle vært hjemme sammen med meg. Det er jo ingen andre barn hjemme på dagtid.

Siden jeg begynte å jobbe etter siste permisjon har jeg hatt stillingsprosenten 60%, mens barna har fulltids barnehageplass. Tanken var at barna kan få noen dager hjemme innimellom, og kortere dager i barnehagen. Imidlertid fungerer dette veldig dårlig i forhold til jobben min. Det er få uker jeg jobber mindre enn 80%, ofte blir det 100% eller mer. Synes det er veldig vanskelig å få det til å fungere! Kjenner mange med samme erfaring som meg, men det kommer vel an på hva man jobber med.

Jeg vil også tillegge at det ikke nødvendigvis er slik at det kun er den som har redusert stilling som får alle fordeler slik det hevdes i andre innlegg i denne tråden. De ukene jeg klarer å jobbe redusert, får jeg gjort en hel del av det daglige arbeidet i hjemmet (som handling, klesvask, rydding...). Dermed bruker vi mindre tid på slike aktiviteter på kvelder og i helger - og begge foreldrene kan bruke denne ekstra tiden på å være sammen med barna.

[Klips]

Nei. Jeg synes det er skikkelig kjedelig å være hjemme med barn, rett og slett.

Ferier og noen dager i blant er herlg og noe helt annet enn alle hverdagene. Ville ikke hatt sjans til å sysselsette dem og utvikle dem i den grad de fortjener (ville blitt mye tv og latskap) og selv ville jeg kjedet meg og blitt sur og misfornøyd.

[Jens]

Enig med Imli. Vi har samme løsning, jeg er hjemme og "koser" meg og pappa jobber. Alltid hatt det slik.

Hos oss er det også jeg som koser meg mens mannen min jobber.

[Jens]

Så realiteter som ikke dreier seg om bare økonomi, forholder du deg altså ikke til?

Det får en trygt si. Jeg kjenner MANGE fedre som jobber 80%. Jeg omgås i stor grad mennesker med høy utdannelse, men jeg kjenner også flere elektrikere som også er hjemme med barna sine en dag i uka.

Ja, men jeg snakker ikke om de som ikke vil, jeg snakker om de som ikke kan fordi de har menn som ikke er stuck på 50-tallet.

Når ungene er i barnehage går du glipp av tid med dem resten av dagen, ja. Og i stedet JOBBER man.

Du har sagt at du synes det å være hjemme er minst like "tøft" som å jobbe:

Og det synes jeg er ganske så tåpelig påstand.

Klart jeg er misunnelig på at man slipper å jobbe. Jeg skulle gjerne vært så rik at jeg slapp.

MEN jeg ønsker meg ikke en mann som ikke er like interessert i barna sine som jeg er. Jeg elsker det faktum at min mann både gir og "krever" likeverd innen familien.

Gjest jeg syns du er helt usaklig, men i det siste innlegget ditt skinner jo det du egentlig mener gjennom. Du er misunnelig på at noen får være hjemme, og derfor kommer du med så mye negativt.

Som Imli sier kjenner jeg heller ingen menn som vil være hjemme mens kona forsørger. Og, jeg er helt enig i at det er utrolig lite modent og barnslig å ikke "unne" en av partene å være 100% hjemme med barna. Syns det er helt utrolig at man faktisk sender barna i barnehagen pga at ingen unner den andre å være hjemme, selv om barna hadde hatt det bedre hjemme med mor.

Og at det kan gå uttover pensjon etc..er noe jeg også "ofrer"for at barna skal ha en mindre stressende hverdag.

[Gjest Gjest]

Som Imli sier kjenner jeg heller ingen menn som vil være hjemme mens kona forsørger. Og, jeg er helt enig i at det er utrolig lite modent og barnslig å ikke "unne" en av partene å være 100% hjemme med barna. Syns det er helt utrolig at man faktisk sender barna i barnehagen pga at ingen unner den andre å være hjemme, selv om barna hadde hatt det bedre hjemme med mor.

jeg er en annen gjest , men jeg syntes også fedre som jobber fulltid og mer enn fulltid bare fordi konemor skal kunne la være å jobbe , også er litt "stuck på 50-tallet " . slike menn kan jo ikke se på det som så veldig verdifullt å være sammen med egne barn , siden de glatt ofter det , for å jobbe ute .

[Jens]

jeg er en annen gjest , men jeg syntes også fedre som jobber fulltid og mer enn fulltid bare fordi konemor skal kunne la være å jobbe , også er litt "stuck på 50-tallet " . slike menn kan jo ikke se på det som så veldig verdifullt å være sammen med egne barn , siden de glatt ofter det , for å jobbe ute .

I veldig mange tilfeller er det far som tjener mest, og også naturlig at far er den som jobber ute mens mor jobber hjemme.

[Gjest regine ii]

Jeg oppfatter ikke gjest som misunnelig (det er forøvrig ganske så hersketeknikkete å hevde at en annens meninger er misunnelse.....) fordi hun sier at mannen ikke vil forsørge henne.

Det handler om at BEGGE har ansvar for familiens forsørgelse, OG for barnas ve og vel. Jeg vil verken forsørge mannen min, eller at han skal forsørge meg.....

jeg skjønner heller ikke at kvinner tør la seg forsørge over år - skrev det i mitt forrige innlegg (men blir glatt oversett :gjeiper: ) så gjentar det:

- man mister "verdi" på arbeidsmarkedet og vil kunne slite med å få seg relevant jobb når ungene er store nok

- man blir skilt og MÅ jobbe, og får da dårligere jobb enn man kunne fått, pga utdatert kompetanse

- man mister pensjonsrettigheter. Og jeg vet om flere godt voksne som og har blitt skilt, hvor hun har vært mye hjemme/jobbet deltid, uten at man har tatt høyde for dette ved noen form for pensjonssparing.

Jeg er klar over at ingen tror de skal bli skilt - men mye kan skje gjennom et liv, mye som ikke er forutsett. Og da er det fryktelig dumt om man har stelt seg sånn at man faktisk får problemer med egen-forsørgelsen.

[Eve Luna]

For å svare på TS sin opprinnelige spørsmål.

Jeg kunne ikke tenke meg å være hjemme med barn på heltid. Jeg var ute i permisjonen i 9,5 måned og det var 1,5 måned for lenge. Jeg kjedet vettet av meg. Misforstå meg ikke, jeg elsker å være med datteren min. Men jeg er rett og slett ikke kreativ nok til at jeg kunne gi barna min nok stimulans hjemme.

Jeg trives veldig godt i min jobb. Utfordrende oppgaver og null overtid. Hvis noen skulle jobbe redusert for å være hjemme med barna så måtte det være samboeren. Han er også mer hjemmekjær enn meg så det hadde gått fint det.

Det eneste jeg kunne tenke meg er en dag fri i uka til å ta meg av husarbeid mens barna er i barnehagen sånn at jeg kan faktisk bruke tiden etter barnehagen og helgene til tid med barna. Eventuelt å leie inn noen somm kunne gjøre husarbeid for meg, så jeg slapp det.

Hvis jeg skulle redusere arbeidsmengden for å være mer med barna så tror jeg heller jeg ville foretrekket flere ferieuker. Da kan vi reise bort mer og kanskje fordele ferieukene mer gjennom året.Sånn som vi jobber nå så har vi 2, maks 3, felles ferieuker i året.

[Jens]

Jeg oppfatter ikke gjest som misunnelig (det er forøvrig ganske så hersketeknikkete å hevde at en annens meninger er misunnelse.....) fordi hun sier at mannen ikke vil forsørge henne.

Det handler om at BEGGE har ansvar for familiens forsørgelse, OG for barnas ve og vel. Jeg vil verken forsørge mannen min, eller at han skal forsørge meg.....

jeg skjønner heller ikke at kvinner tør la seg forsørge over år - skrev det i mitt forrige innlegg (men blir glatt oversett :gjeiper: ) så gjentar det:

- man mister "verdi" på arbeidsmarkedet og vil kunne slite med å få seg relevant jobb når ungene er store nok

- man blir skilt og MÅ jobbe, og får da dårligere jobb enn man kunne fått, pga utdatert kompetanse

- man mister pensjonsrettigheter. Og jeg vet om flere godt voksne som og har blitt skilt, hvor hun har vært mye hjemme/jobbet deltid, uten at man har tatt høyde for dette ved noen form for pensjonssparing.

Jeg er klar over at ingen tror de skal bli skilt - men mye kan skje gjennom et liv, mye som ikke er forutsett. Og da er det fryktelig dumt om man har stelt seg sånn at man faktisk får problemer med egen-forsørgelsen.

Hvis mannen tjener godt er det jo bare å lage en pensjons avtale med ham da, hvor han setter til side en sum i måneden for deg.

[Gjest regine ii]

Hvis mannen tjener godt er det jo bare å lage en pensjons avtale med ham da, hvor han setter til side en sum i måneden for deg.

Da skal mannen tjene VELDIG godt, for en slik sparing må jo komme i tillegg til vanlige utgifter.

Dessuten: hvor mange tenker så langt i "småbarnsårene"?

De kvinnene jeg kjenner hvor det har endt med brudd i nokså voksen alder har ikke hatt det, bl.a. pga økonomien..... I dagens samfunn er nok det enda mer relevant - hvis man allerede må knipe inn en del for at mor skal gå hjemme, så har man ikke samtidig råd til ekstra pernsjonssparing. Enkel matte...

[Gjest Gjest]

Da skal mannen tjene VELDIG godt, for en slik sparing må jo komme i tillegg til vanlige utgifter.

Dessuten: hvor mange tenker så langt i "småbarnsårene"?

De kvinnene jeg kjenner hvor det har endt med brudd i nokså voksen alder har ikke hatt det, bl.a. pga økonomien..... I dagens samfunn er nok det enda mer relevant - hvis man allerede må knipe inn en del for at mor skal gå hjemme, så har man ikke samtidig råd til ekstra pernsjonssparing. Enkel matte...

Hvis det blir brudd og kvinnen har gått utelukkende hjemme i flerfoldige år , så sier det seg vel selv at det kan bli relativt tøft å overleve , men svaret på dette er at man jo bare kan gå på sosialen , hvis det blir for trangt .

[Gjest imli]

Så realiteter som ikke dreier seg om bare økonomi, forholder du deg altså ikke til?

Det får en trygt si. Jeg kjenner MANGE fedre som jobber 80%. Jeg omgås i stor grad mennesker med høy utdannelse, men jeg kjenner også flere elektrikere som også er hjemme med barna sine en dag i uka.

Ja, men jeg snakker ikke om de som ikke vil, jeg snakker om de som ikke kan fordi de har menn som ikke er stuck på 50-tallet.

Når ungene er i barnehage går du glipp av tid med dem resten av dagen, ja. Og i stedet JOBBER man.

Du har sagt at du synes det å være hjemme er minst like "tøft" som å jobbe:

Og det synes jeg er ganske så tåpelig påstand.

Klart jeg er misunnelig på at man slipper å jobbe. Jeg skulle gjerne vært så rik at jeg slapp.

MEN jeg ønsker meg ikke en mann som ikke er like interessert i barna sine som jeg er. Jeg elsker det faktum at min mann både gir og "krever" likeverd innen familien.

Akkurat i denne diskusjonen gjer eg ikkje det, for det var det eg diskuterte. Eg skreiv det pga alle som hevda at dei ikkje kunne vere (meir) heime pga økonomi. Då skreiv eg at det for veldig mange dreiar seg om prioriteringar og at dei fleste kunne greid å vere meir heime om dei hadde lagt opp liva sine annleis og prioritert annleis. Eg svarte altså ikkje på spørsmålt med andre faktorar tatt i betrakting. Eg prøvde å få fram at dersom begge vil, går det an å komme fram til ei løysing ift økonomi! Grunnen til at du ikkje kan, er jo ikkje økonomien, men at du "ikkje får lov" av mannen din. Veit ikkje om eg får skrivi det klarare, du må tydelegvis ha det inn med teskje...

Eg kjenner ingen fedre som jobbar redusert eller har vore heime med barn utenom pappaperm. Men dei er ikkje "stuck in 50-talet" for det. Ein kan vere interessert i ungane sine sjølv om ein ikkje er heime med dei vel?

Fint at du elsker det faktum med mannen din då.

[Gjest imli]

Gjest jeg syns du er helt usaklig, men i det siste innlegget ditt skinner jo det du egentlig mener gjennom. Du er misunnelig på at noen får være hjemme, og derfor kommer du med så mye negativt.

Som Imli sier kjenner jeg heller ingen menn som vil være hjemme mens kona forsørger. Og, jeg er helt enig i at det er utrolig lite modent og barnslig å ikke "unne" en av partene å være 100% hjemme med barna. Syns det er helt utrolig at man faktisk sender barna i barnehagen pga at ingen unner den andre å være hjemme, selv om barna hadde hatt det bedre hjemme med mor.

Og at det kan gå uttover pensjon etc..er noe jeg også "ofrer"for at barna skal ha en mindre stressende hverdag.

Heilt einig. Viss ein meiner at ungane hadde hatt det best heime, syns eg det er rart å sende dei i bhg berre fordi ingen av foreldra unnar den andre å få vere mer med ungane enn den andre.

[Ciara]

Jeg har ikke barn ennå, men det er underveis. Har mao rukket å gjøre meg opp noen tanker, om ikke å tillegge meg erfaringer, så bær over med meg

Jeg kan ikke tenke meg å jobbe redusert. Jeg har en lang utdannelse og en jobb jeg synes er både faglig og sosialt givende. Dette ønsker jeg ikke å gi slipp på. I tillegg trenger vi pengene jeg tjener, men vi kunne sikkert flyttet til Ytre XXX og heller gått ned i stillingsbrøk om vi ønsket. Det ønsker vi imidlertid ikke.

Alt handler valg. At det er slitsomt å være hjemmeværende med barn tviler jeg ikke et øyeblikk på, men så er det også en "jobb" man velger seg det øyeblikket man velger å få barn og deretter velger å være hjemme med dem. Jo flere barn man velger, jo mer jobb velger man for seg selv. For å ta en (litt søkt, kanskje) parallell: Jeg kunne valgt meg en enormt tidkrevende hobby og så insistert på at arbeidsmengden var så stor at det nærmest var som en jobb å regne. Men slitet ville likevel vært frivillig. På samme måte er det jo ingen som blir tvunget til å få barn i dag. Derfor vil jeg si at det å være hjemmeværende ikke er å ha en jobb på samme måte, all den tid de fleste er nødt til jobbe, mens de færreste er nødt til å få barn.

Og er man hjemmeværende synes jeg absolutt at man bør rekke over husarbeidet også. Den av foreldrene som forsørger familien og dermed er mest borte fra barna synes jeg burde slippe å bruke dyrebare ettermiddager på støvsuging og vasking, og heller få tilbringe dem med barna.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke barn ennå, men det er underveis. Har mao rukket å gjøre meg opp noen tanker, om ikke å tillegge meg erfaringer, så bær over med meg

Jeg kan ikke tenke meg å jobbe redusert. Jeg har en lang utdannelse og en jobb jeg synes er både faglig og sosialt givende. Dette ønsker jeg ikke å gi slipp på. I tillegg trenger vi pengene jeg tjener, men vi kunne sikkert flyttet til Ytre XXX og heller gått ned i stillingsbrøk om vi ønsket. Det ønsker vi imidlertid ikke.

Alt handler valg. At det er slitsomt å være hjemmeværende med barn tviler jeg ikke et øyeblikk på, men så er det også en "jobb" man velger seg det øyeblikket man velger å få barn og deretter velger å være hjemme med dem. Jo flere barn man velger, jo mer jobb velger man for seg selv. For å ta en (litt søkt, kanskje) parallell: Jeg kunne valgt meg en enormt tidkrevende hobby og så insistert på at arbeidsmengden var så stor at det nærmest var som en jobb å regne. Men slitet ville likevel vært frivillig. På samme måte er det jo ingen som blir tvunget til å få barn i dag. Derfor vil jeg si at det å være hjemmeværende ikke er å ha en jobb på samme måte, all den tid de fleste er nødt til jobbe, mens de færreste er nødt til å få barn.

Og er man hjemmeværende synes jeg absolutt at man bør rekke over husarbeidet også. Den av foreldrene som forsørger familien og dermed er mest borte fra barna synes jeg burde slippe å bruke dyrebare ettermiddager på støvsuging og vasking, og heller få tilbringe dem med barna.

Fullstendig ute i åkeren. Og når nurket ligger der kan du komme og fortelle at du vil fortest mulig tilbake i jobb ja.