Vil kvinner med barn jobbe ?

[Gjest Gjest]

Som du kan se her har vi begge lyst til å være hjemme:

Vel vi HAR barn og har vært hjemme i permisjon begge to (han har hatt 3-4 mnd permisjon begge gangene, så også han vet godt hva dette dreier seg om). Men vi synes begge det å være hjemme er veldig hyggelig.

Så synd at du som faktisk er hjemme synes det da. Jeg og min mann synes begge det er mye hardere å jobbe (og her i huset reserverer vi ordet "jobb" for en faktisk jobb -å ta seg av barn er en oppgave, men ikke en jobb -i mitt vokabular). Men det kan jo ha noe med hvilken erfaring man har fra arbeidsmarkedet? Mulig du har hatt veldig koselige og fleksible jobber?

Vi har i alle fall begge oppdaget at når man er hjemme kan man legge opp dagen mye selv. Få vært ute, gå tur og ikke minst være sammen med de viktigste personene i livet vårt (som vi begge savner veldig når vi er på jobb og bare får sett dem noen få timer hver dag).

Så jeg synes ikke akkurat de som faktisk får være hjemme har NOE å klage over (vil de heller jobbe så finnes det barnehager!)

Det jeg derimot ikke forstår er hvordan din mann faktisk kan finne på å gå med på å ta seg av all inntektsskaffingen, mens du får nyte tiden med barna mens de er små. Det hadde, som sagt, min mann aldri gått med på, da han også vil ha sin rettmessige tid med barna, mens han forventer at jeg tar min andel av inntjeningen.

Har dere så stram økonomi at dere ikke begge kan jobbe 80 % da ?

[Gjest Gjest]

Vil man være en bevisst hjemmearbeidende så er det en JOBB. Vil du si til en hvilken som helst barnehageassisten at de ikke jobber? Jeg har tre små barn og de skal stimuleres på ulike måter, det skal legges til rette for kontakt med jevnaldrene og andre voksne slik at de blir trygg og lærer sosiale regler og rammer og de skal lære seg å like å være ute i all slags vær. Selvfølgelig skal barna også har frilek og lære å engasjere seg selv og da har jeg den fordelen at jeg kan pile ut å sette på en rask klesvask, men om du tror jeg får gjort mye når jeg er hjemme, tar du feil. Fra 8-16.30 er barna min jobb, deretter er barna og huset en felles oppgave for mannen og meg. (Mannen min har en dag hjemme med barna da jeg jobber et 12 timers skift og han sier det samme; det er jobb på en annen måte og tidvis mye mer slitsomt enn å være på betalt jobb).

Jeg kjenner jeg blir litt varm i trøya når det blir sagt at man kan sove lenge, pusle i huset og drive med hobbyer... Dèt har i alle fall ikke jeg muligheten til når jeg er alene med barna.

Forøvrig kan man tegne privat pensjonsforsikring, noe det har vært oppfordret til de senere årene, uansett situasjon.

[Gjest Gjest]

Har dere så stram økonomi at dere ikke begge kan jobbe 80 % da ?

Det er langt i fra alle jobber det er mulig å kutte ned til 80%!

[Gjest Gjest]

Det er langt i fra alle jobber det er mulig å kutte ned til 80%!

Men det finnes jo mange jobber idag hvor dette er mulig .

[Gjest Gjest]

Lurer på om dere som har barn hadde sluttet i jobben deres , dersom det var mulig utifra et økonomisk ståsted , og vært hjemme med barna helt til de begynte på skolen ?

Hvis dere kunne velge helt fritt , hvor mye hadde dere jobbet når barna var så og så gamle ?

Jeg har vært hjemmeværende til mine barn var 5 og 3 år. Dette var en kjempeflott tid og jeg ville aldri byttet det mot en travel hverdag med jobbing, henting i barnehage, vekke barna tidlig osv. Begge barna mine har gått i park noen få timer ett par dager i uken fra de var 2 3 år. Der fikk de utfolde seg og leke med andre barn. Og jeg fikk litt fritid for meg selv.

Nå er barna mine 10 og åtte år og jeg har fra jeg begynte å jobbe igjen, bare jobbet 80%. Altså fri en dag i uken sammen med barna som da har fri fra skolen.

For noen mnd siden gikk jeg ned i 50%, og ungene mine er overlykkelig!! Det er virkelig verdt det:-) Vi har rolige hverdager og koser oss masse sammen. Dette er virkelig å anbefale for de som har anledning

[Susan Sto Helit]

Hadde vi hatt økonomi til det, og det hadde latt seg gjøre med jobben, så hadde nok både jeg og mannen jobbet 80%.

[Jens]

Me er absolutt ikkje rike, men får til at eg kan vere heime for det

Skjønner kva du meiner mtp pensjon osv, men den sjangsen er eg faktisk villeg til å ta for ungane mine

Der er jeg enig med imli. Den sjansen tar jeg også for mine barn:-)

[Ellevill]

Jeg kunne gjerne gått hjemme til barna kanskje var to år og deretter jobbet f.eks. 80%. Men å være 100% hjemmeværende ville jeg ikke klart.

Jeg ville i aller høyeste grad bekymret meg for mine evner som forsørger ved skilsmisse eller om min mann døde, og jeg ville følt at min utdannelse sank kraftig i verdi og at jeg ville blitt lite attraktiv på jobbmarkedet.

[Nigo-san]

Ja, jeg vil gjerne jobbe. Og egentlig har jeg ikke tenkt over at det skulle være valgfritt i det hele tatt I mitt hode er det ikke det, jeg er oppvokst med to utearbeidende foreldre og regner det som naturlig at voksne mennesker er i jobb uavhengig av om de har barn eller ei.

I tillegg er jeg litt enig med gjesten som forfekter at både inntekt og barneoppdragelse er en jobb som tilhører begge foreldrene på lik linje. At balansekunsten er vanskelig og tidsklemma kan være hard, er en sak som (etter min personlige mening) må løses i fellesskap og ikke med den enkle løsningen at mor går ned i stillingsprosent og far gjerne ender opp med å jobbe litt ekstra. Andre kan kanskje synes at den løsningen er god, jeg synes det ikke.

I min drømmeverden skulle jeg gjerne jobbet 80% mens barna er veldig små- ikke firedagersuke, men litt kortere dager. Men jeg skal glatt innrømme at det handler om egoisme for min egen del- slik at jeg skal slippe å stresse så mye, og få litt bedre tid til alt jeg vil. For vi får det jo til med to fulle stillinger også, det er bare litt hektisk for mor og far

Barna trives utmerket i barnehagen, så for dem er dagens ordning helt grei. Det er mulig jeg ville følt meg som en bedre mor hvis jeg bakte boller hver fredag, men barna er vant til at sånt gjøres i helgen og savner det neppe.

Endret 21. januar 2010 av Nigo-san

[Gjest Gjest_norah_*]

jeg har ikke barn nå, men har diskutert med samboer at det optimale, dersom økonomiem tillater det er å ta ut full permisjon i ca 1,5 år - som vi deler likt - muligens noe samtidig.

da må vi spare penger på forhånd for å få det til, og leve litt stramt.

det er nok ingen av oss som har tålmodighet til å være mye hjemme, vi har utrolig mye baller i luften både på og utenfor jobb.

vi driver med såpass mye at jobb nok blir den siste tingen på reduksjonslisten.

dersom jeg hadde hatt en jobb uten umiddelbare utsikter for avansement/utvikling, så hadde jeg ønsket at vi begge jobbet redusert, 80% eks - gjerne med fridag samtidig.

jeg ser nok for meg at den type jobb jeg har ikke kommer til å ha aneldning for redusert stilling uten å gå glipp av muligheter, så om noen skal jobbe mindre blir det nok far.

jeg er den av oss to som har størst ønsker for arbeidslivet og avansement, han er mer tålmodig og han ingen konkrete mål slik sett utover trivsel og interessante oppgaver.

[Trampe]

Det jeg derimot ikke forstår er hvordan din mann faktisk kan finne på å gå med på å ta seg av all inntektsskaffingen, mens du får nyte tiden med barna mens de er små. Det hadde, som sagt, min mann aldri gått med på, da han også vil ha sin rettmessige tid med barna, mens han forventer at jeg tar min andel av inntjeningen.

Amen to that. Min mann hadde heller aldri godtatt at jeg skulle være hjemme med barna mens han måtte jobbe. Selvsagt er det mye jobb å være hjemme, barna skal stimuleres og utvikle seg, men det er da mye koseligere å være hjemme enn å være på jobb? Alle som har vært hjemme med små barn vet at det er både utfordrende og slitsomt, så jeg stiller overhodet ikke spørsmålstegn ved arbeidsmengden her. Samtidig er det mye mer stress på min jobb enn jeg ville hatt ved å være hjemme.

Hadde det vært snakk om reduserte stillinger her i huset hadde vi begge gått ned lik prosent, slik at vi begge kunne være litt mer hjemme.

[Caramba]

Amen to that. Min mann hadde heller aldri godtatt at jeg skulle være hjemme med barna mens han måtte jobbe. Selvsagt er det mye jobb å være hjemme, barna skal stimuleres og utvikle seg, men det er da mye koseligere å være hjemme enn å være på jobb? Alle som har vært hjemme med små barn vet at det er både utfordrende og slitsomt, så jeg stiller overhodet ikke spørsmålstegn ved arbeidsmengden her. Samtidig er det mye mer stress på min jobb enn jeg ville hatt ved å være hjemme.

Hadde det vært snakk om reduserte stillinger her i huset hadde vi begge gått ned lik prosent, slik at vi begge kunne være litt mer hjemme.

Tja, jeg er hjemme med tvillinger og var på besøk på jobben i går, uten unger. For meg virket det som en oase av ro og fred å få lov til å være der noen timer

Jeg hadde ikke fikset å gå hjemme med unger når de begynte å bli 1,5-2 lenger, da synes jeg de trenger andre unger for å virkelig bli utfordret på eget nivå. Ungene skjønner hverandre og lærer av hverandre.

Jeg skal være hjemmeværende i 6-7 mnd til, men ser litt frem til å jobbe igjen, selv om det blir mye stress FOR MEG. Ungene blir godt ivaretatt av mannen min, som jobber slik at han kan gi dem korte dager i bhg...

[Gjest Gjest]

Det er langt i fra alle jobber det er mulig å kutte ned til 80%!

Er det ikke slik at man har rett til 80% stilling når man får barn?

[Caramba]

Er det ikke slik at man har rett til 80% stilling når man får barn?

Jo, men ikke sikkert det lar seg gjøre rent praktisk. Skulle jeg redusert stillingen min er jeg stygt redd for at jeg måtte gjøre akkurat det samme, men med dårligere tid og dårligere lønn...

[Gjest Gjest]

Men det finnes jo mange jobber idag hvor dette er mulig .

Selvfølgelig, men slik er det da altså ikke for oss. Jeg er på utkikk etter ny jobb, men det er ikke gjort med et knips.

[Gjest AnneShirley]

Amen to that. Min mann hadde heller aldri godtatt at jeg skulle være hjemme med barna mens han måtte jobbe. Selvsagt er det mye jobb å være hjemme, barna skal stimuleres og utvikle seg, men det er da mye koseligere å være hjemme enn å være på jobb? Alle som har vært hjemme med små barn vet at det er både utfordrende og slitsomt, så jeg stiller overhodet ikke spørsmålstegn ved arbeidsmengden her. Samtidig er det mye mer stress på min jobb enn jeg ville hatt ved å være hjemme.

Hadde det vært snakk om reduserte stillinger her i huset hadde vi begge gått ned lik prosent, slik at vi begge kunne være litt mer hjemme.

Amen fra meg også.

For det først er vi like interessert i å være sammen med sønnen vår begge to, og for det andre er det en god "forsikring" mot økonomiske problemer at begge har en relativt stor stillingsprosent (om den ene skulle minste jobben, eller verre).

Kjenner forresten at jeg blir provosert over at overskriften er "Vil kvinner med barn jobbe ?". Som sagt er BÅDE jeg og min mann interessert i å ha en dag hjemme om vi får det til i praksis (og måtte vi ikke tenke på økonomi i det hele tatt ville vi nok jobbet ennå mindre).

Endret 21. januar 2010 av AnneShirley

[Gjest Gjest_norah_*]

Amen fra meg også.

For det først er vi like interessert i å være sammen med sønnen vår begge to, og for det andre er det en god "forsikring" mot økonomiske problemer at begge har en relativt stor stillingsprosent (om den ene skulle minste jobben, eller verre).

Kjenner forresten at jeg blir provosert over at overskriften er "Vil kvinner med barn jobbe ?". Som sagt er BÅDE jeg og min mann interessert i å ha en dag hjemme om vi får det til i praksis (og måtte vi ikke tenke på økonomi i det hele tatt ville vi nok jobbet ennå mindre).

jo, men du vet - barneoppdragelse er jo forbeholdt kvinner alene, og far skal bare bidra til inntekt.........uff.

forøvrig viser jo undersøkelser om kvinnelige ledere at de selv ikke har problemer med å kombinere lederjobb og barn - men at det er omgivelsene som tror det er problematisk.

sikkert samme årsak til at denne tråden ble opprettet....

[Gjest imli]

Som du kan se her har vi begge lyst til å være hjemme:

Vel vi HAR barn og har vært hjemme i permisjon begge to (han har hatt 3-4 mnd permisjon begge gangene, så også han vet godt hva dette dreier seg om). Men vi synes begge det å være hjemme er veldig hyggelig.

Så synd at du som faktisk er hjemme synes det da. Jeg og min mann synes begge det er mye hardere å jobbe (og her i huset reserverer vi ordet "jobb" for en faktisk jobb -å ta seg av barn er en oppgave, men ikke en jobb -i mitt vokabular). Men det kan jo ha noe med hvilken erfaring man har fra arbeidsmarkedet? Mulig du har hatt veldig koselige og fleksible jobber?

Vi har i alle fall begge oppdaget at når man er hjemme kan man legge opp dagen mye selv. Få vært ute, gå tur og ikke minst være sammen med de viktigste personene i livet vårt (som vi begge savner veldig når vi er på jobb og bare får sett dem noen få timer hver dag).

Så jeg synes ikke akkurat de som faktisk får være hjemme har NOE å klage over (vil de heller jobbe så finnes det barnehager!)

Det jeg derimot ikke forstår er hvordan din mann faktisk kan finne på å gå med på å ta seg av all inntektsskaffingen, mens du får nyte tiden med barna mens de er små. Det hadde, som sagt, min mann aldri gått med på, da han også vil ha sin rettmessige tid med barna, mens han forventer at jeg tar min andel av inntjeningen.

Det så vel heller ut i innlegget som om han syntes det var urettferdig at han måtte jobbe, heller enn at det var urettferdig at du fekk vere heime med ungane, etter slik du skreiv det. Men OK.

Kor har eg skreve at eg ikkje syns det er hyggeleg å vere heime? Eg kan vel syns det er fint OG syns det er ein til tider slitsom jobb? For det er faktisk ein jobb! Elles seier eg som gjesten over - meiner du då at dei som jobbar i barnehage ikkje jobbar heller då? Eg syns det er vel så slitsomt å oppdra ungar som å jobbe. Og eg har ikkje hatt "veldig koselege og fleksible jobbar" - heller tvert om...

Har ikkje noko å klage over? Har eg klaga då? Og om eg klaga, kvifor var ikkje det "lov"? Dei som jobbar har lov til å klage, går eg ut i frå? Men det er då retteleg frivilleg det og. Grunnen til at me har råd til at eg kan vere heime, er jo at me ikkje har stort hus med masse lån, og prioriterer berre det nødvendigaste, for at me skal kunne gi ungane våre det me meiner er den beste oppveksten. Dei fleste kunne nok ha greid å vere heime, heilt eller delvis, det er snakk om prioriteringar.

Korleis mannen min går med på det? Høyrest ut som om du trur eg "tek frå han" tid med ungane. Men han har "gått med på det" heilt frivilleg faktisk Han syns det er flott at eg vil vere heime.

Vil man være en bevisst hjemmearbeidende så er det en JOBB. Vil du si til en hvilken som helst barnehageassisten at de ikke jobber? Jeg har tre små barn og de skal stimuleres på ulike måter, det skal legges til rette for kontakt med jevnaldrene og andre voksne slik at de blir trygg og lærer sosiale regler og rammer og de skal lære seg å like å være ute i all slags vær. Selvfølgelig skal barna også har frilek og lære å engasjere seg selv og da har jeg den fordelen at jeg kan pile ut å sette på en rask klesvask, men om du tror jeg får gjort mye når jeg er hjemme, tar du feil. Fra 8-16.30 er barna min jobb, deretter er barna og huset en felles oppgave for mannen og meg. (Mannen min har en dag hjemme med barna da jeg jobber et 12 timers skift og han sier det samme; det er jobb på en annen måte og tidvis mye mer slitsomt enn å være på betalt jobb).

Jeg kjenner jeg blir litt varm i trøya når det blir sagt at man kan sove lenge, pusle i huset og drive med hobbyer... Dèt har i alle fall ikke jeg muligheten til når jeg er alene med barna.

Forøvrig kan man tegne privat pensjonsforsikring, noe det har vært oppfordret til de senere årene, uansett situasjon.

Heilt einig!

[Gjest Gjest]

Ærlig talt, det ER en forskjell på å være hjemmeværende med egne barn og det å jobbe i en barnehage. Hjemme har man som regel ett par barn, man er hjemme i sitt eget hus, og kan styre dagene akkurat som man vil. Når man jobber i en barnehage har man ansvar for flere andres barn, har i tillegg diverse pedagogiske og andre rettningslinjer og tiltak som må følges, osv.

[Gjest Gjest]

For det er faktisk ein jobb! Elles seier eg som gjesten over - meiner du då at dei som jobbar i barnehage ikkje jobbar heller då?

Selvfølgelig jobber de som er ansatt i barnehage. Det er folk som jobber med å vaske hus, lage mat, ta seg av barn osv. Men det betyr ikke at det er en "jobb" å gjøre disse oppgavene hjemme. I så fall har jeg minst 5 jobber

Eg syns det er vel så slitsomt å oppdra ungar som å jobbe. Og eg har ikkje hatt "veldig koselege og fleksible jobbar" - heller tvert om...

Du snakker nok om det å ha jobb og ikke barn vs det å ha barn og ikke jobb. Jeg snakker om det å ha barn OG jobb. Og det vet du vel ikke hvordan er, du? Jeg kan love deg at det å gå hjemme i permisjon var svært så behagelig i forhold.

Dei som jobbar har lov til å klage, går eg ut i frå? Men det er då retteleg frivilleg det og.

Hæ? Hvilken verden lever du i når du påstår at det er frivillig å jobbe? Jeg kan i alle fall ikke bare "velge" å la være. Trenger mat, klær, husleie osv.. utrolig nok?

Dei fleste kunne nok ha greid å vere heime, heilt eller delvis, det er snakk om prioriteringar.

Og om å finne en løsning der det er mulig. Vi jobber som sagt med saken. Da vil vi være hjemme 20% hver. Men om vi faktisk får det til er en annen sak.

Korleis mannen min går med på det? Høyrest ut som om du trur eg "tek frå han" tid med ungane. Men han har "gått med på det" heilt frivilleg faktisk

Jeg forstår bare ikke hvordan han kan finne på å gå med på det. Har han ikke lyst til å få like mye tid med sine egne barn som du får?

Personlig kjenner jeg at jeg ikke ville fått barn med en mann som var så lite interessert i barna sine. Min mann higer etter tid med den lille og finner han en jobb hvor det vil la seg gjøre i praksis vil han svært gjerne jobbe deltid (f.eks 80% )