Vil kvinner med barn jobbe ?

[Gjest imli]

Eg trur i alle fall ikkje eg sit på fasiten til eit godt familieliv, men eg føler jo for å forsvare meg når folk påstår at mannen min ofrar seg for at eg skal leve et koseliv...

[Gjest Gjest]

Eg trur i alle fall ikkje eg sit på fasiten til eit godt familieliv, men eg føler jo for å forsvare meg når folk påstår at mannen min ofrar seg for at eg skal leve et koseliv...

Nei, kjære deg, jeg oppfattet deg ikke slik. Tvert i mot, som jeg sa - å ikke forstå hverandre går da begge veier . Tvert om forstår jeg godt at du følte behov for å forklare deg når du ble "angrepet" på ulike måter.

[Gjest imli]

Nei, kjære deg, jeg oppfattet deg ikke slik. Tvert i mot, som jeg sa - å ikke forstå hverandre går da begge veier . Tvert om forstår jeg godt at du følte behov for å forklare deg når du ble "angrepet" på ulike måter.

Ja, eg syns eg må forklare meg når denne debatten utarta seg litt...

[Gjest Gjest]

Klart ein må jobbe - eg har då aldri meint noko anna. Det eg meinte, var (kanskje eg formulerte meg dårleg, men jaggu er du god på å misforstå og), at det faktisk er frivilleg å gå ut i jobb, sjølv om ein helst vil vere heime.

Nei, det ER ikke frivillig å for alle som kunne tenke seg å være hjemme. Når BEGGE har lyst til å være hjemme og minst en må jobbe, så blir det ikke frivillig å jobbe. For deg er det det, for du har en mann som ikke vil være hjemme, men sånn er det ikke for alle.

Ein inntekt treng ein sjølvsagt, men vil ein forelder vere heime, er det faktisk gjennomførtbart for dei fleste!

For de færreste vil jeg heller påstå, men det er en annen diskusjon.

Han ofrar seg for at eg skal leva eit koseliv??? Nei, no får du jammen meg gi deg. For det fyrste skal eg love deg at å ta seg av to ungar på 4 og 21 mnd åleine frå morgon til ettermiddag, er veldig langt i frå noko "koseliv". Ungane skal ha morgonstell, skifte bleier, den ene skal ammas, den andre skal ha mat, minsten skal sove, dei skal kosast med og passas på, og så kanskje ein skal prøve å få til litt aktivitetar med dei og. Eg kan love deg at deg ikkje får tid til noko "koseliv", kva du no legg i det.

Så synd at du ikke synes det er et koseliv, da. Jeg syntes så absolutt at det var det da jeg var hjemme med begge mine (i 5 mnd i forbindelse med at vi flyttet kommune og derfor måtte søke barnehageplass på nytt -de var da 9 mnd og snart to år)

Vi slapp stresset om morgenene - bare det var en stor luksus.

Vi kunne få startet en oppvaskemaskin eller klesvaskemaskin innimellom -kjempekjekt å slippe å "passe" disse i helga.

Da den minste sov kunne jeg og den eldste tegne, lese bok osv.

Da den eldste sov kunne jeg og den minste leke på gulvet.

Jeg NIKOSTE meg!

Ein gong i mellom rekk eg ein kjapp tur foran PC'en eller 5 min med ei bok. Noko det verkar som om svært så mange rekk på jobben sin utanfor heimen og.

PCen sitter jeg mye ved på jobb, ja -og JOBBER. Og lese en bok?!? Det må i så fall være en rapport eller lignende det, da?

Om mannen min berre får ulemper og ingen fordelar? Vel, kanskje etter ditt syn, men det er vel ikkje ditt syn som tellar i vår familie, er det vel? Er vel mannen min si sak å avgjere det? Mellom 7 og 15 er hans jobb å vere handverker, mi jobb er å oppdra ungane våre. Resten av tida er ansvaret for ungar og hus begges. Hos dere har dykk jobbane deira på dagtid, mens ungane deres er barnehagans jobb.

Selvfølgelig er det din mann som selv må velge hva han er villig til her. Men JEG sliter med å se hva han får ut av dette opplegget -annet enn redusert levestandard. Og kanskje en lykkelig samboer/kone? (i alle fall om du hadde syntes du hadde et koseliv, da)

Tid med mammaen sin framfor masse leker og klær. Og jaggu er me miljøvennlige og, sidan me berre treng ein bil, brukar ting om igje/reparerar, og generelt har eit lite forbruk.

Den er grei. Men tror du ikke at de ville byttet noe av denne tiden med mamma for litt tid med pappa? Og etter hvert også for mer tid med jenvaldrende lekekamerater? Det tror i alle fall jeg.

Det er det som er mitt hovedankepunkt her; at det blir så mye mor pg ikke noe "ekstra far"

[Gjest imli]

Nei, det ER ikke frivillig å for alle som kunne tenke seg å være hjemme. Når BEGGE har lyst til å være hjemme og minst en må jobbe, så blir det ikke frivillig å jobbe. For deg er det det, for du har en mann som ikke vil være hjemme, men sånn er det ikke for alle.

For de færreste vil jeg heller påstå, men det er en annen diskusjon.

Så synd at du ikke synes det er et koseliv, da. Jeg syntes så absolutt at det var det da jeg var hjemme med begge mine (i 5 mnd i forbindelse med at vi flyttet kommune og derfor måtte søke barnehageplass på nytt -de var da 9 mnd og snart to år)

Vi slapp stresset om morgenene - bare det var en stor luksus.

Vi kunne få startet en oppvaskemaskin eller klesvaskemaskin innimellom -kjempekjekt å slippe å "passe" disse i helga.

Da den minste sov kunne jeg og den eldste tegne, lese bok osv.

Da den eldste sov kunne jeg og den minste leke på gulvet.

Jeg NIKOSTE meg!

PCen sitter jeg mye ved på jobb, ja -og JOBBER. Og lese en bok?!? Det må i så fall være en rapport eller lignende det, da?

Selvfølgelig er det din mann som selv må velge hva han er villig til her. Men JEG sliter med å se hva han får ut av dette opplegget -annet enn redusert levestandard. Og kanskje en lykkelig samboer/kone? (i alle fall om du hadde syntes du hadde et koseliv, da)

Den er grei. Men tror du ikke at de ville byttet noe av denne tiden med mamma for litt tid med pappa? Og etter hvert også for mer tid med jenvaldrende lekekamerater? Det tror i alle fall jeg.

Det er det som er mitt hovedankepunkt her; at det blir så mye mor pg ikke noe "ekstra far"

Viss begge vil vere heime, ja, kan ikkje begge prøve å ha halv stilling då? Blir litt "når eg ikkje får vere heime, får ikkje du heller" - litt barnsleg haldning meiner eg... Kanskje de bør tenke på ungane deira og ikkje de sjølv? Viss det er slik at de begge vil vere heime?

At eg ikkje lev eit "koseliv" betyr vel ikkje at eg ikkje kosar meg? Veit ikkje kva du meiner med koseliv, men for meg høyrest det ut som om du meiner det er eit slaraffenliv, noko det så absolutt ikkje er. Det er hardt arbeid, og det meiner alle andre eg kjenner/veit om som er eller har vore heime med ungar.

Mogleg du hadde nokon eksemplariske drømmeungar, evnt svært selektiv hukommelse, men eg går i alle fall ikkje heime og gjer ingenting.Sit vel stort sett berre still når eg ammar.

Er glad eg slepper stress om morgonen ja.

ang PC - avært så mange KG'arar som sit på Kg mens dei er på jobb, det innrømmer dei jo glatt i dagbøkar o.l.

Viss du trur ungane mine har det så mykje betre viss dei får mindre tid med meg og meir tid med far og vener så... Dei er under 2 begge to, har ikkje vener! Trur dei heller vil vere saman med meg! Og om eg og skulle jobba, hadde dei da ikkje fått meir tid med far sin av den grunn????

[Gjest Gjest]

Viss begge vil vere heime, ja, kan ikkje begge prøve å ha halv stilling då?

Som jeg skrev i mitt første innlegg, så prøver vi å få til at begge kan ha litt redusert stilling, ja. Men for det første er ikke det bare-bare å få til. Og så lite som to ganger 50 % kan vi ikke leve av.

Blir litt "når eg ikkje får vere heime, får ikkje du heller" - litt barnsleg haldning meiner eg... Kanskje de bør tenke på ungane deira og ikkje de sjølv? Viss det er slik at de begge vil vere heime?

Barnslig å fordele plikter og goder mellom begge, slik at ikke den ene skal føle at h*n må ofre seg for den andres ønsker? Ja, ja..

At eg ikkje lev eit "koseliv" betyr vel ikkje at eg ikkje kosar meg? Veit ikkje kva du meiner med koseliv, men for meg høyrest det ut som om du meiner det er eit slaraffenliv, noko det så absolutt ikkje er.

Jeg har aldri nevnt ordet "slaraffenliv" så det har du tatt helt fra eget hode. Jeg mener at det å være hjemme er et hyggelig og mindre stressende liv enn det å både ha jobb og barn -og jeg snakker av ERFARING.

Mogleg du hadde nokon eksemplariske drømmeungar, evnt svært selektiv hukommelse, men eg går i alle fall ikkje heime og gjer ingenting.Sit vel stort sett berre still når eg ammar.

Er glad eg slepper stress om morgonen ja.

Igjen har du tatt det med "å gjøre ingenting" helt fra eget hodet. Jeg har aldri sagt noe slik. Jeg tenker på slikt som å slippe stress om morgenen, kunne være ute i løpet av dagen, få være mye sammen med barna sine osv. Det synes jeg er superkoselig.

Viss du trur ungane mine har det så mykje betre viss dei får mindre tid med meg og meir tid med far og vener så...

Jeg tror ikke de får det "mye bedre", men jeg synes det høres bedre ut å få mye tid med både mor og far enn litt med far og kjempemye med mor.

Dei er under 2 begge to, har ikkje vener! Trur dei heller vil vere saman med meg! Og om eg og skulle jobba, hadde dei da ikkje fått meir tid med far sin av den grunn????

Jo, dersom du jobbet mer for at han skulle jobbe mindre ville de det.

Det er jo det jeg og flere andre her velger. Å jobbe noe redusert begge to. Da får barna mer kontakt med BEGGE foreldre og BEGGE foreldre får tid til å komme vekk fra jobben og nyte den KOSEN det så absolutt er å tilbringe tid med barna sine.

[Ella*]

Som vanlig har en tråd om familieliv utartet seg til en lite givende diskusjon med en liten dose personangrep...

Er ikke det viktigste at folk gjør det som er riktig for dem - uten at alle som "vet bedre" skal kritisere?

Selv synes jeg det er interessant å lese andres synspunkt, uten at jeg fordømmer noen for å leve annerledes enn oss. Har viktigere ting å foreta meg.

[Concertina]

Hadde vi hatt økonomi til det, og det hadde latt seg gjøre med jobben, så hadde nok både jeg og mannen jobbet 80%.

Får vi mulighet til det så er det det som blir løsningen her og. 100% hjemme kunne jeg ikke tenke meg å være, jeg trenger vokseninput, og datteren min storkoser seg i barnehagen.

[Gjest imli]

Som jeg skrev i mitt første innlegg, så prøver vi å få til at begge kan ha litt redusert stilling, ja. Men for det første er ikke det bare-bare å få til. Og så lite som to ganger 50 % kan vi ikke leve av.

Barnslig å fordele plikter og goder mellom begge, slik at ikke den ene skal føle at h*n må ofre seg for den andres ønsker? Ja, ja..

Jeg har aldri nevnt ordet "slaraffenliv" så det har du tatt helt fra eget hode. Jeg mener at det å være hjemme er et hyggelig og mindre stressende liv enn det å både ha jobb og barn -og jeg snakker av ERFARING.

Igjen har du tatt det med "å gjøre ingenting" helt fra eget hodet. Jeg har aldri sagt noe slik. Jeg tenker på slikt som å slippe stress om morgenen, kunne være ute i løpet av dagen, få være mye sammen med barna sine osv. Det synes jeg er superkoselig.

Jeg tror ikke de får det "mye bedre", men jeg synes det høres bedre ut å få mye tid med både mor og far enn litt med far og kjempemye med mor.

Jo, dersom du jobbet mer for at han skulle jobbe mindre ville de det.

Det er jo det jeg og flere andre her velger. Å jobbe noe redusert begge to. Da får barna mer kontakt med BEGGE foreldre og BEGGE foreldre får tid til å komme vekk fra jobben og nyte den KOSEN det så absolutt er å tilbringe tid med barna sine.

Nei vel, då klarer ikkje dere det. Men me klarer det, så det er i alle fall mogleg

Det er du som heile tida prekar om dette med å "ofre seg". Kan du greie å forstå at ikkje alle tenkjer slik? Mannen min føler ikkje at han "ofrar seg" for noko som helst. Eg har t.o.m spurt han etter denne diskusjonen. Det er vel faktisk heller eg som "ofrar meg", om det er nokon som gjer det, mtp mi framtid i arb.liv og pensjon osv. Hos oss er det ikkje slik at begge ynskjer å vere heime med ungane, og difor er det ingen som ofrar seg heller. Kan du forstå det, tru?

Vel, "å leve eit koseliv" syns i alle fall eg høyrest ut som "å gjere ingenting". Å leve eit "koseliv" og å ha det koseleg, er to ulike ting i mitt hovud... Ein kan då kose seg, både heime med ungar eller på jobb, utan at det er noko gale med det? Viss du kosar deg på jobben din då, vil du då seie at du lev eit "koseliv"? Sjølv om eg har ein mindre stressande kvardag, så betyr jo ikkje det at eg berre sit og kosar meg og ikkje gjer nokon ting.

Mykje tid med BÅDE mor og far går jo ikkje... Skulle begge vere heime då?

Kvifor er det så utruleg gale å få mykje tid med mor? :klø: Fordi det er så innmari politisk korrekt å ha mykje tid med far? I familien dykkar, så har jo ungane lite tid med begge foreldra sine. I vår familie, så har dei mykje tid med meg, og lite med far sin. Eg meiner no det siste alternativet er best. Men igjen - det er meg. Eg har aldri lagt meg opp i korleis de organiserar familien dykkar, så kvifor er du så innmari oppteken av korleis me organiserar vår?

[Gjest Gjest]

Enig med Imli. Vi har samme løsning, jeg er hjemme og "koser" meg og pappa jobber. Alltid hatt det slik.

[Gjest Gjest]

Hos oss er det ikkje slik at begge ynskjer å vere heime med ungane, og difor er det ingen som ofrar seg heller. Kan du forstå det, tru?

At dere har en løsning dere er enige om har vi da skjønt fra første innlegg. Det er DU som ikke ser ut til å forstå at denne løsningen ikke er tilgjengelig for andre -den forutsetter at en av partene er villig (og har mulighet) til å forsørge den andre. Og det hører til sjeldenhetene.

Vel, "å leve eit koseliv" syns i alle fall eg høyrest ut som "å gjere ingenting".

Men jeg har vel skrevet minst to ganger nå at det ikke er det jeg legger i det, så kanskje det er på tide å droppe påstanden om at det er det jeg mener?

Viss du kosar deg på jobben din då, vil du då seie at du lev eit "koseliv"?

Det er jo det som er poenget mitt -jeg koser meg hjemme, men ikke på jobb. Så for ørtenden gang -jeg jobber ikke "frivillig". Det kan være OK å være på jobb også, men å være hjemme med barna er i en helt annen liga -det er kjempekoselig

Sjølv om eg har ein mindre stressande kvardag, så betyr jo ikkje det at eg berre sit og kosar meg og ikkje gjer nokon ting.

Igjen: jeg har aldri påstått at du gjør "ingenting". Det er det at du har en mindre stressende og fleksibel hverdag som er hele mitt poeng. Det er det jeg legger i at du lever et "koseliv" Sammenligner med å ha jobb OG barn -ikke med å ha "bare" jobb -og særlig ikke med å "gjøre ingenting" (for en merkelig "kategori" -ingen gjør vel "ingenting"?)

Mykje tid med BÅDE mor og far går jo ikkje... Skulle begge vere heime då?

Begge kan være NOE hjemme (er det ikke det jeg har skrevet om siden første side i denne diskusjonen? skulle tro du hadde oppdaget det konseptet snart?)

I familien dykkar, så har jo ungane lite tid med begge foreldra sine.

Som sagt så jobber vi med at de skal få mer tid med oss begge. Og vi har BEGGE vært hjemme i ulønnede permisjoner, så vi har allerede prioritert å gi barna mer tid med oss begge.

Det er det jeg synes er "naturlig" (siden du nevnte hva dere mener er naturlig): at BEGGE foreldre får ta del i den goden det er å ha mer tid med barna.

[Gjest imli]

At dere har en løsning dere er enige om har vi da skjønt fra første innlegg. Det er DU som ikke ser ut til å forstå at denne løsningen ikke er tilgjengelig for andre -den forutsetter at en av partene er villig (og har mulighet) til å forsørge den andre. Og det hører til sjeldenhetene.

Men jeg har vel skrevet minst to ganger nå at det ikke er det jeg legger i det, så kanskje det er på tide å droppe påstanden om at det er det jeg mener?

Det er jo det som er poenget mitt -jeg koser meg hjemme, men ikke på jobb. Så for ørtenden gang -jeg jobber ikke "frivillig". Det kan være OK å være på jobb også, men å være hjemme med barna er i en helt annen liga -det er kjempekoselig

Igjen: jeg har aldri påstått at du gjør "ingenting". Det er det at du har en mindre stressende og fleksibel hverdag som er hele mitt poeng. Det er det jeg legger i at du lever et "koseliv" Sammenligner med å ha jobb OG barn -ikke med å ha "bare" jobb -og særlig ikke med å "gjøre ingenting" (for en merkelig "kategori" -ingen gjør vel "ingenting"?)

Begge kan være NOE hjemme (er det ikke det jeg har skrevet om siden første side i denne diskusjonen? skulle tro du hadde oppdaget det konseptet snart?)

Som sagt så jobber vi med at de skal få mer tid med oss begge. Og vi har BEGGE vært hjemme i ulønnede permisjoner, så vi har allerede prioritert å gi barna mer tid med oss begge.

Det er det jeg synes er "naturlig" (siden du nevnte hva dere mener er naturlig): at BEGGE foreldre får ta del i den goden det er å ha mer tid med barna.

Eg har aldri påstått at vår løysning er fasiten for alle. Men eg trur mange fleir, som har lyst til å vere (meir) heime med ungane sine, kunne ha greid det, viss dei hadde prioritert annerleis! Trur ikkje det høyrer til skjeldenheitar nei! Så utruleg godt som mange tjener... Det er snakk om å senke forbruket. Om det er slik at den ene eller begge ikkje vil, er det jo ein annan sak.

Du har ikkje skrivi kva du eigentleg meiner med "koseliv". Du skreiv ikkje kva du meinte med det i det fyrste innlegget du brukte uttrykket, og eg syns det høyrest ganske respektlaust og nedsettande, og påstå at andre "lev eit koseliv", berre fordi du syns det er koselg å vere heime. Sjølv om ein har ein mindre stressande kvardag, så går ein då ikkje heime og slenger, og jammen kan det vere stressande og. Men du har kanskje ikkje opplevd to ungar som hylar etter deg samtidig, å bruke ein time på å komme seg ut døra med to skrikande ungar, å prøve å leggje den eine medan den andre hylgriner, eller å prøve å amme den ene samtidig som ein smørar mat til både seg sjøl og den andre og prøver å få eti sjølv samtidig? For eksempel? Kan love deg det blir lite tid til hobbyar og "kosing" du. Når du har ein jobb utanfor heimen, overlet du alt dette til barnehagan på dagtid.

Begge kan sikkert vere litt heime. Men for oss er ikkje det aktuelt. Skulle tru du hadde oppdaga det konseptet du og?

Og så får faktisk far tid med ungane han og, sjølv om han jobbar, tenk det du. Ja, viss ikkje du meiner han får det, så påstår du vel at dei som begge jobbar 100% og ikkje har tatt noko ulønna perm e.l, ikkje får tid med ungane sine då? Skjønner ikkje kva du meiner er så gale med at ungane får meir tid med ein forelder. Slik har det då vore til alle tider, og eg trur det går heilt fint enno.

[Gjest regine ii]

For å svare på innledningsspørsmålet: Nei, være hjemme fulltid med barn kunne jeg ikke tenkt meg.

Fordi: jeg må - som voksen - faktisk forsørge meg selv, OG jeg må være i stand til det på sikt og. Å forvente at en annen skal stå for min forsørgelse er ikke noe bra, i tillegg til at det er et risikoprosjekt ifht. framtid, både mht å få jobb senere, evt. brudd og den berømmelige permisjonen.

Med all respekt: å være hjemme med sine egne barn er noe helt annet enn å være på jobb. Det er greit at det kan være stressende, men samtidig: har man flere små, så har man vel etterhvert greid å lage seg rutiner? Hvis man ikke greier det, DA har man selvsagt et kjempeproblem, men ellers???

Dessuten: familielivet der en voksen kan bruke all sin tid hjemme, blir mye mindre stressende enn der begge to både jobber og skal ta seg av hjemmefronten. Man slipper morgenstress for å rekke barnehage og jobb, samme om ettermiddagen. Handling, klesvask etc kan tas litt mer innimellom. Det blir en helt annen rytme i familielivet, så å påstå at det ikke er et stort element av kos i en hjemmetilværelse blir litt søkt.

Jeg ser definitivt at det kan være bra om begge foreldrene jobber litt mindre enn 100% for å unngå en hel masse stres for familien og barna. Men derifra til at jeg - som kvinne - skal være bare hjemme pga barn??? Trokke det, nei!

[Gjest Gjest]

Trur ikkje det høyrer til skjeldenheitar nei!

Det jeg skrev at jeg mener høre til sjeldenhetene er mennesker som er villige til å forsørge partneren.

Jeg KUNNE f.eks kanskje klart det, men jeg vil ikke. For jeg vil mye heller få del i den ekstra tiden med barna jeg også. Min prioritering er som følger:

1. Være hjemme selv (mannen vil ikke gå med på det)

2. Være noe hjemme og ha mannen noe hjemme

3. Jobbe minst 100% og mannen er hjemme (det vil ikke jeg gå med på)

Er det virkelig så rart at ingen av oss vil helforsørge den andre?

Ville du f.eks gladelig jobbet 100% og latt mannen være hjemme dersom han hadde villet det? Helt uten å mukke, selv om du egentlig hadde minst like lyst til å være hjemme selv?

Om det er slik at den ene eller begge ikkje vil, er det jo ein annan sak.

Hvilket har vært mitt poeng hele tiden. Det er ikke "bare å velge" -man må forholde seg til hva DEN ANDRE også er villig til å gå med på.

Du har ikkje skrivi kva du eigentleg meiner med "koseliv".

Ikke det? Les her:

Vi slapp stresset om morgenene - bare det var en stor luksus. Vi kunne få startet en oppvaskemaskin eller klesvaskemaskin innimellom -kjempekjekt å slippe å "passe" disse i helga. Da den minste sov kunne jeg og den eldste tegne, lese bok osv. Da den eldste sov kunne jeg og den minste leke på gulvet.

Jeg tenker på slikt som å slippe stress om morgenen, kunne være ute i løpet av dagen, få være mye sammen med barna sine osv. Det synes jeg er superkoselig.

[Gjest Gjest]

Du skreiv ikkje kva du meinte med det i det fyrste innlegget du brukte uttrykket, og eg syns det høyrest ganske respektlaust og nedsettande, og påstå at andre "lev eit koseliv", berre fordi du syns det er koselg å vere heime.

Jeg sier jo at jeg levde et koseliv da jeg var hjemme med begge mine i ulønnet permisjon en periode (pga vi flyttet til en annen kommune og måtte søke plass på nytt). For meg var det absolutt et koseliv, så du lever det som for meg er et koseliv. Hva er nedsettende med å si at jeg trivdes med å ha det slik du har det nå?

Sjølv om ein har ein mindre stressande kvardag, så går ein då ikkje heime og slenger, og jammen kan det vere stressande og.

Klart alt av og til er stressende. Men igjen. Noen ting er opplagt mer stressende -over tid- enn andre.

Men du har kanskje ikkje opplevd to ungar som hylar etter deg samtidig, å bruke ein time på å komme seg ut døra med to skrikande ungar, å prøve å leggje den eine medan den andre hylgriner, eller å prøve å amme den ene samtidig som ein smørar mat til både seg sjøl og den andre og prøver å få eti sjølv samtidig? For eksempel?

Jo. Og jeg har da ofte begge barna alenen en helg nå for tiden også, så det er ikke noe fjernt minne (selv om ingen av mine ammes lengre,da).

Kan love deg det blir lite tid til hobbyar og "kosing" du. Når du har ein jobb utanfor heimen, overlet du alt dette til barnehagan på dagtid.

Jeg har ikke noe tid til hobbyer for tiden jeg heller (og særlig ikke mens barna er i barnehagen -jobb er jobb, ikke hobby). Men kosing blir det mye av de dagene jeg er sammen med barna. Masse kos!

Begge kan sikkert vere litt heime. Men for oss er ikkje det aktuelt.

Du kan altså si bastant at ting ikke er aktuelt for dere, men jeg blir ikke hørt på at det å være hjemme ikke er en valgbar mulighet for majoriteten av andre kvinner? Det er BRA at dere har en løsning begge dere trives med, men det betyr ikke at det er en aktuell løsning for andre -samme hvor mye en (eller begge) kunne tenkt seg å få ha det slik du har.

Skjønner ikkje kva du meiner er så gale med at ungane får meir tid med ein forelder.

Sikkert helt ok for ungene. Men for OSS ville det vært en dårlig løsning -for oss voksne i alle fall.

Slik har det då vore til alle tider, og eg trur det går heilt fint enno.

Hvordan har det vært "til alle tider", mener du? Hjemmeværende mødre har i alle fall ikke vært et vanlig fenomen blant "vanlige folk".

[Nigo-san]

Skal ikke svare for Gjest her, og heller ikke blande meg borti tomannsdiskusjonen deres

Men akkurat dette:

Men du har kanskje ikkje opplevd to ungar som hylar etter deg samtidig, å bruke ein time på å komme seg ut døra med to skrikande ungar, å prøve å leggje den eine medan den andre hylgriner, eller å prøve å amme den ene samtidig som ein smørar mat til både seg sjøl og den andre og prøver å få eti sjølv samtidig?

- tror jeg nok alle mødre har opplevd, og jeg kan love deg at det ikke blir spesielt mye morsommere på bekmørke, kalde tirsdagsmorgener med tikkende klokke, jobben begynner klokka åtte sharp....

Bare et lite malapropos, for det er ikke sånn at når man jobber slipper man stresset. Det bare komprimeres til morgen og kveld.

Men er det ikke typisk at slike diskusjoner kvinner imellom alltid ender opp med en slitenhetskonkurranse? Hvorfor har jeg aldri hørt mine guttevenner ha tilsvarende? :klø:

[Gjest Gjest]

Jeg sier jo at jeg levde et koseliv da jeg var hjemme med begge mine i ulønnet permisjon en periode (pga vi flyttet til en annen kommune og måtte søke plass på nytt). For meg var det absolutt et koseliv, så du lever det som for meg er et koseliv. Hva er nedsettende med å si at jeg trivdes med å ha det slik du har det nå? Klart alt av og til er stressende. Men igjen. Noen ting er opplagt mer stressende -over tid- enn andre. Jo. Og jeg har da ofte begge barna alenen en helg nå for tiden også, så det er ikke noe fjernt minne (selv om ingen av mine ammes lengre,da). Jeg har ikke noe tid til hobbyer for tiden jeg heller (og særlig ikke mens barna er i barnehagen -jobb er jobb, ikke hobby). Men kosing blir det mye av de dagene jeg er sammen med barna. Masse kos! Du kan altså si bastant at ting ikke er aktuelt for dere, men jeg blir ikke hørt på at det å være hjemme ikke er en valgbar mulighet for majoriteten av andre kvinner? Det er BRA at dere har en løsning begge dere trives med, men det betyr ikke at det er en aktuell løsning for andre -samme hvor mye en (eller begge) kunne tenkt seg å få ha det slik du har. Sikkert helt ok for ungene. Men for OSS ville det vært en dårlig løsning -for oss voksne i alle fall. Hvordan har det vært "til alle tider", mener du? Hjemmeværende mødre har i alle fall ikke vært et vanlig fenomen blant "vanlige folk".

Jeg leser at du har valgt feil type mann for dine ønsker jeg.

[Gjest imli]

Det jeg skrev at jeg mener høre til sjeldenhetene er mennesker som er villige til å forsørge partneren.

Jeg KUNNE f.eks kanskje klart det, men jeg vil ikke. For jeg vil mye heller få del i den ekstra tiden med barna jeg også. Min prioritering er som følger:

1. Være hjemme selv (mannen vil ikke gå med på det)

2. Være noe hjemme og ha mannen noe hjemme

3. Jobbe minst 100% og mannen er hjemme (det vil ikke jeg gå med på)

Er det virkelig så rart at ingen av oss vil helforsørge den andre?

Ville du f.eks gladelig jobbet 100% og latt mannen være hjemme dersom han hadde villet det? Helt uten å mukke, selv om du egentlig hadde minst like lyst til å være hjemme selv?

Hvilket har vært mitt poeng hele tiden. Det er ikke "bare å velge" -man må forholde seg til hva DEN ANDRE også er villig til å gå med på.

Ikke det? Les her:

Eg meiner som sagt dei fleste kan få til det, om begge ynskjer det. I familien dykkar, er det ikkje slik, og då er det noko anna. Grunnen til at ikkje du kan vere heime, er fordi mannen din ikkje vil gå med på det, ikkje fordi de ikkje kan prioritere det ift økonomi. Det er ift økonomi eg forholdar meg til.

Viss mannen min og ville vere heime, noko eg og vil, ville me prøvd å ha halv stilling begge to. Men no er det faktisk slik at mannen min syns det er heilt fint at han jobbar utanfor heimen, og eg jobbar heime. Difor er ikkje det ein problemstilling for oss!

Men så fort minsten tek flaske/evnt spiser fast føde, skal eg begynne å jobbe litt deltid, til informasjon.

Jeg sier jo at jeg levde et koseliv da jeg var hjemme med begge mine i ulønnet permisjon en periode (pga vi flyttet til en annen kommune og måtte søke plass på nytt). For meg var det absolutt et koseliv, så du lever det som for meg er et koseliv. Hva er nedsettende med å si at jeg trivdes med å ha det slik du har det nå? Klart alt av og til er stressende. Men igjen. Noen ting er opplagt mer stressende -over tid- enn andre. Jo. Og jeg har da ofte begge barna alenen en helg nå for tiden også, så det er ikke noe fjernt minne (selv om ingen av mine ammes lengre,da). Jeg har ikke noe tid til hobbyer for tiden jeg heller (og særlig ikke mens barna er i barnehagen -jobb er jobb, ikke hobby). Men kosing blir det mye av de dagene jeg er sammen med barna. Masse kos! Du kan altså si bastant at ting ikke er aktuelt for dere, men jeg blir ikke hørt på at det å være hjemme ikke er en valgbar mulighet for majoriteten av andre kvinner? Det er BRA at dere har en løsning begge dere trives med, men det betyr ikke at det er en aktuell løsning for andre -samme hvor mye en (eller begge) kunne tenkt seg å få ha det slik du har. Sikkert helt ok for ungene. Men for OSS ville det vært en dårlig løsning -for oss voksne i alle fall. Hvordan har det vært "til alle tider", mener du? Hjemmeværende mødre har i alle fall ikke vært et vanlig fenomen blant "vanlige folk".

Eg syns i alle fall uttrykket "koseliv" verkar utruleg nedsettande og respektlaust ovanfor meg. Ein person som lev eit "koseliv" høyrest ut som ein som berre latar seg i mine øyrer. Å trivast er jo noko heilt anna, kvifor ikkje bruke det uttrykket, i stadenfor å finne opp nye, nedsettande uttrykk?

Eg kan seie bastant at det ikkje er aktuelt for oss, fordi mannen min ikkje vil det. Difor. Den moglegheiten hadde ikkje falt deg inn, gitt? Eg kjenner ingen andre mannfolk som kunne tenkje seg å vere heime med ungar heller... Så me har nok veldig forskjellige omgangskretsar og er farga av det.

Eg gir ein god dag i korleis de organiserar dykk, eg forsøker berre å få fram at på generelt grunnlag (ikkje i din familie spesielt), er det mogleg for veldig mange å vere heime med ungar viss dei vil. Eg snakkar ikkje om dei som ikkje vil, det er jo ikkje noko å diskutere!

"Til alle tider" har det jo vore mødrene som har hatt meir ansvaret for ungane, enn fedrene.

Skal ikke svare for Gjest her, og heller ikke blande meg borti tomannsdiskusjonen deres

Men akkurat dette:

- tror jeg nok alle mødre har opplevd, og jeg kan love deg at det ikke blir spesielt mye morsommere på bekmørke, kalde tirsdagsmorgener med tikkende klokke, jobben begynner klokka åtte sharp....

Bare et lite malapropos, for det er ikke sånn at når man jobber slipper man stresset. Det bare komprimeres til morgen og kveld.

Men er det ikke typisk at slike diskusjoner kvinner imellom alltid ender opp med en slitenhetskonkurranse? Hvorfor har jeg aldri hørt mine guttevenner ha tilsvarende? :klø:

Det er eg klar over. Men når ungane er levert, så slepp du resten av dagen

Dette er ikkje ein slitenheitskonkurranse, eg har aldri nemt ordet sliten, og påstår ikkje noko som helst om kven som blir mest sliten.

Jeg leser at du har valgt feil type mann for dine ønsker jeg.

Må si eg har tenkt det same...

Og at ho er ein smule misunneleg på oss som har det annleis

[Gjest Gjest]

Som Nigo-san sier; man hører aldri menn diskutere på et nivå som dette, og kansje det er litt av grunnen til at vi kvinner ikke får mer respekt. Ærlig talt, til tider oppfører vi oss som de hønsene de påstår vi er!! Vi skvaldrer frem og tilbake og mener alle må velge som oss, om ikke så må vi i hvert fall dissekere og kritisere andres valg til det latterlige. Tror du Even bryr seg i det hele tatt om Ole har en hjemmearbeidende kone? Eller om Rolf tar seg 4 måneder ekstra permisjon? Om Knut og Kari begge vil jobbe fulltid og setter barnet i barnehage 10 måneder gammel? NEI!! Det kan jeg med sikkerhet si. Har jobbet flere år i mannsdominerte bedrifter og så lenge den aktuelle personen gjør jobben sin når han skal, gidder å ta seg litt tid til kompisene en gang i blandt, møter sine forpliktelser på hjemmebarne og eller har det bra i sitt liv, så (sitat en kamerat av meg) "bryr de seg midt der rygger skifter navn hvordan andre innretter livet sitt"!! De velger utfra sine forutsetninger og respektere andre sine valg. Kvinner derimot skal krangle, spissformulere, være nedsettende mot andre som velger annerledes og klarer overhode ikke å se at det er flere veier til Rom. Tenk om det bare hadde vært èn måte å oppdra barn på, èn måte å leve på som hadde vært den rette? Så enkelt... Følg oppskriften, resten får barnevernet på nakken. Ingenting å lure på, ingenting å diskutere. Nei konsentrer dere om egen liv!!

Hilsen kvinne med 5 barn!!

[Gjest Gjest]

Grunnen til at ikkje du kan vere heime, er fordi mannen din ikkje vil gå med på det, ikkje fordi de ikkje kan prioritere det ift økonomi. Det er ift økonomi eg forholdar meg til.

Så realiteter som ikke dreier seg om bare økonomi, forholder du deg altså ikke til?

Eg kjenner ingen andre mannfolk som kunne tenkje seg å vere heime med ungar heller... Så me har nok veldig forskjellige omgangskretsar og er farga av det.

Det får en trygt si. Jeg kjenner MANGE fedre som jobber 80%. Jeg omgås i stor grad mennesker med høy utdannelse, men jeg kjenner også flere elektrikere som også er hjemme med barna sine en dag i uka.

Eg snakkar ikkje om dei som ikkje vil, det er jo ikkje noko å diskutere!

Ja, men jeg snakker ikke om de som ikke vil, jeg snakker om de som ikke kan fordi de har menn som ikke er stuck på 50-tallet.

Det er eg klar over. Men når ungane er levert, så slepp du resten av dagen

Når ungene er i barnehage går du glipp av tid med dem resten av dagen, ja. Og i stedet JOBBER man.

Dette er ikkje ein slitenheitskonkurranse, eg har aldri nemt ordet sliten, og påstår ikkje noko som helst om kven som blir mest sliten.

Du har sagt at du synes det å være hjemme er minst like "tøft" som å jobbe:

Eg kan i alle fall love at det er ein jobb vel så tøff som jobbar utanfor heimen...

Og det synes jeg er ganske så tåpelig påstand.

Må si eg har tenkt det same...

Og at ho er ein smule misunneleg på oss som har det annleis

Klart jeg er misunnelig på at man slipper å jobbe. Jeg skulle gjerne vært så rik at jeg slapp.

MEN jeg ønsker meg ikke en mann som ikke er like interessert i barna sine som jeg er. Jeg elsker det faktum at min mann både gir og "krever" likeverd innen familien.