Vil kvinner med barn jobbe ?

[Gjest Gjest]

Ja det er igrunnen rart det der, at det finnes folk som synes far på jobb og mor i heimen fortsatt er det beste for dem!

Stakkars unger!

[Gjest Gjest]

Ja det er igrunnen rart det der, at det finnes folk som synes far på jobb og mor i heimen fortsatt er det beste for dem!

Stakkars unger!

Det var en tåpelig og urimelig kommentar.

Man sier ikke "stakkars unger" bare fordi man ikke ville valgt akkurat det samme selv.

Jeg vedder på at ungene til Imli har det veldig bra

[Gjest farge]

Det var en tåpelig og urimelig kommentar.

Man sier ikke "stakkars unger" bare fordi man ikke ville valgt akkurat det samme selv.

Jeg vedder på at ungene til Imli har det veldig bra

Ja , de har sikkert det , men jeg har igrunnen tenkt på dette litt og syntes gjesten som ikke hadde mann som tillot henne å jobbe dlet hvis ikke han også kunne hadde et poeng , for det blir jo ofte slikt i de tilfellene hvor mor er hjemmeværende og far er på jobb , at ungene får veldig lite kontakt med far og er det det beste både for far og ungene ?

[-Alvildebrud-]

Ja , de har sikkert det , men jeg har igrunnen tenkt på dette litt og syntes gjesten som ikke hadde mann som tillot henne å jobbe dlet hvis ikke han også kunne hadde et poeng , for det blir jo ofte slikt i de tilfellene hvor mor er hjemmeværende og far er på jobb , at ungene får veldig lite kontakt med far og er det det beste både for far og ungene ?

Men om det ender opp med at begge må jobbe mer enn 100% for at det ikke skal bli "urettferdig" for den ene.... Da ender det jo opp med at barnet ikke for kontakt med noen av foreldrene sine, men ser mest til barnehageassistentene... Er det bedre da? Om det ikke kan bli begge - må det bli ingen? Er det sånn det MÅ være?

[Gjest Gjest]

Men om det ender opp med at begge må jobbe mer enn 100% for at det ikke skal bli "urettferdig" for den ene.... Da ender det jo opp med at barnet ikke for kontakt med noen av foreldrene sine, men ser mest til barnehageassistentene... Er det bedre da? Om det ikke kan bli begge - må det bli ingen? Er det sånn det MÅ være?

Det går an å lete etter løsninger , hvis man vil det , men mange av de mødrene som velger å være 100 % hjemmeværende mens far jobber 100-150 prosent , syntes jeg jo bidrar til at far og barn mister muligheten til å få skikkelig kontakt .

Det har ingenting med at det MÅ være helt likt fordi den ene er en mann og den andre en kvinne , men mer at jeg syntes far/barn bånd har en svært stor verdi det også , for både faren og barnet .

[ViljaH]

Lurer på om dere som har barn hadde sluttet i jobben deres , dersom det var mulig utifra et økonomisk ståsted , og vært hjemme med barna helt til de begynte på skolen ?

Hvis dere kunne velge helt fritt , hvor mye hadde dere jobbet når barna var så og så gamle ?

Nei. Jeg har strevd i mange år for å få den jobben jeg har, så er ikke villig til å gi den fra meg. Barnet skal begynne i barnehage til høsten når han er 1 år, og det første halvåret blir det 3 dager i uka, vi bruker resten av perm og ferie til å ta fri en dag i uka hver. Vi jobber også "skjevt" for at han skal få kortest mulige dager i barnehagen. Senere vil han gå opp til 4 dager i uka, mannen og jeg vil enten bytte på å jobbe 80% eller begge gå ned til 90% (dvs fri en dag annenhver uke). Slik at ungen får mye tid med foreldrene sine, mens vi får skjøttet arbeidet vårt. A

[Gjest Gjest]

Men om det ender opp med at begge må jobbe mer enn 100% for at det ikke skal bli "urettferdig" for den ene....

Det er det vel ingen som gjør.

Jeg er "den gjesten som har en mann som syntes det var urettferdig om bare jeg skulle få være hjemme med barna".

Og vi jobber, som sagt, begge med å ordne oss slik at vi kan jobbe f.eks 80%. Om den ene får det til og ikke den andre er det ok.

Men poenget er at vi prøver begge å få til å jobbe noe redusert. Å legge opp til at den ene "får alt" er derimot helt uaktuelt.

[Gjest Gjest]

Mange småbarnsforeldre gjør jo slik at mor går ned til 60% og far jobber 50 timers uke...hvorfor kan ikke begge foreldre gå ned til f.eks 80% stilling da?

[Harlekin]

Mange småbarnsforeldre gjør jo slik at mor går ned til 60% og far jobber 50 timers uke...hvorfor kan ikke begge foreldre gå ned til f.eks 80% stilling da?

Tipper at for mange er problemet at mannen tjener desidert mest, og de vil tape for mye penger på at mannen også skal ha redusert arbeidstid.

[Caramba]

Mange småbarnsforeldre gjør jo slik at mor går ned til 60% og far jobber 50 timers uke...hvorfor kan ikke begge foreldre gå ned til f.eks 80% stilling da?

Hvis mor er lærer eller sykepleier, feks, og far er finansmann eller noe i den dur, så merker man ikke endring i stillingsprosent hos mor på den totale pengesekken i familien. Pluss at hvis en av foreldrene er leder av ett eller annet slag, så er det veldig vanskelig å redusere stillingsprosenten og beholde jobben.

[thumbalina]

Nei. Jeg kunne godt tenkt meg å jobbet 80% og sluttet tidligere på dagen, evnt hatt en fridag i uken - men kunne aldri vært hjemme 100%. Jeg tror unger har veldig godt av å være sammen med andre barn i barnehagen. Jeg hadde ikke klart å stimulere barna på riktig måte hjemme, og jeg tror både jeg og ungene hadde kjedet oss på sikt.

Jeg hadde nok savnet en voksen hverdag også.

[Gjest Gjest_P_*]

Svaret mitt på trådstarters spørsmål er både og.

Jeg ble mor for så lenge siden at det var normalt og vanlig (her) at mødre var hjemme med barna. Mine eldste hadde flere unger å leke med i sitt eget nabolag enn i barnehagen. Mødrene hjalp til med hverandres barn hvis det var noe, alle så etter alle ungene, det var trygt og fritt for ungene både ute og inne i de forskjellige husene.

Ungene ble stimulert av voksne og av hverandre, og fikk sosialisert på en naturlig måte. En annen ting er at de fikk lære seg høflighet og omtanke på en annen måte, siden verken ungene eller de voksne var nødt til å være sammen med dem. Hvis mine unger var frekke eller bråkete hos naboen, ble de sendt hjem. I barnehagen blir også slikt reagert på, men i nabolaget er konsekvensene øyeblikkelige, og udiskuterbare.

Da min yngste kom til verden var alle mødrene i jobb, og her var ingen unger på samme alder i nabolaget. Han begynte i barnehage som toåring og trivdes der. Jeg har hatt flere jobber, både deltid og fulltid. Mannen i huset er pendler, og fulltid ble for travelt, så nå jobber jeg deltid igjen. Deltid er ikke noe alternativ for mannen.

Jeg syns det var flott å være hjemme med de eldste, sånn som omgivelsene var da. Den yngste hadde ikke hatt den samme gleden av å være hjemme, så da var barnehage på halvtid det beste alternativet. Og da kunne jeg like gjerne jobbe den tiden han er der.

Egentlig ser jeg på det å jobbe som noe jeg kan gjøre når ungene ikke trenger meg. Jeg er først og fremst mor.

Jeg er klar over at jeg er priviligert som kan prioritere slik, og pensjon bekymrer meg ikke. Pensjonkostnadene for Norge blir nok høye nok likevel.

[Gjest Gjest]

Det var en tåpelig og urimelig kommentar.

Man sier ikke "stakkars unger" bare fordi man ikke ville valgt akkurat det samme selv.

Jeg vedder på at ungene til Imli har det veldig bra

Det var igrunnen et forsøk på ironi... Jeg synes nemlig det er latterlig at menn skal bli omtalt som dårlige fedre fordi de velger å jobbe mens mor er hjemme. At de ikke har et godt og nært forhold til barna fordi de ikke går hjemme og skifter bleie er bare tull. Kanksje noen er avhengige av å gå hjemme for å klare det, men det finnes menn i bøtter og spann som takler det helt flott. Akkurat som det finnes kvinner som velger jobb og alikevel fikser å ha barn.

Det største problemet er sjeldent at foreldrene velger slik eller sånn, men det faktum at alle andre skal ha så mange meninger om det!

[Anglofil]

Jeg har ikke barn enda, men kunne ikke tenkt meg å gå hjemme hele dagen mens barna er små. For meg er det viktig å kunne arbeide samtidig jeg har et familieliv.

Mvh Yvonne

[Gjest imli]

Selvfølgelig jobber de som er ansatt i barnehage. Det er folk som jobber med å vaske hus, lage mat, ta seg av barn osv. Men det betyr ikke at det er en "jobb" å gjøre disse oppgavene hjemme. I så fall har jeg minst 5 jobber

Du snakker nok om det å ha jobb og ikke barn vs det å ha barn og ikke jobb. Jeg snakker om det å ha barn OG jobb. Og det vet du vel ikke hvordan er, du? Jeg kan love deg at det å gå hjemme i permisjon var svært så behagelig i forhold.

Hæ? Hvilken verden lever du i når du påstår at det er frivillig å jobbe? Jeg kan i alle fall ikke bare "velge" å la være. Trenger mat, klær, husleie osv.. utrolig nok?

Og om å finne en løsning der det er mulig. Vi jobber som sagt med saken. Da vil vi være hjemme 20% hver. Men om vi faktisk får det til er en annen sak.

Jeg forstår bare ikke hvordan han kan finne på å gå med på det. Har han ikke lyst til å få like mye tid med sine egne barn som du får?

Personlig kjenner jeg at jeg ikke ville fått barn med en mann som var så lite interessert i barna sine. Min mann higer etter tid med den lille og finner han en jobb hvor det vil la seg gjøre i praksis vil han svært gjerne jobbe deltid (f.eks 80% )

For det fyrste har eg to ungar, og har tenkt å få fleire. Kjem nok i alle fall til å ha 3 ungar heime samtidig, kanskje 4 og (kjem an på kor tett eg får dei).

Eg påstår ikkje at å gjere husarbeid er jobben min. Alle har like mykje husarbeid å gjera, uansett om ein foreldrer er heimeverande eller ikkje. Jobben min er å passe på, og oppdra, ungane mine. Den jobben overlet du til barnehagan på dagtid. Der ligg skilnaden. Difor er det ein jobb å vere heimeverande.

Når eg snakkar om "frivilleg å jobbe", meiner eg sjølvsagt at det er frivilleg mht om ein vil vere heimeverande eller ikkje. Ein av foreldra må jo i alle fall jobbe. Men om ein ynskjer at ein av dei skal vere heime, så er jo det frivilleg. Veldig få MÅ ha to inntektar, det kjem veldig an på forbruk. Ein må setje tæring etter næring. Har ein stor gjeld og høgt forbruk, så blir det kanskje vanskeleg. Men då har ein jo tatt eit val likevel? Ein kan jo kutte ned på forbruket og bo på ein billegare plass.

At du ikkje forstår korleis mannen min "går med på" at eg er heime, er jo ditt problem... Me syntes det var heilt naturleg... Han får jo tid med ungane for det. Like mykje tid som du får med dine ungar, du som jobbar utanfor heimen?

[lille katt]

Min drømmesituasjon: jeg og pappa jobber 4 dager per uke og har en felles fridag med barna, og en av oss (f.eks. meg ) jobber ca. 9-3. Nå har jeg ammefri, og hverdagene er utrolig mye roligere når man slipper å stresse ut av huset om morgenen med to trøtte unger for å rekke levering og jobb før 8...

Er enig med imli at barnehagehverdagen er slitsom for de små. Jeg har en treåring som storkoser seg i barnehagen, hun går i barnehagen fra ca. 9-1530, og hun er temmelig sliten på ettermiddagene. Har ikke spesielt lyst til at hun skal begynne med lengre dager igjen .

Akkurat nå har vi råd til å gjennomføre drømmesituasjonen hvis vi vil, men vi drømmer også om et større hus...

[Gjest Gjest]

Jobben min er å passe på, og oppdra, ungane mine. Den jobben overlet du til barnehagan på dagtid. Der ligg skilnaden. Difor er det ein jobb å vere heimeverande.

Det er en OPPGAVE, men det er ulønnet og "i privat regi" -ergo ingen JOBB. Det er mange slags prosjekter man kan sette i gang med hjemme, men det blir ikke "en jobb" før du tjener penger på det. Jeg bruker f.eks mye tid i hagen. Selger til og med litt av produktene. Men jeg ville ikke finne på å kalle det en jobb likevel. Jeg lever jo ikke av det -det jeg lever av er jobben min.

Når eg snakkar om "frivilleg å jobbe", meiner eg sjølvsagt at det er frivilleg mht om ein vil vere heimeverande eller ikkje. Ein av foreldra må jo i alle fall jobbe. Men om ein ynskjer at ein av dei skal vere heime, så er jo det frivilleg.

Selv du innrømmer at minst en MÅ jobbe -ergo er det ikke frivillig. Siden både jeg og min mann heller ville vært hjemme enn på jobb begge to, er det naturligvis ingen av oss som jobber "frivillig".

Veldig få MÅ ha to inntektar, det kjem veldig an på forbruk. Ein må setje tæring etter næring. Har ein stor gjeld og høgt forbruk, så blir det kanskje vanskeleg. Men då har ein jo tatt eit val likevel? Ein kan jo kutte ned på forbruket og bo på ein billegare plass.

Vi må ikke ha 2x 100% inntekter, men vi kunne faktisk ikke klart oss med kun en inntekt (ingen av oss tjener såå bra). Med to studielån og et (LITE! vi bor faktisk billig!) boliglån, mat, strøm osv trenger vi minimum ca 140 % inntekt.

At du ikkje forstår korleis mannen min "går med på" at eg er heime, er jo ditt problem... Me syntes det var heilt naturleg...

Jeg har ikke noe problem med det, jeg. Men jeg synes (og det er jo en ærlig sak -og noe jeg ville synes like mye om jeg ikke fortalte det) han "ofrer" seg for at du skal kunne ha et "koseliv". Og jeg skjønner faktisk ikke hvorfor han ikke har lyst på noe av denne "ekstra" tiden med barna som dere "betaler for" med redusert levestandard. Han får jo bare ulempene og ingen av fordelene.

Han får jo tid med ungane for det. Like mykje tid som du får med dine ungar, du som jobbar utanfor heimen?

Han får like mye som de som jobber 100%, men han får mindre enn han ville fått om dere delte på den goden det er å få være noe hjemme med barna mens de er små.

Vi har som sagt lyst til å jobbe 80% hver og da får vi BEGGE mer tid med barna. Og med 3 dager i barnehage og 4 dager hjemme, tror jeg barna får mer enn nok tid hjemme. Godt å komme seg ut blant folk også.

[Gjest imli]

Det er en OPPGAVE, men det er ulønnet og "i privat regi" -ergo ingen JOBB. Det er mange slags prosjekter man kan sette i gang med hjemme, men det blir ikke "en jobb" før du tjener penger på det. Jeg bruker f.eks mye tid i hagen. Selger til og med litt av produktene. Men jeg ville ikke finne på å kalle det en jobb likevel. Jeg lever jo ikke av det -det jeg lever av er jobben min.

Selv du innrømmer at minst en MÅ jobbe -ergo er det ikke frivillig. Siden både jeg og min mann heller ville vært hjemme enn på jobb begge to, er det naturligvis ingen av oss som jobber "frivillig".

Vi må ikke ha 2x 100% inntekter, men vi kunne faktisk ikke klart oss med kun en inntekt (ingen av oss tjener såå bra). Med to studielån og et (LITE! vi bor faktisk billig!) boliglån, mat, strøm osv trenger vi minimum ca 140 % inntekt.

Jeg har ikke noe problem med det, jeg. Men jeg synes (og det er jo en ærlig sak -og noe jeg ville synes like mye om jeg ikke fortalte det) han "ofrer" seg for at du skal kunne ha et "koseliv". Og jeg skjønner faktisk ikke hvorfor han ikke har lyst på noe av denne "ekstra" tiden med barna som dere "betaler for" med redusert levestandard. Han får jo bare ulempene og ingen av fordelene.

Han får like mye som de som jobber 100%, men han får mindre enn han ville fått om dere delte på den goden det er å få være noe hjemme med barna mens de er små.

Vi har som sagt lyst til å jobbe 80% hver og da får vi BEGGE mer tid med barna. Og med 3 dager i barnehage og 4 dager hjemme, tror jeg barna får mer enn nok tid hjemme. Godt å komme seg ut blant folk også.

Det er ein jobb - fordi viss eg ikkje hadde passa på dei, måtte nokon andre ha gjort det. Nokon må passe på ungane, enten det er forelder, dagmamma eller barnehage, og det er ein jobb uansett.

Klart ein må jobbe - eg har då aldri meint noko anna. Det eg meinte, var (kanskje eg formulerte meg dårleg, men jaggu er du god på å misforstå og), at det faktisk er frivilleg å gå ut i jobb, sjølv om ein helst vil vere heime. Ein inntekt treng ein sjølvsagt, men vil ein forelder vere heime, er det faktisk gjennomførtbart for dei fleste!

Han ofrar seg for at eg skal leva eit koseliv??? Nei, no får du jammen meg gi deg. For det fyrste skal eg love deg at å ta seg av to ungar på 4 og 21 mnd åleine frå morgon til ettermiddag, er veldig langt i frå noko "koseliv". Ungane skal ha morgonstell, skifte bleier, den ene skal ammas, den andre skal ha mat, minsten skal sove, dei skal kosast med og passas på, og så kanskje ein skal prøve å få til litt aktivitetar med dei og. Eg kan love deg at deg ikkje får tid til noko "koseliv", kva du no legg i det. Ein gong i mellom rekk eg ein kjapp tur foran PC'en eller 5 min med ei bok. Noko det verkar som om svært så mange rekk på jobben sin utanfor heimen og. Kanskje eg får satt på ein vaskemaskin eller støvsuga golvet innimellom, men det er det. Det meste av tida går til å ordne med ungane.

Å vere heimeverande kan ikkje sammenliknast med å vere heime i permisjon. Då har ein berre ein unge, som ofte søv store delar av dagen. Mange heimeverande har større ungar OG baby, ofte både 2 og 3 og 4 ungar til saman.

Om mannen min berre får ulemper og ingen fordelar? Vel, kanskje etter ditt syn, men det er vel ikkje ditt syn som tellar i vår familie, er det vel? Er vel mannen min si sak å avgjere det? Mellom 7 og 15 er hans jobb å vere handverker, mi jobb er å oppdra ungane våre. Resten av tida er ansvaret for ungar og hus begges. Hos dere har dykk jobbane deira på dagtid, mens ungane deres er barnehagans jobb.

At me har litt redusert levestandard trur eg ikkje skadar ungane i det heile tatt. Trur berre det er bra at dei ikkje får alt dei peker på og lærar seg å vere takknemlege for det dei får, at ting ikkje berre kjem rekandes på ei fjøl. At dei set pris på andre ting, enn matrielle. Tid med mammaen sin framfor masse leker og klær. Og jaggu er me miljøvennlige og, sidan me berre treng ein bil, brukar ting om igje/reparerar, og generelt har eit lite forbruk.

[Gjest SmallTalk]

Det er ein jobb - fordi viss eg ikkje hadde passa på dei, måtte nokon andre ha gjort det. Nokon må passe på ungane, enten det er forelder, dagmamma eller barnehage, og det er ein jobb uansett.

Du kan si hva du vil, men det er ikke noen jobb. Ja, du kan si at det er slitsom og alt der, men det er fortsatt ikke en jobb. Du er nemlig ikke ansatt hos et firma med arbeidskontrakt og arbeidstider, og du hever ikke lønn. Ergo: Det er ikke en jobb.

De som eventuelt hadde passet ungene dine hadde hatt det som en jobb. De hadde vært ansatt og de hadde hevet lønn for arbeidet. Og da snakker vi lønn i form av reelle penger, ikke lønn i form av ekstra tid med barna.

Jeg skjønner at du har problemer med å skjønne at ikke alle er som deg, og at ikke alle ser morroa, kosen eller behovet for å gå hjemme med en 3-4 unger samtidig. Jeg er vokst opp med en hjemmeværende mamma, og kan si at det var alt annet enn kos å være hjemme med mamma hele dagen. Enden på visa ble at jeg ble sendt i barnehagen på deltid når jeg var 3 år, hvis ikke så hadde jeg og mamma gått hverandre enda mer på nervene enn det vi allerede gjorde.

Personlig så kan ikke jeg tenke meg å være hjemme på heltid med en unge, og jeg tror faktisk at jeg skal slite hardt med å være hjemme med en unge i 5-6 mnd den gangen fødselspermisjonen kommer. Jeg hadde ikke vært villig til å være hjemme 100% noe lenger enn dette, og dersom jeg skulle gått ned i stilling etter endt permisjon, så skulle samboeren min gått ned tilsvarende i jobben sin. Jeg har ikke slitt for å få en teknisk krevende utdannelse, for så å kaste den rett ut av vinduet.

I tillegg så er jo selvfølgelig økonomien et aspekt. Imli, du kan snakke så fint om at dere klarer dere greit på en inntekt osv. Og at dere har det trangt, men at det går greit så lenge dere sparer inn penger her og der. Vet du, det er ikke alle som er villige eller har lyst til å måtte legge økonomien på vent noen år fordi man har fått barn. Enkelte mennesker har fortsatt lyst til å prøve å leve litt ved siden av, uten å måtte snu på hver krone.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at du har problemer med å skjønne at ikke alle er som

deg

Nå er det nå ganske mange her inne som ikke skjønner at ikke imli er som dem også da!!!

Jeg personlig er evig lei av at debatten sklir ut i angrep på de valg andre mennesker tar.

Det blir stilt et spørsmå: Dersom du har økonomisk mulighet til det, ville du vært hjemme med barna dine? Det er da ikke så forbaska vanskelig å svare; nei, jeg elsker jobben min, eller - nei, jeg ville kjedet meg,eller - ja ville vært hjemme 50%, eller - ja, på fulltid. Ingen grunn til å sable ned andre sine valg og argumentere og kverulere frem og tilbake og tro at man er den eneste som sitter på fasiten til et godt familieliv!!