sitte ved siden av partner

[*Numi*]

Det har jeg prøvd å si lenge jeg

Hehe.. Jeg bøyer meg i støvet på den! :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Personlig skjønner jeg ikke hvorfor folk skal ha med partnere i bryllupp eller på julebord dersom de ikke har lyst eller interesse av å kommunisere med andre på festen....

Etter å ha hørt som så mange som er på slike tilstelninger kun av plikt og egentlig bare vil snakke med sin partner - blir man jo skremt fra å snakke til folk som er i par!

For holde meg til de single da, så jeg ikke støter noen

...nei - jeg nekter å tro at det folk flest er så stusselige - og pass deg i neste selskap kanskje sitter jeg ved siden av deg og snakker til deg!

[Nique88]

Hm - Godt spørsmål. For min del så handler det litt om trygghet ... Er ikke alltid jeg føler meg komfortabel i situasjoner med mange mennesker. Da spesielt om jeg ikke kjenner så mange av dem som er rundt meg. Da jeg var singel syntes jeg også at det var betryggende å sitte i nærheten av kjernefamilie, eventuelt nære venner.

En annen ting er at det rett og slett bare har blitt naturlig at jeg setter meg sammen med partneren min fordi vi "hører sammen". Det gjelder som regel under familiesammenkomster og den slags. Under uformel fest hender det ofte at jeg ubevisst setter meg sammen med andre for å snakke og bli kjent.

[Gjest emmeline]

Jeg ville synes at det var helt grusomt å bli satt blant bare ukjente i et selskap. Jeg har en mild form for sosial angst, og ville ikke fått det hyggelig rett og slett. Jeg ønsker alltid å være sammen me partneren min, både fordi det er trygt og fordi det er koselig. Kan gjerne sette meg litt med andre utover i selskapet, og har ingenting imot å prate med andre, men vil gjerne ha partneren min som fast holdepunkt.

[Gjest Gjest]

Emelina

....det er da ingen som vil sitte blandt bare fremmede - trenger ikke ha sosial angst av den grunn....

Alle som er mot splitting

Sitte kun blandt fremmede vil ingen! Så slutt å sette det opp som alternativet til å sitte med kjæresten rett ved siden av deg!

[Renesmee]

Dersom man skal splitte alle par i f.eks bryllup er det nesten ikke til å komme fra at f.eks den nye dama til søskenbarnet til bruden risikerer å bli sittende sammen med kun folk hun ikke kjenner.

2,5 år siden var jeg med samboeren min i bryllup. Vi hadde vært sammen i ett halvt år og såvidt flyttet sammen. I bryllupet til søskenbarnet hans var det kun han jeg kjente. Selvsagt "kjente" jeg på dette tidspunkt også mine nye svigerforeldre som også var i bryllup, men jeg var forferdelig glad for at vi fikk sitte ved samme bord under middagen!

Senere , på selve festen derimot minglet vi og jeg traff utrolig mange hyggelige folk!

[Donpedro]

Dersom man skal splitte alle par i f.eks bryllup er det nesten ikke til å komme fra at f.eks den nye dama til søskenbarnet til bruden risikerer å bli sittende sammen med kun folk hun ikke kjenner.

Jeg mener dette er slik de fleste mennesker burde takle. De fleste har ikke sosial angst. So what om man ikke har sitt livs artigste middag i et bryllup? Sånn er livet, man kan ha det hyggelig likevel. Nordmenn kunne fint lært litt mer om smalltalk og høflighet fra andre kulturer.

[Xtra_lilje]

Jeg mener dette er slik de fleste mennesker burde takle. De fleste har ikke sosial angst. So what om man ikke har sitt livs artigste middag i et bryllup? Sånn er livet, man kan ha det hyggelig likevel. Nordmenn kunne fint lært litt mer om smalltalk og høflighet fra andre kulturer.

*leter febrislk etter applausikon, men finner det ikke*

Så enig, så enig, og følte meg litt truffet denne skal jeg ta til meg og huske neste gang jeg er i en slik setting.

[Phaedra]

Nå har jeg vært i både middager og bryllup fra "andre kulturer" og fellestrekk ved flere av dem er at de ikke har bordplassering og folk setter seg der de tror det blir hyggelig

Ellers lot vi par få sitte sammen i bryllupet vårt, men delte opp vennegjenger (lot venner sitte ca. 2 og 2) og mixet med "nye" par/venner og de som ikke kjente noen. Brukte tid på å lage bordplan som vi trodde folk kunne trives med

Personlig vil jeg helst sitte sammen med mannen min, spesielt i store tilsetninger hvor jeg kjenner svært få. Noen ganger så kommer jeg kun for å være høflig/støttende osv. og da er det ikke alltid like moro å bli satt sammen med flere man ikke kjenner og kanskje ikke har kjemi med. Men jeg ville ikke laget noe problem ut av det, jeg ville bare gått hjem tidlig :gjeiper: Jeg tror det er OK å i hvert fall sette folk nær noen andre de kjenner litt eller har møtt.

Kan også legge til at jeg er en veldig utadvendt person som lett blir kjent med nye - men fortsatt foretrekker å sitte sammen med partneren

Endret 12. november 2009 av Phaedra

[Renesmee]

Jeg mener dette er slik de fleste mennesker burde takle. De fleste har ikke sosial angst. So what om man ikke har sitt livs artigste middag i et bryllup? Sånn er livet, man kan ha det hyggelig likevel. Nordmenn kunne fint lært litt mer om smalltalk og høflighet fra andre kulturer.

Og jeg trodde man dro i selskap for å ha det hyggelig - dumme meg

[Donpedro]

Og jeg trodde man dro i selskap for å ha det hyggelig - dumme meg

At alle har det like hyggelig til enhver tid i større selskaper er nok en utopi. Enten man er single tante Magda (som dermed uansett ikke kom med en partner til bords og er prisgitt den hun blir satt med) på 90 som har vondt i beina fordi det var en lang dag, man er vegetarianer som ikke fikk egen meny, man kom ved siden av en dust til bords eller det var for kaldt i rommet man satt til bords i 4 timer.

Sånn er livet, man kan ikke gjøre alle like fornøyd bestandig. Resten av dagen kan like fullt være fortryllende, det handler litt om innstillingen man har.

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest denne tråden kommer jeg til å skrive på innbydelsene mine " Dersom du har lyst, er det veldig hyggelig om du kan komme " Jeg har nemlig ikke lyst eller råd til å spandere middager og energi på folk som kommer mot sin vilje!

Enig med at de som ikke har lyst til å være sosiale bør la det være - livet er for kort til skuespill

Og da snakker jeg om fester som bryllupp og julebord - IKKE begravelser ol.

[Gjest Gjest]

Jeg mener dette er slik de fleste mennesker burde takle. De fleste har ikke sosial angst. So what om man ikke har sitt livs artigste middag i et bryllup? Sånn er livet, man kan ha det hyggelig likevel. Nordmenn kunne fint lært litt mer om smalltalk og høflighet fra andre kulturer.

De aller fleste takler vel å sitte sammen med folk de ikke kjenner så godt, og jeg er helt enig med deg i at selv om man ikke har det så forferdelig artig unger middagen kan man selvfølgelig gjøre det beste ut av det. Men dersom det baaaare er opp til meg å velge, ønsker jeg å sitte av partneren min.

[Gjest Gjest]

At alle har det like hyggelig til enhver tid i større selskaper er nok en utopi. Enten man er single tante Magda (som dermed uansett ikke kom med en partner til bords og er prisgitt den hun blir satt med) på 90 som har vondt i beina fordi det var en lang dag, man er vegetarianer som ikke fikk egen meny, man kom ved siden av en dust til bords eller det var for kaldt i rommet man satt til bords i 4 timer.

Sånn er livet, man kan ikke gjøre alle like fornøyd bestandig. Resten av dagen kan like fullt være fortryllende, det handler litt om innstillingen man har.

Det er sant. Men når jeg inviterer til stort selskap så gjør jeg mitt ytterste for at folk skal trives. Derfor ville jeg aldri satt den nye dama til søskenbarnet mitt sammen med kun fremmede. Hun hadde sikkert taklet det, men det hadde ikke vært omtenksomt gjort av meg.

Gamle tante Magda er da sikkert i slekt med noen andre på festen. Og siden hun er gammel så har hun hatt ganske mange år på seg til å bli kjent med noen. Om hun ikke kjenner dem nært og personlig, så har hun da i hvertfall noen slags bånd til en del av de andre i selskapet.

[Gjest Gjest]

Jeg elsker kjæresten min - men likevel liker jeg veldig godt når det er splitting av par på tilstelninger hvor man kjenner noen men ikke alle. Jeg synes det er mye lettere å fokusere på å bli kjent med andre når jeg ikke trenger "å ta vare på" kjæresten min under hele middagen. Men kanskje jeg hadde følt det anderledes om kjæresten min var mer utadvent?

[Aftensol]

Og jeg har aldri skjønt de som på død og liv skal splitte opp par... Det er som mange her skriver at flere sliter med å komme i kontakt med folk de ikke kjenner (nå snakker jeg ikke om konfirmasjon osv der det kun er familie)... Hadde jeg vært invitert i feks et bryllup der jeg ikke kjente noen andre enn de som giftet seg, så hadde jeg vurdert å ikke gå når jeg var singel.. Jeg kan godt prate med fremmede, ingen problem der, men så lenge jeg ikke hadde hatt partneren min der til "falle tilbake på", hvis det er folk jeg ikke har noe til felles med, så hadde det vært en kjip fest...

Jeg og sambo er veldig sosiale mennesker, men holder oss alltid sammen, under middager, fester osv. Jeg hadde følt meg veldig ukonfortable om min samboer skulle sittet en hel middag og pratet med en helt fremmed dame på andre siden av lokalet. Jeg tror han hadde følt det samme om meg. Det handler rett og slett om samhørighet og at vi deler mest mulig fine stunder sammen.

Denne er jeg veldig enig i!

[Gjest Gjest]

Til den som skrev at hun ville følt det ukomfertabelt om mannen satt å snakket med en dame på den helt andre siden

Hvorfor?

For det første så snakker man ikke med bare en person under en middag - man inkluderer jo gjerne flere i samtalen.

Og er man i par, så er deg jo gjerne med i intoren når man hilser på de rundt at man tar med at " jeg er gift med Silje som sitter der borte" så bør jo ikke være fare for at han skal bli sjekket opp de to timene der ikke sitter ved siden av hverandre

[Donpedro]

Det er sant. Men når jeg inviterer til stort selskap så gjør jeg mitt ytterste for at folk skal trives. Derfor ville jeg aldri satt den nye dama til søskenbarnet mitt sammen med kun fremmede. Hun hadde sikkert taklet det, men det hadde ikke vært omtenksomt gjort av meg.

Gamle tante Magda er da sikkert i slekt med noen andre på festen. Og siden hun er gammel så har hun hatt ganske mange år på seg til å bli kjent med noen. Om hun ikke kjenner dem nært og personlig, så har hun da i hvertfall noen slags bånd til en del av de andre i selskapet.

Selvsagt, og jeg er helt enig - slik gjør da jeg det også. Men dette har da null og niks med om par sitter sammen eller ei?

[aline]

Enig med at de som ikke har lyst til å være sosiale bør la det være - livet er for kort til skuespill

og de som er sosiale men likevel liker å sitte sammen med sin kjære når de er sosiale med andre, bør la være å dra i bryllup og sånt, for man har sosialangst og er hemmet i livet dersom man liker å sitte med sin partner....

bortsett fra det, dersom man skal splitte par for at man skal bli kjent med andre, om målet med å splitte par er for at de ikke skal sitte å snakke sammen, men skal snakke med andre, hvorfor settes i nærheten av hverandre da?

Det sies at man settes gjerne i nærheten, tvers ovenfor eller på annen måte i samtaleavstand, og om ikke med partner, så med andre man kjenner og dermed kan "falle tilbake på" og snakke med om small talken sakker akterut. Dersom man likevel sitter i nærheten av enten partner eller folk man kjenner godt, faller ikke da litt av poenget med splitting bort?

Jeg har ikke sosialangst, er god nok på smalltalk og kommunikasjon til at jeg ikke sliter med fremmede mennesker, men likevel forstår jeg ikke helt poenget med splitting, så lenge man likevel sitter "sammen". Dersom man sitter i samtaleavstand, hvorfor ikke like gjerne sitte sammen? Hva er forskjellen?

[Gjest Gjest]

og de som er sosiale men likevel liker å sitte sammen med sin kjære når de er sosiale med andre, bør la være å dra i bryllup og sånt, for man har sosialangst og er hemmet i livet dersom man liker å sitte med sin partner....

bortsett fra det, dersom man skal splitte par for at man skal bli kjent med andre, om målet med å splitte par er for at de ikke skal sitte å snakke sammen, men skal snakke med andre, hvorfor settes i nærheten av hverandre da?

Det sies at man settes gjerne i nærheten, tvers ovenfor eller på annen måte i samtaleavstand, og om ikke med partner, så med andre man kjenner og dermed kan "falle tilbake på" og snakke med om small talken sakker akterut. Dersom man likevel sitter i nærheten av enten partner eller folk man kjenner godt, faller ikke da litt av poenget med splitting bort?

Jeg har ikke sosialangst, er god nok på smalltalk og kommunikasjon til at jeg ikke sliter med fremmede mennesker, men likevel forstår jeg ikke helt poenget med splitting, så lenge man likevel sitter "sammen". Dersom man sitter i samtaleavstand, hvorfor ikke like gjerne sitte sammen? Hva er forskjellen?

Aline, har du ikke forstått det enda. De er jo redde for at du og partneren din bare skal bli sittende og KLINE!!!!