Endring av barneloven

[Gjest Gjest_Petter_*]

Men oi så mye drit man kan lage med denne paragrafen dersom man er flink til å manipulere ungene sine, eller bestikke dem.

Enkelte tror jo at det at ungene skal bli hørt er det samme som at ungene har rett til å si opp avtalen og at de er nødt til å velge side.

Igjen ser jeg behovet for straffeforfølgelse for brudd på avtalene samt talsperson for barnet som kommer inn før det blir konflikt slik at foreldrene ikke får sjanse til å bedrive manipulering.

Vi er bare sååå utrolig enige! Noen må tale barnas sak oppi samlivsbruddskaoset, og snakke fornuft med foreldrene. Foreldrene bør sette barna først, og når de ikke greier det, bør noen ivareta barns rettigheter. :o)

[Far til 2]

Barneloven ble endret for noen få år tilbake. Etter gjeldende barnelov skal barnet høres fra de er 7, og det skal legges avgjørende vekt på barnets mening fra de er 12. Lovmessig er dette altså allerede på plass, men det hjelper lite, for det skjer ikke i praksis, dessverre.

Loven sier ikke at barn SKAL høres, men KAN høres. Det er i og for seg helt greit. Ikke alle barn er modne nok til å stå frem i en slik konflikt.

Jeg ser i ettertid at jeg kansje var litt rask med å rope på barnets rett til å uttale seg. Som Blondie65 sier lenger ned vil en talsperson for barnet kunne avhjelpe dagens løsning hvor barn faktisk ikke blir hørt. Hvis en slik talsperson SKAL tale barnets sak vil dette gjøre samme nytten som der barnet blir hørt direkte. Faktisk er det bedre å ha en oppegående talsperson for barnet enn å blande inn andre udugelige mennesker som i realiteten ikke er interesert i hav barnet mener.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Egentlig hadde jeg forventet en mengde rop og skrik om hvem det er som skal betale for denne talspersonen til barna. Men det har uteblitt. Er ikke det litt rart ...?

[Villa2000]

Er det mulig at foreldre kan ha forskjellige meninger, men at begge setter barna først?

Ut fra det jeg leser av postene her så virker det ikke slik. Alle former for krangling mellom foreldre blir likestilt med at dem ikek bryr seg en dritt om ungene. Kan det være at det for mange er motsatt?

Jeg for eksempel krangler ikke om noe som jeg ikke bryr meg om, og det er det vel ikke så mange som gjør. Derimot så vil jeg veldig gjerne ha et ord med i laget når det er noe jeg brenner for. Og hvis det i siste instans gjelder mine egne unger (som betyr alt for oss) så er det vel egentlig ikke annet å forvente at det blir bråk?

Hvem vil gi seg når hver part ser sin løsning som den beste for sitt barn? Jeg tror det er vanskelig å gi etter når man føler at alternativet blir noe som ikke er bra nok for sitt eget barn. Det er jo det mest verdifulle vi har, og jeg er sikkert ikke den eneste her inne som vil at mitt barn skal ha det så godt som jeg har mulighet til å yte.

Å da forvente at mor og far bare skal si glem det til hele greia er kanskje ikke så enkelt, fordi dem begge har hver sin plan om hva som er best for sitt barn.

[Gjest Gjest]

Du undervurderer grovt byråkratene hos NAV. Har du prøvd å hevde overfor dem at reelt samvær er en brøkdel av det som står på papiret? Jeg kjenner et tilfelle der NAV helt og holdent er i lommen på den parten som bryter samværsavtalen og hevder at ungene er mest hos dem selv. De får bidrag. Hvorfor prøver ikke du?

Har snakket med NAV om det. Fikk beskjed om at jeg måtte gå rettens vei hvis jeg ønsket å forandre en avtale som hadde blitt avgjort i retten ved dom eller forlik.

Jeg har bare gitt opp å gjøre noe med det. Det blir bare bråk og det går utover ungene også. Det er bedre å ha fred og dårligere råd enn å starte en ny krig. Det aller viktigste for meg er ikke penger eller at barna absolutt skal bo hos meg. Det viktigste for meg er at barna har det best mulig.

PS.: Det kan være at dette NAV kontoret er NAV kontoret fra et visst varmt sted, men det er ganske så sprøtt å se de svarene min bekjente har fått derfra. Verken anke eller telefon dit har nyttet.

Har din bekjente vært i retten? Hvis samværsavtalen er avgjort ved dom eller rettsforlik kan han kreve at den følges og at bidrag regnes utfra det. Det økonomiske er da udiskutabelt hvis ikke barnemoren går til ny sak og får forandret avtalen. Selv om moren da nekter samvær vil han betale bidrag utfra det som ble avtalt i retten. Men det hjelper nok ikke så mye å spare penger på det hvis konsekvensen blir at far og barn ikke får samvær. Samværsnekt uten at man har en god grunn for å beskytte barna er utrolig egoistisk.

Ellers enig i forslaget over her at samværsavtaler bør evalueres annethvert år. Mye kan forandre seg fra barnet er 5 år til barnet blir 10 år. En samværsavtale som er avgjort i retten består inntil barnet er 18 år selv om hyppigheten av samvær forandres. (Med mindre foreldrene blir enige om en ny avtale, eller den ene tar saken til retten igjen.)

Jeg tenker også slik at det er lettere for noen foreldre å samarbeide når de har fått bruddet litt på avstand. Hvis en av foreldrene gir etter rett etter bruddet for å unngå at barna skal leve i en krigssone, bør denne forelderen og barna få en ny sjans et par år senere når ting har roet seg. Slik det er nå kan den forelderen som gir etter for å skape fred bli straffet for det senere. Det er svært uheldig.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Har snakket med NAV om det. Fikk beskjed om at jeg måtte gå rettens vei hvis jeg ønsket å forandre en avtale som hadde blitt avgjort i retten ved dom eller forlik.

Min bekjente har ikke vært i retten, nei. De skal snart. Dessverre har det her gått forferdelig lang tid med krangel og spetakkel. Men jeg ser helt klart forskjellen på min bekjente sin sak og din sak her. Godt å vite at NAV og partene blir nødt til å forholde seg til det retten sier.

Det økonomiske er da udiskutabelt hvis ikke barnemoren går til ny sak og får forandret avtalen. Selv om moren da nekter samvær vil han betale bidrag utfra det som ble avtalt i retten.

Har jeg noe sted sagt om det er mor eller far som er vanskelig her? Jeg tror at svært mange tror at jeg bare har mannlige venner med problemer med eks. og derfor tror jeg har et "morfiendtllig" syn, men saken er at i min omgangskrets er problemene svært likt fordelt mellom fedre og mødre.

Samværsnekt uten at man har en god grunn for å beskytte barna er utrolig egoistisk.

Jeg vil gå til det skritt å si at samværsnekt bør avgjøres av en høyere innstans enn foreldrene selv. Bare slik kan man være sikker på å unngå egeninteresse og hevnaksjoner. Kjenner et tilfelle der mor beskyldte far - og fikk datteren med på det - for incest bare for å unngå at far fikk samvær. De tapte så det sang i retten da datteren brøt sammen og tilstod.

Ellers enig i forslaget over her at samværsavtaler bør evalueres annethvert år. Mye kan forandre seg fra barnet er 5 år til barnet blir 10 år. En samværsavtale som er avgjort i retten består inntil barnet er 18 år selv om hyppigheten av samvær forandres. (Med mindre foreldrene blir enige om en ny avtale, eller den ene tar saken til retten igjen.)

Der foreldrene klarer å enes er det ikke nødvendig med fortsatt evaluering etter så lang tid, kun når de sliter med samarbeidet, mener jeg.

Jeg tenker også slik at det er lettere for noen foreldre å samarbeide når de har fått bruddet litt på avstand. Hvis en av foreldrene gir etter rett etter bruddet for å unngå at barna skal leve i en krigssone, bør denne forelderen og barna få en ny sjans et par år senere når ting har roet seg. Slik det er nå kan den forelderen som gir etter for å skape fred bli straffet for det senere. Det er svært uheldig.

Her er jeg enig. Men jeg tror også at hjelp - ikke bare til å sette opp en samværs-/samarbeidsavtale men også til å takle bruddet - i en tidlig fase hadde hjulpet mye. En god del trenger å bli fortalt at egen bitterhet nå går utover barnet, om de kan heve seg over det.

Og la det også være sagt: jeg kjenner noen eks-par som har klart samarbeidet utmerket og noen som slet til å begynne med men som nå samarbeider utmerket. Tilfeller der den ene har valgt å vike fordi de ser at den andre sliter økonomisk - dvs. mht bidrag. Barn som kommer og går hos sine respektive foreldre uten at forelderen drar frem bidragskalkulatoren.

Dessverre har jeg også sett svært alvorlige tilfeller av omsorgssvikt som har fått katastrofale følger fordi en forelder skal ha ting på sin måte og ikke vil lytte til verken fagfolk eller den andre forelderen. Jeg har ikke barn selv, men fordi jeg ser dette hos mine bekjente (der både solskinnshistorier og skrekkeksempler er likt fordelt kjønnsmessig ... jeg bare nevner det ... siden det var raskt konkludert med at mor laget vansker her tidligere) engasjerer dette tema meg. Jeg vil også påstå at som barn i et dårlig ekteskap der den ene part gikk til det skritt å si at barnet hadde arvet alle den andre forelderens negative egenskaper og FY altså hvor du ligner på *, nå må du skjerpe deg ellers blir du akkurat som *. Gjett hva det gjorde med selvtilliten ...?

[Gjest Gjest_Petter_*]

Og la det også være sagt: jeg kjenner noen eks-par som har klart samarbeidet utmerket og noen som slet til å begynne med men som nå samarbeider utmerket. Tilfeller der den ene har valgt å vike fordi de ser at den andre sliter økonomisk - dvs. mht bidrag. Barn som kommer og går hos sine respektive foreldre uten at forelderen drar frem bidragskalkulatoren.

Selv har jeg to barn. Ett med en gal mor og ett med en oppegående mor. Min førstehånds erfaring her er hvordan det har gått med barnet til meg den gale moren. Det går heldigvis mye bedre med dette barnet nå enn det har gort tidligere. Barnet jeg har med den oppegående moren er, nettopp fordi det barnet har hatt tilgang til sine samlede foreldreressurser også etter samlivsbruddet, et barn med en helt annen og bedre selvtillit, harmoni og indre ro enn førstnevnte barn.

Og, ja, nå kommer det sikkert nok en gang masse innlegg om at jeg ikke har peiling fordi jeg bare snakker om egne erfaringer osv. Nei, i denne debatten har jeg diskutert prinsipielt, og egne erfaringer er bare en del av bakgrunnen for mine meninger.

Sagt med færrest mulige ord: Barnets rett kommer først, og så får foreldrene ærsågod innrette seg deretter. En ny barnelov må som et minimum oppfylle dette. Hvis ikke bør loven få et annet navn!

[Gjest Gjest_Petter_*]

Selv har jeg to barn. Ett med en gal mor og ett med en oppegående mor. Min førstehånds erfaring her er hvordan det har gått med barnet til meg den gale moren. Det går heldigvis mye bedre med dette barnet nå enn det har gort tidligere. Barnet jeg har med den oppegående moren er, nettopp fordi det barnet har hatt tilgang til sine samlede foreldreressurser også etter samlivsbruddet, et barn med en helt annen og bedre selvtillit, harmoni og indre ro enn førstnevnte barn.

Og, ja, nå kommer det sikkert nok en gang masse innlegg om at jeg ikke har peiling fordi jeg bare snakker om egne erfaringer osv. Nei, i denne debatten har jeg diskutert prinsipielt, og egne erfaringer er bare en del av bakgrunnen for mine meninger.

Sagt med færrest mulige ord: Barnets rett kommer først, og så får foreldrene ærsågod innrette seg deretter. En ny barnelov må som et minimum oppfylle dette. Hvis ikke bør loven få et annet navn!

Og bare så det er sagt: Den oppegående moren har lagt stor vekt på barnets kontakt med begge foreldrene, til tross for mellomforelderlige konflikter. Den gale moren har helt ubegrunnet annet enn ut fra økonomiske motiver sabotert samvær over flere år, før retten tvang frem kontakt med far igjen. Resultat: Ett lykkelig barn, og ett barn som nå heldigvis sakte men sikkert er i ferd med å hente seg inn igjen. Tragisk er det, og jeg ønsker ikke at noen andre barn skal måtte gå gjennom dette. Derfor mitt, av en lenger opp kalt "syke" engasjement...

[Gjest Gjest_Petter_*]

Er det mulig at foreldre kan ha forskjellige meninger, men at begge setter barna først?

Ut fra det jeg leser av postene her så virker det ikke slik. Alle former for krangling mellom foreldre blir likestilt med at dem ikek bryr seg en dritt om ungene. Kan det være at det for mange er motsatt?

Jeg for eksempel krangler ikke om noe som jeg ikke bryr meg om, og det er det vel ikke så mange som gjør. Derimot så vil jeg veldig gjerne ha et ord med i laget når det er noe jeg brenner for. Og hvis det i siste instans gjelder mine egne unger (som betyr alt for oss) så er det vel egentlig ikke annet å forvente at det blir bråk?

Hvem vil gi seg når hver part ser sin løsning som den beste for sitt barn? Jeg tror det er vanskelig å gi etter når man føler at alternativet blir noe som ikke er bra nok for sitt eget barn. Det er jo det mest verdifulle vi har, og jeg er sikkert ikke den eneste her inne som vil at mitt barn skal ha det så godt som jeg har mulighet til å yte.

Å da forvente at mor og far bare skal si glem det til hele greia er kanskje ikke så enkelt, fordi dem begge har hver sin plan om hva som er best for sitt barn.

Absolutt et poeng! Et annet er dette: Men fedre som flytter må flytte uten barna, og det samme må jo gjelde mødrene. Problemet er bare at disse mødrene ikke vil gi fra seg omsorgen til far, de vil ha både i pose og sekk. Vi kan jo ikke lage lover for unntakene. Unntakene følger sine egne lover uansett. Fedre som vil ha samvær med sine barn må få retten til det. De fedrene som ikke stiller opp får sine sanksjoner senere i livet. Staten kan jo ikke konstruere mennesker som tenker likt og handler likt. For ordens skyld kan vi jo nevne til alle som skulle være i tvil. I de tilfellene hvor far har omsorg gjelder flyttenekt også for han. Dette er ikke et forslag til lovendring til fordel for fedrene, men for barna.

[Gjest Bla-Bla]

Jeg må bare spørre - har dere ikke annet å gjøre enn å være på PC'n

Her skrives det til alle døgnets tider - har dere ikke jobb?

Jeg må bare få sagt dette; jeg kjenner en av dere veldig godt og jeg blir så inn i helvete provosert - det er slik at vedkommende slett ikke tok et eneste hensyn til felles barn ved samlivsbruddet. Vedkommende ønsket ikke mye samvær, vedkommede flyttet slik at daglig samvær ikke lot seg gjennomføre.

Her fremstår vedkommende som en som setter barna først. Jeg vil spy!

Hvorfor er jeg her å leser tenker vel alle nå - vel, jeg er blitt gjort oppmerksom på diskusjonen på dette forumet og har derfor logget meg på og lest alt hva dere har skrevet. Halleluja, dere er så flinke, gratulerer!

[Gjest Gjest_Petter_*]

Jeg må bare spørre - har dere ikke annet å gjøre enn å være på PC'n

Her skrives det til alle døgnets tider - har dere ikke jobb?

Jeg må bare få sagt dette; jeg kjenner en av dere veldig godt og jeg blir så inn i helvete provosert - det er slik at vedkommende slett ikke tok et eneste hensyn til felles barn ved samlivsbruddet. Vedkommende ønsket ikke mye samvær, vedkommede flyttet slik at daglig samvær ikke lot seg gjennomføre.

Her fremstår vedkommende som en som setter barna først. Jeg vil spy!

Hvorfor er jeg her å leser tenker vel alle nå - vel, jeg er blitt gjort oppmerksom på diskusjonen på dette forumet og har derfor logget meg på og lest alt hva dere har skrevet. Halleluja, dere er så flinke, gratulerer!

Noen av oss (ikke alle) er i stand til å lære av tidligere feil, innse i ettertid hva som ville ha vært riktig, og diskutere ut fra dette. Noen av oss har innsett etter hvert (ikke den gang da) hvor inderlig viktig denne saken er for de barna som i dag risikerer å utsettes for det våre barn har vært utsatt for. Noen av oss har derfor et brennende engasjement som nok kan provosere de som er uenige. Lær å leve med det.

Noen av oss har selv barn som har gått gjennom mer enn andre i debatten er i stand til å forestille seg, og noen av oss har ofret mye for å være der for våre barn uten å få lov, det være seg pga at barnet har blitt flyttet så langt unna at samvær har blitt umuliggjort (les min definisjon av dette lenger opp), pga at vi er satt økonomisk ute av stand til å være der for barnet så mye som vi gjerne skulle ønske, og... jeg kunne skrevet side opp og side ned.

Å vise en så total mangel på respekt for temaet som har diskuteres, basert på at du, som du sier kjenner EN av debattantene, bringer ikke noe nytt inn i debatten. Det føyer seg dessverre inn i rekken av akkurat hva mange av oss har omtalt i løpet av denne debatten...

[Gjest Gjest_Petter_*]

Noen av oss (ikke alle) er i stand til å lære av tidligere feil, innse i ettertid hva som ville ha vært riktig, og diskutere ut fra dette. Noen av oss har innsett etter hvert (ikke den gang da) hvor inderlig viktig denne saken er for de barna som i dag risikerer å utsettes for det våre barn har vært utsatt for. Noen av oss har derfor et brennende engasjement som nok kan provosere de som er uenige. Lær å leve med det.

Noen av oss har selv barn som har gått gjennom mer enn andre i debatten er i stand til å forestille seg, og noen av oss har ofret mye for å være der for våre barn uten å få lov, det være seg pga at barnet har blitt flyttet så langt unna at samvær har blitt umuliggjort (les min definisjon av dette lenger opp), pga at vi er satt økonomisk ute av stand til å være der for barnet så mye som vi gjerne skulle ønske, og... jeg kunne skrevet side opp og side ned.

Å vise en så total mangel på respekt for temaet som her diskuteres, basert på at du, som du sier, kjenner EN av debattantene, bringer ikke noe nytt inn i debatten. Det føyer seg dessverre inn i rekken av akkurat hva mange av oss har omtalt i løpet av denne debatten...

Sorry det var ikke her jeg hadde definert hva jeg mener med umuliggjøring av samvær, men her kommer altså definisjonen:

Jeg ønsker meg en lov der ingen kan flytte slik at samvær umuliggjøres.

(F eks 5000 tur-retur med fly en gang i måneden i tillegg til bidrag er bare barna av de rikeste samværsforeldrene som kan nyte godt av, og slik skal det ikke være. Dette er heller ikke nok samvær for barnet. Det er slike ting som gjør at jeg bruker begrepet "umuliggjøres).

Jeg ønsker meg en lov der begge foreldre har et ansvar for - og får muligheten til - og ikke minstå stille opp for barnet sitt til barnet er voksent, og der barnets rett til mor og far er ufravikelig, og går foran mor eller fars ønske om "å begynne på nytt et sted lengst mulig unna mor/far" eller mor eller fars OPPFATNING av at "det er best for mitt(!) barn å flytte lengst mulig den andre forelderen". (Selvfølgelig med unntak for de tilfellene det blir vurdert, på en etterrettlig måte av nøytral part, at det er til barnets beste å fravike dette.)

Da kan begge foreldre flytte som de vil, men ikke lenger unna enn at barnet slipper å miste mor eller far. Jeg har sagt tidligere hva jeg mener er ansvaret foreldre må ta for barna sine, selv om en eller begge velger å ikke bo sammen med hverandre. Barnet først, og så får foreldrene værsågod innrette seg deretter. Hadde BARNET fått sin egen "advokat" i en eller annen form som kunne ivareta barnet og snakke fornuft til foreldrene når foreldrene ikke greier dette på egen hånd, tror jeg mye hadde vært gjort for veldig mange barn i fortvilte situasjoner..

[Gjest Bla-Bla]

Der var du igjen...., hm.. hissig er du også....

Vel, mangel på respekt.. Så mine erfaringer er mangel på respekt?

Artig du. Fint at du har oversikten og vet best da.

[Gjest Gjest_Petter_*]

Der var du igjen...., hm.. hissig er du også....

Vel, mangel på respekt.. Så mine erfaringer er mangel på respekt?

Artig du. Fint at du har oversikten og vet best da.

Dine erfaringer er selvfølgelig ikke mangel på respekt. Innlegget ditt oppfatter jeg imdlertid som en avsporing i forhold til temaet som her diskuteres. Temaet er for alvorlig til å drive å tøyse med. Har du forslag til forbedringer til barneloven er nok mange her interesserte i å høre om det..?

[Gjest Bla-Bla]

Dine erfaringer er selvfølgelig ikke mangel på respekt. Innlegget ditt oppfatter jeg imdlertid som en avsporing i forhold til temaet som her diskuteres. Temaet er for alvorlig til å drive å tøyse med. Har du forslag til forbedringer til barneloven er nok mange her interesserte i å høre om det..?

Tøyse med? Dette både var og er fullt alvor for meg og mitt barn.

Forbedringer? Ikke skyv barnet foran eller bruk barnet som hevn - folk som gjør dette tror de straffer eksen - det er barnet som blir straffet.

For meg er det en selvfølge å ta meg av mitt barn, hvorfor er dette ikke en selvfølge for alle? Man må omstille livet sitt når barn blir født.

Ved et samlivsbrudd så flytter man ikke slik at daglig omsorg ikke lar seg gjennomføre - det er barnets rett å være sammen med begge foreldre.

Kaste stein i glasshus - har du hørt om det? Kan du virkelig ikke fatte, at for meg og mitt barn var det et sjokk at den andre foreldren flyttet slik at barnet ikke kunne få være sammen med begge i hverdagen.

Jeg tøyser ikke - ha respekt for andres følelser du.

[Gjest Gjest_Petter_*]

Sorry det var ikke her jeg hadde definert hva jeg mener med umuliggjøring av samvær, men her kommer altså definisjonen:

Jeg ønsker meg en lov der ingen kan flytte slik at samvær umuliggjøres.

(F eks 5000 tur-retur med fly en gang i måneden i tillegg til bidrag er bare barna av de rikeste samværsforeldrene som kan nyte godt av, og slik skal det ikke være. Dette er heller ikke nok samvær for barnet. Det er slike ting som gjør at jeg bruker begrepet "umuliggjøres).

Jeg ønsker meg en lov der begge foreldre har et ansvar for - og får muligheten til - og ikke minst blir gjort økonomisk i stand til -å stille opp for barnet sitt til barnet er voksent, og der barnets rett til mor og far er ufravikelig, og går foran mor eller fars ønske om "å begynne på nytt et sted lengst mulig unna mor/far" eller mor eller fars OPPFATNING av at "det er best for mitt(!) barn å flytte lengst mulig den andre forelderen". (Selvfølgelig med unntak for de tilfellene det blir vurdert, på en etterrettlig måte av nøytral part, at det er til barnets beste å fravike dette.)

Da kan begge foreldre flytte som de vil, men ikke lenger unna enn at barnet slipper å miste mor eller far. Jeg har sagt tidligere hva jeg mener er ansvaret foreldre må ta for barna sine, selv om en eller begge velger å ikke bo sammen med hverandre. Barnet først, og så får foreldrene værsågod innrette seg deretter. Hadde BARNET fått sin egen "advokat" i en eller annen form som kunne ivareta barnet og snakke fornuft til foreldrene når foreldrene ikke greier dette på egen hånd, tror jeg mye hadde vært gjort for veldig mange barn i fortvilte situasjoner..

Beklager VESNTLIG utelatelse i innlegget over: Jeg ønsker meg en lov der begge foreldre har et ansvar for - og får muligheten til - og ikke minst blir gjort økonomisk i stand til -å stille opp for barnet sitt til barnet er voksent...

[Gjest Rullegardina]

Tøyse med? Dette både var og er fullt alvor for meg og mitt barn.

Forbedringer? Ikke skyv barnet foran eller bruk barnet som hevn - folk som gjør dette tror de straffer eksen - det er barnet som blir straffet.

For meg er det en selvfølge å ta meg av mitt barn, hvorfor er dette ikke en selvfølge for alle? Man må omstille livet sitt når barn blir født.

Ved et samlivsbrudd så flytter man ikke slik at daglig omsorg ikke lar seg gjennomføre - det er barnets rett å være sammen med begge foreldre.

Kaste stein i glasshus - har du hørt om det? Kan du virkelig ikke fatte, at for meg og mitt barn var det et sjokk at den andre foreldren flyttet slik at barnet ikke kunne få være sammen med begge i hverdagen.

Jeg tøyser ikke - ha respekt for andres følelser du.

mener du for alvor at to som har gått fra hverandre må bo i nærheten av hverandre for at barnet skal ha mulighet for se begge to hver dag? For meg så virker det som om du har et kontrollbehov!! Er ikke alle som har mulighet for å bo der man helst vil.

Jeg er sjøl en alenemor og har barnas far et stykke unna der jeg bor, nei de ser ikke faren sin hver dag! men de har mulighet til å ringe han osv..

Her er det en far som virkelig bryr seg om barna sine og kun vil det beste for de, ihvertfall utifra det jeg leser her inne. Skulle ønske flere fedre er som han jeg.

[Gjest Gjest_Petter_*]

Sorry det var ikke her jeg hadde definert hva jeg mener med umuliggjøring av samvær, men her kommer altså definisjonen:

Jeg ønsker meg en lov der ingen kan flytte slik at samvær umuliggjøres.

(F eks 5000 tur-retur med fly en gang i måneden i tillegg til bidrag er det bare barna av de rikeste samværsforeldrene som kan nyte godt av, og slik skal det ikke være. Dette er heller ikke nok samvær for barnet. Det er slike ting som gjør at jeg bruker begrepet "umuliggjøres).

Jeg ønsker meg en lov der BEGGE foreldre har et ansvar for - får muligheten til - og ikke minst blir gjort økonomisk i stand til - å stille opp for barnet sitt til barnet er voksent, og der barnets rett til mor og far er ufravikelig, og går foran mor eller fars ønske om "å begynne på nytt et sted lengst mulig unna mor/far" eller mor eller fars OPPFATNING av at "det er best for mitt(!) barn å flytte lengst mulig unna den andre forelderen". (Selvfølgelig med unntak for de tilfellene det blir vurdert, på en etterrettlig måte av nøytral part, at det er til barnets beste å fravike dette.)

Da kan begge foreldre flytte som de vil, men ikke lenger unna enn at barnet slipper å miste mor eller far. Jeg har sagt tidligere hva jeg mener er ansvaret foreldre må ta for barna sine, selv om en eller begge velger å ikke bo sammen med hverandre. Barnet først, og så får foreldrene værsågod innrette seg deretter. Hadde BARNET fått sin egen "advokat" i en eller annen form som kunne ivareta barnet og snakke fornuft til foreldrene når foreldrene ikke greier dette på egen hånd, tror jeg mye hadde vært gjort for veldig mange barn i fortvilte situasjoner..

Og det er ikke minst svært viktig å presisere at denne nøytrale part IKKE må være dagens familievern(/splitt) kontorer. Jeg har riktignok bare erfaring med 5 runder med slike, og der må jeg gi far_til_2 fullstendig rett, forutsatt at min erfaring er representativ. De er der for mor, og gir fullstendig blaffen i barnet. Så, ja, som Blondie65 så utmerket har beskrevet i denne debatten: Det er virkelig på tide at barnet får SIN egen advokat i en eller annen form.

[Gjest Gjest_Petter_*]

Det handler om BARNS rett!

Barn bør få rett til jevnlig kontakt med både mamma og pappa, selv om mamma og pappa ikke bor sammen lenger. Og så får begge foreldrene værsågod innrette seg deretter! Det ER et ansvar å sette barn til verden, og dette ansvaret opphører ikke selv om man ikke lenger bor i samme hus! Det bør handle om et krav til begge foreldre om å legge til rette for at barnet får være regelmessig sammen med begge. Og det er DET dette forslaget faktisk handler om. Menneskerettigheter? Ja det er på tide at BARNS menneskerettigheter blir ivaretatt! :o)

[Voff]

Enkelte tror jo at det at ungene skal bli hørt er det samme som at ungene har rett til å si opp avtalen og at de er nødt til å velge side.

Igjen ser jeg behovet for straffeforfølgelse for brudd på avtalene samt talsperson for barnet som kommer inn før det blir konflikt slik at foreldrene ikke får sjanse til å bedrive manipulering.