Mor er bedre omsorgsperson

[Honey Bee]

Sier dere at i land hvor det ikke er mer enn 6 mnd fødselspermisjon, så får barn oftere psykiske/fysiske skader fordi disse barna ikke får samvær med mor frem til 8.mnd.

Det er vel å sette det litt på spissen...men hvorfor må det tas fra mor?Vi bor i Norge et av verdens rikeste land,kan vi ikke bare utvide permisjonen til fordel for far?

Endret 6. mars 2008 av Honey Bee

[Far til 2]

Finn 2 feil:

Selvfølgelig kan noen av årsakene være at mor nekter samvær, men ofte er det ikke det. Undersøkelsen sier jo ikke noe om grunnene til at menn er dårligere omsorgspersoner generellt.

a) Om en leser en del kvinners meninger i denne og tilsvarende tråder synes det OPPAGT at kvinner ikke ønsker at barn skal ha mer tid med pappa iløpet av fødselspermisjonen. Da nekter altså mødre barna samvær.

Etter fødselspermisjonen (når samlivsbrudde4t er et faktum) nekter mødre barnet samvær og argumenterer med at "far kjenner ikke barnet" eller at "mødre er bedre egnet til omsorg" (ref denne tråden).

Utifra disse kjennsgjerningene kan vi bekrefte at en del mødre nekter samvær.

b) Det er ingen undersøkelse som sier at menn er dårligere omsorgspersoner. En slik undersøkelse er bare noe som finnes opp i hodene til en del mødre.

Terje Bongard har ikke gjort noen undersøkelse på dette og "synser" derfor i like stor grad som andre.

Men du har jo nettopp selv tråkket på kjønn ved å si at grunnen er at kvinner sabotere samvær, noe som slettes ikke skjer i alle tilfeller.

Det er flest kvinner som saboterer barns samvær med oppegående fedre. Og årsaken er 100% sikkert at det er flere mødre i omsrgsposisjon. Men alenefedre har samme mulighet, og benytter den dessverre også når muligheten byr seg. Foreløpig er det heldigvis få barn som blir fratatt samvær med sine mødre.

Endret 6. mars 2008 av Far til 2

[Far til 2]

Når disse forholdene du her lister opp ligger til rette,er jo ikke delt omsorg noe problem

Jo det er et problem om bostedsforelder mener "at barnet ikke har godt av samværet" (for som vi vet bestemmer bostedsforelder mye) eller om bostedsforelder av andre vikarierende årsaker mener at barnet ikke bør oppleve felles omsorg.

I slike tilfeller vil vi med dagens lovverk oppleve at bostedsforelders ønske blir ivaretatt mer enn barnets ønske.

Slike overgrep mot barns ønsker må vi få slutt på.

Endret 6. mars 2008 av Far til 2

[Gjest Gjest]

Jeg kan godt kritisere fedre som fratar barnet rettigheter til samvær. Problemet er at jeg ikke vil nå frem til adresaten med et slikt budskap i et forum som KG.

Problemet er vel heller at du ikke lytter.

Det du har fokus på, er din sak og din erfaring, og du har, for mange år siden, sett deg blind på din egen mening.

Du kunne kanskje hatt en funksjon her fortsatt hvis du hadde evnet å lytte, men det merkes for godt at du har kjørt deg fast og aldri kommer med noe nyansert eller noe nytt. Hvis du vil fremtre som mer nyansert, som du påstår du ville vært andre steder, tilbring GJERNE mer tid der i stedet for her... det er synd at denne typen debatter alltid blir okkupert av deg. Man ser navnet ditt, vet at man må skrolle seg gjennom innlegg etter innlegg med det samme, og ender opp med å gi opp å ha en saklig debatt om det opprinelige emnet.

Gi rom til andre også.

------------------------------------------------------------

Mht temaet - jeg ser mange henger seg stadig opp i unntak og det som er annerledes, og selvsagt skal det være plass til det og.

Men jeg har problemer med å forstå hvorfor man som kvinne nå skal ende opp med dårlig samvittighet for å være skapt for å sette et barn til verden og ta seg av det. Hvorfor nå også biologien skal være noe vi ikke skal kunne forholde oss til uten at det blir til en stillingskrig.

Jeg bruker faktisk kroppen min i 9 måneder, med alt det måtte medføre av midlertidige - og varige! - konsekvenser for min helse og min psyke. Kroppen min legger til rette for at jeg skal kunne føde, og så gi næring til barnet mitt den første tiden.

Og så skal jeg pga at menn føler seg truet av det, tvinges til et naziregime av avvenning og tilvenning og tilpasning og jeg vet ikke hva, for at voksne rundt barnet skal føle det hele "rettferdig"? Alvorlig talt...

Jeg bringer frem et barn med min kropp. Det er i samråd med en anne person, og forhåpentligvis i samarbeid med ham. Samarbeid betyr dermed i mine yne at jeg gjør det JEG kan, og så gjør han det HAN kan. I begynnelsen betyr at det det faller en del på meg. Svangerskapet og fødselen (her skulle jeg gjerne byttet bort noe...) og den første perioden med amming.

Utover det vil en interessert far kunne delta så mye han bare vil, men så lenge det er kroppen min som utsettes for en unntakstilstand i ca minst ett års tid (9 måneder svangerskap +++), og kanskje lenger (individuelt fra kvinne til kvinne) så synes jeg faktisk det er rimelig at jeg også har mest tid til å hente meg inn igjen. Fysisk og psykisk. Utviklingen av bånd vil uansett skje for både mamma og pappa i det daglige livet som er etter dette.

En oppegående pappa lar aldri biologien være en grunn til å ha liten kontakt med ungene sine - dette er noe av det dummeste jeg hører i denne typen debatter! Mannen kan også velge. Og alt samarbeid om barna, inkludert permisjonstiden, bør være noe hver familie kan legge opp selv.

Jeg kommer aldri til å unnskylde meg for å være kvinne, det finnes ikke den lov i verden som kan forandre på hvem jeg er, og en oppegående mann vil heller aldri se det som nødvendig - han vil ta sitt ansvar, og la meg ta mitt.

[Gjest Gjest]

Det er flest kvinner som saboterer barns samvær med oppegående fedre. Og årsaken er 100% sikkert at det er flere mødre i omsrgsposisjon. Men alenefedre har samme mulighet, og benytter den dessverre også når muligheten byr seg. Foreløpig er det heldigvis få barn som blir fratatt samvær med sine mødre.

Det du ønsker deg, Far til 2, er at ingen skal være slemme med hverandre og at alle skal ha det bra. Og der tror jeg vi alle er enige. Men det finnes ikke det lovverk i verden som forhindrer at folk gjør dumme ting, det vil dumme folk alltid gjøre uansett rammeverk.

Vi lever i virkeligheten, og din konstante tilstand av piggene ute her på KG gjør det ikke bedre - du er tvert i mot med på å tviholde på stillingskrig-scenariet.

Det er leit at du ikke ser det selv. Du skyter deg selv i foten, og bidrar til ytterligere tilspissing.

Jge skjønner intensjonene dine er gode, men virkemidlet ditt er skivebom.

[Honey Bee]

Jo det er et problem om bostedsforelder mener "at barnet ikke har godt av samværet" (for som vi vet bestemmer bostedsforelder mye) eller om bostedsforelder av andre vikarierende årsaker mener at barnet ikke bør oppleve felles omsorg.

I slike tilfeller vil vi med dagens lovverk oppleve at bostedsforelders ønske blir ivaretatt mer enn barnets ønske.

Slike overgrep mot barns ønsker må vi få slutt på.

Her skisserer du et problem som ikke representerer virkeligheten.Det er ikke mange som nekter barna sine å være like mye hos begge foreldrene hvis de er ønker det selv.I de sakene hvor bostedforeldre manipulerer og saboterer,fanger faktisk sakkyndig opp dette og samværsforeldren overtar hovedomsorgen.

Vi vil nok uansett aldri få et lovverk som sikrer alle parter.Det er et fåtall saker som havner i retten fordi de fleste ønsker det beste for barna sine.92% ender i forlik.Og det er ikke bare fordi mor får viljen sin,men fordi de fleste ser barnas behov.De få sakene med høyt konfliktnivå er ikke grunnlag for å endre loven så drastisk som det 50/50 er.

[Gjest Gjest]

Vi vil nok uansett aldri få et lovverk som sikrer alle parter.Det er et fåtall saker som havner i retten fordi de fleste ønsker det beste for barna sine.92% ender i forlik.Og det er ikke bare fordi mor får viljen sin,men fordi de fleste ser barnas behov.De få sakene med høyt konfliktnivå er ikke grunnlag for å endre loven så drastisk som det 50/50 er.

Nemlig. Men så bor vi jo i Norge... hvor de har lover for å regulere for det fåtallet som ikke klarer å forholde seg til virkeligheten; hvor noen få stadig gjør at det oppfinnes nye restriksjoner som rammer flertallet som fint klarer seg. Klart minoritetstyranni.

Det er feilslått, misforstått og veldig synd, og jeg er sikker på det skaper mye unødig konflikter.

[Gjest Gjest]

Nemlig. Men så bor vi jo i Norge... hvor de har lover for å regulere for det fåtallet som ikke klarer å forholde seg til virkeligheten; hvor noen få stadig gjør at det oppfinnes nye restriksjoner som rammer flertallet som fint klarer seg. Klart minoritetstyranni.

Det er feilslått, misforstått og veldig synd, og jeg er sikker på det skaper mye unødig konflikter.

Det bør heller være bedre støtteapparat og rutiner for de tilfellene som ikke klarer seg - og individuell oppfølging for disse.

[Gjest Gjest]

http://www.aftenposten.no/meninger/signert...icle2296260.ece

Legg merke til siste setningen her! (etter å ha lest resten, selvsagt)

Vi velger våre liv. Og MENN VELGER OGSÅ SITT!

Det er så "synd på" menn som ikke har kontakt med barn, og det er "synd på" kvinner som tjener dårlig.

Men sannheten er at vi velger dette selv. Så får vi også ta konsekvensene - menn med en annen slags relasjon til barna enn kvinner, kvinner med mindre lønn...

[Far til 2]

Her skisserer du et problem som ikke representerer virkeligheten.Det er ikke mange som nekter barna sine å være like mye hos begge foreldrene hvis de er ønker det selv.I de sakene hvor bostedforeldre manipulerer og saboterer,fanger faktisk sakkyndig opp dette og samværsforeldren overtar hovedomsorgen.

Vi vil nok uansett aldri få et lovverk som sikrer alle parter.Det er et fåtall saker som havner i retten fordi de fleste ønsker det beste for barna sine.92% ender i forlik.Og det er ikke bare fordi mor får viljen sin,men fordi de fleste ser barnas behov.De få sakene med høyt konfliktnivå er ikke grunnlag for å endre loven så drastisk som det 50/50 er.

Den gangen jeg ble pappa arrangerte kommunen et såkalt "pappakurs".

Om jeg husker rett var vi 13 menn på det kurset jeg var på. Vi stilte opp på en skole med bleier og grøt, og snakket sannsynligvis om mye av det samme som nybakte mødre gjør (kurslederen var kommunepsykologen som var en mann). Her ble vi fortalt at vi var "likeverdige" omsorgsforeldre og at det ble krevd at vi stilte opp som dette også.

Nå, en del år senere, har de fleste opplevd samlivsbrudd og om informasjonen jeg har fått av de andre er det bare 1 far som har daglig omsorg. Ingen av fedrene FÅR LOV AV MOR til å tilbringe mer tid sammen med barna.

Om vi sammenlikner dette med de tallene som fremkommer i St.Meld.29 2002-2003, så er det en indirekte bekreftelse på at barn og fedre nektes samvær. St.Meldingen sier noe om at ca 25% av alle fedre nektes mer samvær med sine barn. Så lenge politikere og andre støtter et lovverk som fratar barn og fedre samvær på denne måten, støttes også et lovverk som ikke prioriterer barnets beste (såfremt ikke 25% av fedrene er uengnet til omsorg, - noe jeg tviler på).

"Sakkyndige" har ingen målsetning om å bedre lovverket slik at det ivaretar barna fremfor foreldrene. Delvis fordi disse "sakkyndige" selv kan ha vært med på å lovteksten i dagens lovverk. Raundalen er jo fortsatt motstander av fedre som bostedsforeldre og sier at fedre barn bør bo hos mor pga TRADISJON (altså ikke barnets beste ettersom han ikke kan dokumentere at mødre er bedre omsorgspersoner).

Vi bør unngå et lovverk som sier at barn skal praktisere felles omsorg. Vi bør derimot få et lovverk som ivaretar de barna som ønsker et slikt alternativ. Frem til da tror jeg dere må leve med "bråkemakere" slik som meg.

[Honey Bee]

http://www.aftenposten.no/meninger/signert...icle2296260.ece

Legg merke til siste setningen her! (etter å ha lest resten, selvsagt)

Vi velger våre liv. Og MENN VELGER OGSÅ SITT!

Det er så "synd på" menn som ikke har kontakt med barn, og det er "synd på" kvinner som tjener dårlig.

Men sannheten er at vi velger dette selv. Så får vi også ta konsekvensene - menn med en annen slags relasjon til barna enn kvinner, kvinner med mindre lønn...

[Far til 2]

http://www.aftenposten.no/meninger/signert...icle2296260.ece

Legg merke til siste setningen her! (etter å ha lest resten, selvsagt)

Vi velger våre liv. Og MENN VELGER OGSÅ SITT!

Det er så "synd på" menn som ikke har kontakt med barn, og det er "synd på" kvinner som tjener dårlig.

Men sannheten er at vi velger dette selv. Så får vi også ta konsekvensene - menn med en annen slags relasjon til barna enn kvinner, kvinner med mindre lønn...

Spørsmålet er hvem som velger. Om foreldrene hadde mulighet til å velge hadde kansje det kansje vært likeverd. Men om det kun er en av foreldrene som kan velge vil det hele bli anderledes.

I intervjuet sies det bl.a.:

"Kanskje er det slik at de kvinnene som "bare" tjener 85 prosent av det mennene tjener fordi de har brukt tid på sine barn, får en gevinst senere i livet? Og kanskje får deres menn, som tjente litt mer, en regning som ikke engang kan måles i kroner og øre?"

I denne tråden er det stor skepsis til at fedre skal kunne ta større del av fødselspermisjonen. Kristin Klemet beskriver dette som at mødre får igjen senere, mens fedre "betaler en regning som ikke engang kan måles i kroner og øre?"

De menn som har sett dette problemet forsøker å gjøre noe med det. Men vi ser i denne tråden (og tilsvarende tråder) at menn møter en mur av motargumeneter om de forsøker å få en større del av tiden med barna. Dermed blir det hele en farse hvor menn blir sett på som bråkemakere og "betaler en regning som ikke engang kan måles i kroner og øre?" slik Kristin Klemet antyder.

[Gjest Gjest]

I denne tråden er det stor skepsis til at fedre skal kunne ta større del av fødselspermisjonen

Du har faktisk sluttet å lytte...

Skepsisen er til hvor mye av tiden mor skal MISTE for at far skal få bevist noe. Far må gjerne få mer tid, det tror jeg mange kvinner ville være glad for, men ikke på bekostning av den viktige tiden med restitusjon etter fødsel. Jeg kjenner noen svært få kvinner som hoppet rett ut av fødesenga og kunne begynt på jobb med en gang, men mange av oss vanlige dødelige trenger tid. Dette er noe menn ikke kan sette seg inn i, da de ikke kan oppleve det fysiske og psykiske (på godt og vondt) som det er, men det er nå engang slik det er uansett - enten far vil eller ei.

Spørsmålet er hvem som velger

Det er begge.

Og så har vi de individuelle forskjellene.

Jeg kjenner mange svært oppegående fedre med flott forhold til barna sine - selv om de har hatt en "vanskelig" eks av en mor å forholde seg til, og skulle du sett - de forholdt seg til regelverk som var "verre" enn det er nå.

Dette viser at noen menns moderne martyrium på området er i stor grad selvvalgt - og må jeg få si, svært lite kledelig! Og lite konstruktivt som grunnlag for samarbeid. Det er rett og slett en fiendtlig holdning, en sytete meg-alene-vite holdning som iallfall ikke overbeviser meg om modenheten i debatten...

En vanskelig eks er en vanskelig eks, og det finnes ikke en lov som vil fjerne den faktoren... og man kan ikke hindre folk i å formere seg.

[Villa2000]

http://www.aftenposten.no/meninger/signert...icle2296260.ece

Legg merke til siste setningen her! (etter å ha lest resten, selvsagt)

Vi velger våre liv. Og MENN VELGER OGSÅ SITT!

Det er så "synd på" menn som ikke har kontakt med barn, og det er "synd på" kvinner som tjener dårlig.

Men sannheten er at vi velger dette selv. Så får vi også ta konsekvensene - menn med en annen slags relasjon til barna enn kvinner, kvinner med mindre lønn...

Hvem i huleste er du eller artikkelforfatter som pålegger seg å si hva sannheten er? Hvem har oppropt dere til å inneha den absolutte visdom?

Å si at jeg selv velger å ikke ha kontakt med min sønn tar jeg som en direkte provokasjon

Når valgte jeg isåfall dette om jeg tør spørre?

[Honey Bee]

Hvem i huleste er du eller artikkelforfatter som pålegger seg å si hva sannheten er? Hvem har oppropt dere til å inneha den absolutte visdom?

Å si at jeg selv velger å ikke ha kontakt med min sønn tar jeg som en direkte provokasjon

Når valgte jeg isåfall dette om jeg tør spørre?

Denne artikkelen var nok ment til rollene vi har i samlivet og jobb,og konsekvensene av det.

[Dalila]

Ingen skal komme her og fortelle meg at en pappa har samme nære tilknytning til et spedbarn som en mamma. Samme hvor mange måneder han er hjemme fra jobb.

Vi som er mødre bærer barnet frem i vår egen kropp. Og er dermed mer knyttet til det når det kommer ut, enten vi ammer eller gir morsmelkerstatning.

Jeg sier som en annen sa over her: Jeg bruker min kropp for å bære frem et barn, med alle de fysiske og psykiske konsekvenser det har. Og jeg for min del var ikke kommet til hektene igjen etter 6 måneder. På det tidspunktet har man som regel klart å slite seg gjennom den vanskelige første tiden og fått på plass noen rutiner. Kroppslig og psykisk er man fremdeles litt "på siden av seg selv". Men da skal man altså tvinges ut igjen i jobb, fordi far skal få bevise sin omsorgsevne?

Jeg tror et resultat vil bli at fødselstallene går ned, fordi kvinner ikke orker dette kjøret. Det blir ikke verdt det.

Og de som forsvarer en tvungen tredeling/firedeling oppfører seg som om at ALT av tilknytning mellom foreldre og barn skjer det første leveåret. Hva er det slags tankegang?

La nå vi kvinner slippe å føle oss bare som barneprodusenter, som skal skilles fra babyen så tidlig som mulig. Dere menn ANER ikke hva vi går gjennom ved svangerskap, fødsel og barseltid. Og det aner heller ikke kvinner som ikke har født. Og DET er biologi.

Man kan meget vel få et godt og nært farsforhold til barna sine uten å ta fra mor fødselspermisjonen. For det heter faktisk FØDSELSpermisjon.

Når det gjelder omsorgsfordeling ved samlivsbrudd må man selvsagt ta utgangspunkt i den aktuelle situasjonen.

Som eksempel vil jeg bruke min egen situasjon: Eksen min og jeg har delt omsorg. Det var aldri snakk om annet, utifra hans forhold til barna og hans måte å være far på.

Dersom jeg og min nåværende skulle skilles, så ville ikke delt omsorg være aktuelt. Han er far på en helt annen måte, og har en annen rolle, derfor vil helgesamvær være det riktige der. Ikke fordi han er "dårligere", men fordi situasjonen er annerledes. Mulig dette høres merkelig ut for noen, men sånn er det.

Jeg synes ikke at 50/50 bør være utgangspunktet.

[Honey Bee]

Ingen skal komme her og fortelle meg at en pappa har samme nære tilknytning til et spedbarn som en mamma. Samme hvor mange måneder han er hjemme fra jobb.

Vi som er mødre bærer barnet frem i vår egen kropp. Og er dermed mer knyttet til det når det kommer ut, enten vi ammer eller gir morsmelkerstatning.

Jeg sier som en annen sa over her: Jeg bruker min kropp for å bære frem et barn, med alle de fysiske og psykiske konsekvenser det har. Og jeg for min del var ikke kommet til hektene igjen etter 6 måneder. På det tidspunktet har man som regel klart å slite seg gjennom den vanskelige første tiden og fått på plass noen rutiner. Kroppslig og psykisk er man fremdeles litt "på siden av seg selv". Men da skal man altså tvinges ut igjen i jobb, fordi far skal få bevise sin omsorgsevne?

Jeg tror et resultat vil bli at fødselstallene går ned, fordi kvinner ikke orker dette kjøret. Det blir ikke verdt det.

Og de som forsvarer en tvungen tredeling/firedeling oppfører seg som om at ALT av tilknytning mellom foreldre og barn skjer det første leveåret. Hva er det slags tankegang?

La nå vi kvinner slippe å føle oss bare som barneprodusenter, som skal skilles fra babyen så tidlig som mulig. Dere menn ANER ikke hva vi går gjennom ved svangerskap, fødsel og barseltid. Og det aner heller ikke kvinner som ikke har født. Og DET er biologi.

Man kan meget vel få et godt og nært farsforhold til barna sine uten å ta fra mor fødselspermisjonen. For det heter faktisk FØDSELSpermisjon.

Når det gjelder omsorgsfordeling ved samlivsbrudd må man selvsagt ta utgangspunkt i den aktuelle situasjonen.

Som eksempel vil jeg bruke min egen situasjon: Eksen min og jeg har delt omsorg. Det var aldri snakk om annet, utifra hans forhold til barna og hans måte å være far på.

Dersom jeg og min nåværende skulle skilles, så ville ikke delt omsorg være aktuelt. Han er far på en helt annen måte, og har en annen rolle, derfor vil helgesamvær være det riktige der. Ikke fordi han er "dårligere", men fordi situasjonen er annerledes. Mulig dette høres merkelig ut for noen, men sånn er det.

Jeg synes ikke at 50/50 bør være utgangspunktet.

:juhu:

[Gjest Mysticgirl]

Finn 2 feil:

a) Om en leser en del kvinners meninger i denne og tilsvarende tråder synes det OPPAGT at kvinner ikke ønsker at barn skal ha mer tid med pappa iløpet av fødselspermisjonen. Da nekter altså mødre barna samvær.

Javel så du sier at jeg nekter faren til mitt barn å ha ungen?. Fint at du vet alt om kvinners situasjon angående dette da.

Og hvorfor dra frem fødselspermisjon?

Selvsagt skal mor ha den, det er jo ikke far som føder, er det vel?

Faren nektes jo ikke samvær selv om mor er den som er hjemme mest, når barnet er spedbarn og ammes!!

Etter fødselspermisjonen (når samlivsbrudde4t er et faktum) nekter mødre barnet samvær og argumenterer med at "far kjenner ikke barnet" eller at "mødre er bedre egnet til omsorg" (ref denne tråden).

Utifra disse kjennsgjerningene kan vi bekrefte at en del mødre nekter samvær.

Ja klart at det er endel kvinner som gjør slikt, men det er jo ikke majoriteten!

Hvorfor bare dra frem de enkelte som gjør slikt?

Hva med oss som inderlig ønsker at faren skal ha samvær da? Det finnes jo flest av oss, det er jo det jeg mener!

b) Det er ingen undersøkelse som sier at menn er dårligere omsorgspersoner. En slik undersøkelse er bare noe som finnes opp i hodene til en del mødre.

Terje Bongard har ikke gjort noen undersøkelse på dette og "synser" derfor i like stor grad som andre.

Til endel mødre jaha?? Trodde det var en mann som hadde gjort undersøkelsen jeg???

Og hvem er det som synser her? Bare oss andre og ikke du da kanskje??

Det er flest kvinner som saboterer barns samvær med oppegående fedre. Og årsaken er 100% sikkert at det er flere mødre i omsrgsposisjon. Men alenefedre har samme mulighet, og benytter den dessverre også når muligheten byr seg. Foreløpig er det heldigvis få barn som blir fratatt samvær med sine mødre.

Og hva skulle du frem til her?

At fedre dropper samværet er en kjent sak og kjempe mange barn der ute, kjenner ikke faren sin! Og det er ikke for at mor saboterer, men at far ikke bryr seg!

Så prøv å se fra begge sider eller er du så nedgrodd i din egen situasjon at du ikke kan se det?

[Gjest Gjest]

Vi som er mødre bærer barnet frem i vår egen kropp. Og er dermed mer knyttet til det når det kommer ut, enten vi ammer eller gir morsmelkerstatning.

Hysjhysj HYYYYSSSSSSSSSSJJJJJJJJJJJJJJJ!!!

For all del, ikke si det høyt - det kunne være noen som tok det ille opp og tar frem poengfordeling i det store Følelsesspillet, og argumenterer med at mødre til adoptivbarn er like gode, morsmelkerstatning er ikke giftig osv. (Som om noen har lurt på det.) Men det er SÅ lite riktig om dagen å påpeke de åpenbare fakta og tilværelsens realiteter at det begynner å bli uforholdsmessig kronglete å være en vanlig biologisk mamma med mulighet til å oppdra sitt eget barn under sunne vilkår. Det skal vi nemlig IKKE, vi skal av hensyn til minoriteter og mindre heldige mennesker og helst ikke snakke om gledene og plagene eller realitetene med dette, det kunne være en med ammeutfordringer, en homse, lesbe, pappa eller frivillig (eller ufrivillig) barnløs som fikk nyss om det og som tar det som en personlig fornærmelse - et digert komplott.

Å være "biologisk mor" med vanlige verdier og ønsker for barn og familieliv er det nye skjellsordet; det overtar for "husmor" slik man betraktet det en periode. Hvis ungen din ikke er unnfanget på klinikk i Danmark eller du er skilt og overlatt 80% av samværet til far, eller du ikke er Gucci-mamma som har overlatt ungen til nannyen (og hvor er protestene fra far da? Tilbyr han seg å være hjemmeværende noen år..?) så skal du holde en lav profil - it's a jungle out there...

Hvis vi hadde kunnet se femti år frem i tid, hadde vi sett det samme som nå - noen ville stått på en eller annen barrikade og hylt, andre ville vært heldige i sine livsvalg og andre ville vært uheldige. Noen vil fortsatt bare være noen håpløse tapere, mens andre ville klare seg uansett hva som skjer dem. Noen samarbeider, andre kriger. Og ikke en eneste lov i landet ville forhindret det. Noen vil alltid havne utenfor, uansett hvor mye detaljregulering staten innfører - vi må nok fortsatt bruke hodet og ta ansvar for oss selv.

Dersom menn, som noen påpekte tidligere i tråden, fortsatt skal ha det til at de er skrudd sammen slik at de naturlig er bedre ledere, så ser jeg ikke problemet med å anerkjenne noe i kvinners favør også? Det ville være veldig naturlig om den tingen da var knyttet til noe kvinnen kan som mannen unektelig ikke kan (som ingen vel kan protestere på, selv om det nesten høres ut som noen har lyst til å prøve...) og det er svangerskap, fødsel og for manges del; den første tiden etter fødselen. Staten burde ikke være den som regulerer det!

Holdninger er i ferd med å endres, la det skje uten å forsere noe, uten å lage unødvendige steile fronter. Stillingskrig kommer det ikke så mye godt ut av, og i hvert fall ikke for dem det (liksom) gjelder, barna.

[Far til 2]

Du har faktisk sluttet å lytte...

Skepsisen er til hvor mye av tiden mor skal MISTE for at far skal få bevist noe.

Feil fokus. Vi bør tenke på hva barnet mister. Deretter på hva foreldRENE mister.. Å ha fokus på hva mor mister sikrer ikke barnet noe som helst.

Far må gjerne få mer tid, det tror jeg mange kvinner ville være glad for, men ikke på bekostning av den viktige tiden med restitusjon etter fødsel. Jeg kjenner noen svært få kvinner som hoppet rett ut av fødesenga og kunne begynt på jobb med en gang, men mange av oss vanlige dødelige trenger tid. Dette er noe menn ikke kan sette seg inn i, da de ikke kan oppleve det fysiske og psykiske (på godt og vondt) som det er, men det er nå engang slik det er uansett - enten far vil eller ei.

Det er begge.

Og så har vi de individuelle forskjellene.

Så det du sier er at det bare er de Skandinaviske landene (i hovedsak) som forstår at det er en belastning å føde. ?

Innlegget ditt bekrefter dessuten at det er en del mødre som ser på fødselspermisjonen som SIN permisjon. Da er det kansje ikke så rart at menn har mindre tid sammen med barnet den første tiden. Når dette blir brukt mot dem i ettertid, sier du indirekte at mødre altid bør ha omsorgen som en hovedregel.

At dette er å ha fokus på barnets behov for omsorg og relasjoner til begge foreldrene forstår jeg ikke.

Jeg kjenner mange svært oppegående fedre med flott forhold til barna sine - selv om de har hatt en "vanskelig" eks av en mor å forholde seg til, og skulle du sett - de forholdt seg til regelverk som var "verre" enn det er nå.

Dette viser at noen menns moderne martyrium på området er i stor grad selvvalgt - og må jeg få si, svært lite kledelig! Og lite konstruktivt som grunnlag for samarbeid. Det er rett og slett en fiendtlig holdning, en sytete meg-alene-vite holdning som iallfall ikke overbeviser meg om modenheten i debatten...

Så når menn påpeker svakhetene ved dagens lovverk praksis er vi sytete, martyrer,,lite konstruktive, lite kledelig, fiendtlige, etc, etc.

Når kvinner påpeker skjevheter kan jeg ikke huske å ha hørt tilsvarende beskrivelser fra andre kvinner.

At menn tidligere ikke kjempet mer for å opprettholde kontakten med egne barn er vel i hovedsak fordi det er de siste årene de er blitt tilgodesett med noe som kan sammenliknes med rettigheter. Det var liten grunn til å kjempe imot før noen tok opp hansken for en del år tilbake. For frem til nå har alt dreid seg om de stakkars kvinnene.

En vanskelig eks er en vanskelig eks, og det finnes ikke en lov som vil fjerne den faktoren... og man kan ikke hindre folk i å formere seg.

"En vanskelig ex" tror jeg er en fellesbenevner for de fleste foreldre som har opplevd samlivsbrudd. Legg merke til at de fleste samlivsbrudd hvor det ikke er involvert barn i hovedsak skilles uten den store krigen. Hvorfor oppstår konfliktene når det er barn involvert ?

Jo fordi det er en 3. part som ikke blir ivaretatt av dagens lovverk. Og eneretten til den 3.parten er noe foreldrene kjemper om. Men pga at det er en skjevdeling mht maktforholdet og påvirkningsmulighetene har bare en part vært ivaretatt frem til nå. Jeg tror også myndighetene nå må legge til rette for et lovverk som invoølverer reten av de berørte.