Mor er bedre omsorgsperson

[Far til 2]

Frata BARN??? Frata FAR, mener du. Det er ingen av oss her inne som lar oss manipulere til å tro at det er barnas rettigheter du har fiokus på Og du? Felles omsorg, mener du da også delt bosted? For det grensen til barnemioshandling, noe du tydeligvis ifølge eget utsagn ikke er ukjent med.

Skal du, jeg eller politikere frata barn en slik mulighet ? Bør ikke det være opp til hvert enkelt barn og hver enkelt situasjon ?

Idag er det ikke slik. Èn person kan, hvis det er snakk om en barnefamile med 3 barn, frata 4 av de 5 personene viktig samvær. Og myndighetene støtter slik samværstrenering. Det er ikke bra.

Skal barna bo to steder, med 50 mil mellom hvert hus, bare fordi det er best for far? Da har du en snever og psyko tankegang, som bare rammer barna. Det er synd at du kjemper så innbitt for fars rett til samvær at det skal gjennomføres uansett om det rammer barna. Ved flere anledninger har du fremmet ønsker om tvangssamvær med far, enten far er udugeølig, bruker rus, misbruker barnet eller har valgt å prioritere andre ting enn barna. Men neida, barn skal straffes ved å tvinges til samvær.

Jeg sier ikke at det skal være 50 mil mellom foreldrene. Om det er det håper jeg virkelig en dommer vil ta en avgjørelse som hindrer så store avstander.

Jeg sier heller ikke at dette er best for far. Det er heller ikke bra for barnet å bo så langt unna mor om det er far som er bostedsforelder. Mors rett til samvær rammes like hardt som fars rett til samvær. Forskjellen er at disse to personene kan gjøre noe med det om de vil bedre situasjonen for barnet. Det kan ikke barnet. Derfor bør lovverket i større grad ivareta barnets behov fremfor foreldrene.

Og jeg har ALDRI ! fremmet forslag om samvær med en uegnet samværsforelder, enten det er mor eller far. Derimot har jeg sagt at vi må komme bort fra en løsning som tilsier at det valget som ble gjort for 1-2 eller kansje 6-7 år siden, blir påtvunget barnet for all fremtid slik det nærmest blir gjort idag. For det er heller ikke å ha fokus på barnet.

La oss innse at lovverket er overmodent for endringer, og at politikerene tør gjøre noe for å bedre barns oppvekstvilkår.

[Gjest Gjest]

Jeg regnet med at spørsmålet ville komme

Hva er problemet med å svare på det?

[Gjest Gjest]

(egentlig er det ikke engang barna som velger men en av foreldrene).

Det hender begge foreldrene er helt enige om å dele ting helt annerledes, på grunn av momenter i begges liv som voksne - at den ene der og da har best forutsetninger. Da bør de få lov til det.

Et barn skal på ingen måte være den som får byrden med å velge hva som skal skje. For det første er barnet et barn, og har ingen forutsetninger for å bedømme nettopp forutsetningene i de to foreldrenes liv som gjør dem egnet/uegnet til å ha mest/minst omsorg for barnet. Det er for mange faktorer der til at et barn kan ta den avgjørelsen, i tillegg til at det er umenneskelig. Selvsagt vil et barn velge å ha mamma og pappa fortsatt gift hvis de kunne velge, antagelig. Men når det nå engang ikke blir sånn fordi de voksne feiler, så skal ikke barnet havne i en situasjon hvor de må velge, bedømme, vurdere.

Du drømmer om en perfekt verden uten vonde hendelser og såre følelser, Far til 2. Det tror jeg vi gjør alle sammen. Men nå lever vi altså i virkeligheten, og i den virkeligheten er det de to voksne som er ansvarlige for å finne løsninger som for dem og for barnet passer aller best. Så kan ordningene endres underveis hvis det oppstår andre momenter. At det skal være bestemt av staten er iallfall hårreisende.

Og som vanlig er vi laaaangt fra det opprinnelige spørsmålet og over i barnefordeling, Far til 2, så da er du på hjemmebane, ikke sant?

[Far til 2]

Det hender begge foreldrene er helt enige om å dele ting helt annerledes, på grunn av momenter i begges liv som voksne - at den ene der og da har best forutsetninger. Da bør de få lov til det.

Problemet er at foreldrene ofte er i en situasjon hvor barnets beste ikke er av avgjørende betydning og at foreldrene ikke ønsker å se barnets beste som sentralt i den maktkampen som foregår. Politikerene har gitt en av foreldrene makt til å straffe barn, og mor eller far, ved å frata dem samvær i perioden etter et samlivsbrudd.

Noen (stadig fler) foreldre klarer imidlertid å se barnets behov på tross av myndighetenes ønske om å straffe barn og samværsforelder vha div kreative metoder.

Et barn skal på ingen måte være den som får byrden med å velge hva som skal skje. For det første er barnet et barn, og har ingen forutsetninger for å bedømme nettopp forutsetningene i de to foreldrenes liv som gjør dem egnet/uegnet til å ha mest/minst omsorg for barnet. Det er for mange faktorer der til at et barn kan ta den avgjørelsen, i tillegg til at det er umenneskelig. Selvsagt vil et barn velge å ha mamma og pappa fortsatt gift hvis de kunne velge, antagelig. Men når det nå engang ikke blir sånn fordi de voksne feiler, så skal ikke barnet havne i en situasjon hvor de må velge, bedømme, vurdere.

Om barn ikke skal tillegges vekt, slik dagens praksis tilsier, bør i det minste barnets rett til samvær med begge foreldrene prioriteres. Det skjer ikke i dag utenom på papiret.

Om barn ønsker å treffe begge foreldrene (og at foreldrene fortsatt skal være gift slik du antyder), bør i det minste barnet ha et utgangspunkt som tilsier at det skal ha rett til å treffe begge foreldrene like mye. Unntakene får domstolene ta seg av, og IKKE involveres i å frata barn samvær med en oppegående forelder slik domstolenes oppgave er idag.

Du drømmer om en perfekt verden uten vonde hendelser og såre følelser, Far til 2. Det tror jeg vi gjør alle sammen.

Sier du at bostedsforelder - samværsforelder/samvær velges med såre følelser involvert ? I så tilfelle tror jeg du har rett. Og det gir ikke det riktige utgangspunktet for å velge bostedsløsning/samvær på en objektiv måte for resten av livet til et lite barn. Foreldrenes voksenkonflikt medfører i slike situasjoner at barnets beste blir av underordnet betydning, og lovverket ivaretar kun en av foreldrene mens barn og den andre forelderen blir de som får lide for dette livverket. Derfor bør politikerene ta et helt annet utgangspunkt for bosted-/samværsordning ved samlivsbrudd.

Men nå lever vi altså i virkeligheten, og i den virkeligheten er det de to voksne som er ansvarlige for å finne løsninger som for dem og for barnet passer aller best. Så kan ordningene endres underveis hvis det oppstår andre momenter. At det skal være bestemt av staten er iallfall hårreisende.

Og som vanlig er vi laaaangt fra det opprinnelige spørsmålet og over i barnefordeling, Far til 2, så da er du på hjemmebane, ikke sant?

Jeg er litt usikker på hva du mener her. Sier du det er hårreisende at staten (les:loven) skal bestemme at barnet ikke skal få samvær, - slik det er idag, eller sier du at staten (les:loven) skal bestemme at barnet i utgangspunktet skal få samvær, - slik jeg ønsker loven skal være ?

Problemstillingen er ikke langt unna det opprinelige spørsmålet ettersom jeg mener at foreldrene i utgangspunktet er likeverdige omsorgsforeldre. Det er bare det at staten har sagt at foreldrene ikke er likeverdige og at barnet SKAL fratas samvær med den ene forelderen om det er uenighet.

Å si at den ene forelderen er uegnet mens den andre er egnet til omsorg, er en praksis som barn ikke forstår. Og når vi samtidig vet at omsorgsløsninger er veldig vanskelig å omgjøre i ettertid, mener jeg en konflikt basert på f.eks utroskap kan frata barn samvær med den ene forelderen resten av livet fordi barn og forelder ikke får bygget relasjoner. På sett og vis kan en si at barnet har blitt fratatt omsorg fra en fullt ut oppegående forelder fordi bostedsforelder eller samværsforelder som har vært utro. Utrosdkap bør på ingen måte bli en streffemetode av barna. Noen ganger er det kansje til og med bostedsforelder som har vært utro. Dette bekrefter at det med dagens lovverk ikke er fokus på barn, men på foreldrenes straffemetoder.

Endret 9. mars 2008 av Far til 2

[Gjest Gjest]

staten (les:loven) skal bestemme at barnet ikke skal få samvær, - slik det er idag,

åh? er det slik at staten hindrer tvangssamvær i dag? Så fint for barna mine! Som slipper å tvinges til samvær med voldelige eller pedofile fedre. Åhnei, det er ikek slik du vil ha det? Du VIL at de skal tvinges til samvær uansett. For far har KRAV på samvær. Slik var det ja. Stakkars, stakkars barn...

[Honey Bee]

Jeg har lyst å stille deg noen spørsmål Far til 2

En veldig vanlig konflikt ved samlivsbrudd er at foreldre er uenige om ting vedrørende barna.En forutsetning for delt omsorg er at foreldrene evner å sette barnas behov før sine egne,et utstrakt samarbeid,gjensidig respekt og at de bor i nærheten av hverandre.

Så er det en gang slik at en av partene er sinte,såret og ikke i stand til å samarbeide om enkle ting,men lager kvalm hver gang det dukker opp saker som har med barna å gjøre.Ofte er det også slik at at den ene parten ønsker en forsoning(ikke av parforholdet),ønsker å samarbeide og ikke lager kvalm.

I en slik setting(som er veldig vanlig),er det da best med delt omsorg?Vil det gagne barna i det lange løp?

[Far til 2]

åh? er det slik at staten hindrer tvangssamvær i dag? Så fint for barna mine! Som slipper å tvinges til samvær med voldelige eller pedofile fedre. Åhnei, det er ikek slik du vil ha det? Du VIL at de skal tvinges til samvær uansett. For far har KRAV på samvær. Slik var det ja. Stakkars, stakkars barn...

Jeg synes det er tragisk at du har valgt 2 eller flere fedre som er enten er voldelige eller/og pedofile, slik du beskriver det.

Om du kan bevise at din beskrivelse av fedrene er riktig kan jeg ikke se at du får gjennomslag for å hindre samvær med far og barn. Men vær klar over at det blir feil om du som mor skal fungere som både politi, aktor og dommer.

Endret 9. mars 2008 av Far til 2

[Far til 2]

Jeg har lyst å stille deg noen spørsmål Far til 2

En veldig vanlig konflikt ved samlivsbrudd er at foreldre er uenige om ting vedrørende barna.En forutsetning for delt omsorg er at foreldrene evner å sette barnas behov før sine egne,et utstrakt samarbeid,gjensidig respekt og at de bor i nærheten av hverandre.

Så er det en gang slik at en av partene er sinte,såret og ikke i stand til å samarbeide om enkle ting,men lager kvalm hver gang det dukker opp saker som har med barna å gjøre.Ofte er det også slik at at den ene parten ønsker en forsoning(ikke av parforholdet),ønsker å samarbeide og ikke lager kvalm.

I en slik setting(som er veldig vanlig),er det da best med delt omsorg?Vil det gagne barna i det lange løp?

Du indikerer jo selv i dette innlegget at mange (de fleste ?) konflktene ved samlivsbrudd relaterer seg til omsorgsløsningen.

I bruddfasen HAGLER det med anklagelser mot hverandre, men sansynligvis er det bare et par prosent som er så ille som det det fremsilles som. Jeg kan derfor ikke se at en forelder skal ha rett til å frata barn samvær basert på subjektive meninger (og i en del tilfeller direkte løgner). Så lenge konfliktene relaterer seg til problemstillingen som omhandler omsorgsløsningen vil altså:

a) Barnas påståtte rett til samvær blir realitet langt oftere enn idag.

b) Det langvarige konfliktnivået vil falle slik at omsorgsløsningen blir bedre egnet enn dagens konfliktfyllte løsning.

c) Bostedsforelder vil på sikt få bedre økonomi enn ved eneomsorg.

d) Samværsforelder vil på sikt få bedre forståelse for den økonomiske belastningen ved å ha barn.

e) Bostedsforelder vil få tid til nødvendig personlig fritid (lade batteriene)

f) Samværsforeldre vil få signaler om at barna trenger dem fremfor dagens påraksis hvor samværforeldre er uønsket.

Joda. Det er situasjoner der felles omsorg ikke er egnet, men ikke basert på at en av foreldrene ønsker en slik rolle alene. Og med felles omsorg som utgangspunkt vil foreldre fortsatt kunne velge løsninger basert på dagens praksis. Men fokuset vil i langt større grad være barnas rettigheter fremfor foreldrenes rettigheter.

At enkelte i forum som dette fokuserer på fedrenes rettigheter ved felles omsorg er sansynligvis basert på at noen mødre føler kritikk fra far fordi barn og far idag ikke får mulighet til det samværet barnet i utgangspunktet skulle ha rett til.

Mødre er som oftest flotte omsorgsforeldre. Det er som oftest også fedrene. Men OM mor ikke er like godt egnet som far (det hender faktisk selv om noen er uenig med meg i dette), så vil far i langt større grad kunne plukke opp slike signaler i motsetning til dagens praksis hvor mor kan flytte så langt at samvær i realiteten blir umulig. Det samme gjelder andre veien. Jeg er sikker på at det er på tide at barn får dette sikkerhetsnettet slik at de kan føle trygghet, uavhengig av bostedsløsning. Vi har sett forskningsraporter som tilsier at jenter ofeter får psykiske problemer og gutter hopper av utdannelseskarusellen ofter, - om de har sterkt begrenset samvær med far. Jeg har også sett andre rapporter, men disse har vært dårlig dokumentert. Uansett er det på tide å gjøre mer for de barna som er utsatt for slike belastninger som begrenset samvær medfører. Også barn som ikke opplever de to overnevnte problemene vil som oftest ha glede av mest mulig samvær, og gutter vil med større sansynlighet stille opp for sine egne barn den dagen de selv blir fedre. Jenter vil få mulighet til utdannelse og karriere selv om de selv blir mødre.

Jeg ser faktisk ingen store generelle problemer ettersom felles omsorg som utgangspunkt i tillegg gir rom for å velge løsninger som har vært vanlig frem til nå.

[Honey Bee]

Jeg har lyst å stille deg noen spørsmål Far til 2

En veldig vanlig konflikt ved samlivsbrudd er at foreldre er uenige om ting vedrørende barna.En forutsetning for delt omsorg er at foreldrene evner å sette barnas behov før sine egne,et utstrakt samarbeid,gjensidig respekt og at de bor i nærheten av hverandre.

Så er det en gang slik at en av partene er sinte,såret og ikke i stand til å samarbeide om enkle ting,men lager kvalm hver gang det dukker opp saker som har med barna å gjøre.Ofte er det også slik at at den ene parten ønsker en forsoning(ikke av parforholdet),ønsker å samarbeide og ikke lager kvalm.

I en slik setting(som er veldig vanlig),er det da best med delt omsorg?Vil det gagne barna i det lange løp?

Kan du ikke svare på den problemstillingen jeg skisserer her da?Ikke dra inn hvis om atte dersom atte.Det fins sååå mange saker hvor det ikke ligger økonomiske motiver og hevn bak det faktum at delt omsorg ikke alltid lar seg gjøre.

Men OM mor ikke er like godt egnet som far (det hender faktisk selv om noen er uenig med meg i dette)

Alle vet at det fins uegnede mødre,vis meg det mennesket som tror alle kvinner er egnede.

[Far til 2]

Jeg har lyst å stille deg noen spørsmål Far til 2

En veldig vanlig konflikt ved samlivsbrudd er at foreldre er uenige om ting vedrørende barna.En forutsetning for delt omsorg er at foreldrene evner å sette barnas behov før sine egne,et utstrakt samarbeid,gjensidig respekt og at de bor i nærheten av hverandre.

Så er det en gang slik at en av partene er sinte,såret og ikke i stand til å samarbeide om enkle ting,men lager kvalm hver gang det dukker opp saker som har med barna å gjøre.Ofte er det også slik at at den ene parten ønsker en forsoning(ikke av parforholdet),ønsker å samarbeide og ikke lager kvalm.

I en slik setting(som er veldig vanlig),er det da best med delt omsorg?Vil det gagne barna i det lange løp?

Kan du ikke svare på den problemstillingen jeg skisserer her da?Ikke dra inn hvis om atte dersom atte.Det fins sååå mange saker hvor det ikke ligger økonomiske motiver og hevn bak det faktum at delt omsorg ikke alltid lar seg gjøre.

Alle vet at det fins uegnede mødre,vis meg det mennesket som tror alle kvinner er egnede.

De fleste foreldre er uenig om ting som omhandler barna, lenge før et samlivsbrudd. Det medfører ikke at barnet skal få begrenset samvær med den ene forelderen mens foreldrene bor sammen. Jeg ser ingen grunn til å endre dramatisk på dette etter at foreldrene har flyttet fra hverandre.

Konflikter hvor "en av foreldrene lager kvalm hver gang det dukker opp saker som har med barna å gjøre" kan ofte løses ved at foreldrene har forskjellige regler/grensesetting. Det har de med dagens løsning, og jeg ser ingen store forskjeller med den nye løsningen som er på vei.

Om den ene forelderen ønsker forsdoning, mens den andre lager kvalm, tilsier det at den ene forelderen ikke har fokus på barnet. Denne typen konflikter mener jeg vil bli sterkt redusert med den nye omsorgsordningen og at det er bedre å håndtere dr få konfliktene som ikke løses hos en ekstern 3.part fremfor å frata 90% av alle barn samvær på generelt grunnlag.

[Honey Bee]

Denne typen konflikter mener jeg vil bli sterkt redusert med den nye omsorgsordningen

Og der får vil vel bare være enig i å være uenig,takk for svar

[Gjest Gjest]

og det synes jeg er dynd.

Jeg er forkjølet: Jeg mener selvsagt "synd"

[Furstina]

Tråden rydded. Se reglerne

/Furstina (moderator)

[Furstina]

Tråden rydded. Frågor/spörsmål om moderering kan tas på Ris&Ros.

Fortsätt gärna debatten

/Furstina (moderator)

[Far til 2]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=511814

Endelig en mann som tør å si det høyt i dette hysteriske samfunnet, hvor fedre ikke tør å innrømme at mor er den mest naturlige omsorgspersonen, fordi han får slike wannabeGODEfedre som "far" til 2 mot seg

Vi kan sikkert diskutere om det er "naturlig" at barn altid bor hos mor, men det som er "naturlig" er ikke altid det beste for barnet. Delvis fordi vi vet at både det "naturlige" (mor har omsorgen alene) og "unaturlige" (far har omsorgen alene) i stor grad kan misbrukes om en ønsker å gjøre det. Jeg tror ikke felles omsorg som utgangspunkt gir de samme mulighetene til misbruk av en maktposisjon. Det vil ihvertfall forhindre at så mange titusner av barn blir uten samvær med samværsforelder over lengre perioder.

Jeg synes til stadighet jeg har hørt mødre som roper om at far må stille opp (kansje med rette). Da blir det helt feil å i ettertid rope om at nå må far slutte å presse på for å ta del i omsorgen.

Det er mange mødre som er veldig uenig i dagens praksis hvor barn blir presset til å akesptere begrenset samvær av mødre eller fedre. At noen likevel tviholder på denne skjevdelingen gjør ikke menn mindre frustrert over hvilken rolle de bør innta. I mellomtiden må barn akseptere det samværet de blir tildelt. Og når de selv blir voksne vil mange velge samme løsning. Det tilsier at en del av oss som sitter her og diskuterer i dag sågodt som aldri vil treffe sine barnebarn (og barnebarna aldri sine besteforeldre) fordi en av foreldrene kan reise L A N G T bort med barna slik at samvær blir umulig.