Mor er bedre omsorgsperson

[Gjest Caramba i fredagsmodus]

Dette bekrefter akkurat det jeg mente. det er flere årsaker til at fødselsratene er lavere i andre land. Bl.a. økonomi.

Økonomi og fødselspermisjon henger jo sammen, ser du ikke det? Kvinner får barn når de får muligheten til lønnet permisjon, men velger det bort når ikke muligheten finnes. Det er jo akkurat det jeg sier.

Kvinner i sydeuropa har nesten ikke permisjon og må SLUTTE i jobben hvis de kan få barn. Skandinaviske kviner kan få både i pose og sekk. Dersom kvinner tvinges tidlig tilbake i jobb så kan fødselsratene gå ned fordi det blir for slitsomt å både få barn og å jobbe. De fleste familier klarer seg ikke på en inntekt.

Kvinner øsnker å være sammen med sine barn i starten, men de ønsker også å ha et liv utenfor hjemmet. Derfor trenger vi lang permisjon for å makte begge deler.

[Far til 2]

Økonomi og fødselspermisjon henger jo sammen, ser du ikke det? Kvinner får barn når de får muligheten til lønnet permisjon, men velger det bort når ikke muligheten finnes. Det er jo akkurat det jeg sier.

OK.

Jeg blander sikkert noen av innleggene, men fra noen ble det argumentert med den fysiske belastningen det er ved å føde og at mødre trenger all den tiden de har til rådighet for å komme seg til hektene igjen.

Men det du sier er altså at hvis det er et selvstendig økonomisk grunnlag mht fødselspenger for fedre, så vil situasjonen endre seg ?

Kvinner i sydeuropa har nesten ikke permisjon og må SLUTTE i jobben hvis de kan få barn. Skandinaviske kviner kan få både i pose og sekk. Dersom kvinner tvinges tidlig tilbake i jobb så kan fødselsratene gå ned fordi det blir for slitsomt å både få barn og å jobbe. De fleste familier klarer seg ikke på en inntekt.

Kvinner øsnker å være sammen med sine barn i starten, men de ønsker også å ha et liv utenfor hjemmet. Derfor trenger vi lang permisjon for å makte begge deler.

Jeg forstår ikke at dette taler mot at barn ikke bør få mer tid sammen med fedre det første året. Om far tar en større del av fødselspermisjonen så vil kvinner fortsatt få i pose og sekk ettersom de kan gå tilbake til arbeidslivet, få bedre muligheter til karriere og høyere lønn, samt at de slipper den slitsomme tiden med å være hjemme med små barn.

Hva er det jeg har glemt eller ikke ser.

[Gjest Gjest]

Hvorfor ønsker så mange fedre mer tid med barnet hvis det er så slitsomt ? De fleste yngre fedre har hatt 3-6 ukers fødselspermisjon, og ingen jeg har snakket med vil være foruten. Det kan ikke være såååå ille.

:klø:

Mitt spørsmål var helt enkelt:

Hvorfor velger mange menn å frivillig gi mor opp til 50% av sin dyrebare tid sammen med barnet, for så å klage i etterkant på at de får for lite tid sammen med barnet?

Hva var det du svarte på? For uansett hva du svarte på var det ikke svar på mitt spørsmål!

Og bare som en kommentar: det ER slitsomt å være hjemme med barn, i alle fall de første 10-12 ukene, uansett om det er mann eller kvinne som er hjemme!

[Gjest mutti]

Da jeg fikk mitt første barn så fikk jeg fødselsdepresjon og jeg ser i ettertid at det beste for meg da hadde nok vært å kunne dra på jobb tidligere og overlatt barnet til far som ikke var deprimert. Jeg syntes det var tungt å gå hjemme også fordi ammingen ikke fungerte, noe som ikke fører til mindre depresjon med tanke på det ammepresset som fungerer fra enkelte. "Du prøver sikkert ikke nok eller legg h*n til puppen oftere" osv. mens jeg visste at jeg hadde prøvd alt. Jeg hadde de samme ammeproblemene med nestemann men ikke depresjonen heldigvis, da delte far og jeg permisjonen så langt det var mulig. Ammingen fungerte ikke før siste barnet kom og da ammet jeg til gjengjeld i 16 måneder, men fullamming bare i 6 mnd.

Nå er dette min erfaring, men valgte å ta det med siden noen argumenterer med opplevelser lik mine som en grunn til å ha permisjonen mest mulig i fred.

Jeg kan nok være enig i at å tvinge far på banen ved å innføre tredeling ikke trenger å være den eneste veien å gå. På den annen side så ser jeg ikke noen grunn til hvorfor far ikke skal få lengre permisjon hvis han ønsker det.

[Helen]

Tråden er ryddet iht. reglene.

Helen - mod.

[Far til 2]

:klø:

Mitt spørsmål var helt enkelt:

Hvorfor velger mange menn å frivillig gi mor opp til 50% av sin dyrebare tid sammen med barnet, for så å klage i etterkant på at de får for lite tid sammen med barnet?

Hva var det du svarte på? For uansett hva du svarte på var det ikke svar på mitt spørsmål!

Og bare som en kommentar: det ER slitsomt å være hjemme med barn, i alle fall de første 10-12 ukene, uansett om det er mann eller kvinne som er hjemme!

Hvem sier at menn gir opp sin mulighet til å ta del i fødselspermisjonen frivillig.

Vi må innse noen grunnleggende problemer mht menns muligheter.

a) Det er som oftest kvinner som ønsker samlivsbrudd. Det medfører at de menn som ikke ønsker et slikt brudd ofte vil akseptere en god del fra mor.

b) Om far ikke aksepterer mors ønske om enerett til fødselspermisjonen er det stor sansynlighet for at han ved et samlivsbrudd vil miste mye viktig kontakt med barnet. For noen tilsier det at far mister ALL kontakt med barnet i lange perioder. Derfor unngår far å provoser mor ved å kreve større andel av fødselspermisjonen.

c) Fortsatt er det arbeidsgivere som forventer at fedre skal gi f... i de der hjemme og ofre alt for jobben om han skal ha mulighet til å følge med på konkuransen om de mer attraktive stillingene. Det gjør at noen fedre prioriterer feil.

d) Ofte er det slik at menn tjener bedre enn mor. Sammen bestemmer de at far skal kobbe mest (dvs at mor ønsker at far skal arbeide mer for felles økonomi, men når samlivsbruddet er et faktum er det noen kvinner som likevel benytter denne avgjørelsen til å frata barn og fedre samvær.

Men noen menn gir fra seg muligheten frivillig. Noen gir ikke engang fra seg deler av fødselspermisjonen. De FORLANGER at mor skal ta denne. Slike menn synes jeg ikke synd på. Men jeg synes synd på barn som utsettes for fedre som på denne måten nedprioriterer barna. Jeg håper ikke disse barna velger tilsvarende løsning når de får barn.

[Gjest Gjest]

Hvem sier at menn gir opp sin mulighet til å ta del i fødselspermisjonen frivillig.

Vi må innse noen grunnleggende problemer mht menns muligheter.

Ikke fødselspermisjonen!

Hadde du lest det jeg skrev, hadde du sett at jeg skrev om HVERDAGEN, og hvordan mange menn ikke utnytter tiden de har tilgjengelig etter jobb og i helgene sammen med barnet fordi de må sove, slappe av, trene, være sammen med venner osv!

Og så klager de etterpå fordi de ikke får nok tid sammen med barnet.

Men jeg skjønner jo at jeg taler for "døve ører".....

[Dalila]

Først og fremst må jeg si at jeg ikke visste at Kina var et land i Europa...

Jeg mener at fedre kan være like godt omsorgspersoner som mødre, men kan du forklare meg en ting: hvorfor har det vært (og fremdeles er) så mange utslitte nybakte mødre med sorte ringer under øynene, og samtidig tilsvarende antall fedre som klager på at de ikke får knyttet bånd med barnet?

Dette svaret hadde nok passet best under generaliseringer, for det blir satt ganske så på spissen, men...

Jeg har diskutert dette med mange nybakte fedre som hevder at de ikke får nok tid med barnet.

Da setter jeg opp følgende regnestykke for hvordan det KAN se ut når mor er i permisjon, og far er ute i jobb.

En mann er på jobb 8 timer 5 dager i uken... dette er 40 timer.

En uke består av 168 timer. Han har da 128 timer til å tilbringe sammen med barnet, minus de timene i løpet av døgnet barnet ammes...

Vi kan si at et ammemåltid tar gjennomsnittlig 30 minutter, 6-8 ganger i døgnet.

Det vil si 4 timer i døgnet, 7 dager i uken... 28 timer pr uke går bort til amming.

Spedbarnets "våkentid" er gjerne 1/3 av døgnet, altså 8 timer, og mesteparten (2/3) av våkentiden er på ettermiddag, kveld og natt...

Dette øker etterhvert som barnet blir større, men jeg tar utganspunkt i spedbarnet her...

Mor har altså 1/3 av barnets våkentid (ca 2,5 timer i døgnet)alene, mens far har mulighet til å delta i 2/3 av barnets våkentid (ca 5 timer i døgnet)

Far går altså glipp av 40 timer uken, og 17,5 timer våkentid pr uke, men har til gjengjeld mulighet til å tilbringe minst 100 timer pr uke sammen med barnet for å "knytte bånd", hvorav 35 timer er våkentid.

Men hvordan utnytter enkelte menn tiden de har for å være sammen med barnet sitt?

Dette er de alle enige i, MEN så kommer argumentene:

Mennene må jo sove minst 6 timer sammenhengende om natten, for HAN skal jo på jobb neste dag, og det er jo ingen vits i at han står opp om natten, for mor må jo amme uansett, og det er jo ikke vits at de begge sliter seg ut...

(at mor ikke får sove sammenhengende mer enn 3-4 timer i mange uker/måneder er jo ikke hans problem, hun kan jo bare sove når barnet sover...)

Med dette argumentet "mister" far plutselig minst 5 timer våkentid i uken av egen fri vilje.

Og hvis han da i tillegg må ha en time "på ryggen" etter en lang, slitsom arbeidsdag..., forsvinner nye 5 timer som han kunne tilbrakt sammen med barnet, og også brukt til å avlaste mor.

Og kanskje de ønsker å trene litt, eller kanskje møte venner, evt holde vedlike en hobby osv...

Dette går igjen utover de resterende 50 timer som han har til disposisjon sammen med barnet, og antall timer samvær under barnets våkentid blir tilsvarende redusert.

Så kommer det aller siste argumentet: mor lar meg ikke slippe til...

Vel... dette er de samme mennene som på alle andre områder i livet sier at de aldri spør om å få lov til noe som helst, de gir beskjed om at de tar seg retten til å gjøre noe...

Hvorfor gjelder ikke dette også når det gjelder samvær med eget barn?

Hvorfor må de da plutselig spørre om lov når de ikke gjør det ellers?

Fedre kan så visst være like gode omsorgspersoner som mor, men veldig mange menn (ikke alle) overlater frivillig mye av tiden de kunne ha vært sammen med barnet til mor, for å slippe å ofre en del av sin egen bekvemmelighet og søvn!

Og før du halshugger meg helt: dette er ikke min personlige erfaring. Jeg har en mann som tok sin del, og kanskje mer til fordi han ønsket å tilbringe mest mulig tid sammen med barna, men jeg har av de diskusjonene jeg har hatt med andre menn skjønt at ikke alle menn er som ham...

Dette innlegget mener jeg mange bør lese, til ettertanke. Satt på spissen, jada, men likevel...

[Dalila]

Og far til 2: Jeg er enig med deg i enkelte ting og uenig i andre.

Men jeg synes det er veldig lettvint av deg å avfeie uttalelser fra eksperter på barns utvikling sånn som du gjør, når du konsekvent refererer til dem som"fagfolk" (i anførselstegn) som nærmest bare er ute etter å ødelegge bånd mellom far og barn. For det er vel barnas behov vi først og fremst skal prøve å ta hensyn til?

(Det er jo en grunn til at folk er eksperter på et fagområde; at de vet MYE om det.)

[Far til 2]

Og far til 2: Jeg er enig med deg i enkelte ting og uenig i andre.

Men jeg synes det er veldig lettvint av deg å avfeie uttalelser fra eksperter på barns utvikling sånn som du gjør, når du konsekvent refererer til dem som"fagfolk" (i anførselstegn) som nærmest bare er ute etter å ødelegge bånd mellom far og barn. For det er vel barnas behov vi først og fremst skal prøve å ta hensyn til?

(Det er jo en grunn til at folk er eksperter på et fagområde; at de vet MYE om det.)

Jeg er ikke helt enig med deg. "Fagfolk" gjør også feil. Noen gjør ganske grove feil også.

Uten sammenlikning forøvrig sier f.eks. psykolog Raundalen at barn bør bo hos mor BASERT PÅ TRADISJON. Vil ikke du sette spørsmålstegn ved den typen argumentasjon fra en som fremstilles som spesialist på bl.a. dette med barn ?

Når det viser seg at leger og forskere er like store svindlere som alle andre mennesker, når de manipulerer forkningsresulateter, når de skriver ut uriktige attester til kriminelle, og fradømmes retten til å praktisere sin utdannelse. Synes du jeg ikke da bør sette spørsmålstegn ved argumentasjon som TRADISJON ?

Når meklere (sosionomer og psykologer) utvilsomt ivaretar den ene av foreldrenes rettigheter fremfor barna. Når barnevern velger å ikke undersøke saker, osv, osv. Er det ikke da grunn til å sette spørsmålstegn ved det arbeidet som noen av disse fremviser ?

Det finnes hederlige unntak. Terje Bongard har sin mening basert på sin faglige bakgrunn. Jeg tror imidlertid ikke at så komplekse spørsmål kan besvares av en enkelt yrkesgruppe ettersom omsorg for barn omhandler så mye mer enn sosiologi, psykologi, økonomi og/eller biologi. Deltar du i en kollokviegruppe vil du snart oppdage at det finnes noen som får mer gjennomslag enn andre, - uavhengig av de faglige problemstillingene.

Jeg vil påstå at ALLE debatanter påvirkes av sin egen erfaring og den problemstillingen de føler må prioriteres. Objektivitet blir vanskelig, og en yrkesgruppe er ikke nødvendigvis mer egnet enn en annen pga utdannelse. Jeg har tidligere benyttet Astrid Lindgren som et eksempel på dette. Hun brukte "sunn fornuft", og har sansynligvis tilført barneoppdragelsen langt mer enn mange "fagfolk"

Jeg mener vi skal ha respekt for hverandre som mennesker, men ikke nødvendigvis på bakgrunn av utdannelse ettersom dette beviselig kan misbrukes. Vi bør utvilsomt lytte til det som sies, men bør samtidig kunne sette spørsmålstegn ved påstander vi finner dårlig dokumentert. Derfor setter jeg fra tid til annen beskrivelsen "fagfolk" i hermetegn.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke helt enig med deg. "Fagfolk" gjør også feil. Noen gjør ganske grove feil også.

Uten sammenlikning forøvrig sier f.eks. psykolog Raundalen at barn bør bo hos mor BASERT PÅ TRADISJON. Vil ikke du sette spørsmålstegn ved den typen argumentasjon fra en som fremstilles som spesialist på bl.a. dette med barn ?

Når det viser seg at leger og forskere er like store svindlere som alle andre mennesker, når de manipulerer forkningsresulateter, når de skriver ut uriktige attester til kriminelle, og fradømmes retten til å praktisere sin utdannelse. Synes du jeg ikke da bør sette spørsmålstegn ved argumentasjon som TRADISJON ?

Når meklere (sosionomer og psykologer) utvilsomt ivaretar den ene av foreldrenes rettigheter fremfor barna. Når barnevern velger å ikke undersøke saker, osv, osv. Er det ikke da grunn til å sette spørsmålstegn ved det arbeidet som noen av disse fremviser ?

Det finnes hederlige unntak. Terje Bongard har sin mening basert på sin faglige bakgrunn. Jeg tror imidlertid ikke at så komplekse spørsmål kan besvares av en enkelt yrkesgruppe ettersom omsorg for barn omhandler så mye mer enn sosiologi, psykologi, økonomi og/eller biologi. Deltar du i en kollokviegruppe vil du snart oppdage at det finnes noen som får mer gjennomslag enn andre, - uavhengig av de faglige problemstillingene.

Jeg vil påstå at ALLE debatanter påvirkes av sin egen erfaring og den problemstillingen de føler må prioriteres. Objektivitet blir vanskelig, og en yrkesgruppe er ikke nødvendigvis mer egnet enn en annen pga utdannelse. Jeg har tidligere benyttet Astrid Lindgren som et eksempel på dette. Hun brukte "sunn fornuft", og har sansynligvis tilført barneoppdragelsen langt mer enn mange "fagfolk"

Jeg mener vi skal ha respekt for hverandre som mennesker, men ikke nødvendigvis på bakgrunn av utdannelse ettersom dette beviselig kan misbrukes. Vi bør utvilsomt lytte til det som sies, men bør samtidig kunne sette spørsmålstegn ved påstander vi finner dårlig dokumentert. Derfor setter jeg fra tid til annen beskrivelsen "fagfolk" i hermetegn.

Hva med legene (flertall) som har funnet ut at barn under ett år som opplever bytte av omsorgsperson får store mengder stresshormon (kortisol) i kroppen... de blir direkte stresset av det.

Og at barn etter fylte tre år har en annen og bedre måte, og derfor ikke preges av bytte av omsorgsperson på samme måte som barn under ett år gjør.

Er dette objektivt nok? Dette er jo målbare verdier, og ikke bare synsing.

Kan disse regnes som fagfolk, eller er de også "fagfolk"?

[Honey Bee]

Hva med legene (flertall) som har funnet ut at barn under ett år som opplever bytte av omsorgsperson får store mengder stresshormon (kortisol) i kroppen... de blir direkte stresset av det.

Og at barn etter fylte tre år har en annen og bedre måte, og derfor ikke preges av bytte av omsorgsperson på samme måte som barn under ett år gjør.

Er dette objektivt nok? Dette er jo målbare verdier, og ikke bare synsing.

Kan disse regnes som fagfolk, eller er de også "fagfolk"?

Må bare minne om at Far til 2 har inngått ett kompromiss på delt bosted for barn under 3 år

Ellers er det synd at han så dårlig erfaring med "fagfolk",for det er veldig mange flinke psykologer,sosionomer,barnevernspedagoger osv i dette landet som gjør en god og viktig innsats for barn som trenger det

[Gjest Tara1]

Jeg mener at fedre kan være like godt omsorgspersoner som mødre, men kan du forklare meg en ting: hvorfor har det vært (og fremdeles er) så mange utslitte nybakte mødre med sorte ringer under øynene, og samtidig tilsvarende antall fedre som klager på at de ikke får knyttet bånd med barnet?

Fedre kan så visst være like gode omsorgspersoner som mor, men veldig mange menn (ikke alle) overlater frivillig mye av tiden de kunne ha vært sammen med barnet til mor, for å slippe å ofre en del av sin egen bekvemmelighet og søvn!

Endret 7. mars 2008 av Tara1

[Gjest Valiant]

jeg må si meg enig i at mor er bedre omsorgsperson...

Men det kommer også kanskje på man selv har efart fra barndommen

[Gjest Gjest]

Forsurer jeg debattene fordi jeg ikke er enig, eller fordi jeg ikke har endret mening ?

Du forsurer debattene fordi du ikke forstår konseptet avsender-budskap-mottaker og i tillegg mangler en del på innhold, både faglig og empatisk.

SITER(Gjest @ 07.03.2008 (14:30) )

...

Kanskje "engasjementet" ditt hadde kunnet blitt brukt til noe dersom vinklingen hadde vært på kompetente fedre, i stedet for å være bitter på fåtallet, av inkompetente mødre?

Fokus er ment å være på politikere og andre som aksepterer at barnets beste er av underordnet betydning. Men når bostedsforeldre (som oftest mødre) blir tilkjent muligheter som beviselig ikke støtter opp om barnets beste synes jeg det må være mulig å påpeke dette, - selv om det blir et av kjønnene som får gjennomgå mest i mine innlegg (å kritisere uegnede fedre vil sansynligvis ikke nå frem til addresaten om det skrives her på KG).

Fokuset er ment å være på politikere og andre...? Fokuset ditt er nokså ensidig på hvor iherdig fedre ØNSKER, men blir FRATATT (legg merke til hvor mange ganger du bruker det ordet) omsorg for sine barn.

Jeg gjentar: De fedrene som oppriktig ønsker kontakt med sine barn og innser sitt ansvar, har aldri latt seg hindre av verken mor eller lovverk!!!! At det finnes unntak hvor løsningen oppleves uholdbar for en eller flere parter; ja, helt sikkert. Men alle unntak vil lovverk aldri plukke opp uansett.

Måten du skriver dette på - "det må være mulig å påpeke dette, - selv om det blir et av kjønnene som får gjennomgå mest i mine innlegg (å kritisere uegnede fedre vil sansynligvis ikke nå frem til addresaten om det skrives her på KG)." - som en slags trekke-på-skuldrene-og-beklage-den-ubehagelige-sannheten-men-hva-kan-en-stakkars-pappa-ellers-gjøre - det er så nedlatende og så selvforherligende at jeg mangler ord for å forklare deg hva som blir så feil med det. Det vitner om at du er for låst i egen situasjon til å forholde deg til den skiftende virkeligheten der ute, og for det er jeg oppriktig lei meg på dine vegne. Det kan umulig være godt å bære på så mye sinne og bitterhet. Konstruktivt er det i hvert fall ikke.

Hvis ditt fokus hadde vært på "politikere og andre..." kunne du brukt tiden din på det i stedet. Det er helt sikkert barn eller familier i ditt nærmiljø som trenger en fosterfamilie for eksempel?

Jeg tror endringen må skje blandt folk flest om politikerene skal få opp øynene.

Og dette skjer best ved at du med alle ledige timer går inn på KG og med all tydelighet demonstrerer hvorfor det blir konflikter...? Er du i stand til å se at det finnes mer konstruktive måter å leke helgen på?

Jeg holder fast ved at ditt oppmerksomhetsbehov virker usunt. Kanskje du er ensom og trenger å gyte ut ditt her, kanskje det er din kanal, kanskje sitter du mye alene og findyrker det du har opplevd selv. Jeg vet ikke. Men medlemsskap på et treningssenter og oppgaver som ungdomsleder eller noe må vel være mer givende sånn i sum??? Du har åpenbart ressurser til å engasjere deg. Gjør det der du ser resultater av det, utover å bekrefte deg selv.

Og en slik endring er på vei til å skje, bl.a. ved at felles omsorg er den raskest voksende omsorgsformen vi har idag. Om jeg husker rett går %-vis antall aleneforeldre nedover både når det gjelder mødre og fedre. Det synes jeg lover godt og er en god indikasjon på at folk flest er mer oppegående enn politikerene som ønsker å bestemme hvilken omsorgsløsning vi skal påtvinge "Hans og Grete". Disse politikerene kjenner jo ikke "Hans og Grete" og burde derfor ikke tvinge disse barna til en spesifik omsorgsløsning.

I all verden. Et punkt der vi er enige.

Staten skal ikke bestemme omsorgsdelingen i min familie, verken i spedbarnstiden eller etter en eventuell skilsmisse. Det skal være opp til hver enkelt familie å finne ut av, og så kan det heller styrkes det støtteapparatet som er rundt barna, for de familiene som trenger hjelp til det.

Jeg kjenner flest helt fantastiske pappaer, som bidrar som pappaer alt de kan og de elsker det (de støvsuger fortsatt rundt sofaen og ikke under, men who cares? ) - og det er derfor så virkelighetsfjernt å se på hvilket viktoriansk nivå disse debattene fortsatt beveger seg... selv de yngste pappaene jeg kjenner synes det er nydelig og naturlig at mor og baby finner ut av ting den første tiden uten å være truet av det, og så bidrar de selv der de kan - til den tiden kommer hvor båndet mor-barn naturlig blir løsere og barnet kan vende sin oppmerksomhet oftere mot pappa og tilbe han som den helten han er for dem, og alltid vil være, uansett hyppighet og kvalitet på samværet

Det finnes ikke det lovverk eller de "tradisjonene" på denne planeten som kan ødelegge for en oppegående pappa, spedbarnstid eller ei

Barn har det i seg å ville like foreldrene sine. På godt og vondt. Det skal drøye problemer til før båndet til barnet blir brutt, og i de tilfellene er det kanskje like greit?

[Far til 2]

Må bare minne om at Far til 2 har inngått ett kompromiss på delt bosted for barn under 3 år

Ellers er det synd at han så dårlig erfaring med "fagfolk",for det er veldig mange flinke psykologer,sosionomer,barnevernspedagoger osv i dette landet som gjør en god og viktig innsats for barn som trenger det

Joda. Det finnes mange kompetente fagfolk som baserer sin kompetanse på sunn fornuft i kombinasjon med studier. Men uansett mener jeg det er lov å sette spørsmålstegn ved mange av de påstandene de gir oss, - på lik linje med at mange setter spørsmålstegn ved mine påstander (jeg kan forøvrig ikke huske at noen har spurt om min utdannelse).

Jeg vil bl.a. påstå at det finnes mange barnehageansatte som er flinkere med barn en barnepsykologer. Da tar jeg ikke for meg alt som omhandler barn, men enkelte dagligdagse hendelser som skal løses. Jeg vil dessuten påstå at både advokater, prester eller politi kan gjøre en bedre jobb enn mange sosionomer mht mekling. Ikke pga utdannelse, men pga personlige evner (noen ganger kalt "sunn fornuft").

Vær også klar over at fagfolk strides om faglige spørsmål. Uenighetene er langt større enn mange er klar over. Det de er enig om er "de store linjene", men selv der tar de feil fra tid til annen.

Jeg sier ikke at vi ikke trenger fagfolk. Det er en grunn til at vi ansetter forskjellig "kompetanse" i forskjellige stillinger. Men om JEG får et svar jeg ikke er enig i eller som jeg ikke forstår, så velger jeg å spørre eller ikke akseptere svaret. Andre kan gjerne akseptere alt som blir sagt fra såkalte "fagfolk", men jeg gjør det ikke.

[Far til 2]

Og en slik endring er på vei til å skje, bl.a. ved at felles omsorg er den raskest voksende omsorgsformen vi har idag. Om jeg husker rett går %-vis antall aleneforeldre nedover både når det gjelder mødre og fedre. Det synes jeg lover godt og er en god indikasjon på at folk flest er mer oppegående enn politikerene som ønsker å bestemme hvilken omsorgsløsning vi skal påtvinge "Hans og Grete". Disse politikerene kjenner jo ikke "Hans og Grete" og burde derfor ikke tvinge disse barna til en spesifik omsorgsløsning.

I all verden. Et punkt der vi er enige.

Staten skal ikke bestemme omsorgsdelingen i min familie, verken i spedbarnstiden eller etter en eventuell skilsmisse. Det skal være opp til hver enkelt familie å finne ut av, og så kan det heller styrkes det støtteapparatet som er rundt barna, for de familiene som trenger hjelp til det.

Da er vi enig om at politikere ikke skal kunne frata barn felles omsorg selv om en av foreldrene ønsker en slik omsorgsrolle alene. For å få til dette må flertallet av de berørte få bestemme. Det innebærer bl.a. at om barnet ønsker å bo hos både mamma og pappa, setter det krav til oss foreldre om at vi helst må bosette oss i nærheten av hverandre slik at barnet opplever tryggheten ved å fortsatt ha både mamma og pappa i nærheten.

Disse tingene krever at foreldrene blir likeverdige i utgangspunktet og at vi endrer lovverket som idag påtvinger barn å velge den ene fremfor den andre (egentlig er det ikke engang barna som velger men en av foreldrene).

Med felles omsorg som utgangspunkt kan flertallet bli ivaretatt, foreldrene blir likeverdige OG det er mulig å velge omsorgsløsninger som er identiske med det mange har valgt tidligere.

Tidligere var jeg redd du mente at vi fortsatt skulle frata barn/flertallet muligheter som en av foreldrene kan stoppe med dagens lovverk.

...

Det finnes ikke det lovverk eller de "tradisjonene" på denne planeten som kan ødelegge for en oppegående pappa, spedbarnstid eller ei

Barn har det i seg å ville like foreldrene sine. På godt og vondt. Det skal drøye problemer til før båndet til barnet blir brutt, og i de tilfellene er det kanskje like greit?

Da har du ikke hørt om de 70.000 ? barna som idag opplever å ha mistet kontakten med sin samværsforelder fordi en av foreldrene har flyttet. Nå kan nok ikke alle disse samværsforeldrene regnes som "oppegående", men det kan heller ikke alle bostedsforeldrene. Om vi tar utgangspunkt i 1/2 parten av barna har oppegående foreldre, vil det si at med dagens lovverk blir 35.000 barn fratatt muligheten til jevnlig kontakt med begge foreldrene. For noen er 35.000 barn et lite tall, men for de barna som utsettes for dette er det en tragedie.

[Gjest Gjest]

Da er vi enig om at politikere ikke skal kunne frata barn felles omsorg selv om en av foreldrene ønsker en slik omsorgsrolle alene.

Frata BARN??? Frata FAR, mener du. Det er ingen av oss her inne som lar oss manipulere til å tro at det er barnas rettigheter du har fiokus på Og du? Felles omsorg, mener du da også delt bosted? For det grensen til barnemioshandling, noe du tydeligvis ifølge eget utsagn ikke er ukjent med. Skal barna bo to steder, med 50 mil mellom hvert hus, bare fordi det er best for far? Da har du en snever og psyko tankegang, som bare rammer barna. Det er synd at du kjemper så innbitt for fars rett til samvær at det skal gjennomføres uansett om det rammer barna. Ved flere anledninger har du fremmet ønsker om tvangssamvær med far, enten far er udugeølig, bruker rus, misbruker barnet eller har valgt å prioritere andre ting enn barna. Men neida, barn skal straffes ved å tvinges til samvær.

[Gjest Gjest]

Hva er din utdannelse, og hva jobber du med Far til 2?

[Far til 2]

Hva er din utdannelse, og hva jobber du med Far til 2?

Jeg regnet med at spørsmålet ville komme