Mor er bedre omsorgsperson

[HeleneHarepus]

Det med å gå på en smell er jo greit nok, men de er de uten en smell bedre omsorgforeldre? Hvor lenge etter fødsel/omsorgsovertagelse tar adoptivmor igjen mødre eller fedre igjen sitt barns mor? Er en far bedre omsorgsperson ovenfor store barn, mens mor er opptattt men ny baby i heimen? Det jeg lurer på?

[Caramba]

I starten; men setter denne starten far på sidelinjen de neste 18 årene også eller evt når er de sidestilte?

Som jeg skriver i mitt første innlegg, så havner far slett ikke på sidelinjen. Far tar igjen "forspranget" så lett som bare det, hvis han vil. I starten er det veldig mye spising og soving på spedbarn (med unntak av kolikkbarn) uansett. Dermed blir det mest pupp og soving.

Far tar dette lille forspranget fint igjen og blir viktigere og viktigere for barnet når det "våkner opp" litt mer og blir interessert i alt rundt seg.

Jeg bare påpeker de biologiske forskjellene og prøver ikke si at far ikke kan være omsorgsperson. Du må da være enig i at forskjellene er ganske store når det gjelder barnefødsler? Menn kan som kjent hverken være gravide, føde eller amme....

[Honey Bee]

Tvangsdelingen er vel også et virkemiddel for å utjevne lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Og det er vel et mål at vi skal ha like mange kvinner som menn som er grundere og selvstendige næringsdrivende, ref likestillingsdebatten?

Fiks lønna og få deltidsarbeidende kvinner opp i 100% som de stor sett ønsker,så vedder jeg ræva mi på at diskusjonen om 3-deling av permisjonen får en annen tone.

[Caramba]

Tror nok problemet ikke er barselpermisjon, men at kvinner ofte venger lavtlønnsyrker mer en menn. En hjelpepleier tjener det samme selv om hun har vært hjemme med barn noen år.

Kvinner tar ofte et valg selv når det gjelder omsorg for barn. Mange fokuserer vekk fra karriere og velger deltidsarbeid i perioder. Ved kortere permisjon for kvinner tror jeg flere velger ulønnet permisjon heller enn å gå tilbake i jobb før de er klare.

Selv har jeg fått ny jobb etter endt permisjon og økt min lønn med over 100 000 i året. Min mann har trappet ned og er mer hjemme. Sånn har VI valgt i vår familie og det passer oss best. La folk få beholde valgfriheten.

[Paradokset]

Fiks lønna og få deltidsarbeidende kvinner opp i 100% som de stor sett ønsker,så vedder jeg ræva mi på at diskusjonen om 3-deling av permisjonen får en annen tone.

"fiks lønna"?`

Hva med de som er deltidsarbeidende nettopp for å være mer sammen med barn? Skal de tvinges opp i 100% for "the greater cause"?

[Honey Bee]

"fiks lønna"?`

Hva med de som er deltidsarbeidende nettopp for å være mer sammen med barn? Skal de tvinges opp i 100% for "the greater cause"?

Selvfølgelig ikke,men at mor går hjemme lengst er jo av økonomiske grunner også.Så lenge lønnsnivåene mellom kvinner og menn er såpass store,blir skjevfordelingene hjemme på samme måte.For å få forandring må jo forskjellene som har størst betydning jevnes ut.

[Gjest Bodillen]

Jeg tror han har et poeng.

Men i praksis, for de enkelte foreldre, betyr det ikke så mye. Det blir omtrent som å si at menn er sterkere enn kvinner. Det er de jo, men det utelukker ikke at det finnes mange sterke kvinner, kvinner som er sterkere enn de fleste menn. Dette utelukker heller ikke at det finnes mange menn som er glimrende fedre, og også bedre fedre enn deres partner er mødre.

Dermed må fortsatt alle forhold vurderes individuelt. Ingen regler om at mor alltid er best, og ingen regler om at man alltid skal dele likt. Når det gjelder svangerskapspermisjonen kan det jo også finnes tilfeller der det er best at far tar hele permisjonen (minus de 9 ukene mor får pga fødselen). Nye forslag om tre- eller firedeling vil blokkere det også.

Hjertens enig. Du skrev det jeg hadde tenkt å skrive.

Det som er viktig å huske på, er at vi biologisk sett har forskjellige forutsetninger for å ta oss av barna våre, avhengig av kjønn. Selvsagt vil det alltid være individuelle forskjeller, uavhengig av kjønn, men basert på personlighet.

[ThirtySomething]

Jeg har ikke lest alle innleggene her, men jeg leste artikkelen i VG.

Jeg synes hele debatten om hvem som er 'best som omsorgsperson' er veldig feil. En over her ramset opp at mor og far kanskje har styrkene sine på ulike felt, og der er man inne på noe. Biologisk sett kan ikke menn amme - logisk - men at mor skal være bedre på å skifte bleier, få barnet til å rape? Det er vel tøys vel?

Min mann og jeg har to jenter sammen, og han var veldig involvert hele veien. Han var der på UL, på de fleste legetimer, vi sov jo inntil hverandre i alle de 9 mnd i hvert svangerskap og han var der under fødselen. Han holdt nr 1 i over 2 timer før jeg var sydd og klar, jeg fikk knapt sett henne pga KS og blødninger osv. Hun kjente da sin far minst like godt som meg som hun hadde levd inni en del måneder..

Når det gjelder omsorgen videre, så var det naturlig at når jeg ammet, at han tok raping osv når han var tilstede. Han skiftet bleier med glede, og han har et nært forhold til begge to. Vi fremstår som likeverdige overfor barna, selv om nr 2 helt klart er pappajente, mens nr 1 egentlig er verken mamma eller pappajente, men foretrekker storebror.

Vi har forskjellige måter å tilnærme oss ting på - ikke bare menn og kvinner, men individene. Jeg lager lasagne på min måte, han gjør det på sin. Noen foretrekker hans lasagne, andre foretrekker min. Men ingen av rettene er uspiselige, behovet blir dekket.

Dette behovet for å vise hvem som er "best" kommer ved et brudd. Jeg synes det er veldig trist dersom barna skal bli fratatt tid med far fordi mor "biologisk" er bedre enn far på omsorg. Dette handler også om individer. Gjør biologien oss til bedre kvinner? Betyr det at alle de egenskapene menn har er helt ubrukelige i en oppdragelse/oppvekst?

Og så til slutt: dere mødre som insisterer på at far skal ha barna minimalt ved et samlivsbrudd. Dersom deres sønn gjennomgikk et samlivsbrudd, og moren til barnebarna dine valgte at hun i all sin biologi skulle ha barna hele tiden, far fikk et par dager i måneden. Hva ville du tenkt da? Hvordan ville saken vært da? Var det så viktig det med biologien da - var det verdt at du ikke fikk se barnebarna vokse opp fordi mors biologi sto i veien?

Dette er en snever diskusjon, hvem som er best som omsorgsperson. Vi må begynne å se forbi kjønn, og se hva barna trenger: TO foreldre!

[Far til 2]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=511814

Endelig en mann som tør å si det høyt i dette hysteriske samfunnet, hvor fedre ikke tør å innrømme at mor er den mest naturlige omsorgspersonen, fordi han får slike wannabeGODEfedre som "far" til 2 mot seg

Nå kjenner jeg faktisk Terje Bongard ganske godt, og vet hvordan han kan komme med svært så provoserende uttalelser for å få en debatt . Samtidig er jeg ikke i tvil om at han mener noe med det han sier. Men han setter det altså på spissen, og han har ikke dokumentert at han har rett i dette innlegget men henviser isteden til at dette er tverrkulturelt (noe som ikke er riktig ettersom flere land i asia ofte praktiserer fedre som omsorgspersoner ved samlivsbrudd)

Til og med feministen Raundalen er uenig. Heller ikke Jill Roga ved Universitet i Bergen er enig, og jeg kommer til å konfrontere Terje med hans påstander neste gang vi møtes (han har stort sett bodd i hele Norge og arbeidet med så mange forskjellige tverrfaglige prosjekter at det er liten fare for at jeg skal bli gjennkjent selv om jeg tilstår at jeg kjenner han).

Innlegget til ts gir inntrykk av at menn bør overlate omsorgen til mødre uten særlig debatt rundt dette. Det er med andre ord samme holdning som har vært praktisert i over 100 år uten omtanke for de barna som ofte mister kontakten med fedrene sine. For 100 år siden var det imidlertid ikke så mange fedre som ble skilt og barna mistet derfor ikke kontakten med sine fedre like ofte. De psykiske problemer det medfører (ref Terje Bongard) bør være relatert til barna i denne sammenhengen. Ikke til mødrene alene slik påstanden til Terje Bongard kan oppfattes som.

Samtidig var det tidligere mindre flytting. Dette tilsa at om noen skilte seg var det likevel muligheter for barna å treffe fedrene. Slike problemstillinger tar ikke Terje opp i dette avis innlegget.

Problemstillingen er med andre ord anderledes enn den var for bare 20-30 år siden. Og fokuset fra mors beste til barnets beste burde vært gjennomført for lenge siden om vi skulle tatt hensyn til de endringene som har skjedd i denne perioden. Jeg kjenner andre forskere som oftere artbeider tverrfaglig med Terje, og det skulle vært interesant og satt seg ned en større gruppe å fått frem synspunkter som tilsier at Terje tar feil på flere viktige områder.

[Gjest *Mim*]

Vi er ikke bare biologi. Hos oss er det pappaen som er flinkest til å passe på nok mat, varme nok klær, syk/ frisk osv. Og jeg kan ikke tro han er den eneste.

[Gjest Bodillen]

Jeg blir litt oppgitt når enkelte ikke ser det faktum at det selvfølgelig finnes individuelle forskjeller, hederlige unntak fra "regelen" osv., basert på helt andre ting enn biologi,

Det er lite relevant å ramse opp f.eks sin mannlige partners styrke i forhold til egne barn når det det er snakk om faktisk er biologi og evolusjon. Vi forandrer oss som en konsekvens av miljøet vi lever i, også når det gjelder dette temaet. At det for mange gjør seg gjeldende f.eks i forhold til kjønnsroller og omsorg for barn, er jo innlysende. Likevel er det viktig å ha i bakhodet at de forskjellene som faktisk eksisterer mellom kjønnene på dette området har sine helt naturlige årsaker. Hos noen par er forskjellene store (som hos oss) - hos andre knapt merkbare.

Terje Bongard har aldri ment at alle kvinner alltid er best omsorgspersoner - han snakker om gjennomsnittet, basert på biologi, og han mener dette faktisk er relevant når vi diskuterer f.eks en tredeling av fødselspermisjon.

Jeg hørte ham som sagt på radio (P4) i morges, og det var en langt mer nyansert fremstilling av det hele enn den som kommer fram fra artikkelen det linkes til her.

Endret 5. mars 2008 av Bodillen

[Paradokset]

Likevel er det viktig å ha i bakhodet at de forskjellene som faktisk eksisterer mellom kjønnene på dette området har sine helt naturlige årsaker.

Virker som den biologiske forklaringsmodellen er langt mer akseptert nå, enn når det gjelder hanndyrs tendens til å forsøke å spre sine gener....

[Gjest Gjest]

Virker som den biologiske forklaringsmodellen er langt mer akseptert nå, enn når det gjelder hanndyrs tendens til å forsøke å spre sine gener....

Dette blir litt søkt, all den tid det ikke er mulig for menn verken å gå gravide, føde eller amme. DET er klare, biologiske forskjeller mellom kjønnene, og å forsøke å nærmest avfeie det, med at biologi ikke nødvendigvis blir akseptert som forklaringsmodell for en type adferd blir som å sammenligne epler og appelsiner.

De åpenbare biologiske forskjellene mellom kvinner og menn gjør også at det vel er naturlig at mor har forrang mht. tid og samvære med spedbarnet. Uten at en dermed sier noe som helst om fars omsorgsevne, eller mangel på sådann.

Påstanden i overskriften blir vel egentlig "bevist" ved den hylingen som en del menn (dvs. de som roper høyest) driver med mht. å nærmest hevde at dersom far ikke får MINST like mye tid med spedbarnet som mor, ja da kan han ikke bli en god omsorgsperson for barnet........

[Paradokset]

Dette blir litt søkt, all den tid det ikke er mulig for menn verken å gå gravide, føde eller amme. DET er klare, biologiske forskjeller mellom kjønnene, og å forsøke å nærmest avfeie det, med at biologi ikke nødvendigvis blir akseptert som forklaringsmodell for en type adferd blir som å sammenligne epler og appelsiner.

Vel, det er nøyaktig de samme modellene som ligger til grunn for forlaringen av at hanner må forsøke å spre sine gener - hunnen velger partner basert på gener ettersom det er hun som går drektig, hun som ammer og oppforstrer barna(i svært mange tilfeller).

Å tro at dette er fullstendig annerledes for mennesker er vel noe naivt.

[Gjest Gjest_Mann_*]

Vel, det er nøyaktig de samme modellene som ligger til grunn for forlaringen av at hanner må forsøke å spre sine gener - hunnen velger partner basert på gener ettersom det er hun som går drektig, hun som ammer og oppforstrer barna(i svært mange tilfeller).

Å tro at dette er fullstendig annerledes for mennesker er vel noe naivt.

Er enig i at dette er litt "urettferdig", men du kan gjøre som en venn av meg: bli sæddonor. Han har haugevis av barn, og han trenger ikke en gang betale barnebidrag!

[Villa2000]

Blir ikke provosert av innlegget. Det kan jo til og med være at han har rett?!

Uansett så har han på lik linje med resten av oss rett på å si sin mening. Jeg kunne kanskje på lik linje sagt noe provoserende om kvinner nå men hvorfor skal jeg det? Er ikke ute etter å provosere.

Det som jeg synes er litt dumt er at slike utspill blir brukt i ALLE sammenhenger og tilfeller. Det er mange som leser dette og dermed antar at ALLE kvinner er bedre enn ALLE menn som omsorgpersoner. En fars muligheter for å få den daglige omsorgen vil da svekkes betydelig hvis man skulle legge slike utspill til grunn.

Å si at menn er GODE NOK omsorgpersoner, men mor er bedre høres veldig nedlatende ut og ikke noe som fedre med omsorg i dag trenger å høre. Jeg har bare truffet på et par fedre som har den daglige omsorgen for barna og ser ingen forskjell på omsorgen dem for enn den som en mor gir.

[Far til 2]

...

...

Påstanden i overskriften blir vel egentlig "bevist" ved den hylingen som en del menn (dvs. de som roper høyest) driver med mht. å nærmest hevde at dersom far ikke får MINST like mye tid med spedbarnet som mor, ja da kan han ikke bli en god omsorgsperson for barnet........

En del menn ?!?!?

Det er dette en del kvinner påstår. De mener at far ikke kan være en like god omsorgsperson fordi han ikke har vært like mye sammen med barnet. Og i samme åndedrag påstår de at far ikke bør være så mye sammen med barnet de første årene om det er samlivsbrudd (hvis det ikke er samlivsbrudd synes det som en del mener far kan være mye sammen med barnet).

Det jeg påstår er at det er viktig med mest mulig samvær med barn selv om barnet bare er noen månder. Og dette oppnås sikrest om far har en akseptabel del av fødselspermisjonen (gjerne 1/3).

hvis barnet IKKE får mest mulig samvær med far vil det heller ikke bygge relasjoner til far, og dette benyttes i senere sammenheng av en del mødre som argumentasjon for at far ikke bør ha omsorgen (ikke kjenner barnet).

Jeg mener at det finnes en del kvinner som argumenterer for begrenset samvær mellom barn og far, for senere å si at barn og far ikke har det samme forholdet som mor og barn (ref samlivsbrudd). Dermed blir all objektivitet borte, og troverdigheten til disse mødrene smulderer hen.

På denne måten ønsker en del kvinner å kontrolere barnets tilgang til samvær med far etter samlivsbrudd. Forstår du hvorfor jeg er skeptisk ?

[Honey Bee]

En del menn ?!?!?

Det er dette en del kvinner påstår. De mener at far ikke kan være en like god omsorgsperson fordi han ikke har vært like mye sammen med barnet. Og i samme åndedrag påstår de at far ikke bør være så mye sammen med barnet de første årene om det er samlivsbrudd (hvis det ikke er samlivsbrudd synes det som en del mener far kan være mye sammen med barnet).

Det jeg påstår er at det er viktig med mest mulig samvær med barn selv om barnet bare er noen månder. Og dette oppnås sikrest om far har en akseptabel del av fødselspermisjonen (gjerne 1/3).

hvis barnet IKKE får mest mulig samvær med far vil det heller ikke bygge relasjoner til far, og dette benyttes i senere sammenheng av en del mødre som argumentasjon for at far ikke bør ha omsorgen (ikke kjenner barnet).

Jeg mener at det finnes en del kvinner som argumenterer for begrenset samvær mellom barn og far, for senere å si at barn og far ikke har det samme forholdet som mor og barn (ref samlivsbrudd). Dermed blir all objektivitet borte, og troverdigheten til disse mødrene smulderer hen.

På denne måten ønsker en del kvinner å kontrolere barnets tilgang til samvær med far etter samlivsbrudd. Forstår du hvorfor jeg er skeptisk ?

Syns du skal trå litt varsomt i forhold til hvilke egenskaper du tilegner kvinner.

Far bør ikke være sammen med barnet?Det er ikke en mening de fleste kvinner med oppegående fedre til barna sine har.

Når et par velger å gå fra hverandre er det ikke alltid slik at man kan få det slik man ønsker i forhold til samvær,det er dessverre en av konsekvensene.Hvis det beste for et lite barn er å ha et bosted med hyppig samvær av den andre foreldren,ja så må man gjøre det slik.For det er barnets beste som kommer først.

[Gjest imli]

Før dette blir en debatt om forsmådde fedre som ikke får se barna sine nok:

Jeg tror biologien kan spille en rolle. Denne artikkelen er sikkert satt litt på spissen for å skape debatt. Men jeg tror at fra første stund, så vil mor være en bedre omsorgsperson fordi kroppen hennes gjennom ni mnd har forberedt seg på å føde, amme og ta seg av et barn. Det er bare kvinner som kan gå gravide og amme. Så får menn heller synes det er urettferdig

Jeg er veldig enig i mye av det Caramba skriver. Om at i begynnelsen er faktisk mor viktigere enn far, pga ammingen. Og kroppen hennes er innstilt på nattevåk osv, i helt annen grad enn fars. Men etterhvert som barnet blir eldre, gjevnes forskjellene ut. Når denne første spebarnsperioden er over, er mor og far i utgangspunktet like gode omsorgspersoner, selvfølgelig avheningig av personlige forhold.

[Gjest Mysticgirl]

Gjennomsnittslig så tør jeg påstå at det stemmer at kvinner er bedre omsorgspersoner. Det er flere menn enn kvinner som fornekter ungene sine og som ikke stiller opp på lik linje som en mor.

Men menn har andre måter å vise omsorg på enn kvinner. Og barn trenger begge deler like mye. Bare så synd at enkelte ødelegger for de andre