Jeg mister min datter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg går litt mot strømmen her og vil rose deg for det du allerede gjør. 
Du som far SKAL være den som setter tydelige rammer, og at du innimellom hever stemmen er helt på sin plass her. 
Du ber om konkrete råd.  Jeg tenker at du faktisk kan gå så langt at du bærer jenta ut i bilen når dere skal på ferie. Hun skal IKKE få bestemme. 
All denne mykheten som samfunnet på generelt grunnlag har innført har absolutt vært bra for mange ting. Men jeg tror ikke det bare er bra i en slik situasjon du beskriver. 
Dere er i en «kamp», og du som voksen må og skal vinne den kampen. 

Jeg tenker at en hard hånd i bordet, en høy sint stemme, en resolutt sint reaksjon noen ganger kan være det som skal til for å «vekke» henne fra sin egen egotripp. 

Hun er faktisk kun 11 år (ikke 16) og langt fra moden nok til å ta beslutninger som påvirker både hennes eget og deres liv negativt. 
Du beskriver dessuten at hun regelrett er ond mot søster, og dette ville jeg også reagert sterkt på. 

Forslag: 

Om så med makt; bær henne ut i bilen og kjør til en hytte langt inne i skog eller fjell. 
Kun du, mor og henne. -ikke søster. 
Så må det kanskje en vanskelig konfrontasjon til. Kanskje må hun «knekkes» mentalt før hun vil dele eller begynne å lytte. 
Dere voksne må våge å konfrontere og være harde. 
Nok er nok, og en 11 åring skal ikke diktere hele familien. 
Forslaget om hytte er for at hun ikke skal kunne stikke av. 
samtidig er det jo kanskje en risiko for at hun likevel stikker av, og det er jo ikke et godt scenario. Dette vet du og mor best. 

Foreslå visse regler der hun kanskje får et kodeord etc hun kan bruke når hun trenger å samle seg alene. Resten av tiden kreves det at hun tar seg kraftig sammen. Alle mennesker- også barn- har godt av å bli stilt til ansvar for egne handlinger, og har godt av å bli stilt grav og forventninger til. 
Å være fysisk er helt på sin plass i form av å holde fast eller flytte henne. (Aldri slå eller skade/påføre smerte på annen måte). Men et barn trenger en voksen som bestemmer. Nå kanskje mer enn noen gang. Og å bestemme innebærer også noen ganger at du fysisk holder fast eller flytter kroppen hennes med makt. 
Andre konsekvenser kan være:

fjern døren på rommet hennes. 
aldri sove lenge. 
Ta tlf helt- ikke bare sperre. 
Ta det hun leser eller pusler med. 
Tving henne i dusjen 

Rett og slett- vær MYE hardere enn du kanskje er nå. 

Til slutt; Jeg får en tanke om at noe har skjedd med henne, for dette er ikke normale hormonelle svingninger. 
Ville også ASAP søkt hjelp hos  BUP. (Ikke barnevern). For dere trenger absolutt hjelp. 
 

Ønsker dere masse lykke til ❤️

Anonymkode: 74cce...f5d

Dæven. Nei. NEI.

Anonymkode: ce04a...a65

[Villa20000]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Er du seriøs? 

Du er hennes far. Ikke hennes venn. Det hun trenger er en trygg voksen person som klarer å håndtere at datteren hans ikke er pappas lille jente lenger. Du kan ikke forvente at hun skal komme til deg  når noe er vanskelig hvis dette er måten du reagerer på. 

Anonymkode: c4235...9d0

Jo jeg er klar over det. Når jeg sier god venn så mener jeg det på en slik måte som jeg regner med de aller fleste fedre er med sine barn. Vi spiller spill, leker i bassenget, går på turer.

Dessverre så har det også begrenset seg over tid da jobben har tatt mye tid.

Vi sitter ikke akkurat å deler en øl og snakker om jakt og fiske. 

Hva er det folk misforstår med det å være en god venn med sine barn?

Vi har hatt ganske klare regler hjemme uansett. 

 

Problemet er at det er vanskelig å finne en god måte å reagere på som hun responderer på.

 

[AnonymBruker]

Dere må søke hjelp (gjerne hos barnevernet). Det er ikke normalt at et barn isolerer seg, nekter å spise, og nærmest blir apatisk - selv om hun er på vei inn i puberteten. Og uansett om det handler "bare" om hormoner, trenger dere som familie hjelp fordi dere blir skadelidende av det som skjer nå. Jeg får følelsen av at det er noe som har skjedd med jenta. Vet man ikke skal anta overgrep/mobbing/vold ? Men kan hun ha opplevd det? Jeg ville forsøkt å grave forsiktig i det. Hvis hun feks har opplevd et overgrep, kan du ha blitt symbolet for menn (hvis det er en mann som har utsatt henne for det)? Kan hun være sint for at dere ikke har klart å beskytte henne for noe? Hør på rådene fra White Lady i alle fall. Hun er den som har best råd i tråden her 

Anonymkode: 65da8...e4a

[AnonymBruker]

Først og fremst så handler dette om barnet og ikke om deg.

Anonymkode: 268b1...be8

[AnonymBruker]

Villa20000 skrev (15 timer siden):

Jeg er lei meg for at datteren min hater meg. Vi var skikkelige gode venner. Vi var sammen om alt og nå er det helt snudd på hodet.

Jeg prøver å få litt tips til hva det kan skyldes at hun har nå snudd så totalt. 

Jeg får litt tips her da men synes det er utrolig frustrerende 

Grunnen er at hun er i løsrivelsesprosess. Man skal ikke være «sammen om alt» nå i denne perioden, hun skal finne seg selv og det å holde henne igjen i slik det var da hun var liten vil bare gjøre vondt verre. Hun trenger at pappaen er den stødige og forutsigbare som tåler henne. Det må du jobbe med, for det høres ut som om relasjonen deres blir mer og mer motpoler av dynamikken dere imellom. Jo bedre du tåler å slippe henne, desto raskere får du henne tilbake. Du skal være der for henne hele tiden men det blir masse avvisninger. Det er det som er tøft med ungdomstiden, du får ikke mye kjærlighet som før men skal likevel alltid være der for henne.

Anonymkode: d009b...e09

[AnonymBruker]

Villa20000 skrev (29 minutter siden):

Problemet er at det er vanskelig å finne en god måte å reagere på som hun responderer på.

Anbefaler «ungdomsårene» av Hedvig Montgomery. Det høres ut som om du trenger å vite mer om hva som venter deg i ungdomsårene. Du må jobbe med å tåle avvisning for det blir det mye av. Hva mener du med responderer på? Jeg antar at du lengter etter gjenforening etter at det har oppstått krangel? Stol på båndet dere allerede har etablert. Det er hormoner som «snakker», hun avviser deg ikke for alltid. Når hun opplever at du tåler følelsene hennes uten å bli desperat så trenger hun ikke harde metoder for å holde deg på avstand lenger.

Anonymkode: d009b...e09

[AnonymBruker]

Villa20000 skrev (3 timer siden):

Jeg tror nok kanskje jeg er litt brå.

Ikke problem med selvkritikk på det.  Må tramper jeg ikke rundt da. Jeg gir beskjed om at hun kan oppføre seg fint mot oss og snakke høflig.

Blir jeg høylydt noen ganger? Ja. Dette er ikke one off....det er gjentatte ganger med å oppføre seg ufint mot meg og resten av familien.

Hun bidrar med ingenting. Hun sitter i senga og svarer frekt og forlanger det ene og det andre. Dersom hun ikke får det så kan vi gå ut av rommet hennes.

Ikke stå inne på rommet hennes mens hormonene herjer! La jenta få space

Anonymkode: d009b...e09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Etter en stund så viste det seg at far så på barnet som "sin beste venn" og hadde utrolig høye forventninger til dynamikken dem imellom, og at dette var en tung rolle for barnet å bære

Dette!

Anonymkode: d009b...e09

[AnonymBruker]

Det kan bare være puberteten som er på vei. Her «endret sønnen min personlighet» i løpet av en måneds tid rett etter at han fylte 13. Gikk fra å være sprudlende og åpen til… mutt tenåring som bare vil være i fred. Det går som regel over.

Anonymkode: 65c57...19b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Er du seriøs? 

Du er hennes far. Ikke hennes venn. Det hun trenger er en trygg voksen person som klarer å håndtere at datteren hans ikke er pappas lille jente lenger. Du kan ikke forvente at hun skal komme til deg  når noe er vanskelig hvis dette er måten du reagerer på. 

Anonymkode: c4235...9d0

Det er noe med den måten faren her romantiserer sitt forhold med sin egen datter jeg reagerer veldig på. «Var sammen om alt» «Mistet en god venn» «Så lei seg». Eh at det var? 

Anonymkode: fd4fd...a3b

[Tubaluba]

Villa20000 skrev (16 timer siden):

Det finnes ikke noe mer å ta fra henne.  Hun har ikke hatt nett på en uke nå. Hun vil ikke dusje så det går helt fint å være uten hygieneprodukter. Hun spiser lite og ingenting så jeg har ikke noe å begrense der.

Så, hva mer skal vi gjøre?

 

 

Dette du skriver her, sier meg at dette er mer enn vanlig tenåringsopprør. Snakk med legen om henvisning til BUP. I mellomtiden (ofte lang ventetid i BUP) bør hun ha samtaler med helsesøster og lavterskeltilbud i kommunen. Hun er veldig ung, ta det på alvor nå.

[AnonymBruker]

Villa20000 skrev (1 time siden):

Vi spiller spill, leker i bassenget, går på turer.

De forventningene der må du legge fra deg hvis dere skal overleve den ferien. Regn med at hun kommer til å kun ligge på en solseng med headsettet på.

Gjentatte ganger forteller du om at det er uenigheter inne på rommet til jenta. Vær så snill og la det være hennes friområde, det er veldig invaderende at du kommer inn dit med forventninge rom café og kino når du trenger fred og ro.

Anonymkode: d009b...e09

[Tradegy]

Dette var utrolig sterk lesning! 

Du er i stormen, og det er bra at dere involverer skolen

Samtidig tror jeg det er viktig å være forsiktig med å møte dette kun med fortvilelse og følelser.

Barn kan endevende en hel sjel, men nettopp derfor må den voksne øve på å bli stående.

Bli. Bli. Bli. 

Barn på 11 år "trenger ikke" foreldre som blir så emosjonelt avhengige av bekreftelse at rollene glir over i vennskap og en kamp om nærhet.

På sikt blir du så innmari desperat etter å “få tilbake” nærheten at de emosjonelle blåmerkene aldri rekker å lege. 

En robust voksen som tåler avvisning uten  kollaps følelsesmessig, er fullt mulig å finne fram.

Kanskje er tiden inne for å ta av kompis-hoodien og heller være den rake voksne .

Det er som vi vet, enklere å bygge barn enn å reparere voksne. 

Kanskje er det lurt å unngå de helt store forhandlingene eller emosjonelle oppgjør.

Angående ferien.Begynn rolig noen dager i forkant med kofferter og forberedelser. 

Den dagen hun virkelig vender seg innover og trenger deg, så har du aldri forlatt henne. 

Du har ikke mistet din datter. Du har mistet deg selv. 

 

 

 

 

Endret 21 timer siden av Tradegy

[AnonymBruker]

Jeg var sånn i puberteten. Pappa var så teit og alt han sa og gjorde var helt bak mål. Det gikk seg til for min del og nå som jeg er godt voksen kan jeg innimellom kjenne på dårlig samvittighet for at jeg var så fæl. Mitt råd er å ikke mase og klenge på henne. Og ikke smatt! 

Anonymkode: b69da...418

[AnonymBruker]

En tenåring skal kjempe for frihet til å vokse selvstendighet. Hvis tenåringen ikke gis rom for det, så vil den enten kjempe med kraftigere virkemidler, eller tilpasse seg og undertrykke seg selv og bli psykisk syk. 

Anonymkode: d009b...e09

[AnonymBruker]

Høres ut som hormoner. Noen får desverre voldsomme endringer av det.

Der roer seg. Men kan ta veldig mange år.

Hos oss ble aldri forholder så tett igjen.

Anonymkode: a572d...0dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

En tenåring skal kjempe for frihet til å vokse selvstendighet. Hvis tenåringen ikke gis rom for det, så vil den enten kjempe med kraftigere virkemidler, eller tilpasse seg og undertrykke seg selv og bli psykisk syk. 

Anonymkode: d009b...e09

For en konklusjon.. 😂 

Det er helt normalt at barn og tenåringer går gjennom denne perioden. Det er vi enige om. Også at de tidvis kan kjempe med kraftigere virkemidler. Samtidig så er det foreldres rett til å også sette foten ned og stramme inn på barnets- og tenåringens spillerom. Barn og tenåringene vil ofte svare med å utagere i en eller annen form. Foreldre som strammer inn ytterligere eller gir barnet konsekvenser for sine handlinger gjør det med rette.. 

Men at barna og tenåringene blir psyksisk syke av dette er bare tull. Spørsmålet er hvordan stødige foreldrene er når det står på som verst, om de selv mister kontrollen over seg selv og om de klarer å lande krangelen på en positiv måte. Om foreldrene heller ikke skaper Den god dialogen etter at det har stått på som verst, da blir relasjonen ødelagt.  - Det er foreldrenes ansvar, i stedet for å klappe helt sammen og ikke lenger være mor eller far.. Det er forskjellen på å være venn og forelder med sine barn

Anonymkode: 883e6...3cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

For en konklusjon.. 😂 

Det er helt normalt at barn og tenåringer går gjennom denne perioden. Det er vi enige om. Også at de tidvis kan kjempe med kraftigere virkemidler. Samtidig så er det foreldres rett til å også sette foten ned og stramme inn på barnets- og tenåringens spillerom. Barn og tenåringene vil ofte svare med å utagere i en eller annen form. Foreldre som strammer inn ytterligere eller gir barnet konsekvenser for sine handlinger gjør det med rette.. 

Men at barna og tenåringene blir psyksisk syke av dette er bare tull. Spørsmålet er hvordan stødige foreldrene er når det står på som verst, om de selv mister kontrollen over seg selv og om de klarer å lande krangelen på en positiv måte. Om foreldrene heller ikke skaper Den god dialogen etter at det har stått på som verst, da blir relasjonen ødelagt.  - Det er foreldrenes ansvar, i stedet for å klappe helt sammen og ikke lenger være mor eller far.. Det er forskjellen på å være venn og forelder med sine barn

Anonymkode: 883e6...3cb

Er fullstendig enig med deg så det kan være at jeg kommuniserte mitt budskap dårlig at det ble misoppfattet 

Anonymkode: d009b...e09

[lillevill]

Villa20000 skrev (17 timer siden):

Nei jeg vet ikke om det ligger mer bak. Jeg aner ingenting.

Jeg prøver å snakke med henne men det er nå helt låst. Hun vil ikke snakke med meg. Når jeg spør om hun vil ha noe ellef om hun er sulten eller noe så bare enten ignorere hun meg eller sier hun vil ha mcdonald. Dersom hun ikke får det så kan jeg bare gå.

Frekt som faen. Jeg blir superlei, supersint,  supersåret....er fortvilet....

Men jeg synes det høres ut som at hun er en storm i følelsene sine og du likeså. Du sier du er supersint og supersåret men hun er jo 11 år og hun er ikke en voksen som greier å regulere seg.

Jeg tror det første steget bør være er at du har kontroll på deg selv og regulerer dine negative følelser. Du sier du er nyskjerrig på hennes følelser men hvordan greier du det når du er så sint? Hvordan spør du henne hva hun føler når du selv er supersåret? Det går jo ikke? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg går litt mot strømmen her og vil rose deg for det du allerede gjør. 
Du som far SKAL være den som setter tydelige rammer, og at du innimellom hever stemmen er helt på sin plass her. 
Du ber om konkrete råd.  Jeg tenker at du faktisk kan gå så langt at du bærer jenta ut i bilen når dere skal på ferie. Hun skal IKKE få bestemme. 
All denne mykheten som samfunnet på generelt grunnlag har innført har absolutt vært bra for mange ting. Men jeg tror ikke det bare er bra i en slik situasjon du beskriver. 
Dere er i en «kamp», og du som voksen må og skal vinne den kampen. 

Jeg tenker at en hard hånd i bordet, en høy sint stemme, en resolutt sint reaksjon noen ganger kan være det som skal til for å «vekke» henne fra sin egen egotripp. 

Hun er faktisk kun 11 år (ikke 16) og langt fra moden nok til å ta beslutninger som påvirker både hennes eget og deres liv negativt. 
Du beskriver dessuten at hun regelrett er ond mot søster, og dette ville jeg også reagert sterkt på. 

Forslag: 

Om så med makt; bær henne ut i bilen og kjør til en hytte langt inne i skog eller fjell. 
Kun du, mor og henne. -ikke søster. 
Så må det kanskje en vanskelig konfrontasjon til. Kanskje må hun «knekkes» mentalt før hun vil dele eller begynne å lytte. 
Dere voksne må våge å konfrontere og være harde. 
Nok er nok, og en 11 åring skal ikke diktere hele familien. 
Forslaget om hytte er for at hun ikke skal kunne stikke av. 
samtidig er det jo kanskje en risiko for at hun likevel stikker av, og det er jo ikke et godt scenario. Dette vet du og mor best. 

Foreslå visse regler der hun kanskje får et kodeord etc hun kan bruke når hun trenger å samle seg alene. Resten av tiden kreves det at hun tar seg kraftig sammen. Alle mennesker- også barn- har godt av å bli stilt til ansvar for egne handlinger, og har godt av å bli stilt grav og forventninger til. 
Å være fysisk er helt på sin plass i form av å holde fast eller flytte henne. (Aldri slå eller skade/påføre smerte på annen måte). Men et barn trenger en voksen som bestemmer. Nå kanskje mer enn noen gang. Og å bestemme innebærer også noen ganger at du fysisk holder fast eller flytter kroppen hennes med makt. 
Andre konsekvenser kan være:

fjern døren på rommet hennes. 
aldri sove lenge. 
Ta tlf helt- ikke bare sperre. 
Ta det hun leser eller pusler med. 
Tving henne i dusjen 

Rett og slett- vær MYE hardere enn du kanskje er nå. 

Til slutt; Jeg får en tanke om at noe har skjedd med henne, for dette er ikke normale hormonelle svingninger. 
Ville også ASAP søkt hjelp hos  BUP. (Ikke barnevern). For dere trenger absolutt hjelp. 
 

Ønsker dere masse lykke til ❤️

Anonymkode: 74cce...f5d

Ta henne med makt med ut på en hytte og knekk henne mentalt - fjern døren på rommet, hva faen er det jeg leser. Sinnsyke forslag! Virkelig.

Anonymkode: a6c33...f4d