Jeg mister min datter

[AnonymBruker]

Hvor mye skjerm og sosiale medier har hun tilgang til? 

Anonymkode: 92b1d...0eb

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (2 timer siden):

Nei du skal absolutt og på ingen måte legge en finger på jenta. Det er for øvrig forbudt ved lov i Norge, som en påminnelse til dere her som oppfordrer til fysisk avstraffelse. 

Slutt med det!

Men hvorfor kommer du ikke med ordentlige råd da?  «Du må ikke finne deg i det!» er liksom ikke akkurat veldig hjelpsomt. 

Anonymkode: 33628...2b8

[Trolltunge]

Gratis skrev (2 timer siden):

Det kan jeg skrive under på, sønn min var og er det roligste menneske jeg vet om. Jentene er selvsagt fantastiske de også, men fra ca 12 - 18 år, herregud å mye greier. Ikke den frekkheten som TS sliter med, men gud hjelpe meg hvor upopulær pappa jeg ble omtrent over natta. Alt det med sosiale medier og "jentekonflikter" kan i tillegg være vanskelig å stå i.

Ja, så mye greier! 😅❤️

[Memorangen]

Villa20000 skrev (2 timer siden):

Faktisk så fikk hun den for ca 1 måned siden! Men dette begynte lenge før det. Men blir man frekk og ufyselig av hormoner?

Det kan man absolutt bli ja. Den hormonelle endringen som skjer i forbindelse med puberteten kan også hos noen utløse depresjoner, som igjen kan gjøre at framstår som om man ikke bryr seg om noe. 

[AnonymBruker]

Villa20000 skrev (3 timer siden):

Hun vil ikke være med på noe. Hun vil ikke være med på kafe, kino eller noe som helst. 

Akkurat det er faktisk helt normalt at starter i den alderen.

Anonymkode: d4a2e...bc4

[AnonymBruker]

Jeg leser litt mellom linjene at du blir sint og kan heve stemmen når hun er frekk? Det bør du slutte med, for det kan forsterke oppførselen.

Når du hever stemmen, tramper rundt osv., så er det veldig stressende, både for deg og henne. Du ville jo ikke ha ropt til en kollega fordi de ikke vil prate med deg i kaffepausen, liksom. Da trekker man jo seg unna og gir de fred.

Når mine døtre er frekke, skrur jeg meg bare av. Jeg kjefter ikke, roper ikke, sier bare i fra at de kan ta en hyggelig tone eller så kan de snakke med noen andre. Også gjør jeg ikke en større sak ut av det. 

Jeg tror nok at hvis man er veldig temperamentsfull som forelder, gjør barna opprør for å ta tilbake kontrollen over relasjonen. Og da blir det en maktkamp.

En tenåring er tross alt på vei til å bli voksen og ser ikke lenger på deg som "sjefen", men en likeverdig. Og istedenfor å prøve å "vise henne hvem som bestemmer", la henne heller øve på å møte deg som en likemann. Da snakker man til hverandre med respekt, og drar sin del av lasset i huset, men utover det kan man seile sin egen sjø. At hun f.eks ikke vil være med deg eller snakke med deg får hun bestemme selv, men hun kan formidle det på en grei måte.

Anonymkode: 4adf0...f36

[Villa20000]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Hvor mye skjerm og sosiale medier har hun tilgang til? 

Anonymkode: 92b1d...0eb

Tja. Skjerm har hu hatt tilgang til. Youtube begrenset.  Ikke noe sosiale medier utenom det 

[AnonymBruker]

Velkommen til puberteten.

Anonymkode: fefbc...acc

[Villa20000]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg leser litt mellom linjene at du blir sint og kan heve stemmen når hun er frekk? Det bør du slutte med, for det kan forsterke oppførselen.

Når du hever stemmen, tramper rundt osv., så er det veldig stressende, både for deg og henne. Du ville jo ikke ha ropt til en kollega fordi de ikke vil prate med deg i kaffepausen, liksom. Da trekker man jo seg unna og gir de fred.

Når mine døtre er frekke, skrur jeg meg bare av. Jeg kjefter ikke, roper ikke, sier bare i fra at de kan ta en hyggelig tone eller så kan de snakke med noen andre. Også gjør jeg ikke en større sak ut av det. 

Jeg tror nok at hvis man er veldig temperamentsfull som forelder, gjør barna opprør for å ta tilbake kontrollen over relasjonen. Og da blir det en maktkamp.

En tenåring er tross alt på vei til å bli voksen og ser ikke lenger på deg som "sjefen", men en likeverdig. Og istedenfor å prøve å "vise henne hvem som bestemmer", la henne heller øve på å møte deg som en likemann. Da snakker man til hverandre med respekt, og drar sin del av lasset i huset, men utover det kan man seile sin egen sjø. At hun f.eks ikke vil være med deg eller snakke med deg får hun bestemme selv, men hun kan formidle det på en grei måte.

Anonymkode: 4adf0...f36

Jeg tror nok kanskje jeg er litt brå.

Ikke problem med selvkritikk på det.  Må tramper jeg ikke rundt da. Jeg gir beskjed om at hun kan oppføre seg fint mot oss og snakke høflig.

Blir jeg høylydt noen ganger? Ja. Dette er ikke one off....det er gjentatte ganger med å oppføre seg ufint mot meg og resten av familien.

Hun bidrar med ingenting. Hun sitter i senga og svarer frekt og forlanger det ene og det andre. Dersom hun ikke får det så kan vi gå ut av rommet hennes.

[AnonymBruker]

Villa20000 skrev (13 minutter siden):

Jeg tror nok kanskje jeg er litt brå.

Ikke problem med selvkritikk på det.  Må tramper jeg ikke rundt da. Jeg gir beskjed om at hun kan oppføre seg fint mot oss og snakke høflig.

Blir jeg høylydt noen ganger? Ja. Dette er ikke one off....det er gjentatte ganger med å oppføre seg ufint mot meg og resten av familien.

Hun bidrar med ingenting. Hun sitter i senga og svarer frekt og forlanger det ene og det andre. Dersom hun ikke får det så kan vi gå ut av rommet hennes.

Beklager men jeg har problemer med å tro at dette skjer uten at hun ser noe tilsvarende i sitt eget hjem. Hvordan snakker du og kona til hverandre? Hvordan snakker dere til barna? Du beskriver ett barn som glefser og kommer med små angrep. At ett barn skal bare gjøre dette helt ute av det blå uten at selve familiedynamikken bærer preg av samme tendens fremstår veldig usannsynlig for meg. Alle tenåringer kan være litt mer ubetenksomme, litt mer ubetenksomme/kort/avvisende, så en viss grad av dette må vi alle tolerere uten at de er direkte ufine og ubehagelig. Har du satt deg ned med din datter i ro og mak og snakket med henne om hvordan man snakker til hverandre ?  Spør henne på en åpen og ikke dømmende måte men genuint nysgjerrig: hvordan opplever hun at dere der hjemme snakker til henne,  og til hverandre? 

Anonymkode: f0dc6...91e

[AnonymBruker]

Dette høres helt normalt ut av en jente i den alderen. Gratulerer med at du har fått en datter som nærmer seg puberteten og voksen.

Du skal se på de siste rådene du har fått her i tråden, og ihvertfall ikke bli sint, lei deg eller såret.

Hun trenger ro og forståelse, la henne være i fred. Jeg har selv vært der og fikk rase ifra meg uten at foreldrene mine la seg så mye opp i det. Heldigvis. Det er en fase man må igjennom, løsrivelse/på vei til selvstendighet. Man går fra å være barn til å bli voksen og bestemme selv.

Det er ikke så rart hun blir sint på deg hvis du blir sint på henne for alle hormonene som raser i kroppen.

La henne være i fred.

Anonymkode: bbe7b...fd7

[AnonymBruker]

Jeg tenker at jente 11 år er på full vei inn i puberteten og at hormonene raser. Men lurt å ta en prat med lærer og også sjekke om hun har det bra med venner. Ville også sjekket sosiale medier om hun er utsatt for press der. Kan hun ha sendt bilder til noen og er redd/skammer seg? 
 

Ville gitt henne space. Men hver gang hun kommer med kjipe kommentarer ville jeg sagt vennlig men bestemt at sånt er ikke greit å si. Hvis hun sier at hun ikke bryr seg, så ikke gå i diskusjon med mindre hun «angriper» søsteren sin. Det er viktig at dere støtter søsteren.  

Anonymkode: 256ac...c0a

[AnonymBruker]

Anbefaler dere på det sterkeste å kontakte barnevernet for å få hjelp der. Vi slet med konflikter, stygg ordbruk, isolering og depresjon hos barnet, og fikk tilbud om foreldreveiledning. Det var ekstremt nyttig!

Etter en stund så viste det seg at far så på barnet som "sin beste venn" og hadde utrolig høye forventninger til dynamikken dem imellom, og at dette var en tung rolle for barnet å bære. Far var heller ikke den grensesettende, trygge voksene han selv mente å være, og fikk hjelp med å forstå egen barndom, reaksjonsmønsere og hvordan dette påvirker i dag. 

Jeg fikk også litt veiledning og gode "verktøy" som jeg aktivt benytter i hverdagen, og som gjør at barnet responderer annerledes og hele "hjemmesituasjonen" flyter bedre og konflikter løses lettere og raskere.

Vi bor ikke sammen, så denne "venn dynamikken" hadde gått meg hus forbi. Er evig takknemlig for all god hjelp og støtte vi har fått hos barnevernet.

Anonymkode: 4ed4c...06b

[Cheddar]

Er dere opprinnelig fra en annen kultur? 
 

Jeg spør bare fordi jeg er etnisk norsk, med flere venninner med foreldre fra andre verdensdeler, og det er noe med måten du skriver på som jeg kjenner igjen. 
 

Flere av disse venninnene har hatt ekstremt nære familiebånd som små - men ettersom de blir større endrer dette seg. Gjerne fordi de etnisk norske jentene får mer frihet jo eldre de blir, mens de jentene med bakgrunn fra visse andre kulturer opplever ikke den samme friheten. De får rett og slett ikke være med på like mye som venninnene, og foreldrene forventer at de skal oppføre seg som uskyldig små barn langt ut i tenårene. 
 

Reaksjonen til din datter høres ut som noe jeg har sett flere ganger før, i lignende tilfeller. 
 

Kan det være noe i denne duren? Eller tar jeg helt feil?

[AnonymBruker]

Villa20000 skrev (4 timer siden):

Tja. Skjerm har hu hatt tilgang til. Youtube begrenset.  Ikke noe sosiale medier utenom det 

Har hatt? Hva mener du med det, har dere tatt til vett og fjernet tilgangen? YouTube kids er full av dritt, så hvor mye ser hun av det? 

Anonymkode: 92b1d...0eb

[AnonymBruker]

Jeg går litt mot strømmen her og vil rose deg for det du allerede gjør. 
Du som far SKAL være den som setter tydelige rammer, og at du innimellom hever stemmen er helt på sin plass her. 
Du ber om konkrete råd.  Jeg tenker at du faktisk kan gå så langt at du bærer jenta ut i bilen når dere skal på ferie. Hun skal IKKE få bestemme. 
All denne mykheten som samfunnet på generelt grunnlag har innført har absolutt vært bra for mange ting. Men jeg tror ikke det bare er bra i en slik situasjon du beskriver. 
Dere er i en «kamp», og du som voksen må og skal vinne den kampen. 

Jeg tenker at en hard hånd i bordet, en høy sint stemme, en resolutt sint reaksjon noen ganger kan være det som skal til for å «vekke» henne fra sin egen egotripp. 

Hun er faktisk kun 11 år (ikke 16) og langt fra moden nok til å ta beslutninger som påvirker både hennes eget og deres liv negativt. 
Du beskriver dessuten at hun regelrett er ond mot søster, og dette ville jeg også reagert sterkt på. 

Forslag: 

Om så med makt; bær henne ut i bilen og kjør til en hytte langt inne i skog eller fjell. 
Kun du, mor og henne. -ikke søster. 
Så må det kanskje en vanskelig konfrontasjon til. Kanskje må hun «knekkes» mentalt før hun vil dele eller begynne å lytte. 
Dere voksne må våge å konfrontere og være harde. 
Nok er nok, og en 11 åring skal ikke diktere hele familien. 
Forslaget om hytte er for at hun ikke skal kunne stikke av. 
samtidig er det jo kanskje en risiko for at hun likevel stikker av, og det er jo ikke et godt scenario. Dette vet du og mor best. 

Foreslå visse regler der hun kanskje får et kodeord etc hun kan bruke når hun trenger å samle seg alene. Resten av tiden kreves det at hun tar seg kraftig sammen. Alle mennesker- også barn- har godt av å bli stilt til ansvar for egne handlinger, og har godt av å bli stilt grav og forventninger til. 
Å være fysisk er helt på sin plass i form av å holde fast eller flytte henne. (Aldri slå eller skade/påføre smerte på annen måte). Men et barn trenger en voksen som bestemmer. Nå kanskje mer enn noen gang. Og å bestemme innebærer også noen ganger at du fysisk holder fast eller flytter kroppen hennes med makt. 
Andre konsekvenser kan være:

fjern døren på rommet hennes. 
aldri sove lenge. 
Ta tlf helt- ikke bare sperre. 
Ta det hun leser eller pusler med. 
Tving henne i dusjen 

Rett og slett- vær MYE hardere enn du kanskje er nå. 

Til slutt; Jeg får en tanke om at noe har skjedd med henne, for dette er ikke normale hormonelle svingninger. 
Ville også ASAP søkt hjelp hos  BUP. (Ikke barnevern). For dere trenger absolutt hjelp. 
 

Ønsker dere masse lykke til ❤️

Anonymkode: 74cce...f5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg går litt mot strømmen her og vil rose deg for det du allerede gjør. 
Du som far SKAL være den som setter tydelige rammer, og at du innimellom hever stemmen er helt på sin plass her. 
Du ber om konkrete råd.  Jeg tenker at du faktisk kan gå så langt at du bærer jenta ut i bilen når dere skal på ferie. Hun skal IKKE få bestemme. 
All denne mykheten som samfunnet på generelt grunnlag har innført har absolutt vært bra for mange ting. Men jeg tror ikke det bare er bra i en slik situasjon du beskriver. 
Dere er i en «kamp», og du som voksen må og skal vinne den kampen. 

Jeg tenker at en hard hånd i bordet, en høy sint stemme, en resolutt sint reaksjon noen ganger kan være det som skal til for å «vekke» henne fra sin egen egotripp. 

Hun er faktisk kun 11 år (ikke 16) og langt fra moden nok til å ta beslutninger som påvirker både hennes eget og deres liv negativt. 
Du beskriver dessuten at hun regelrett er ond mot søster, og dette ville jeg også reagert sterkt på. 

Forslag: 

Om så med makt; bær henne ut i bilen og kjør til en hytte langt inne i skog eller fjell. 
Kun du, mor og henne. -ikke søster. 
Så må det kanskje en vanskelig konfrontasjon til. Kanskje må hun «knekkes» mentalt før hun vil dele eller begynne å lytte. 
Dere voksne må våge å konfrontere og være harde. 
Nok er nok, og en 11 åring skal ikke diktere hele familien. 
Forslaget om hytte er for at hun ikke skal kunne stikke av. 
samtidig er det jo kanskje en risiko for at hun likevel stikker av, og det er jo ikke et godt scenario. Dette vet du og mor best. 

Foreslå visse regler der hun kanskje får et kodeord etc hun kan bruke når hun trenger å samle seg alene. Resten av tiden kreves det at hun tar seg kraftig sammen. Alle mennesker- også barn- har godt av å bli stilt til ansvar for egne handlinger, og har godt av å bli stilt grav og forventninger til. 
Å være fysisk er helt på sin plass i form av å holde fast eller flytte henne. (Aldri slå eller skade/påføre smerte på annen måte). Men et barn trenger en voksen som bestemmer. Nå kanskje mer enn noen gang. Og å bestemme innebærer også noen ganger at du fysisk holder fast eller flytter kroppen hennes med makt. 
Andre konsekvenser kan være:

fjern døren på rommet hennes. 
aldri sove lenge. 
Ta tlf helt- ikke bare sperre. 
Ta det hun leser eller pusler med. 
Tving henne i dusjen 

Rett og slett- vær MYE hardere enn du kanskje er nå. 

Til slutt; Jeg får en tanke om at noe har skjedd med henne, for dette er ikke normale hormonelle svingninger. 
Ville også ASAP søkt hjelp hos  BUP. (Ikke barnevern). For dere trenger absolutt hjelp. 
 

Ønsker dere masse lykke til ❤️

Anonymkode: 74cce...f5d

Om du vil ha en datter som hater deg som voksen, så er dette oppskriften. Jeg leser om mange her inne som har et dårlig forhold til foreldrene sine, og har null kontakt. 

Dette er årsaken.

Anonymkode: bbe7b...fd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg går litt mot strømmen her og vil rose deg for det du allerede gjør. 
Du som far SKAL være den som setter tydelige rammer, og at du innimellom hever stemmen er helt på sin plass her. 
Du ber om konkrete råd.  Jeg tenker at du faktisk kan gå så langt at du bærer jenta ut i bilen når dere skal på ferie. Hun skal IKKE få bestemme. 
All denne mykheten som samfunnet på generelt grunnlag har innført har absolutt vært bra for mange ting. Men jeg tror ikke det bare er bra i en slik situasjon du beskriver. 
Dere er i en «kamp», og du som voksen må og skal vinne den kampen. 

Jeg tenker at en hard hånd i bordet, en høy sint stemme, en resolutt sint reaksjon noen ganger kan være det som skal til for å «vekke» henne fra sin egen egotripp. 

Hun er faktisk kun 11 år (ikke 16) og langt fra moden nok til å ta beslutninger som påvirker både hennes eget og deres liv negativt. 
Du beskriver dessuten at hun regelrett er ond mot søster, og dette ville jeg også reagert sterkt på. 

Forslag: 

Om så med makt; bær henne ut i bilen og kjør til en hytte langt inne i skog eller fjell. 
Kun du, mor og henne. -ikke søster. 
Så må det kanskje en vanskelig konfrontasjon til. Kanskje må hun «knekkes» mentalt før hun vil dele eller begynne å lytte. 
Dere voksne må våge å konfrontere og være harde. 
Nok er nok, og en 11 åring skal ikke diktere hele familien. 
Forslaget om hytte er for at hun ikke skal kunne stikke av. 
samtidig er det jo kanskje en risiko for at hun likevel stikker av, og det er jo ikke et godt scenario. Dette vet du og mor best. 

Foreslå visse regler der hun kanskje får et kodeord etc hun kan bruke når hun trenger å samle seg alene. Resten av tiden kreves det at hun tar seg kraftig sammen. Alle mennesker- også barn- har godt av å bli stilt til ansvar for egne handlinger, og har godt av å bli stilt grav og forventninger til. 
Å være fysisk er helt på sin plass i form av å holde fast eller flytte henne. (Aldri slå eller skade/påføre smerte på annen måte). Men et barn trenger en voksen som bestemmer. Nå kanskje mer enn noen gang. Og å bestemme innebærer også noen ganger at du fysisk holder fast eller flytter kroppen hennes med makt. 
Andre konsekvenser kan være:

fjern døren på rommet hennes. 
aldri sove lenge. 
Ta tlf helt- ikke bare sperre. 
Ta det hun leser eller pusler med. 
Tving henne i dusjen 

Rett og slett- vær MYE hardere enn du kanskje er nå. 

Til slutt; Jeg får en tanke om at noe har skjedd med henne, for dette er ikke normale hormonelle svingninger. 
Ville også ASAP søkt hjelp hos  BUP. (Ikke barnevern). For dere trenger absolutt hjelp. 
 

Ønsker dere masse lykke til ❤️

Anonymkode: 74cce...f5d

Her fikk du i alle fall en god oppskrift om du virkelig vil miste datteren din.

Anonymkode: 123a5...ada

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg får ick når foreldre tror de er kompiser med barnet sitt. Du er nødt å riste av deg den forestillingen om at dere har vært best buds, og at alt nå er forandret. Kanskje du har gått rett i fella og nå ikke takler at ungen både blir eldre men også vil løsrive seg litt. Nå har jeg selvsagt lest tråden, og skjønner at det handler om ting som lite spising, om frekke kommentarer osv. Jeg stiller meg bak de som sier at dere må oppsøke hjelp, men for guds skyld - svelg det dramatiske du driver på med. Du er ikke vennen hennes, du er først og fremst faren hennes. Det er der din rolle bør være, hun trenger pappa. Ikke kompis. 

Spør som noen andre, kan det være pmdd? Hun høres deprimert ut, og jeg håper dere finner ut av det. Hun trenger at dere ser henne, men også at dere ikke presser for mye. Da blir det fort overveldende, og i konflikt med de allerede sterke følelsene hun nå har. 

Dette med maten, hva med å la henne bestemme menyen et par dager i uka, vil det hjelpe på? Det aller viktigste er at hun spiser. Uten energi, blir man jo også pottesur og lite mottakelig. 

Anonymkode: ce04a...a65

[Aurora Borealis]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg går litt mot strømmen her og vil rose deg for det du allerede gjør. 
Du som far SKAL være den som setter tydelige rammer, og at du innimellom hever stemmen er helt på sin plass her. 
Du ber om konkrete råd.  Jeg tenker at du faktisk kan gå så langt at du bærer jenta ut i bilen når dere skal på ferie. Hun skal IKKE få bestemme. 
All denne mykheten som samfunnet på generelt grunnlag har innført har absolutt vært bra for mange ting. Men jeg tror ikke det bare er bra i en slik situasjon du beskriver. 
Dere er i en «kamp», og du som voksen må og skal vinne den kampen. 

Jeg tenker at en hard hånd i bordet, en høy sint stemme, en resolutt sint reaksjon noen ganger kan være det som skal til for å «vekke» henne fra sin egen egotripp. 

Hun er faktisk kun 11 år (ikke 16) og langt fra moden nok til å ta beslutninger som påvirker både hennes eget og deres liv negativt. 
Du beskriver dessuten at hun regelrett er ond mot søster, og dette ville jeg også reagert sterkt på. 

Forslag: 

Om så med makt; bær henne ut i bilen og kjør til en hytte langt inne i skog eller fjell. 
Kun du, mor og henne. -ikke søster. 
Så må det kanskje en vanskelig konfrontasjon til. Kanskje må hun «knekkes» mentalt før hun vil dele eller begynne å lytte. 
Dere voksne må våge å konfrontere og være harde. 
Nok er nok, og en 11 åring skal ikke diktere hele familien. 
Forslaget om hytte er for at hun ikke skal kunne stikke av. 
samtidig er det jo kanskje en risiko for at hun likevel stikker av, og det er jo ikke et godt scenario. Dette vet du og mor best. 

Foreslå visse regler der hun kanskje får et kodeord etc hun kan bruke når hun trenger å samle seg alene. Resten av tiden kreves det at hun tar seg kraftig sammen. Alle mennesker- også barn- har godt av å bli stilt til ansvar for egne handlinger, og har godt av å bli stilt grav og forventninger til. 
Å være fysisk er helt på sin plass i form av å holde fast eller flytte henne. (Aldri slå eller skade/påføre smerte på annen måte). Men et barn trenger en voksen som bestemmer. Nå kanskje mer enn noen gang. Og å bestemme innebærer også noen ganger at du fysisk holder fast eller flytter kroppen hennes med makt. 
Andre konsekvenser kan være:

fjern døren på rommet hennes. 
aldri sove lenge. 
Ta tlf helt- ikke bare sperre. 
Ta det hun leser eller pusler med. 
Tving henne i dusjen 

Rett og slett- vær MYE hardere enn du kanskje er nå. 

Til slutt; Jeg får en tanke om at noe har skjedd med henne, for dette er ikke normale hormonelle svingninger. 
Ville også ASAP søkt hjelp hos  BUP. (Ikke barnevern). For dere trenger absolutt hjelp. 
 

Ønsker dere masse lykke til ❤️

Anonymkode: 74cce...f5d

Er du seriøs?

En jeg gikk i klasse med i barndommen valgte "hytte i skogen" varianten da barnet slet med spisevegring.

Barnet døde og min tidligere klassekamerat fikk fengselsstraff. 

Jeg mener ikke å sammenligne TS sin situasjon og situasjonen jeg beskriver. 

Dette er mer en påminnelse om at vi som foreldre bør oppsøke og ta imot hjelp. Ikke aktivt unngå hjelp eller finne på vår egne, ufaglærte, løsninger på komplekse problemstillinger.