Jeg mister min datter

[AnonymBruker]

Villa20000 skrev (30 minutter siden):

Dette her sporer helt av.

Jeg tar en prat med lærer og så tar vi det videre derfra. Takker for gode tips fra dem som tok det seriøst.

Jeg logger ut av debatten nå.

Lærer kan ikke gjøre jobben for deg. Det er tydelig at det er større problemer her enn å skylde på at jenta er i puberteten. Hvis mor er like fjern som deg så er det ikke rart at jenta har det som hun har det og er som hun er. Men godt du tar det med lærer hun kan forhåpentligvis sette jenta i kontakt med noen som kan gjøre mer for henne...og at dere får hjelp til det å være foreldre.

Anonymkode: c7f96...22c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Lærer kan ikke gjøre jobben for deg. Det er tydelig at det er større problemer her enn å skylde på at jenta er i puberteten. Hvis mor er like fjern som deg så er det ikke rart at jenta har det som hun har det og er som hun er. Men godt du tar det med lærer hun kan forhåpentligvis sette jenta i kontakt med noen som kan gjøre mer for henne...og at dere får hjelp til det å være foreldre.

Anonymkode: c7f96...22c

Skjønner godt at TS logger av, det er mange som drar fordømmelsen ganske langt her. Det blir en gapestokk, jeg tviler på at det er mye til hjelp. Men sikkert godt å få sagt hvor håpløs andre folk er, da.

Håper TS og datteren får hjelp, det finnes mange flinke personer som kan hjelpe hvis man oppsøker dem.

Anonymkode: 52392...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2026 den 15.35):

Jeg er temmelig deprimert for tiden.

Gradvis det siste året så har min datter på nå 11 gått fra å være skikkelig pappajente til å mislike meg skikkelig og det ødelegger meg fullstendig.
Mer og mer så har hun fjernet seg og det er nå på et absolutt nullpunkt. Jeg får ikke være i nærheten av henne og hun har også lagt sin søster på 9 for hat. Hun hater meg, søsteren og er ikke særlig glad i moren heller. 
Prøver vi å snakke med henne så er hun frekk og vanskelig og utrolig krevende. 

Jeg har sendt en melding til skolen nå for å se om noen der kan være med å snakke med henne da vi ikke kommer noen vei. Vi har prøvd. virkelig! Det er ingen form for logikk eller fornuft som nytter. Hun er helt likegyldig til hele familien.

Å skrenke inn på noe eller å "straffe" på noe vis nytter ingenting. Hun er helt kald. Det er bare ok, og så går hun inn på rommet. 

For ca et år siden så satt vi koste oss masse og pratet. Nå er det helt slutt. Hun har blitt en annen person og jeg merker at jeg går rett utfor stupet! Jeg er helt fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har flere ganger prøvd å snakke med henne men hun ber meg om å gå ut. "Kan du gå nå? jeg vil ikke snakke med deg"

Smerte og sårer så utrolig

Noen som kjenner til noe lignende?! Jeg vil prøve hva som helst! 

Anonymkode: 50a6e...dd6

Ikke ta det personlig, og ikke ta deg så nær av det. Vær stødig og trygg, vær pappa og la henne komme til deg når hun ønsker. 
vis du er der uten å presse, og ikke gi henne dårlig samvittighet, følelsene dine må du styre selv .

unger går gjennom ulike faser. Har dere gjort godt forarbeid (hvis hun var pappajente regner jeg med hun er knyttet og vet hvor hun har deg) så vil hun snakke etterhvert om det er noe. Bare hun er trygg på at hun kan si hva som helst uten å være redd du knekker sammen. 
og det kan være ingenting, bare naturlige forandringer som er helt normalt og retter seg. 
 

Vær en trygg havn bare. 

Anonymkode: 1d98d...ee8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skjønner godt at TS logger av, det er mange som drar fordømmelsen ganske langt her. Det blir en gapestokk, jeg tviler på at det er mye til hjelp. Men sikkert godt å få sagt hvor håpløs andre folk er, da.

Håper TS og datteren får hjelp, det finnes mange flinke personer som kan hjelpe hvis man oppsøker dem.

Anonymkode: 52392...052

Er det mye fordømmelse? Det er vel bare en overvekt av råd som mener at de voksne må gå i seg selv her? Og det er vanskeligere å ta inn over seg enn å se på ungdommen som vanskelig som må fikses. Det er det. Men man kan ikke unnlate å nevne det likevel, i møte med andre er det en selv man må endre på for å få et annet resultat.

Anonymkode: d009b...e09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det mye fordømmelse? Det er vel bare en overvekt av råd som mener at de voksne må gå i seg selv her? Og det er vanskeligere å ta inn over seg enn å se på ungdommen som vanskelig som må fikses. Det er det. Men man kan ikke unnlate å nevne det likevel, i møte med andre er det en selv man må endre på for å få et annet resultat.

Anonymkode: d009b...e09

Selvsagt må de voksne gå i seg selv. Men 8 sider med det samme, fra folk som langt fra har det hele bildet, eller kompetanse til å gi råd. Det er ikke særlig hjelpsomt.

Anonymkode: 52392...052

[AnonymBruker]

Villa20000 skrev (På 29.5.2026 den 16.37):

Nei. Jeg kryper ikke. Jeg blir skikkelig sårer hver gang hun slenger dritt og da blir jeg forbannet. 

...Og hun bryr seg akkurat like lite om vi er glade, triste, sinte, sure eller hva det er.  Hun bryr seg ikke

Bryr seg ikke? Hvordan vet du at hun ikke bryr seg? 
 

Jeg var slik på den alderen. Jeg klarte bare ikke ta i mot gode ord/samtaler/klem eller noe som helst. Jeg reagerte bare med å svare frekt og stygt og skyve alle unna meg. Etterpå gråt jeg alene og tenkte det var noe veldig galt med meg. Men så skjedde det igjen og igjen.

 

Jeg synes selv at jeg var så lite verdt at hvis noen roste meg for noe så trodde jeg de gjorde narr, og i stedet for å ikke risikere å dumme meg ut, ville jeg heller være den harde slemme på en måte. 
Det ble aldri bedre. Jeg husker ikke livet som annet enn deprimert. Og jeg vet at 90% av de jeg har hatt i livet av familie og venner har ment st jeg ikke har brydd meg. Jeg har derimot brydd meg så mye at det har vært lettere å ta skylden for å ikke bry meg og så kutte ut folk, enn å si fra, fordi jeg har tenkt det gir minst smerte for de rundt meg. Og meg selv. Jeg klarer ikke være sårbar eller åpne meg for noen. 
 

Ikke konkluder med at hun ikke bryr seg, hun har det antakelig kjempevondt inni seg. Vis henne at uansett hvor mye hun forsøker å skyve deg bort, så står du der stødig. At du tåler henne også når hun har det vondt. At du tåler å vente til hun en gang orker å snakke. 

Anonymkode: d4f39...c1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg går litt mot strømmen her og vil rose deg for det du allerede gjør. 
Du som far SKAL være den som setter tydelige rammer, og at du innimellom hever stemmen er helt på sin plass her. 
Du ber om konkrete råd.  Jeg tenker at du faktisk kan gå så langt at du bærer jenta ut i bilen når dere skal på ferie. Hun skal IKKE få bestemme. 
All denne mykheten som samfunnet på generelt grunnlag har innført har absolutt vært bra for mange ting. Men jeg tror ikke det bare er bra i en slik situasjon du beskriver. 
Dere er i en «kamp», og du som voksen må og skal vinne den kampen. 

Jeg tenker at en hard hånd i bordet, en høy sint stemme, en resolutt sint reaksjon noen ganger kan være det som skal til for å «vekke» henne fra sin egen egotripp. 

Hun er faktisk kun 11 år (ikke 16) og langt fra moden nok til å ta beslutninger som påvirker både hennes eget og deres liv negativt. 
Du beskriver dessuten at hun regelrett er ond mot søster, og dette ville jeg også reagert sterkt på. 

Forslag: 

Om så med makt; bær henne ut i bilen og kjør til en hytte langt inne i skog eller fjell. 
Kun du, mor og henne. -ikke søster. 
Så må det kanskje en vanskelig konfrontasjon til. Kanskje må hun «knekkes» mentalt før hun vil dele eller begynne å lytte. 
Dere voksne må våge å konfrontere og være harde. 
Nok er nok, og en 11 åring skal ikke diktere hele familien. 
Forslaget om hytte er for at hun ikke skal kunne stikke av. 
samtidig er det jo kanskje en risiko for at hun likevel stikker av, og det er jo ikke et godt scenario. Dette vet du og mor best. 

Foreslå visse regler der hun kanskje får et kodeord etc hun kan bruke når hun trenger å samle seg alene. Resten av tiden kreves det at hun tar seg kraftig sammen. Alle mennesker- også barn- har godt av å bli stilt til ansvar for egne handlinger, og har godt av å bli stilt grav og forventninger til. 
Å være fysisk er helt på sin plass i form av å holde fast eller flytte henne. (Aldri slå eller skade/påføre smerte på annen måte). Men et barn trenger en voksen som bestemmer. Nå kanskje mer enn noen gang. Og å bestemme innebærer også noen ganger at du fysisk holder fast eller flytter kroppen hennes med makt. 
Andre konsekvenser kan være:

fjern døren på rommet hennes. 
aldri sove lenge. 
Ta tlf helt- ikke bare sperre. 
Ta det hun leser eller pusler med. 
Tving henne i dusjen 

Rett og slett- vær MYE hardere enn du kanskje er nå. 

Til slutt; Jeg får en tanke om at noe har skjedd med henne, for dette er ikke normale hormonelle svingninger. 
Ville også ASAP søkt hjelp hos  BUP. (Ikke barnevern). For dere trenger absolutt hjelp. 
 

Ønsker dere masse lykke til ❤️

Anonymkode: 74cce...f5d

Gode forslag. 

Jeg ville kanskje knekt henne på en annen måte. Bare sagt at grunnen hennes helt ekstreme og uakseptable oppførsel, så har man sondert terrenget når det gjelder tvangs adopsjon. At man planlegger å adoptere henne bort, og at man har funnet et aktuelt, meget strengt par med religiøs profil. Og så spørre henne hva hun tenker om det? 😂

 

Anonymkode: 173b9...418

[AnonymBruker]

Du bør først og fremst forstå at du er pappa her, ikke bestevenn. Dere trenger hjelp, og det fra helsesykepleier og bup. Ut fra hvordan du beskriver datteren din, så høres det ut som at hun har opplevd/opplever noe som er så vondt at hun stenger seg inne. 
 

Det er fint at du har tatt kontakt med lærer, og hvis ikke lærer henviser videre - så bør dere absolutt kontakte helsesykepleier og bup selv. 

Anonymkode: 224cb...2d3

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det mye fordømmelse? Det er vel bare en overvekt av råd som mener at de voksne må gå i seg selv her? Og det er vanskeligere å ta inn over seg enn å se på ungdommen som vanskelig som må fikses. Det er det. Men man kan ikke unnlate å nevne det likevel, i møte med andre er det en selv man må endre på for å få et annet resultat.

Anonymkode: d009b...e09

Hun er 11 år. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Selvsagt må de voksne gå i seg selv. Men 8 sider med det samme, fra folk som langt fra har det hele bildet, eller kompetanse til å gi råd. Det er ikke særlig hjelpsomt.

Anonymkode: 52392...052

Når pappa sier at han er lei seg fordi han mister bestevennen sin så har vi jo nok informasjon til å komme med visse forslag. Da har man jo misforstått sin rolle som forelder.

Anonymkode: a6c33...f4d

[AnonymBruker]

lillevill skrev (15 minutter siden):

Hun er 11 år. 

Ja..? Skjønner ikke sammenhengen og hva du vil si med dette. 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Når pappa sier at han er lei seg fordi han mister bestevennen sin så har vi jo nok informasjon til å komme med visse forslag. Da har man jo misforstått sin rolle som forelder.

Anonymkode: a6c33...f4d

Dette er jo et ganske fordømmende utsagn. Ville du sagt det samme til noen som kom til deg og ba deg om råd? Har du egentlig grunnlag for å si noe sånt?

Anonymkode: 52392...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja..? Skjønner ikke sammenhengen og hva du vil si med dette. 

Dette er jo et ganske fordømmende utsagn. Ville du sagt det samme til noen som kom til deg og ba deg om råd? Har du egentlig grunnlag for å si noe sånt?

Anonymkode: 52392...052

Ikke meg du svarer, men grunnlaget er svarene til TS. Opptil flere ganger sier han ting som gjør at jeg hvert fall tolker ham dithen at han misforstår/malplasserer følelser her. 

Anonymkode: ce04a...a65