Ser du på adopterte som norske?

[Phoenix Heart]

Ja, jeg ser på adoptere som norske. 

[AllahBallah]

Alle oppegående nordmenn vil se på deg som like mye norsk som alle oss andre,

du vil nok finne en del avvikere og utskudd som mener noe annet, men de er virkelig ikke verdt å høre på!

[AnonymBruker]

Man merker ofte at adopterte er norske, hvis man kan si det sånn. Felles norske kulturelle markører i oppveksten, språk, navn, væremåte etc. Så ja, jeg anser adopterte som norske.

Når man derimot hører om "nordmenn på Gaza" så får jeg ikke de samme assosiasjonene til norsk. 

 

Anonymkode: 7648b...494

[Enda en tulling]

Jeg ser på utenlandsadopterte som norske, forutsatt at de ble adoptert som små da, men det blir vel omtrent alle.

Jeg ser egentlig på alle som snakker flytende norsk-norsk som norske. Antar at om man snakker språket som en nordmann er man også innforstått med sosiale koder og hvordan samfunnet fungerer. Ingen oversettelse kreves.

[AnonymBruker]

I mine øyne, nei. Norsk statsborgereskap, ja, men ikke "norsk-norsk". Synes man skal være stolt av opphavet  Jeg bodde i utlandet i flere år, men følte meg norsk selv om jeg bodde utelands.

Anonymkode: dd5d7...66c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, hvis dere har bodd her hele livet så er dere vel norske.

Forstår ikke folk som mener noe annet.

Anonymkode: 75604...795

Jeg mener noe annet, og jeg er selv adoptert. Jeg føler meg ikke 100% norsk. 

Anonymkode: 2e198...21c

[Nokia]

Ja, jeg ser på adopterte som norske! Og ble seriøst overrasket da min adopterte venninne fikk kastet rastisisk tilrop etter seg da vi gikk på gaten, for jeg trodde alle tenkte som meg. Jeg ser også forskjell på adopterte og innvandrere (det er jeg hvertfall ganske sikker på...hehe!) 

 

[Nokia]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, jeg tror ikke (forståelig nok) at folk flest tenker over dybden i det spørsmålet. Særlig for oss som får det "hele tiden". Da oppfattes det ikke lenger som et uskyldig spørsmål, men en stadig påminnelse om at vi egentlig ikke er her fra.

Ts

Anonymkode: bdd2a...7a5

Jeg skjønner at det kan være frustrerende, men det er ofte bare en konverasjonsstarter! Husker jeg spurte en gang en dame med tydelig afrikansk opphav, men med en veldig spesiell dialekt, hvor hun var fra. Hun ble fornærmet, før jeg måtte forklare at jeg bare lurte på om hun hadde samme dialekt som min tante fra Nordhordaland.... 😉

[AnonymBruker]

Jeg ser på adopterte som norske så lenge de selv gjør det. 
Jeg skjønner selvsagt at det ikke er helt så enkelt for de det gjelder, uansett hva så vil de jo få bevis på anneledeshet i ukike settinger gjennom livet men for meg er de norske og eventuellt hva enn de ellers også er.

Jeg ser på barn av invandrere og førstegenerasjonsinvandrere som norske også jeg da, der skjønner jeg også at det er vanskelig for mange men for meg handler det mest om hvordan en kjenner samfunnet, språket, kulturen og hvilke erfaringer en har. For noen norske er deres erfaringer anneledes enn mine, vi er begge norske alikevel. 

Om jeg og en adoptert eller feks førstegen invandrer snakker med en amerikaner om vår oppvekst, vår skolegang og slikt vil vi norske ha mer til felles enn jeg og amerikaneren.

Vi vil huske mange av de samme tinga, savne sjokoladen som ikke oroduseres lenger, vite om alle disse interne tinga, snakke samme språk, le litt av de samme tinga og ha en tilknytning via det norske som amerikaneren ikke har. Så er kanskje feks den adopterte også kinesisk eller også noe annet, kanskje med en god porsjon referanser jeg ikke deler, men de er også norske. 

Anonymkode: a51e6...544

[mimifin72]

 

Egenskapene dine skyldes et samspill mellom arv og miljø. Få egenskaper er påvirket av bare arv eller bare miljø. 
Så ikke 100% norsk, men hvem er det? 
Alle født i Europa har noen prosent  Neandertal-DNA😉

[Arkana]

Ja, jeg ser på adopterte som norske og jeg ser dem for øvrig også som fullverdige medlemmer av familien sin selv om de ikke deler DNA. Våre nye landsmenn var vel et uttrykk ment for innvandrere og ikke adopterte. Jeg synes det er et fint uttrykk, men det har blitt fullstendig ødelagt av alle som bruker det på en spydig måte når de skal si noe rasistisk eller innvandrerfiendtlig og det er veldig synd. Når man har et utseende som kan indikere at man ikke er norsk vil man dessverre møte på rasisme og som hvit nordmann kan man aldri helt forstå den hverdagsrasismen som mange må forholde seg til. Jeg synes det er utrolig trist at mange fremdeles, på tross av at man i vår tid burde være mer opplyst, er så opptatt av en vi-dem holdning og å skape avstand i stedet for inkludering. 

En liten video til slutt, ment humoristisk, men med en kjerne av sannhet.

 

[AnonymBruker]

Nokia skrev (35 minutter siden):

Jeg skjønner at det kan være frustrerende, men det er ofte bare en konverasjonsstarter! Husker jeg spurte en gang en dame med tydelig afrikansk opphav, men med en veldig spesiell dialekt, hvor hun var fra. Hun ble fornærmet, før jeg måtte forklare at jeg bare lurte på om hun hadde samme dialekt som min tante fra Nordhordaland.... 😉

Og det skjønner jeg. Men når man ofte blir spurt om det, blir det tydelig at andre henger seg oppi det, og da er det lett for en selv å føle seg som "de andre". Selvsagt ikke alle som tenker sånn, og det irriterer meg at JEG tenker sånn. 

Ts

Anonymkode: bdd2a...7a5

[AnonymBruker]

Ja. 

Anonymkode: 7d351...250

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

I mine øyne, nei. Norsk statsborgereskap, ja, men ikke "norsk-norsk". Synes man skal være stolt av opphavet  Jeg bodde i utlandet i flere år, men følte meg norsk selv om jeg bodde utelands.

Anonymkode: dd5d7...66c

Men hva er det å være stolt av? Jeg kan jo ikke noe om opphavet fordi jeg aldri vokste opp der 🙂

Ts

Anonymkode: bdd2a...7a5

[emdes]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er adoptert og føler meg norsk 100%. Har vokst opp her, har en norsk familie og snakker norsk som førstespråk. 

Jeg skjønner at utenifra så vil ikke fremmede automatisk skjønne at jeg er norsk, men de fleste skjønner at jeg har vært her lenge når jeg begynner å snakke min tjukke nord-norske dialekt. Men får støtt og stadig påminnelser om at jeg ikke er norsk nok. Nå er jeg vant med det, men i oppveksten hadde jeg konstant identitetskrise.

Det snakkes mye om "våte nye landsmenn", og at man ikke er norsk selv om man har norsk statsborgerskap. Man er kun norsk hvis man har generasjonsvis med norske gener innabords. 

Så jeg er nysgjerrig. Hva tenker dere om oss som er adoptert hit? Er vi innvandrere? Er vi norske? Utlendinger med norsk pass? Blir forvirra, for diskusjonene som gjerne går, omhandler ikke oss som har norsk familie men er født i andre land.

K36

Anonymkode: bdd2a...7a5

En som er vokst opp i en etnisk norsk familie er jo kulturelt sett helt norsk. De snakker dialekta, de har et sosialt nettverk som en innfødt, de kjenner alle kulturelle kodene, de er jo oppvåkst som norske, og har alle de samme referansene fra barndommen. Det er enorm forskjel på det, og til en invandrer. Selv en andregenrasjons innvandrer vil nok mangle deler av dette. Det er vel egentlig kun utseende som skiller en adoptert fra en etnisk normann. Da kommer det kanskje an på situasjonen. I møte med nye folk så vil kanskje en adoptert bli sett på som litt mer utenfor, men i et kjent miljø (familie/venner/hjembygda) der vil jeg si de er 100% norske.

[Isnih]

Ja! 

[Syngemann]

Ser på adopterte som 100% norske.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har de noen gang gitt uttrykk for identitetskrisa jeg snakker om her? Kjenner flere adopterte som har det som meg, men også flere som ikke har det sånn. Har søsken, og jeg er nok den eneste som ikke bryr meg om fødeland. De andre er veldig "i" det.

Ts

Anonymkode: bdd2a...7a5

Egentlig ikke. Eldste hadde en periode da hun var 7-8 da hun tenkte mye på biologisk mor, men så gikk det over. Etter det har de egentlig ikke brydd seg noen av den. Men begge har kjent på rasisme - både fra systemet (eneste som spørres om billett på offentlig transport feks) og hverdagsrasisme fra folk de møter. Inkludert litt «velment» «så flink du er til å snakke norsk», som vare blir morsomt all den tid de aldri har pratet annet. 

Anonymkode: f4945...230

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hva er det å være stolt av? Jeg kan jo ikke noe om opphavet fordi jeg aldri vokste opp der 🙂

Ts

Anonymkode: bdd2a...7a5

Jeg synes opphavet er spennende. Jeg har selv gener fra andre land over hundre år siden, og elsker å lære om historien til landet, kultur, hvordan mine forfedre kom hit etc. 
Min datter er halvt norsk, halvt svensk. Hun er født i Norge og har 100% norsk statsborgerskap, men jeg ser ikke på henne som fult norsk. Hun er også halvt svensk, og jeg vil lære henne om svensk historie, skikker etc og fortelle henne at hun skal være like stolt av å være norsk som svensk.

Anonymkode: dd5d7...66c

[emdes]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Og det skjønner jeg. Men når man ofte blir spurt om det, blir det tydelig at andre henger seg oppi det, og da er det lett for en selv å føle seg som "de andre". Selvsagt ikke alle som tenker sånn, og det irriterer meg at JEG tenker sånn. 

Ts

Anonymkode: bdd2a...7a5

Når vi snakker om norsk. Dette trur jeg er noe urnorsk. Geografi er viktig! Vi snakker lokale dialekter, går i lokale bunader. I andre kulturer er det kanskje andre ting som betyr noe, men i Norge er geografi veldig viktig når vi skal plassere folk. Hvor du kommer fra er alltid et av de første spørsmåla vi stiller, uavhengig om de ser norsk ut eller ikke. Det kan liksågodt være en fra nabobygda. Åja, du er fra oppi der du ja.