Er jeg helt freak som ikke trenger verken sex eller nærhet med mannen min?

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det finnes også folk som ikke ønsker å få «skylden» for bruddet, men som oppfører seg sånn at den andre ikke har noe annet valg enn å avslutte.

Anonymkode: 7276e...d3a

Ja, det er mange sånne rare dynamikker ute og går. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det finnes også folk som ikke ønsker å få «skylden» for bruddet, men som oppfører seg sånn at den andre ikke har noe annet valg enn å avslutte.

Anonymkode: 7276e...d3a

Det finnes nok en million grunner til å ikke ville eller ikke «ville» at en utilfredsstillende relasjon skal avsluttes

* barn

* økonomi

* frykt for å dø alene

* frykt for tap av felles venner

* frykt for å få skylda

* frykt for hevn fra den andre parten

Anonymkode: f6c01...ced

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Ja. Og det viktigste er vel ikke hvem som avslutter, men at det skjer.

Anonymkode: 7276e...d3a

Nei nå svarte jeg på noe annet, men å finne ut hva som gikk galt og reparere det er ofte lurere enn å bare gå. Man lærer lite av å bare gi opp når ting blir vanskelig. 

Endret 15. april av Trolltunge

[Virrevirrevapp]

Trolltunge skrev (2 timer siden):

Nei nå svarte jeg på noe annet, men å finne ut hva som gikk galt og reparere det er ofte lurere enn å bare gå. Man lærer lite av å bare gi opp når ting blir vanskelig. 

Det fortsetter at man er to som vil finne ut hva som gikk galt og fikse det. Ikke en som vil reparere og en som vil stikke kniv i skuta helt til den synker. 

[Trolltunge]

Virrevirrevapp skrev (24 minutter siden):

Det fortsetter at man er to som vil finne ut hva som gikk galt og fikse det. Ikke en som vil reparere og en som vil stikke kniv i skuta helt til den synker. 

Så absolutt, og ofte strander det på at bare ene er villig til å gjøre en innsats for dette, mens den andre enten ikke vil vedkjenne at det er store problemer å ta tak i (vedkommende har det greit nok selv), eller mener at alt fikser seg bare den andre endrer seg slik han/hun ønsker. 

Når et forhold har gått galt har det gått galt selv om kun ene er dypt frustrert og ulykkelig (et forhold fungerer kun om det fungerer for begge), og selv der ene åpenbart har gjort mest feil må begge gi seriøs innsats for å rette skuta. 

I vårt tilfelle var alle, til og med min mann (etter tid til å reflektere), veldig klare på at det var hans oppførsel som i hovedsak hadde dyttet oss over stupet. Det innebar på ingen som helst måte at jeg bare kunne sitte i skuta og at han måtte/kunne fikse dette. Siden "han har skylden".  Isåfall ville vi ha fortsatt galt avsted. Jeg måtte jobbe like hardt for det. Ikke var jeg uskyldig heller, for jeg hadde vært halvparten av kommunikasjon og forståelse for hverandre som gikk galt. Selv om han var den som måtte endre seg mest praktisk måtte vi begge endre oss mentalt og angående kommunikasjon, og det er jo det som virkelig krever mest innsats og vilje. Å endre handlinger er mye enklere enn å endre holdninger og grunnleggende forståelse for hvordan man skal fungere godt sammen. Min del av jobben ble på ingen måte mindre av at han hadde feilet mest.

Ofte er det jo heller ingen enighet om hvem som har feilet mest, og ærlig talt er det ganske så uvesentlig også, siden en slik prosess krever at begge tar tak i alt som gikk feil og galt, og jobber med sin rolle i det, fra kommunikasjon til holdninger og handlinger. 

Endret 15. april av Trolltunge

[Virrevirrevapp]

Trolltunge skrev (7 minutter siden):

Så absolutt, og ofte strander det på at bare ene er villig til å gjøre en innsats for dette, mens den andre enten ikke vil vedkjenne at det er store problemer å ta tak i (vedkommende har det greit nok selv), eller mener at alt fikser seg bare den andre endrer seg slik han/hun ønsker. 

Når et forhold har gått galt har det gått galt selv om kun ene er dypt frustrert og ulykkelig (et forhold fungerer kun om det fungerer for begge), og selv der ene åpenbart har gjort mest feil må begge gi seriøs innsats for å rette skuta. 

I vårt tilfelle var alle, til og med min mann (etter tid til å reflektere), veldig klare på at det var hans oppførsel som i hovedsak hadde dyttet oss over stupet. Det innebar på ingen som helst måte at jeg bare kunne sitte i skuta og at han måtte/kunne fikse dette. Siden "han har skylden".  Isåfall ville vi ha fortsatt galt avsted. Jeg måtte jobbe like hardt for det. Ikke var jeg uskyldig heller, for jeg hadde vært halvparten av kommunikasjon og forståelse for hverandre som gikk galt. Selv om han var den som måtte endre seg mest praktisk måtte vi begge endre oss mentalt og angående kommunikasjon, og det er jo det som virkelig krever mest innsats og vilje. Å endre handlinger er mye enklere enn å endre holdninger og grunnleggende forståelse for hvordan man skal fungere godt sammen. Min del av jobben ble på ingen måte mindre av at han hadde feilet mest.

Ofte er det jo heller ingen enighet om hvem som har feilet mest, og ærlig talt er det ganske så uvesentlig også, siden en slik prosess krever at begge tar tak i alt som gikk feil og galt, og jobber med sin rolle i det, fra kommunikasjon til holdninger og handlinger. 

Når situasjon er den at minste én har mista følelser, er toget ofte gått for samarbeid om å reparere forholdet. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (4 timer siden):

Nei nå svarte jeg på noe annet, men å finne ut hva som gikk galt og reparere det er ofte lurere enn å bare gå. Man lærer lite av å bare gi opp når ting blir vanskelig. 

Jeg tror du generelt sett har et altfor naivt syn på muligheten til å reparere et grunnstøtt forhold. Problemet er nok ikke at folk kjemper for lite for å redde vrakgodset, men snarere at de ikke helt forstår når det er slutt. Ofte er den dysfunksjonelle dynamikken komplisert, og det beste partene kan gjøre er å legge miséren bak seg og gå videre. Granskning og grubling over bygones er sjelden særlig fruktbart.

Anonymkode: 7276e...d3a

[Trolltunge]

Virrevirrevapp skrev (10 minutter siden):

Når situasjon er den at minste én har mista følelser, er toget ofte gått for samarbeid om å reparere forholdet. 

Isåfall var vårt tog gått. Jeg hadde ikke bare mistet følelser, de var erstattet med vonde følelser. Likevel lot det seg gjøre. 

Sannheten er likevel at dette oftest ikke lar seg gjøre, fordi det virker så mye enklere å gi opp enn å fikse det. Hvilket er sant det. Der og da iallefall. Det er alltid mye enklere å snu ryggen til problemer enn å ta tak i dem og fikse dem, og det er mye enklere å få tillit til/fra en ny person enn å få tilbake tillit fra/til person hvor tilliten er blitt ødelagt. Når man har barn er belønningen imidlertid såpass mye større ved å fikse forholdet at det er verdt å gjøre det, istedenfor å ta den enklere løsningen ved å gi opp og satse på å finne noe bedre. Kostnadene ved å gi opp er ofte også såpass store at de fleste hadde vært best tjent totalt sett med å gå all in for å fikse forholdet enn å gi opp. Det er ikke bare bare med skilsmisse, dating og ny partner heller, og har man sunket et forhold, men ikke gått i noen lærekurve på hva som gikk galt og hvordan fikse utfordringer, så senker man mye mulig neste også. Kanskje til og med en rekke forhold, for man har aldri tatt prosessen med å forstå hvordan ting gikk galt, og hvordan ting kan gå bedre. 

Likevel vet jeg ikke hvor mye nytte det har å påpeke dette, for i de fleste tilfeller vil det minst være en som ikke er villig til å gi nødvendig innsats for å snu noe slikt. 

Noen forhold har heller ikke livets rett. Er det psykisk/fysisk/seksuell/økonomisk vold bør man antagelig ikke forsøke å redde forholdet. Ei heller om man har en så dårlig dynamikk at man egentlig alltid har trigget frem det verste i hverandre. Man må nok en gang ha vært såpass bra for hverandre at det er noe som er verdt å finne tilbake til. 

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg tror du generelt sett har et altfor naivt syn på muligheten til å reparere et grunnstøtt forhold. Problemet er nok ikke at folk kjemper for lite for å redde vrakgodset, men snarere at de ikke helt forstår når det er slutt. Ofte er den dysfunksjonelle dynamikken komplisert, og det beste partene kan gjøre er å legge miséren bak seg og gå videre. Granskning og grubling over bygones er sjelden særlig fruktbart.

Anonymkode: 7276e...d3a

Jeg er absolutt ikke naiv, verken angående hvor mye det krever eller at det ikke bestandig er verdt innsatsen. Noe som kanskje kommer mer frem i mitt innlegg før dette. Noen ganger er det absolutt best å gå fra hverandre. 

At mange med fordel kunne ha fikset det som ble vondt og vanskelig istedenfor å gå er jeg likevel ikke i tvil om. Mange forstår rett og slett ikke hva et godt forhold krever, og går videre bare for å gjenta sine feil. Til de blir bitre og ulykkelige. 

[AnonymBruker]

On 4/12/2024 at 3:36 PM, AnonymBruker said:

Dette er vel en ganske misforstått formulering av problemstillingen? Det handler jo ikke om rett til å bestemme over andre, men om rett til å bestemme over seg selv. Dersom partner er misfornøyd med seksualivet, står det ham selvsagt fritt å avslutte forholdet når som helst. 

Anonymkode: 7276e...d3a

Og for mange sitter det ganske langt inne å avslutte et forhold. Og om du ikke hadde klippet ihjel posten min så var det egentlige poenget at ts bør tenke igjennom hvordan hun stiller seg den dagen partner legger frem et ønske om å ha sex med andre. Det  er litt naivt å tro at denne problemstillingen aldri vil dukke opp. 

Anonymkode: f1e9a...6c6

[Topper og daler]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Og for mange sitter det ganske langt inne å avslutte et forhold. Og om du ikke hadde klippet ihjel posten min så var det egentlige poenget at ts bør tenke igjennom hvordan hun stiller seg den dagen partner legger frem et ønske om å ha sex med andre. Det  er litt naivt å tro at denne problemstillingen aldri vil dukke opp. 

Anonymkode: f1e9a...6c6

Hun har allerede stilt seg dette spørsmålet og gitt ham grønt lys, men han har svart at han ikke er interessert.