Sykemeldt og utbrendt pgs tidsklemme??

[AnonymBruker]

Jeg er på nippet til å bli utbrent. Og jeg har bare 1 barn. 
 

Veldig enig med mange her, det handler om et mye større bilde. Jeg har hatt en tøff barndom som ikke stabiliserte seg før i midten av 20-årene. Med en alkoholisert og syk far, vi var fattige og mye annet. Jeg var kjempe sliten allerede som 20-åring. 
 

Jeg jobbet hardt for å komme meg på bena og bli ”sterk”, noe jeg følte jeg lykkes med. Men en slik barndom ga meg konsekvenser i form av dårlige karakterer på skolen, som igjen har ført til at jeg har en lav utdanning og lav lønn i dag. Jeg er møkk lei av å få høre at ”man kan alltids bare ta opp fag og studere” for å få høyere lønn. Nå eier jeg og samboer hus og har barn, vi har ikke råd til at jeg kan bli student i mange år.
 

 Jeg er helt fullstendig utslitt. Utslitt av at økonomien så vidt går rundt, utslitt av å være redd for en uforutsett regning. Utslitt av å jobbe 100% i helsevesenet(dagtid) og fortsatt ikke ha råd til å handle den middagen jeg har lyst på uten å se på prisen på alt, lei av å ikke ha råd til å unne oss å spise ute eller dra på en liten ferie. Jeg har en mann som ikke stiller opp mye med barnet, og et barn med helt vanvittig mye energi som spretter opp av sengen 04.45 hver bidige morgen. Og som er i en alder der ALT av genser skal testes HELE tiden. 
 

Det er ikke barnet eller tidsklemma i seg selv som er verst for meg. Det er dårlig økonomi og bekymringer deretter som er verst, deretter 0 egentid, mangel på søvn, anspent forhold med mannen(fordi vi begge er slitne) +++… 

Anonymkode: a1436...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er på nippet til å bli utbrent. Og jeg har bare 1 barn. 
 

Veldig enig med mange her, det handler om et mye større bilde. Jeg har hatt en tøff barndom som ikke stabiliserte seg før i midten av 20-årene. Med en alkoholisert og syk far, vi var fattige og mye annet. Jeg var kjempe sliten allerede som 20-åring. 
 

Jeg jobbet hardt for å komme meg på bena og bli ”sterk”, noe jeg følte jeg lykkes med. Men en slik barndom ga meg konsekvenser i form av dårlige karakterer på skolen, som igjen har ført til at jeg har en lav utdanning og lav lønn i dag. Jeg er møkk lei av å få høre at ”man kan alltids bare ta opp fag og studere” for å få høyere lønn. Nå eier jeg og samboer hus og har barn, vi har ikke råd til at jeg kan bli student i mange år.
 

 Jeg er helt fullstendig utslitt. Utslitt av at økonomien så vidt går rundt, utslitt av å være redd for en uforutsett regning. Utslitt av å jobbe 100% i helsevesenet(dagtid) og fortsatt ikke ha råd til å handle den middagen jeg har lyst på uten å se på prisen på alt, lei av å ikke ha råd til å unne oss å spise ute eller dra på en liten ferie. Jeg har en mann som ikke stiller opp mye med barnet, og et barn med helt vanvittig mye energi som spretter opp av sengen 04.45 hver bidige morgen. Og som er i en alder der ALT av genser skal testes HELE tiden. 
 

Det er ikke barnet eller tidsklemma i seg selv som er verst for meg. Det er dårlig økonomi og bekymringer deretter som er verst, deretter 0 egentid, mangel på søvn, anspent forhold med mannen(fordi vi begge er slitne) +++… 

Anonymkode: a1436...449

❤️

Anonymkode: 37c08...b16

[Fulltank]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2024 den 23.09):

Jeg leser så mye i avisene om at stadig flere er utbredte og slitne pga travle liv med jobb og småbarn. 

Selv jobber jeg i en av Norges ledende teknologi bedrifter og det er mye å gjøre. Det forventes at man jobber nesten hver kveld og helst også i helger. I perioder jobber jeg overtid til 23 hver kveld. (Jobber etter barna er lagt)

Jeg har 2 små barn (3 og 6) eldste skal følges opppå skole og med flere aktiviteter. Jeg sitter i FAU styret og vi pusser opp mye av huset selv. Det er alltid mange hus og hage prosjekter. Vi dyrker også mye mat selv. 
 

Vi har ikke vaskehjelp eller matkasser og vi har nesten ikke avlastning fra familie. 
 

Mannen min jobber har en krevende jobb som også innebærer endel reising. 
 

Mange av mine kvinnelige kollegaer er i samme kategori som meg. De jobber masse og har små barn.

Men ingen er utbrendte og ingen er sykemeldte. 
 

Er dette fokuset i avisen sterkt overdrevent? 
 

 

Anonymkode: 37c08...b16

Har du hjemmekontor?

[AnonymBruker]

Fulltank skrev (Akkurat nå):

Har du hjemmekontor?

Delevis. Kommer ann på oppgavene.

Jeg har en jobb som gjør at jeg må pendle rundt til forskjellige lokasjoner og være tilstede. Men kan sitte hjemme innimellom. 

Anonymkode: 37c08...b16

[herzeleid]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2024 den 23.09):

Selv jobber jeg i en av Norges ledende teknologi bedrifter og det er mye å gjøre.

Anonymkode: 37c08...b16

Jeg mistenker at mye av svaret ligger her.

Jeg tror slike arbeidsplasser ofte er bedre "skrudd sammen" for høyt arbeidspress gjennom ulike incentiver som gjør det givende å yte såpass mye, og en tilsvarende kultur. En har gjerne tydeligere karriæreveier og løp som en kan sikte seg inn mot, og er kanskje bedre ledet. I tillegg har en gjerne ulike goder og en fleksibilitet som hjelper på. 

Motsetningen er en arbeidsplass som mangler dette, og gjerne der det utvikler seg en kultur for at "alt er et ork". Sykefravær kan nok fort "smitte" i form av at innstilling og mentalitet sprer seg, og den enes sykefravær påfører kolleger en større belastning. Der skal en nok ikke heller legge skjul på at kvinnedominerte arbeidsplasser kan være mer belastende rett og slett fordi sykefraværet generelt er høyere og belastningen for kolleger deretter.  

[AnonymBruker]

herzeleid skrev (2 timer siden):

Jeg mistenker at mye av svaret ligger her.

Jeg tror slike arbeidsplasser ofte er bedre "skrudd sammen" for høyt arbeidspress gjennom ulike incentiver som gjør det givende å yte såpass mye, og en tilsvarende kultur. En har gjerne tydeligere karriæreveier og løp som en kan sikte seg inn mot, og er kanskje bedre ledet. I tillegg har en gjerne ulike goder og en fleksibilitet som hjelper på. 

Motsetningen er en arbeidsplass som mangler dette, og gjerne der det utvikler seg en kultur for at "alt er et ork". Sykefravær kan nok fort "smitte" i form av at innstilling og mentalitet sprer seg, og den enes sykefravær påfører kolleger en større belastning. Der skal en nok ikke heller legge skjul på at kvinnedominerte arbeidsplasser kan være mer belastende rett og slett fordi sykefraværet generelt er høyere og belastningen for kolleger deretter.  

Jepp, godt oppsummert.

I min avdeling er det overhode ikke kultur for sykemeldinger selv om det er flere småbarnsmødre som jobber syykt mye. Det er preget av flinke folk som vil nå langt, og har mye kapasitet. Og ja det finnes mange karrieremuligheter for den som står på. 
 

det er en god bedrift å jobbe i. 

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

herzeleid skrev (3 timer siden):

Jeg mistenker at mye av svaret ligger her.

Jeg tror slike arbeidsplasser ofte er bedre "skrudd sammen" for høyt arbeidspress gjennom ulike incentiver som gjør det givende å yte såpass mye, og en tilsvarende kultur. En har gjerne tydeligere karriæreveier og løp som en kan sikte seg inn mot, og er kanskje bedre ledet. I tillegg har en gjerne ulike goder og en fleksibilitet som hjelper på. 

Motsetningen er en arbeidsplass som mangler dette, og gjerne der det utvikler seg en kultur for at "alt er et ork". Sykefravær kan nok fort "smitte" i form av at innstilling og mentalitet sprer seg, og den enes sykefravær påfører kolleger en større belastning. Der skal en nok ikke heller legge skjul på at kvinnedominerte arbeidsplasser kan være mer belastende rett og slett fordi sykefraværet generelt er høyere og belastningen for kolleger deretter.  

Dette var en reduksjonkstisk forklaring på sykefraværet i kvinneyrker. Helse- og omsorgsyrker er mer psykisk og fysisk belastende og har statistisk større sjanse for både korttids-sykefravær og langtids-sykefravær. Det handler ikke bare om lavere bemanning når noen er syk, men også om høy turnover, og for få stillinger så de har for mye å gjøre i utgangspunktet. 

Å jobbe på kontor, uten ansvar for liv og helse, kanskje også uten kunde/pasientkontakt, ha god ledelse og god lønn er beskyttelsesfaktorer. Det er noe mange arbeidsplasser i helse-, sosial- og utdanningssektoren mangler. 

Anonymkode: e180c...2ca

[herzeleid]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dette var en reduksjonkstisk forklaring på sykefraværet i kvinneyrker.

Oj så spennende, men forsøk heller å fylle påstanden med innhold.

Sitat

Helse- og omsorgsyrker er mer psykisk og fysisk belastende og har statistisk større sjanse for både korttids-sykefravær og langtids-sykefravær.

Mer belastende enn hva?

At det er høyere sykefravær er jo noe jeg peker på innlegget su forsøkte å svare på. 
 

Sitat

Det handler ikke bare om lavere bemanning når noen er syk, men også om høy turnover, og for få stillinger så de har for mye å gjøre i utgangspunktet. 

Kanskje, men eksempelet som nevnes i åpningsinnlegget er jo fra en arbeidsplass med tilsybelatende mye høyere arbeidsbelastning der en jobber langt ut over 100%. 
 

Sitat

 

Å jobbe på kontor, uten ansvar for liv og helse, kanskje også uten kunde/pasientkontakt, ha god ledelse og god lønn er beskyttelsesfaktorer. Det er noe mange arbeidsplasser i helse-, sosial- og utdanningssektoren mangler. 

Anonymkode: e180c...2ca

 

Flere av beskyttelsesfaktorene har jeg allerede nevnt i innlegget du forsøkte å svare på. Når det gjelder ansvar tror jeg ikke en skal undervurdere ansvaret andre har og føler på, og at det godt kan være vel så krevende. Det er ikke gitt at prosjektlederen er mindre tynget av ansvar enn sykepleieren. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2024 den 23.18):

Vi mennesker er forskjellig, og takler forskjellige belastninger på hver vår måte. Min teori er at de som har høyere utdanninger og høyere stillinger, er mennesker som i utgangspunktet takler mer jobb, å stå i mer fysisk over tid, jobbe mer og prioritere arbeid på en annen måte. 

 

Det handler nok rett å slett om hvordan man er som menneske og hva man takler rent fysisk og mentalt. Og selvfølgelig interesse. Noen vil jobbe 12 timers dager, tjene gode penger og prioritere deretter, mens andre syns tid hjemme/fritid er viktigere. 
 

Det er også stor forskjell på hvilken bransje/jobb man er i. Noen yrker er mer krevende rent fysisk, og sliter ut en kropp tidligere. 
 

I tillegg må man ta i betraktning at vi mennesker har forskjellig bagasje vi bærer. Alt vi går gjennom livet påvirker oss på en eller annen måte. 

Anonymkode: e70f6...923

Dette, +at de gjerne liker jobbene sine. De har valgt det ut i fra en interesse for feltet, da er det jo også mer givende og mindre slitsomt å jobbe. 
 

Jeg tåler stress og press i min jobb fordi jeg liker det jeg driver med, jeg blir sliten, ja, men jeg elsker også det jeg gjør. Skulle jeg jobbet en jobb kun for pengenes del, hadde jeg tålt mindre.

Anonymkode: d9d70...eb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.3.2024 den 2.07):

Man kan videreutdanne seg og skifte jobb. Eller gå mmed i stilling også. Det er ofte familielivet som tærer på, og jeg syns når man velger å få barn burde man prøve ulike tiltak. 

Anonymkode: 6e817...5da

Ikke alle greier å ta en utdannelse. 

Anonymkode: d9d70...eb7

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ikke alle greier å ta en utdannelse. 

Anonymkode: d9d70...eb7

Man kan også skifte jobb uten utdannelse. Om du virkelig må få det inn med teskje  

Anonymkode: 6e817...5da

[AnonymBruker]

Det skrives «utbrent», uten d. 
Tviler sterkt på at du har høyere utdanning og at du er så ressurssterk og velfungerende, TS. 

Anonymkode: b9089...666

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Man kan også skifte jobb uten utdannelse. Om du virkelig må få det inn med teskje  

Anonymkode: 6e817...5da

Ja, bytte til en annen sliterjobb som er minst like lite givende og like slitsom +en evt. økonomisk usikkerhet. 

Anonymkode: d9d70...eb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det skrives «utbrent», uten d. 
Tviler sterkt på at du har høyere utdanning og at du er så ressurssterk og velfungerende, TS. 

Anonymkode: b9089...666

Du baserer det på mine skrivefeil? 
Jeg kom meg fint gjennom en mastergrad tross min dyseleksi. Null problem. 
 

Du høres veldig misunnelig ut. Det er verre.

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2024 den 23.18):

Min teori er at de som har høyere utdanninger og høyere stillinger, er mennesker som i utgangspunktet takler mer jobb, å stå i mer fysisk over tid, jobbe mer og prioritere arbeid på en annen måte. 
 

Anonymkode: e70f6...923

For et nedlatende innlegg ovenfor alle de som jobber lange og tunge arbeidsdager, uten såkalt «høyere utdannelse». 

Disse har også mindre mulighet for hjemmekontor, fleksitid og andre goder. 

Jeg har selv høyere utdanning, men jeg har jobbet i yrker uten krav til høyere utdanning før. Skal love deg at det er mange uten utdanning som kan jobbe. I den stillingen jeg har nå har jeg i mye større grad mulighet til å påvirke egen arbeidshverdag, avspasere, jobbe fra hjemmekontor osv. 

Anonymkode: 0914b...e41

[shakini]

On 3/23/2024 at 7:06 AM, AnonymBruker said:

Jeg tenker TS og mannen bruker for lite tid med barna, de kan jo neppe ha mye til overs for dem med alt annet de styret med. 

Og det er jo også nettopp studert, at emosjonelt tilstede foreldre blir oftere utbrent. 

Anonymkode: 52dd6...611

Jeg tenkte nøyaktig det samme!

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, bytte til en annen sliterjobb som er minst like lite givende og like slitsom +en evt. økonomisk usikkerhet. 

Anonymkode: d9d70...eb7

Det spørs jo hva som motiverer deg. Om du er utbrent og sykemeldt av en type jobb, antar jeg du klarer finne en annen du trives bedre i. Det burde vært første prioritet for alle før de får sykemelding for mistrivsel i jobb. 

Anonymkode: 6e817...5da

[AnonymBruker]

shakini skrev (3 minutter siden):

Jeg tenkte nøyaktig det samme!

Har du overhode lest tråden? Det kan du ikke ha gjort, for da ville du ha lest at all overtid/oppussing ect foregår etter barnas leggetid. 

Etter skolen gjør vi ting sammen. Vi står på slalom, aker, sykkelturer. Helgene bruker vi sammen. Barna mine har heller ikke spesielt lange dager på skole/bhg (15.30) 

Jeg bruker masse tid på barna mine. Men jeg ligger ikke på sofaen etter de har lagt seg. 

Mannen min kryper rundt på gulvet å leker med biler og er en ekstremt tilstedeværende og kjærlig far. 

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

Det å møte veggen for meg handler om at jeg jobbet i omsorgsyrke. Gikk hjem hver dag og var bekymra for enkelte barn, . Var også redd for å komme på jobb, da en av de foresatte er veldig truende. Så har vi de foresatte som sender melding til alle tiders døgn og blir sur når du ikke svarer, ellet en sjef som ikke støtter deg når du er bekymra eller konflikter oppstår. Legg til dødsfall i familien, ting som rører seg med barna, du er naturlig b-menneske, har mensen fra helvette, nå kjøre hit og dit da alle barna dine har flere treninger i uken, og du vil gjerne involvere deg litt i det de holder på med. For mange er det ikke de praktiske eller papirarbeidet som bikket lasset!

Anonymkode: 9a9a2...483

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (På 23.3.2024 den 2.43):

Selvsagt gjør man det ved teknologi. Jeg sier at når TS valgte å jobbe med teknologi og teknologien hun jobber med mest sannsynlig ikke handler om et direkte traume hun selv erfarte da hun var barn. Det er uansett noe annet å jobbe med tall og koding for å utvikle en app, enn å f.eks jobbe med andre kreftsyke barn. (Dette er bare et eksempel.)

Beklager hvis jeg var uklar. 

Anonymkode: e180c...2ca

Men alle som jobber i omsorgsyrker gjør vel ikke det for å bøte på traumer de selv har opplevd?

Jeg er tilhenger av at kvinner velger noe annet enn omsorgsyrker da jeg ofte tror de får dobbelt opp, yte omsorg på jobb, yte omsorg hjemme med egne barn og det blir for mye.

I tillegg har mange kvinner og omsorg for gamle foreldre.