Sykemeldt og utbrendt pgs tidsklemme??

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg leser så mye i avisene om at stadig flere er utbredte og slitne pga travle liv med jobb og småbarn. 

Selv jobber jeg i en av Norges ledende teknologi bedrifter og det er mye å gjøre. Det forventes at man jobber nesten hver kveld og helst også i helger. I perioder jobber jeg overtid til 23 hver kveld. (Jobber etter barna er lagt)

Jeg har 2 små barn (3 og 6) eldste skal følges opppå skole og med flere aktiviteter. Jeg sitter i FAU styret og vi pusser opp mye av huset selv. Det er alltid mange hus og hage prosjekter. Vi dyrker også mye mat selv. 
 

Vi har ikke vaskehjelp eller matkasser og vi har nesten ikke avlastning fra familie. 
 

Mannen min jobber har en krevende jobb som også innebærer endel reising. 
 

Mange av mine kvinnelige kollegaer er i samme kategori som meg. De jobber masse og har små barn.

Men ingen er utbrendte og ingen er sykemeldte. 
 

Er dette fokuset i avisen sterkt overdrevent? 
 

 

Anonymkode: 37c08...b16

Det spørs nok hvilket miljø man er del av. Jeg jobber også i en tek-bedrift hvor alle jobber fulltid og vel så det. Typisk prosjekter, deadlines og tidvis mye overtid.  Har to barn på ca samme alder som deg, og sjonglerer en mastergrad ved siden av jobb. Mann som reiser en del og hele den pakken. MEN, jobben jeg har gir meg også masse fleksibilitet. Jeg styrer dagene selv (så lenge jeg leverer) og kan ta hjemmekontor et par dager i uken. Disse dagene rekker jeg å trene før jobb - som gir meg masse energi og bedre mental helse. For mange vil det høres travelt ut, men jeg elsker arbeidsoppgavene mine og trives godt på jobb, altså er det ikke negativt stress.

Tidligere har jeg jobbet som spesialsykepleier og vært fullstendig på felgen. Den emosjonelle belastningen ble for stor, og jeg gikk alltid rundt med dårlig samvittighet. Ungene måtte hentes og leveres av andre pga turnus og mannens reiser, pasientene fikk middels god pleie pga dårlig bemanning og slitne ansatte, osv. Da jobbet jeg til og med 80%, og klarte ikke å mestre hverdagen hjemme. Gikk over til dagstilling som avdelingsleder og trodde det skulle bli bedre, men det ble enda verre. Møtte veggen med et brak! Fullstendig utbrent. Så det ligger mye i hvilken jobb og hvilke arbeidsoppgaver man har. Å være mentalt til stede for andre mennesker hver eneste dag kan være altoppslukende og tømme deg fullstendig for energi. Som jo ofte er typiske kvinneyrker.

Anonymkode: 3a25d...3f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det spørs nok hvilket miljø man er del av. Jeg jobber også i en tek-bedrift hvor alle jobber fulltid og vel så det. Typisk prosjekter, deadlines og tidvis mye overtid.  Har to barn på ca samme alder som deg, og sjonglerer en mastergrad ved siden av jobb. Mann som reiser en del og hele den pakken. MEN, jobben jeg har gir meg også masse fleksibilitet. Jeg styrer dagene selv (så lenge jeg leverer) og kan ta hjemmekontor et par dager i uken. Disse dagene rekker jeg å trene før jobb - som gir meg masse energi og bedre mental helse. For mange vil det høres travelt ut, men jeg elsker arbeidsoppgavene mine og trives godt på jobb, altså er det ikke negativt stress.

Tidligere har jeg jobbet som spesialsykepleier og vært fullstendig på felgen. Den emosjonelle belastningen ble for stor, og jeg gikk alltid rundt med dårlig samvittighet. Ungene måtte hentes og leveres av andre pga turnus og mannens reiser, pasientene fikk middels god pleie pga dårlig bemanning og slitne ansatte, osv. Da jobbet jeg til og med 80%, og klarte ikke å mestre hverdagen hjemme. Gikk over til dagstilling som avdelingsleder og trodde det skulle bli bedre, men det ble enda verre. Møtte veggen med et brak! Fullstendig utbrent. Så det ligger mye i hvilken jobb og hvilke arbeidsoppgaver man har. Å være mentalt til stede for andre mennesker hver eneste dag kan være altoppslukende og tømme deg fullstendig for energi. Som jo ofte er typiske kvinneyrker.

Anonymkode: 3a25d...3f2

Helt klart!

samtidig så sliter jeg jo med at jobben spiser meg opp. Arbeidspresset er så høyt hele tiden og folk maser. Til tider sliter jeg meg å klare å slappe av mentalt fordi gjøremålene surrer i hodet.

Og man har jo aldri fri, fordi man kan jobbe hjemme.

Min 3 åring var syk denne uken, men jeg føler fortsatt på et stort krav om å måtte jobbe masse samtisig som jeg passer barnet.
Her har jeg blitt mye flinkere til å sette grenser. Grenser er viktig

 

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alle blir ikke utbrente med den livsstilen, men mange gjør det. Så er det gjerne ekstrafaktorer som spiller inn. F.eks. er du gift med en "mannebaby" i tillegg til en krevende karriere, samt har en døende forelder mens den andre er dement, og kanskje bestevennen nettopp tok selvmord.. da begynner vi å få en totalpakke som kan få det til å tippe over for mange. Jobber på legekontor, og det er ofte mange faktorer.

Anonymkode: e0d88...4b6

Dette er jeg helt enig i.

Har man feks et sykt barn eller en annen stor emosjonelt beøastning i tillegg til krevende jobb så er det nok enormt krevende! 
 

 

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Helt klart!

samtidig så sliter jeg jo med at jobben spiser meg opp. Arbeidspresset er så høyt hele tiden og folk maser. Til tider sliter jeg meg å klare å slappe av mentalt fordi gjøremålene surrer i hodet.

Og man har jo aldri fri, fordi man kan jobbe hjemme.

Min 3 åring var syk denne uken, men jeg føler fortsatt på et stort krav om å måtte jobbe masse samtisig som jeg passer barnet.
Her har jeg blitt mye flinkere til å sette grenser. Grenser er viktig

 

Anonymkode: 37c08...b16

Da er du gjerne i faresonen selv. Grenser er kjempeviktig! Dessverre er det mange som må erfare det selv før de klarer å sette de grensene. Hvis du har en ok leder så bør du gi beskjed om at sykt barn er sykt barn, da logger du av. 

Anonymkode: 3a25d...3f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Da er du gjerne i faresonen selv. Grenser er kjempeviktig! Dessverre er det mange som må erfare det selv før de klarer å sette de grensene. Hvis du har en ok leder så bør du gi beskjed om at sykt barn er sykt barn, da logger du av. 

Anonymkode: 3a25d...3f2

Ja, jeg var i faresonen for noen år siden. Men jeg merket det og satte grenser. Nå er jeg kjempe hard på grensene selv om det definitivt er veldig vanskelig til tider.

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

Deg og dine kollegaer får ikke medalje for å være minst sykemeldt pga utbrenthet.. 

Det her er ingen konkurranse 

Anonymkode: 2e2a0...eaf

[AnonymBruker]

Hei. Kan fortelle  om min egen erfaring.

Jeg har alltid vært en energisk person med relativt lavt søvnbehov og høy arbeidskapasitet. Har mastergrad og jobber også med teknologi, akkurat som deg. Har alltid hatt god helse. 

Hadde aldri sett for meg å bli utbrent. Årsaken var sammensatt for min del, men utslagsgivende var et katastrofeprosjekt som gikk over et par måneders tid.

Dette prosjektet hadde uklare rammer, fraværende ledelse, store forventninger, for lite team og en holdning fra nærmeste leder at dette prosjektet var et "nødvendig onde". Det ble altså ikke omtalt spesielt positivt i utgangspunktet pga tidligere erfaringer og kaos. Dette prosjektet var påbegynt før min deltakelse, og gikk ikke bra. 

Pga mangel på rett kompetanse og knapphet på ressurser, ble jeg etter hvert påtvunget flere roller utenfor stillingsbeskrivelse i dette prosjektet som førte til en stor mental påkjenning. Dette skulle være midlertidig og derfor gå bra, var beskjeden som ble gitt. Og oppe i alt dette var det store omstruktureringer og endringer som foregikk i bedriften. 

Tilbakemeldinger på at dette ikke gikk bra ble dessverre ikke tatt på alvor. 

En dag våknet jeg opp med et massivt panikkanfall. Legen forstod tegningen raskt og sykemeldte. Jeg er en person som aldri har vært sykmeldt før dette. Har heller ingen historikk med dårlig psykisk helse. Har også vært lite hos legen, slik som deg, TS. 

Utenom jobben var det livsomstendigheter som økte sårbarheten for stress. Det er totalpakken over tid som knekker en. Hadde en lengre periode med barn som sov dårlig, og tidligere samme året hadde vi flyttet inn i ny bolig og brukt en del energi på oppussing. Flytting og oppussing var før selve jobbkaoset, men dårlig søvn var parallellt det. 

over tid kom en slitenhet  snikende, nesten uten at jeg merket det helt.  Slitenheten førte til at alt som gav glede ble kuttet ut, pga mangel på overskudd. Trening, hobby, sosiale relasjoner måtte vike. Livet var nå jobb med mye frustrasjon og hat, og samtidig barn som var i en utfordrende alder. En spiral nedover var et faktum, men det var ikke åpenlyst for meg, ei heller for de rundt meg. Må bare bite tennene denne korte perioden, så blir alt bedre. Det har alltid fungert tidligere i livet, så hvorfor ikke nå?

Har lært litt mer om meg selv etter smellen. For noen mennesker er det et usunt skille mellom det mentale og kroppen. Kronisk stress kan over tid oppleves som "den nye normalen". Men stresset akkumuleres over tid, og er ikke bærekraftig. I småbarntiden er det viktig å prioritere et balansert liv. Jeg levde ikke balansert etter at stresset tok "overhånd". Dersom du føler at alt som gir deg glede må prioriteres bort, er du på vei mot stupet. Mindfulness hjelper. Lytt til kroppen, dra i bremsen, kom deg ut av stresståka og identifiser hva det er som stresser deg. 

Livet blir enklere når man ikke tar det så seriøst. Det er veldig usunt å knytte identitet til arbeid, og det er noe som typisk skjer folk som bryr seg. Men er jobbproblemer egentlig så viktig, sett i et større perspektiv?  Svaret er ofte nei for meg nå. Du får penger for å utføre en jobb, men ikke glem at det bare er en jobb. Som 80åring er det ikke jobbprosjekter du vil tenke tilbake på. 

Det må være en sunn balanse mellom arbeidsgiver og deg selv. Ikke ligg på 95% av arbeidskapasitet til vanlig, fordi da har du ingenting å gå på når det må tas et skippertak på jobb. Rundt 65-70% er bedre, da har man muligheten til å gi litt ekstra i kortere perioder. Og ikke strekk deg for arbeidsgiver hvis du ikke føler at du får nok tilbake. Det skal oppleves rettferdig. Flere har påpekt at mangel på anerkjennelse er et faretegn, og det var tilfellet for meg også. 

Ikke alle er egnet i rollen som leder med personalansvar. Utbrenthet skyldes dessverre ofte nærmeste leder. Enkleste løsningen er antakeligvis å bytte jobb.  

Veien tilbake ble lang. Byttet jobb og er nå "frisk". Stresskapasiteten er betydelig redusert, men det tvinger meg til å leve et mer balansert liv. Balanse er nøkkelen til et godt bærekraftig liv for de fleste. 

Lever du et balansert liv, TS? 

 

Anonymkode: f609d...163

[AnonymBruker]

Jeg har nærmet meg utbrent pga totalbelastningen med lederstilling, lang pendling, en nyoppstått kronisk sykdom som påvirker energinivået, barn/familieliv og alt det der. Jeg valgte å bytte jobb til en rådgiverstilling med mye kortere reisevei. Går bedre nå. 

Anonymkode: a401e...bdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Deg og dine kollegaer får ikke medalje for å være minst sykemeldt pga utbrenthet.. 

Det her er ingen konkurranse 

Anonymkode: 2e2a0...eaf

Nei, det var heller ikke poenget

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Ja, jeg var i faresonen for noen år siden. Men jeg merket det og satte grenser. Nå er jeg kjempe hard på grensene selv om det definitivt er veldig vanskelig til tider.

Anonymkode: 37c08...b16

Dette!

Anonymkode: f609d...163

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hei. Kan fortelle  om min egen erfaring.

Jeg har alltid vært en energisk person med relativt lavt søvnbehov og høy arbeidskapasitet. Har mastergrad og jobber også med teknologi, akkurat som deg. Har alltid hatt god helse. 

Hadde aldri sett for meg å bli utbrent. Årsaken var sammensatt for min del, men utslagsgivende var et katastrofeprosjekt som gikk over et par måneders tid.

Dette prosjektet hadde uklare rammer, fraværende ledelse, store forventninger, for lite team og en holdning fra nærmeste leder at dette prosjektet var et "nødvendig onde". Det ble altså ikke omtalt spesielt positivt i utgangspunktet pga tidligere erfaringer og kaos. Dette prosjektet var påbegynt før min deltakelse, og gikk ikke bra. 

Pga mangel på rett kompetanse og knapphet på ressurser, ble jeg etter hvert påtvunget flere roller utenfor stillingsbeskrivelse i dette prosjektet som førte til en stor mental påkjenning. Dette skulle være midlertidig og derfor gå bra, var beskjeden som ble gitt. Og oppe i alt dette var det store omstruktureringer og endringer som foregikk i bedriften. 

Tilbakemeldinger på at dette ikke gikk bra ble dessverre ikke tatt på alvor. 

En dag våknet jeg opp med et massivt panikkanfall. Legen forstod tegningen raskt og sykemeldte. Jeg er en person som aldri har vært sykmeldt før dette. Har heller ingen historikk med dårlig psykisk helse. Har også vært lite hos legen, slik som deg, TS. 

Utenom jobben var det livsomstendigheter som økte sårbarheten for stress. Det er totalpakken over tid som knekker en. Hadde en lengre periode med barn som sov dårlig, og tidligere samme året hadde vi flyttet inn i ny bolig og brukt en del energi på oppussing. Flytting og oppussing var før selve jobbkaoset, men dårlig søvn var parallellt det. 

over tid kom en slitenhet  snikende, nesten uten at jeg merket det helt.  Slitenheten førte til at alt som gav glede ble kuttet ut, pga mangel på overskudd. Trening, hobby, sosiale relasjoner måtte vike. Livet var nå jobb med mye frustrasjon og hat, og samtidig barn som var i en utfordrende alder. En spiral nedover var et faktum, men det var ikke åpenlyst for meg, ei heller for de rundt meg. Må bare bite tennene denne korte perioden, så blir alt bedre. Det har alltid fungert tidligere i livet, så hvorfor ikke nå?

Har lært litt mer om meg selv etter smellen. For noen mennesker er det et usunt skille mellom det mentale og kroppen. Kronisk stress kan over tid oppleves som "den nye normalen". Men stresset akkumuleres over tid, og er ikke bærekraftig. I småbarntiden er det viktig å prioritere et balansert liv. Jeg levde ikke balansert etter at stresset tok "overhånd". Dersom du føler at alt som gir deg glede må prioriteres bort, er du på vei mot stupet. Mindfulness hjelper. Lytt til kroppen, dra i bremsen, kom deg ut av stresståka og identifiser hva det er som stresser deg. 

Livet blir enklere når man ikke tar det så seriøst. Det er veldig usunt å knytte identitet til arbeid, og det er noe som typisk skjer folk som bryr seg. Men er jobbproblemer egentlig så viktig, sett i et større perspektiv?  Svaret er ofte nei for meg nå. Du får penger for å utføre en jobb, men ikke glem at det bare er en jobb. Som 80åring er det ikke jobbprosjekter du vil tenke tilbake på. 

Det må være en sunn balanse mellom arbeidsgiver og deg selv. Ikke ligg på 95% av arbeidskapasitet til vanlig, fordi da har du ingenting å gå på når det må tas et skippertak på jobb. Rundt 65-70% er bedre, da har man muligheten til å gi litt ekstra i kortere perioder. Og ikke strekk deg for arbeidsgiver hvis du ikke føler at du får nok tilbake. Det skal oppleves rettferdig. Flere har påpekt at mangel på anerkjennelse er et faretegn, og det var tilfellet for meg også. 

Ikke alle er egnet i rollen som leder med personalansvar. Utbrenthet skyldes dessverre ofte nærmeste leder. Enkleste løsningen er antakeligvis å bytte jobb.  

Veien tilbake ble lang. Byttet jobb og er nå "frisk". Stresskapasiteten er betydelig redusert, men det tvinger meg til å leve et mer balansert liv. Balanse er nøkkelen til et godt bærekraftig liv for de fleste. 

Lever du et balansert liv, TS? 

 

Anonymkode: f609d...163

Tusen takk for reflekterte og kloke ord. Jeg tar dem med meg..

Om jeg lever balansert? Jeg har ihvertfall blitt flinkere. Jeg vet selv at for mye stress går utover hvordan jeg er som mor. Jeg nekter at jobben skal gå utover barna, så der er jeg veldig bevist.

klarer jeg ikke å balansere jobben på en slik måte at jeg ikke klarer å være en god mor så slutter jeg. Jeg er vokst opp med foreldre som satte jobben forran oss. Det vil jeg ikke gjenta

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Helt klart!

samtidig så sliter jeg jo med at jobben spiser meg opp. Arbeidspresset er så høyt hele tiden og folk maser. Til tider sliter jeg meg å klare å slappe av mentalt fordi gjøremålene surrer i hodet.

Og man har jo aldri fri, fordi man kan jobbe hjemme.

Min 3 åring var syk denne uken, men jeg føler fortsatt på et stort krav om å måtte jobbe masse samtisig som jeg passer barnet.
Her har jeg blitt mye flinkere til å sette grenser. Grenser er viktig

 

Anonymkode: 37c08...b16

 

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg var i faresonen for noen år siden. Men jeg merket det og satte grenser. Nå er jeg kjempe hard på grensene selv om det definitivt er veldig vanskelig til tider.

Anonymkode: 37c08...b16

Hva slags grenser setter du egentlig når du likevel jobber overtid mange ganger i uka og pusser opp bolig? Du skriver jo dessuten i presens, at jobb spisER deg opp og at folk masER. Er det sant eller er det ikke sant? 

Jeg jobber i perioder mye overtid og synes det går fint men hadde klikket om det var normalen store deler av året. 40 timer i uka med jobb holder som regel for meg, jeg har mange andre ting jeg brenner for som jeg heller bruker tid på. Om det funker for deg er det flott men det høres jo ikke helt bra ut om jobb spiser deg opp. Det har jeg aldri følt på. ❤️ 

Jeg er ikke i faresonen for å bli utbrent, men har kolleger i helt lik jobb og uten barn som nærmer seg utbrent. Folk er veldig forskjellige. Jeg er god til å legge igjen jobb på jobb, og jobber svært effektivt når jeg først er på jobb, mens jeg har en kollega som drar med seg sin dårlige samvittighet hele tiden. Hun er sykemeldt nå pga utbrent. Vi er vel både ulike personligheter, men har også ulik oppdragelse, der hun er oppdratt veldig etter flink pike-modellen. Vi har snakket litt om dette. 

Jeg har også en mannlig sjef som er utbrent. Min forrige sjef ble også utbrent. Forrige sjef hadde voksne barn, ikke små barn, og det var heller ikke jobb som pushet han mot veggen, men en syk forelder... Så det kan jo ramme når som helst i livet. 

Anonymkode: 83a4d...982

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

 

Hva slags grenser setter du egentlig når du likevel jobber overtid mange ganger i uka og pusser opp bolig? Du skriver jo dessuten i presens, at jobb spisER deg opp og at folk masER. Er det sant eller er det ikke sant? 

Jeg jobber i perioder mye overtid og synes det går fint men hadde klikket om det var normalen store deler av året. 40 timer i uka med jobb holder som regel for meg, jeg har mange andre ting jeg brenner for som jeg heller bruker tid på. Om det funker for deg er det flott men det høres jo ikke helt bra ut om jobb spiser deg opp. Det har jeg aldri følt på. ❤️ 

Jeg er ikke i faresonen for å bli utbrent, men har kolleger i helt lik jobb og uten barn som nærmer seg utbrent. Folk er veldig forskjellige. Jeg er god til å legge igjen jobb på jobb, og jobber svært effektivt når jeg først er på jobb, mens jeg har en kollega som drar med seg sin dårlige samvittighet hele tiden. Hun er sykemeldt nå pga utbrent. Vi er vel både ulike personligheter, men har også ulik oppdragelse, der hun er oppdratt veldig etter flink pike-modellen. Vi har snakket litt om dette. 

Jeg har også en mannlig sjef som er utbrent. Min forrige sjef ble også utbrent. Forrige sjef hadde voksne barn, ikke små barn, og det var heller ikke jobb som pushet han mot veggen, men en syk forelder... Så det kan jo ramme når som helst i livet. 

Anonymkode: 83a4d...982

Ja jeg jobber mye overtid og ja jeg pusser opp. Og ja folk maser  og jeg blir til tider svært oppgitt.  Jobbpresset er fremdeles høyt, men jeg har lært meg å sette tydligere grenser.  Det måtte jeg bare.
Har jeg virkelig ikke lyst til å jobbe overtid en kveld så gjør jeg det ikke 

Og all oppussing er frivillig. Jeg har lyst på nytt bad  

komboen jobb, barn, husarbeid og oppussing gjør at livet er ekstremt hektisk. 

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja jeg jobber mye overtid og ja jeg pusser opp. Og ja folk maser  og jeg blir til tider svært oppgitt.  Jobbpresset er fremdeles høyt, men jeg har lært meg å sette tydligere grenser.  Det måtte jeg bare.
Har jeg virkelig ikke lyst til å jobbe overtid en kveld så gjør jeg det ikke 

Og all oppussing er frivillig. Jeg har lyst på nytt bad  

komboen jobb, barn, husarbeid og oppussing gjør at livet er ekstremt hektisk. 

Anonymkode: 37c08...b16

 

Du har begynt å reflektere, som er en god start. Men vær bevisst på at du ikke kan få alt i livet samtidig. Det er slik tankegang som har potensiale for å få deg inn i en negativ spiral. Småbarn, systematisk overtid og oppussing går helt til det ikke går.

Du lever på lånt energi og rentene er høye. Du kan se på det som å leve med forbrukslån. Det går også helt fint en periode, helt til lånet blir stort nok og rentene løper. 

Dersom du tenker deg godt om, er det nok en grunn til at du lagde denne tråden. Livet beskriver du jo selv som "ekstremt hektisk". Synes du selv dette høres sunt og bærekraftig ut? 

Tiden du velger å bruke på jobb (overtid) og oppussing, er tid du ikke bruker på å pleie forholdet til partner, venner, familie, hobbyer, trening, opplevelser, reise, turer I naturen osv. Er du bevisst på at dette er ting du aktivt velger bort?

Etter min mening er det en stor løgn at vi kvinner kan få til alt i livet samtidig. Dessverre kjøper altfor mange av oss denne skadelige tankegangen. 

Anonymkode: f609d...163

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2024 den 23.40):

Hva i all verden er det som får deg til å ta verv i FAU og pusse opp samtidig som dere har små barn?

 

Anonymkode: e97c7...040

Status. Det merker du jo på hele innlegget. TS ønsker anerkjennelse og status for den hun er. Hun ønsker å vise for sterk hun her, hvor overlegen hun er andre. Hun ser ned på andre som er dårligere enn henne, derfor må hun heve seg. 

Anonymkode: 6900e...bab

[AnonymBruker]

Jeg har vært utbrent (liker egentlig ikke det ordet), og jobber i barnehage. Min smell kom da vi hadde enormt fravær på jobb grunnet restriksjoner (folk måtte være hjemme med de minste symptomer på forkjølelse), samt at det ene barnet mitt var i en periode med natteskrekk. Altså var det summen av lite søvn over tid, samt et høyt stressnivå på jobb, som gjorde at jeg ble utbrent. For min del gav dette utslag i insomni, angst og depresjon, noe jeg aldri tidligere hadde slitt med. 
 

Det tok meg et halvt år å bli meg selv igjen, og den dag i dag er jeg fortsatt frisk. Med 2 barn, 2 fulle jobber og de aktivitetene som hører med, så lever vi absolutt i tidsklemma. Men så lenge jobbsituasjonen er overkommelig, vi sover greit og bruker fritiden på ting som gir oss energi, kan jeg absolutt ikke si at tidsklemma i seg selv gir grobunn for å bli utbrent. For min del var det summen av å gå med lite søvn og høyt stressnivå på jobb som gjorde med utbrent. 
 

De fleste lever jo i A4 bobla med jobb og barn som skal følges opp, og sjonglerer dette helt fint fordi hverdagene fungerer. Det er jo gjerne når noe ikke fungerer over tid og krever mer energi enn det gir, at kroppen sier ifra. 

Anonymkode: 43e1c...930

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Status. Det merker du jo på hele innlegget. TS ønsker anerkjennelse og status for den hun er. Hun ønsker å vise for sterk hun her, hvor overlegen hun er andre. Hun ser ned på andre som er dårligere enn henne, derfor må hun heve seg. 

Anonymkode: 6900e...bab

Nei. Feil.

Noen må ta disse vervene. Skolen og bhg er helt desperat etter å finne noen som gidder

Jeg regner med at du er en av disse som nekter å hjelpe til for fellesskapet. 

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Du har begynt å reflektere, som er en god start. Men vær bevisst på at du ikke kan få alt i livet samtidig. Det er slik tankegang som har potensiale for å få deg inn i en negativ spiral. Småbarn, systematisk overtid og oppussing går helt til det ikke går.

Du lever på lånt energi og rentene er høye. Du kan se på det som å leve med forbrukslån. Det går også helt fint en periode, helt til lånet blir stort nok og rentene løper. 

Dersom du tenker deg godt om, er det nok en grunn til at du lagde denne tråden. Livet beskriver du jo selv som "ekstremt hektisk". Synes du selv dette høres sunt og bærekraftig ut? 

Tiden du velger å bruke på jobb (overtid) og oppussing, er tid du ikke bruker på å pleie forholdet til partner, venner, familie, hobbyer, trening, opplevelser, reise, turer I naturen osv. Er du bevisst på at dette er ting du aktivt velger bort?

Etter min mening er det en stor løgn at vi kvinner kan få til alt i livet samtidig. Dessverre kjøper altfor mange av oss denne skadelige tankegangen. 

Anonymkode: f609d...163

Ja jeg lever et hektisk liv. Men jeg synes det går fint, har levd sånn i mange år.

Og som nevnt før, mine kollegaer, venner og naboer lever likt.

I forhold til naboen med 3 små barn og lederstillinger er jo vi late. De er opp kl 05.30 for å trene intervaller før Ironman. De tuller alltid med oss om at det så stille hos oss i helgene, fordi vi sitter henslengt i sofaen og ser på barnetv om morningen. De har 3 unger og 4 sktiviteter hver.

Og sånn vil ikke jeg leve altså. Jeg føler vi har en ganske fin balanse. Men hvor dagene er veldig produktive.

 

Anonymkode: 37c08...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Men som jeg skrev, jeg er ikke et overmenneske.

Jeg er helt vanlig menneske. De jeg jobber med, min venninner og naboene rundt her er relativt like. Tror ingen av disse ser på meg som et overmenneske. 
 

Det er derfor jeg skrev innlegget, for jeg kjenner meg ikke igjen i avisartiklene.

Anonymkode: 37c08...b16

Ok. MÅ du kjenne deg igjen i artikkelen da? Det er da ingen som har påstått at ALLE har det slik? Du kjenner deg ikke igjen i artikkelen og jeg kjenner meg ikke igjen i ditt liv og hverdag. Vi er forskjellige.

Anonymkode: 2167d...407

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nei. Feil.

Noen må ta disse vervene. Skolen og bhg er helt desperat etter å finne noen som gidder

Jeg regner med at du er en av disse som nekter å hjelpe til for fellesskapet. 

Anonymkode: 37c08...b16

Selvsagt må noen ha det, og det er ikke slik at alle som verv er opptatt av status. Men TS, derimot, hun er opptatt av status.

Jaja, jeg gjør ingenting. Jeg ligger på sofaen hver dag. Jeg naver og forventer at alle stiller opp rundt meg, nettopp fordi jeg naver. Alle må ta hensyn til meg fordi jeg er så pinglete som ikke klarer å jobbe. Derfor har jeg en egen genser som det står "naver" på, så kan jeg gå først i køen på butikken fordi jeg fortest mulig må komme meg hjem til sofaen. 

Anonymkode: 6900e...bab