Ufør og ønsker flere barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mannen ble ufør når vi hadde 2barn, vi pioriterte ett 3 fordiom. Dette er egen vurdering. Hun er hjemme med han til hun er nærmere 3. Før hun begynner i bhg. Jeg er ikke ufør da, i fremtiden, hvem vet.

Anonymkode: b2440...0e2

Møtte dere mye vanskelige spørsmål og dømmende blikk? Det er den biten jeg sliter mest med, hva andre skal mene.. selvom jeg vet jeg ikke kan gå rundt å tenke sånn. Jeg holder fortsatt på å innfinne meg med situasjonen og at jeg ikke er som før, det tar tid. Jeg kan heller ikke bli gravid etter jeg har begynt med den medisinske behandlingen som vi (jeg og legene) vurderer som neste steg, derfor er det viktig for meg å ta en avgjørelse snart.. 

Anonymkode: a9844...2c4

[mo1234]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er den biten jeg sliter mest med, hva andre skal mene.. selvom jeg vet jeg ikke kan gå rundt å tenke sånn.

Er det foreldre og venner du er redd skal mene noe negativt om det? Hva tenker du vil skje med relasjonen hvis de finner ut du skal ha barn igjen? Vil de fryse deg ut? Kutte kontakten? De bryr seg vel om deg.

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi hadde en toåring når jeg ble syk. Diagnosen min er såpass alvorlig at vi til slutt valgte å ikke få flere barn. 
Jeg kjempet med nebb og klør for å ikke måtte bli ufør. Ni år på AAP med behandling, arbeidsutprøving og omskolering. 
Underveis ble jeg sykere og skjønte hvor dette bar. Sorgen over å miste helsen, drømmejobben, sosialt nettverk, inntekt og muligheten for familieforøkelse var så stor at jeg måtte til psykolog. Jeg var i utgangspunktet 100% psykisk frisk, men med en alvorlig fysisk diagnose og alt den tok fra meg endte jeg altså opp med en psykisk knekk i tillegg.  
Å bli uføretrygdet er intet annet enn et stort mareritt for de fleste, så at friske arbeidsføre mennesker føler seg berettiget til å i det hele tatt mene noe som helst om andres helse og privatliv er egentlig skammelig. 
TS, gjør det som føles riktig for deg/dere og be kun om råd fra mennesker i samme situasjon🤍

Anonymkode: f7945...edb

Det er jo flere i samme situasjon her. Men det ignoreres jo fordi det ikke passer svarene man så for seg  

Anonymkode: 03ae4...d35

[Gjest Shokko]

Jeg tenker at så lenge du og din mann sammen har kapasitet til å ta dere av ett barn til, gå for det og ikke bry dere om hva andre syns. Det er ingen andre som har noe med deres valg! Syns det er flere tankeløse kommentarer i dette kommentarfeltet, ting er gjerne ikke så svart hvitt som enkelte skal ha det til. 
Gjør det som føles riktig for dere! 
 

[Purple_Pixiedust]

Slike tråder som dette blir alltid fullt av dømmende og negative innlegg. 

Jeg skjønner du blir redd for å møte så mye dømming hvis dere får nr to, men det som er viktig er jo om dere mener dette vil gå. Hvis dere mener det, og det ser jeg at du mener, så gå for et til barn. 

Selv ble jeg veldig syk da mitt yngste av to barn var under to år. Da hadde jeg også gått fra faren. Jeg endte med å bli så syk at de ikke kunne bo hos meg. For jeg klarer ikke med det over tid. Det er seks år siden de bodde hos meg. Men jeg har de på samvær. Hvis jeg skulle bli så frisk at de kan bo hos meg igjen så blir jeg veldig glad. Jeg tror ikke jeg kommer til å få barn nr tre. Men hvis jeg blir fungerende for de jeg har, og jeg møter en bra mann pluss fortsatt har overskudd så vil ikke andre mennesker sin mening bestemme om jeg får et tredje barn. Det er en avgjørelse jeg tar basert på min kapasitet. Og med tanke på hvor dårlig jeg foreløpig blir i perioder så er ikke et til barn aktuelt. Men jeg har ca 10 år igjen hvor jeg kan få barn så vi får se. Det ville jeg i så fall diskutert med helsevesenet. 

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (1 minutt siden):

Er det foreldre og venner du er redd skal mene noe negativt om det? Hva tenker du vil skje med relasjonen hvis de finner ut du skal ha barn igjen? Vil de fryse deg ut? Kutte kontakten? De bryr seg vel om deg.

Foreldrene våres ønsker at vi gjør det som er best for oss, og de vet vi er gode foreldre med sterke ressurser. De vet jo også hvor oppegående mannen min er og hvor viktig familielivet er for han og at det med barn er en stor del av livsgleden min. Det er nok mer venner og bekjente jeg er redd for ja. Det å få masse spørsmål jeg ikke vet hvordan jeg skal besvare, føle at jeg må forsvare meg selv. Det føler jeg nå også, ikke alle som forstår hvor syk jeg faktisk er. De ser meg kanskje en time eller 2 ila 14 dager, eller 2 minutter på butikken når jeg er å handler mat med barnet mitt. Da har de lett for å dømme utfra det lille bilde de har sett, og ikke hvordan realiteten er hjemme resterende timer og dager… 

Anonymkode: a9844...2c4

[AnonymBruker]

Hvis dere vil ha et til barn, så prøver dere for det. Dere har jo tenkt igjennom det, og det går bra både økonomisk og med den totale kapasiteten dere har til sammen.

Hvorfor bekymre seg over hva andre mener? Det spiller jo ingen rolle, folk må nå bare mene hva de vil. Og jeg ville sluttet å svare på spørsmål om hvorfor du ikke har en jobb, men kan ta vare på barn. Det har folk heller ikke noe med.

Go for it!

 

Anonymkode: 589bb...161

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Som skrevet så har jeg en mann som stiller MYE opp for barn og familielivet, og han ønsker seg høyt et barn til… Barnet er i barnehagen hver dag, jeg leverer når vi har stått opp, han henter når han er ferdig på jobb i 14 tiden, så barnet har relativt korte dager i barnehagen men nok til at jeg får hvile de timene jeg behøver  Mannen min vil også gå hjemme med meg i permisjon, å ta en del ulønnet for å være mest mulig til stede for både meg, baby og storebror  

 

Økonomisk har vi det ganske greit altså, jeg har god inntekt (har noe forsikringer i tillegg til at jeg tjente greit før jeg ble syk), og mannen tjener bra. Vi har lite gjeld… 
 

Jeg ser flere kommenterer at de ikke forstår hvordan jeg kan ta meg av et barn eller to, når jeg ikke klarer å jobbe. Saken er at jeg fungerer typ halve dagen , jeg bruker de timene på meg og mitt barn, familielivet - og når kvelden kommer å barnet er i seng må jeg legge meg for å lade opp til neste dag med barn og familielivet. For min del handler det også mye om livsglede og motivasjon i livet. Det å ha noe å stå opp for, noe som gir meg glede i hverdagen, noe jeg MÅ prioritere og noen å dele hverdagen med. Ila uken så ser jeg mannen min de timene han er hjemme fra arbeid - til jeg går å legger meg, og helgene. Utenom det ser jeg stor sett ikke andre enn ungen min og tilfeldige mennesker jeg treffer på butikken når jeg handler, eller sykehuset når jeg er inne til behandlinger og kontroller… men, det er lett å dømme andre. Å er akkurat dette jeg er redd for hvis vi velger å få flere barn, at jeg skal bli dømt ned og bort. 

 

Anonymkode: a9844...2c4

Det er dette jeg ikke forstår. Du fungerer i halve dagen, og så er du utslitt og må hvile på kvelden. Gjelder ikke det ALLE mennesker? Jeg leverer barna i barnehagen, reiser på jobb, henter barna, ordner med familielivet og når kvelden kommer er jeg helt utslitt. Men det gjør meg ikke SYK. Jeg tenker at dersom du er for syk til å jobbe så er du for syk til å ha flere barn. Hva hvis dere får et barn med spesielle behov? Et barn som krever at du kan være til stede både morgen, middag, kveld og natt? Som må på sykehus, følges opp med behandlinger osv? Nei, dette virker ikke gjennomtenkt. Jeg ønsket meg 3 barn, men vi ga oss på to fordi det er det jeg og mannen realistisk kan håndtere alene dersom noe skulle skje med den andre. Jeg ville aldri tatt sjansen på flere barn i din situasjon. 

Anonymkode: c7716...136

[mo1234]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er nok mer venner og bekjente jeg er redd for ja. Det å få masse spørsmål jeg ikke vet hvordan jeg skal besvare, føle at jeg må forsvare meg selv.

Det virker som du har litt dårlig selvtillit, fordi du tenker mye på hva andre måtte mene. Dumt hvis du om 10 år angrer på at du ikke fikk 2 barn fordi du var opptatt av hva den ene bekjente måtte mene, eller hva den nysgjerrige venninnen måtte tro. Folk som du kanskje ikke har kontakt med i fremtiden uansett. Du må legge bort sånne tanker. Jeg har også vært sånn, og tatt mange dumme valg på grunn av det.

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er dette jeg ikke forstår. Du fungerer i halve dagen, og så er du utslitt og må hvile på kvelden. Gjelder ikke det ALLE mennesker? Jeg leverer barna i barnehagen, reiser på jobb, henter barna, ordner med familielivet og når kvelden kommer er jeg helt utslitt. Men det gjør meg ikke SYK. Jeg tenker at dersom du er for syk til å jobbe så er du for syk til å ha flere barn. Hva hvis dere får et barn med spesielle behov? Et barn som krever at du kan være til stede både morgen, middag, kveld og natt? Som må på sykehus, følges opp med behandlinger osv? Nei, dette virker ikke gjennomtenkt. Jeg ønsket meg 3 barn, men vi ga oss på to fordi det er det jeg og mannen realistisk kan håndtere alene dersom noe skulle skje med den andre. Jeg ville aldri tatt sjansen på flere barn i din situasjon. 

Anonymkode: c7716...136

Jeg også var kjempesliten hver kveld før da jeg hadde mine to barn, utdanning, jobb, hus osv. Jeg slet også med periodevise depresjoner, men jeg fikk det til å gå rundt. Jeg bukket ikke under. Så ble mine andre psykiske lidelser utløst og jeg klarte IKKE å få det til å gå rundt. Jeg ble sengeliggende og til slutt innlagt i 7 mnd i forsøket på å få det til å gå rundt. Jeg klarer ikke lenger å sjonglere hverdagen slik jeg klarte før. Og den utmattelsen, depresjonen, eller hypomanien som kommer av å overbelastes den setter meg helt ut av spill. 

Du klarer faktisk disse tingene SELV om du blir sliten. Men vær klar over at det er mange nivå av sliten. Mitt nivå resulterte i alvorlig sykdom og langvarig innleggelse. 

Så slutt å sammenlign deg med syke folk. Du klarer det fordi du er frisk.

[AnonymBruker]

Det er ingen garanti for at man får friske barn. Jeg tenker at hvis det er slik at en har kapasitet til å ta seg av et barn som får et syndrom for eksempel og masse sykehusinnleggelser, så er det jo litt rart hvis man ikke har kapasitet til å jobbe. 

Jeg har selv medfødte sykdommer som ikke er så enkle å leve med alltid, og jeg vet selv ikke om jeg har kapasitet til å ta meg av et sykt barn, og jeg har full jobb.. 

Anonymkode: 99641...ee9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er ingen garanti for at man får friske barn. Jeg tenker at hvis det er slik at en har kapasitet til å ta seg av et barn som får et syndrom for eksempel og masse sykehusinnleggelser, så er det jo litt rart hvis man ikke har kapasitet til å jobbe. 

Jeg har selv medfødte sykdommer som ikke er så enkle å leve med alltid, og jeg vet selv ikke om jeg har kapasitet til å ta meg av et sykt barn, og jeg har full jobb.. 

Anonymkode: 99641...ee9

Jeg har kapasitet til å ta vare på mitt barn med et sjeldent syndrom,men ikke til å kombinere det med jobb.

Anonymkode: 7a0aa...58d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at årsaken til at du er ufør er det viktigste her. Kanskje takler du ikke å jobbe, men å være hjemme med barn går helt fint

Anonymkode: 145a2...d5d

[Gjest Anonyme-meg]

Du skriver at " dagene med barn legger vi opp etter hvordan sykdomen herjer". Og at mannen din er flink til å ta barnet når du er dårlig. At dere har rolige morgner med barnet, for dere trenger ikke å levere så tidlig. 

Men hva når det kommer et barn til. Hvis dette barnet ikke sover om nettene, får kollik eller andre diagnoser. Er det mannen som skal ta det også? 

Hva når barnet begynner på skole, skal møte til fast tid hver dag. Følge opp lekser, pugge matte og engelske gloser. 

Når jeg leser HI og alt det andre du kommenterer her, så syns jeg du rose maler det å ha søsken veldig. Det er ikke noe garanti for at kjemien mellom dem er bra. 

Å begge to skal jo følges opp med fritidsaktiviteter, bursdager og andre sammenkomster. Hvor det må følges hit og dit. Har man flere barn må man ofte dele seg for å klare å følge opp.

Det er noe med å innse at livet ikke blir som man ønsker å planlegger. Å det vet du nok siden du har blitt syk. Men det gjelder også i forhold til at man ønsker seg barn og da flere barn. Det er ikke altid det er realistisk å gjennomføre de ønskene.

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Som skrevet så har jeg en mann som stiller MYE opp for barn og familielivet, og han ønsker seg høyt et barn til… Barnet er i barnehagen hver dag, jeg leverer når vi har stått opp, han henter når han er ferdig på jobb i 14 tiden, så barnet har relativt korte dager i barnehagen men nok til at jeg får hvile de timene jeg behøver  Mannen min vil også gå hjemme med meg i permisjon, å ta en del ulønnet for å være mest mulig til stede for både meg, baby og storebror  

 

Økonomisk har vi det ganske greit altså, jeg har god inntekt (har noe forsikringer i tillegg til at jeg tjente greit før jeg ble syk), og mannen tjener bra. Vi har lite gjeld… 
 

Jeg ser flere kommenterer at de ikke forstår hvordan jeg kan ta meg av et barn eller to, når jeg ikke klarer å jobbe. Saken er at jeg fungerer typ halve dagen , jeg bruker de timene på meg og mitt barn, familielivet - og når kvelden kommer å barnet er i seng må jeg legge meg for å lade opp til neste dag med barn og familielivet. For min del handler det også mye om livsglede og motivasjon i livet. Det å ha noe å stå opp for, noe som gir meg glede i hverdagen, noe jeg MÅ prioritere og noen å dele hverdagen med. Ila uken så ser jeg mannen min de timene han er hjemme fra arbeid - til jeg går å legger meg, og helgene. Utenom det ser jeg stor sett ikke andre enn ungen min og tilfeldige mennesker jeg treffer på butikken når jeg handler, eller sykehuset når jeg er inne til behandlinger og kontroller… men, det er lett å dømme andre. Å er akkurat dette jeg er redd for hvis vi velger å få flere barn, at jeg skal bli dømt ned og bort. 

 

Anonymkode: a9844...2c4

Du motsier jo deg selv i tråden. I det ene øyeblikket sier du at du har et stort nettverk rundt deg, og mange som hjelper til. I neste øyeblikk skriver du at du knapt ser andre mennesker utenom barnet ditt, og mannen din når han ikke er på jobb.

For meg virker du veldig avhengig av at mannen din stiller opp, og det er da jeg lurer på om du virkelig er nok rustet til å ta deg av barna om han skulle falle fra, eller dere skulle gå i fra hverandre? Her snakker jeg ikke om økonomi, jeg har selv en ustabil jobbsituasjon som timevikar, men har til gjengjeld masse overskudd til å stille opp for barna mine i fritiden. Har du dette? Kommer du til å orke å kjøre 7-åringen til fotballkamp på andre siden av byen en torsdagskveld i oktober, selv om du føler deg dårlig? Kommer du til å kunne stille opp på 17.mai og stå 5 timer i en kiosk for 3.klassingen, når trinnet hans har ansvaret for denne dagen? Det er slike ting du må ta med i betraktningen, ikke at du må få et barn for å ha noe meningsfylt å fylle dagene med

Anonymkode: 2ce15...17a

[mo1234]

Anonyme-meg skrev (20 minutter siden):

Det er noe med å innse at livet ikke blir som man ønsker å planlegger. Å det vet du nok siden du har blitt syk. Men det gjelder også i forhold til at man ønsker seg barn og da flere barn. Det er ikke altid det er realistisk å gjennomføre de ønskene.

Veldig sant! Jeg kunne gjerne tenkt meg barn, men har valgt det bort pga helsen (er ufør). Har bare måttet innse at jeg ikke har kapasitet til det. 

[AnonymBruker]

Du bør tenke på om du klarer det om dere slår opp. Klarer du alt alene med en?

Jeg er alvorlig kronisk syk selv, og har lyst på barn. Men jeg er helt klart for syk. Det er en stor sorg, men det er bedre å ikke få barn enn å gi det barnet et liv uten den ene forelderen (meg) og kreve at partner gjør alt.

Anonymkode: 9e480...237

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du motsier jo deg selv i tråden. I det ene øyeblikket sier du at du har et stort nettverk rundt deg, og mange som hjelper til. I neste øyeblikk skriver du at du knapt ser andre mennesker utenom barnet ditt, og mannen din når han ikke er på jobb.

For meg virker du veldig avhengig av at mannen din stiller opp, og det er da jeg lurer på om du virkelig er nok rustet til å ta deg av barna om han skulle falle fra, eller dere skulle gå i fra hverandre? Her snakker jeg ikke om økonomi, jeg har selv en ustabil jobbsituasjon som timevikar, men har til gjengjeld masse overskudd til å stille opp for barna mine i fritiden. Har du dette? Kommer du til å orke å kjøre 7-åringen til fotballkamp på andre siden av byen en torsdagskveld i oktober, selv om du føler deg dårlig? Kommer du til å kunne stille opp på 17.mai og stå 5 timer i en kiosk for 3.klassingen, når trinnet hans har ansvaret for denne dagen? Det er slike ting du må ta med i betraktningen, ikke at du må få et barn for å ha noe meningsfylt å fylle dagene med

Anonymkode: 2ce15...17a

Man får fritak for å stå i kiosk på 17.mai når man er kronisk syk..

Her er det mannen som kjører til fotball og ishockey. Er mannen en sjelden gang bortreist akkurat når det er trening kan sønnen ofte kjøre med andre foreldre, så tar vi også deres barn en annen gang.  Jeg har kjørt han jeg også, men jeg planlegger jo da dagen slik at jeg ikke har andre planer på formiddagen, slik at jeg kan orke oppfølging på kvelden. Man legger jo opp dagen etter formen.

Anonymkode: 116bd...e4a

[AnonymBruker]

Ikke bry deg om hva andre sier ( i hvertfall ikke de som poster her). Få barn, Norge trenger flere norske hender for fremtiden.

Anonymkode: b026b...cba

[mo1234]

Det er mange uføre som har mange barn. Det kommer nok veldig an på hva slags sykdom de har. Det er forskjell på psykisk sykdom og fysisk sykdom. Jeg mener det blir feil å tenke at mannen til Ts kan bli syk, og at Ts da vil stå for alt ansvar selv med to barn. Vi må jo ta utgangspunkt i at mannen til Ts holder seg frisk (siden han er frisk nå). Ingen kan spå om fremtiden.