AnonymBruker Skrevet 19. november 2022 #201 Skrevet 19. november 2022 AnonymBruker skrev (På 17.11.2022 den 11.01): Jeg er enebarn, jeg har aldri vært ensom fordi jeg ikke har hatt søsken? 😅. Har hatt et par ste-søsken, og det har vært som hipp-som happ. Jeg er en skikkelig pappajente og har mye kontakt med han, på en måte er jeg glad jeg har han for meg selv 😅. Pappa har en bror (onkel), de har et "godt" forhold nå som de er godt voksne, men de er så fundamentalt forskjellige - det har vært mye uenigheter og uvennskap. Og slik tror jeg det er med søsken innad i relativt mange familier. Samboeren min har 3 søsken, og der har det vært så mye forskjellsbehandling at det har ødelagt utrolig mye for både min samboer og lillesøsteren hans. Veldig vondt å høre hvordan foreldrene der har holdt på. Syntes du romantiserer veldig det å ha søsken, det er ikke skrevet i stein at man blir god venn med søsknene sine og alt forblir "happily ever after”. Det er i overkant naivt, og det mener jeg om alle foreldre som romantiserer søsken. Samboeren min og jeg planlegger først og fremst ett barn, og vi har veldig lyst til å bli fosterhjem og/eller beredskapshjem også. Livet skjer, men først og fremst er det det jeg vil fokusere på - tenker det lærer barnet en god del mer, enn å kun ha et biologisk søsken 😊. Anonymkode: 8ed36...cba Enebarn her også, og helt, helt enig. For meg har det absolutt ikke vært noen krise å være enebarn, har trivdes godt. Og man kan ikke bare "bestille" at søsken skal har stor glede av hverandre, mange jeg kjenner har ikke det. Anonymkode: 46301...6c9 4 1 1
AnonymBruker Skrevet 19. november 2022 #202 Skrevet 19. november 2022 AnonymBruker skrev (På 17.11.2022 den 11.27): Ett lite innspill fra meg. Mannen min og jeg er begge oppegående friske mennesker med full jobb. Vi har to barn, ett på 14 og ett på 17. Småbarnsalderen var en lek, og vi koste oss som 2 barnsforeldre. Etterhvert vokste ungene opp og det viste seg at det ene barnet har add, dyskalkuli og angst. Det andre barnet har adhd. Vi har brukt de siste 10 årene på NAV, PPT, BUP, bhg og skole, og stått på. Det har til tider vært ekstremt tøft, og jeg har mange ganger tenkt at nå orker jeg ikke mer, og må sykmelde meg, men har stått i det. Men, det har vært nære på at vi begge har møtt veggen. Og vi er begge psykisk helt friske. Noe å tenke på? Lykke til:-) Anonymkode: 1cce1...e5a Viktig å tenke på. Ett eller begge av barna kan få helseproblemer, fysisk eller psykisk, og det kan bli langt mer krevende enn en "standard" familietilværelse. Anonymkode: 46301...6c9 1 1 1
tussi680 Skrevet 19. november 2022 #203 Skrevet 19. november 2022 (endret) Hannah80 skrev (På 17.11.2022 den 17.10): Da har du vært maks uheldig. Har en søster med epilepsi. Og hun har aldri hatt problemer med å få seg jobb. Ingen av kollegaene hennes som har problemer med det:) Har også en god venninne med epilepsi som jobber på en videregående skole. Jeg får anf. når jeg er fysisk oversliten. Så en barnehageplass og samboer hjalp meg godt der. Alle hadde forståelse. Endret 19. november 2022 av tussi680
AnonymBruker Skrevet 19. november 2022 #204 Skrevet 19. november 2022 Tenker at det har ingen andre noe med. Kan dere følge dem opp, er det null problem. Anonymkode: bcdde...331 2
Purple_Pixiedust Skrevet 19. november 2022 #205 Skrevet 19. november 2022 (endret) mo1234 skrev (5 timer siden): Tydeligvis stor forskjell på kapasiteten til uføre. Jeg er ufør pga alvorlig fatigue og hadde ikke klart: - Levere i bhg, stå opp om nettene, lage middag, og være aktiv med barnet på ettermiddagen. Jeg fungerer ikke på morgenen. Har ofte migrene. Ekstremt lav energinivå. Blir dårlig av alle anstrengelser. Sliter ofte med å få handlet mat på butikken, og bare det å lage middag kan være en utfordring. I tillegg er det vanskelig med uforutsigbare situasjoner og alt må planlegges. Jeg hadde heller ikke klart alt det som den personen skrev om. Jeg kan klare det i noen dager ja, men da blir jeg helt utslitt og hadde ikke klart det i lengden. Jeg er helt kaputt i dag etter å ha vært med mine to barn i to timer, trent i en time og laget middag. Men det er meg. Det er så mange faktorer som avgjør om noen blir ufør, og hvor mye kapasitet de har. Jeg pleier å tenke at de som har vurdert hver enkelt person til å bli uføretrygdet nok har gjort en grundig vurdering og vet bedre enn folk på et forum. Det er så mange som har meninger om hva en ufør person bør klare (eller ikke klare), men dette er altså individuelt. Selv klarer jeg ikke mer enn 2-3 timer frivillig arbeid i uken, trening (er helt avgjørende for min helse), samvær med barn (klarer ikke alltid det, må avlyse når jeg er for dårlig), fysioterapi også er jeg sosial ca en gang i måneden. Jeg blir skikkelig dårlig når jeg overbelastes. Jeg har prøvd å gjøre mer, men det går enn så lenge ikke. Slokner 21:40 ca hver kveld. Noen klarer mye mer enn meg, og noen klarer mye mindre. Men ingen vil ansette en som meg som bare kan jobbe få timer i uken og som flere ganger i året, type ca en gang i måneden i snitt minst, må avlyse pga forverring. Jeg hadde samfunnstjeneste og klarte å jobbe 49 av 239 timer. Resten fikk jeg avskrevet av behandling. Ergo et rent tapsprosjekt for en arbeidsgiver. Endret 19. november 2022 av Purple_Pixiedust 2
mo1234 Skrevet 19. november 2022 #206 Skrevet 19. november 2022 (endret) Purple_Pixiedust skrev (14 timer siden): Jeg hadde heller ikke klart alt det som den personen skrev om. Jeg kan klare det i noen dager ja, men da blir jeg helt utslitt og hadde ikke klart det i lengden. Jeg er helt kaputt i dag etter å ha vært med mine to barn i to timer, trent i en time og laget middag. Men det er meg. Det er så mange faktorer som avgjør om noen blir ufør, og hvor mye kapasitet de har. Jeg pleier å tenke at de som har vurdert hver enkelt person til å bli uføretrygdet nok har gjort en grundig vurdering og vet bedre enn folk på et forum. Det er så mange som har meninger om hva en ufør person bør klare (eller ikke klare), men dette er altså individuelt. Selv klarer jeg ikke mer enn 2-3 timer frivillig arbeid i uken, trening (er helt avgjørende for min helse), samvær med barn (klarer ikke alltid det, må avlyse når jeg er for dårlig), fysioterapi også er jeg sosial ca en gang i måneden. Jeg blir skikkelig dårlig når jeg overbelastes. Jeg har prøvd å gjøre mer, men det går enn så lenge ikke. Slokner 21:40 ca hver kveld. Noen klarer mye mer enn meg, og noen klarer mye mindre. Men ingen vil ansette en som meg som bare kan jobbe få timer i uken og som flere ganger i året, type ca en gang i måneden i snitt minst, må avlyse pga forverring. Jeg hadde samfunnstjeneste og klarte å jobbe 49 av 239 timer. Resten fikk jeg avskrevet av behandling. Ergo et rent tapsprosjekt for en arbeidsgiver. Jeg har også problemer med at all aktivitet gjør meg dårligere enn jeg var i utgangspunktet. Helsestudio har gjort meg dårlig, så jeg kan bare gå tur. Jeg har vært i mange runder med arbeidstrening, men det fungerte veldig dårlig. Jeg legger meg også tidlig, og er helt utkjørt om morgenen når jeg står opp. Hvis jeg hadde vært alene med barn disse årene, måtte nok barnet vært i fosterhjem. Men jeg har som sagt ikke barn. Er det mannen din som har hovedansvaret for barna? Forstår det slik at du har samvær en gang i blant. Endret 20. november 2022 av mo1234
AnonymBruker Skrevet 19. november 2022 #207 Skrevet 19. november 2022 Jeg synes også det er mer slitsomt å være hjemme med barn enn å være på jobb, og jeg har bare ett barn. Anonymkode: 68ec2...e56 2
AnonymBruker Skrevet 19. november 2022 #208 Skrevet 19. november 2022 Hvis du kjenner slik på det og vet at dere vil klare et barn til så kjør på. Du skal ikke tenke hva andre synes, det er ditt liv. Jeg har full forståelse for det du skriver om arbeidslivet som blir noe helt annet enn å ta vare på et barn hjemme eller som er i bhg/skole, det er også meget riktig. I tilegg er dere to og en pappa som bidrar. Du rår ikke over sykdom, lev livet ditt så godt du kan ❤️ Anonymkode: ea4b1...e9b 2
AnonymBruker Skrevet 19. november 2022 #209 Skrevet 19. november 2022 AnonymBruker skrev (På 17.11.2022 den 8.31): Eg skjønner godt kvifor du vil ha eit barn til, og det virker jo greit når du har ein mann som kan stille opp såpass mykje som han kan. Dei kritiske spørsmåla du får I tråden her er dog viktige. Eg har sjølv valgt å stoppe på 2 barn sjølv om vi ville ha fleire, nettopp pga eg har litt dårleg helse som kan føre til uførheit og dårlegare helse seinare, og då ynskjer eg å klare å ta meg av dei borna eg har sjølv om mannen skulle dø feks. Har du óg tenkt over korleis du vil klare det dersom de får eit barn med kolikk feks? Fysisk/psykisk sjukt barn? Mannen får fødselsdepresjon? Har du framleis stort nok nettverk til at du vil klare å ta deg av BEGGE borna? Seier det ikkje får å være negativ, men det er viktige ting å tenke på og særleg når ein er sjuk. Eg har sjølv vokst opp med kronisk sjuk mor, og veit alt om korleis uføre kan fungere periodevis og at det er vanskeleg med jobb pga det og ikkje nødvendigvis pga sjukdommen. Men vi borna har vokst opp med mykje ustabilitet då helsa hennar blei verre, bedre, mykje verre, heilt bra, litt verre osv. I periodar hadde ho ikkje tid til oss for ho måtte kvile store delar av dagen, orka ikkje alltid å delta på feks skuleavslutning osv. Som voksen ser eg jo at ho gjorde så godt ho kunne, og ho var sjuk. Som born derimot var det sårt, det føltes som ho ikkje brydde seg om oss. Verst blei det for yngste søskenet mitt som opplevde at ho blei sjukare enn før, og visste ikkje om ho var heime ein gong når ho stod opp for å gå på skulen eller om ambulansen hadde komt igjen. Forholdet mellom mamma og pappa vart óg dårlegare, og blei ikkje bra igjen før vi hadde blitt nesten voksne og dei fekk meir tid igjen. Høyrast kanskje fælt ut, men voksne óg har behov for nærheit og omsorg av kvarandre, og sjølv om det går fint i periodar å prioritere bornet 100% så er risikoen der for at følelsar forsvinn etter mange år kor du må legge deg samtidig som ungane, han må bære største lasset i heimen og du aldri har overskudd til mannen din. Eg har ein bror som knakk psykisk av alt i oppveksten og endte opp i rusmiljøet, og ei søster som slit med angst og frykt for å bli forlatt (ho minste). Vi andre to har klart oss fint, men skal ikkje legge skjul på at eg óg slit litt med følelsane mine og slikt. Slike ting er viktige å tenke på når du allereie er i ein situasjon kor det er sannsynleg. Friske mennesker óg tenker på alt det her før dei får born (i alle fall dei fleste), men du har eit "dårlegare" utgangspunkt sidan du sjølv er sjuk så det gjer det ekstra viktig å tenke godt over. Seier ikkje at alt vil gå gale for deg, det kan jo gå heilt fint óg. Men tenk over det, og tenk korleis du vil klare ulike situasjonar. Er det stor sjanse for at helsa di blir verre, tenk på korleis det kan påvirke barna óg, og ikkje berre at mannen kan ta dei Anonymkode: 245b9...c05 Dette er det beste svaret i hele tråden blant alle som synser og mener hypotetisk. Du må tenke på det ufødte barnet først og fremst. Er du så syk at du ikke kan jobbe, så er du for syk til å bringe et nytt barn til verden (skjønner at situasjonen er annerledes med det barnet du allerede har). Du kan ikke legge hele ansvaret på en frisk, arbeidsfør samboer heller. Byrden du pålegger han med å planlegge et nytt barn, både økonomisk og praktisk er jo enorm når du selv er syk. Han har begrensede ressurser han også. Anonymkode: 845e6...9e8 6 1 1
AnonymBruker Skrevet 19. november 2022 #210 Skrevet 19. november 2022 Dette er en avgjørelse du og mannen din tar, og ingen andre har noe å si på dette. Så lenge du vet at dere har økonomi og kapasitet til å ta vare på og gi begge barna det de trenger, så er det helt opp til dere! Anonymkode: 3d9dd...54c 3
AnonymBruker Skrevet 20. november 2022 #211 Skrevet 20. november 2022 En må ha overskudd og ressurser når en får barn. Det er ikke gitt at familien blir komplett og en idyll. En kan få barn som sliter med ulike ting, også barn med diagnoser. Selv om vi har gode jobber, økonomi, god helse og er ressurssterke var det ekstremt krevende å ha 2 barn med adhd oppgjennom åra. Jeg er utdannet pedagog og kan det meste om hva som skal gjøres/ ikke gjøres. Men som menneske og mor har det vært beintøft. Men pga innsatsen og jobben vi har gjort, har det resultert til at ungdommen har kommet seg helskinnet gjennom skolen med gode resultater, har venner og sunne interesser. Men det er ikke gitt at de hadde vært der de er i dag om vi ikke hadde jobbet 100% med de hele veien. Det er ikke gitt att man får A4 barn. Har du lite energi og ressurser fra før hadde jeg tenkt meg veldig godt om. Om helsa di blir verre og mannen stikker (noe du ikke har kontroll på) må du vite med deg selv at du skal klare jobben alene. Min venninne mistet sin mann i ulykke og ble alene med 3 små barn. Altså - livet skjer, og du må klare å håndtere det Anonymkode: a5760...d23 3 2
AnonymBruker Skrevet 20. november 2022 #212 Skrevet 20. november 2022 AnonymBruker skrev (På 17.11.2022 den 16.36): Hvordan har du klart å få innvilget uføretrygd bare 2 år etter å ha blitt syk? Først så er man vel sykmeldt ca et år, og så er det vel et par år på AAP for utprøvning av ulike jobber, før man evt fåt innvilget uføretrygd? Anonymkode: 2ce15...17a Det vil jo si at hun ikke har noe særlig utdannelse og ikke har hatt så høy lønn. Og da blir vel trygden deretter. Anonymkode: 28af8...afb 2
Purple_Pixiedust Skrevet 20. november 2022 #213 Skrevet 20. november 2022 mo1234 skrev (12 timer siden): Jeg har også problemer med at all aktivitet gjør meg dårligere enn jeg var i utgangspunktet. Helsestudio har gjort meg dårlig, så jeg kan bare gå tur. Jeg har vært i mange runder med arbeidstrening, men det fungerte veldig dårlig. Jeg legger meg også tidlig, og er helt utkjørt om morgenen når jeg står opp. Hvis jeg hadde vært alene med barn disse årene, måtte nok barnevernet overtatt. Men jeg har som sagt ikke barn. Er det mannen din som har hovedansvaret for barna? Forstår det slik at du har samvær en gang i blant. Ja, hvis ikke min eks hadde vært i bildet så hadde mine bodd i fosterhjem. Jeg har samvær hver torsdag og en overnatting annenhver helg. Innimellom klarer jeg ikke det. Men er derfor jeg mener at TS må selv vurdere situasjonen for det er så ulikt hvor mye man som ufør klarer. Jeg vet selv at jeg ble for syk til å kunne håndtere egne barn. Hadde jeg ennå vært med faren kunne jeg deltatt mer i livet deres, men jeg er ikke med han lenger. TS vil kanskje klare mer enn meg. Det er det kun hun som vet. 3
Gjest dreamstar Skrevet 20. november 2022 #214 Skrevet 20. november 2022 (endret) AnonymBruker skrev (7 timer siden): Det vil jo si at hun ikke har noe særlig utdannelse og ikke har hatt så høy lønn. Og da blir vel trygden deretter. Anonymkode: 28af8...afb Hvordan kan du trekke den konklusjonen / sammenhengen utfra at hun kun har vært syk i 2 år? Det kommer veldig an på graden av sykdom hvor tidlig man får innvilget uføretrygd. Jeg var på sykepenger / AAP i 2,5 år før det ble søkt om uføretrygd. Har høy utdanning. Utprøvingen ble gjort i den jobben jeg allerede hadde. Men hvis hun fikk innvilget så fort så er hun kanskje så syk at det barneønsket ikke er realistisk. Endret 20. november 2022 av dreamstar lagt til avsnitt
Frøkenfryden Skrevet 20. november 2022 #215 Skrevet 20. november 2022 AnonymBruker skrev (På 17.11.2022 den 0.40): Mannen min gjør ganske mye hjemme , så det eneste jeg må gjøre er å ta meg av barnet (han tar jo selvfølgelig sin del der også) og meg selv For min del var det mye lettere å være hjemme med et barn enn å stå i jobb… Anonymkode: a9844...2c4 Nå er jeg litt brutal men.. husk at du heller ikke er garantert er barn som er friskt. Så ett gikk bra men hva om nestemann har genfeil, adhd, lærevansker o.l. Må nesten også tas høyde for. 4 2
Drizzt Skrevet 20. november 2022 #216 Skrevet 20. november 2022 AnonymBruker skrev (På 17.11.2022 den 0.28): Redd for hva andre skal tenke og mene hvis vi velger å få flere barn. Har 1 sønn fra før (3 år). Ønsker oss veldig et barn til, både for oss selv men veldig mye for sønnen vår og at han ikke skal vokse opp som enebarn. Jeg har greid å ta meg av og følge opp sønnen , samt at jeg har en samboer som er veldig dedikert og prioritert familielivet fremfor andre ting. Det eneste jeg føler som holder meg tilbake er at jeg er kjempe redd for reaksjoner fra de rundt oss. Hva folk tenker og skal mene, siden jeg ikke jobber. Dagene med barn legger vi opp etter hvordan sykdommen min herjer, men jobbsituasjon er helt annerledes der man ikke kan komme og gå som man vil, og gjøre kun de oppgavene man orker… Hva tenker dere ? Jeg hadde uansett ikke fungert i arbeidslivet uansett om vi hadde valgt å ikke få flere barn. Anonymkode: a9844...2c4 Er du seriøs? Du kan knapt ta vare på deg selv og så skal du sette et barn til i verden? Spør deg selv - hva kan jeg tilby barnet? Barn vokser ikke av seg selv - de trenger ikke bare masse kjærlighet, men også penger og tid. Ditt minste problem er hva andre vil tenke og mene. Ditt største problem er at du ikke kan ta deg av barnet. Orker du å være hjemmevarende med 2 små barn, så orker du også å jobbe. Tenk også på samboeren din som får 3 stk å ta seg av istedet for 2. 8 1
AnonymBruker Skrevet 20. november 2022 #217 Skrevet 20. november 2022 AnonymBruker skrev (På 17.11.2022 den 3.00): Jeg lurte vel egentlig mest på om det er sånn at folk faktisk er dømmende, og hva jeg burde gjøre når folk dømmer uten å vite. For det er bare 3 personer som vet hvordan hverdagen min er, det er meg, min mann og vårt barn. Jeg sliter med å svare folk som kommer med spørsmål, fordi jeg føler jeg blir stilt til veggs og dømt både opp og ned. Jeg syns det er vanskelig å legge ut om sykdommen min og alt det innebærer, og føler ofte at jeg må forsvare meg selv. Spørsmålet var i bunn og grunn om det er realiteten eller om det bare er noe jeg har har tenkt/ følt. Men fikk det ganske bekreftet nå at mennesker generelt er rimelig dømmende. Jeg får vel bare tenke ut selv hvordan jeg skal møte de kommentarene og spørsmålene som eventuelt skulle komme om vi velger å få et barn til. Anonymkode: a9844...2c4 Selv syns jeg det er urettferdig at mine skattepenger skal gå med til å sponse syke deg med flere barn. Anonymkode: 7e74e...4ec 4 2
AnonymBruker Skrevet 20. november 2022 #218 Skrevet 20. november 2022 Grønt blad skrev (På 17.11.2022 den 0.36): Helt ærlig lurer jeg på hvordan du skal klare å ta deg av enda et barn når du er så dårlig at du ikke kan jobbe noe. Det holder ikke med "masse kjærlighet". Hvis barnet får dekker grunnelggende behov som mat, klær og tak overhodet. så er kjærlighet viktigere fremfor å vokse opp i et kaldt rikere hjem uten kjærlighet. Og ikke gi kjærlighet til et barn er også omsorgsvikt fordi kjærlighet er et grunnleggende grunnleggende behov for å få et godt liv. Bare se hvordan det går med mennesker som ikke har fått kjærlighet i livet sitt. Eks barnevernsbarn, barnehjems barn, fosterbarn osv. De søker ofte ut rus for å lindre psykiske smerter, kommer ut i kriminalitet og dør oftere i ung alder. Anonymkode: d439e...03b 1
mo1234 Skrevet 20. november 2022 #219 Skrevet 20. november 2022 AnonymBruker skrev (12 timer siden): Du kan ikke legge hele ansvaret på en frisk, arbeidsfør samboer heller. Byrden du pålegger han med å planlegge et nytt barn, både økonomisk og praktisk er jo enorm når du selv er syk. Han har begrensede ressurser han også. I følge Ts ønsker mannen selv barn nr 2. Da føler han vel han har ressurser til det. 1
AnonymBruker Skrevet 20. november 2022 #220 Skrevet 20. november 2022 jeg syns du skal få barn . ikke tenk hva andre måtte mene. Det vil alltid være noe .Tenk på deg selv og hvordan DU vil ha det. Det er det som betyr noe. Barnet kan jo sendes i barnehage etterhvert så du får ro på dagtid. Alle andre barn er jo også i barnehage. Så har du en mann . Og de leker seg sammen når de er to så du slipper å underholde et barn. KLEM . Anonymkode: 6d069...242 2
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå