Ufør og ønsker flere barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo ingen som kommer til å be noen som er gravid om å ta abort. 

Hallo.

Men folk rundt deg vil jo stusse litt om du velger å få mange flere barn etter å ha blitt ufør. Sånn er det jo bare. 

Anonymkode: 28195...cb3

Mange flere barn? Såvidt jeg kan lese, er det snakk om ETT barn til.

Anonymkode: 1512f...a3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tusen takk❤️ 
Ja, jeg føler virkelig at vi trenger et barn til. Sønnen min fortjener et søsken, min mann ønsker seg et barn til og er villig til å stå i ganske mye de kommende årene, og jeg har et kjempe ønske om et til, og en sorg over å bare ha et barn.. Jeg vet jo at det blir slitsomt , men har som sagt en mann som blir hjemme med oss og han tar alt av husarbeid og levering/henting i barnehage osv hvis vi skal være hjemme med en baby  

Anonymkode: a9844...2c4

Jeg tenker man må vurdere situasjonen utfra:

- Klarer jeg ha en delt ordning ved eventielt samlivsbrudd?

- Om mannen dør: kan jeg klare hverdagen med 2 barn?

- Om mannen blir syk selv: kan jeg klare å være primus motor hjemme og med fritidsaktiviteter osv? 
 

Om man legger lista litt lavt? 
 

Hvis nei bør man droppe det.

Jeg er ufør selv nå, vi prøvde lenge på nr 2 før jeg ble syk. Vi, inkludert sønnen vår ønsker virkelig sårt flere barn. 
Men, nå for eksempel har vi skolebarn som skal følges ikke bare til skole - men også fraktes til diverse «bursdag på hoppeland på andre siden av byen» og «fotballkamp i nabobyen». 
 

Ferier kan ikke jeg være med på, ikke levering/henting. Ikke rydding/matlaging.

Om vi skilles har jeg omtrent ingen omsorgskompetanse, og jeg måtte søkt om BPA eller hatt samvær med en person tilstede som kan hjelpe. 
 

Bare tragedie egentlig, så vi har lagt det på hylla selv om vi jo før sykdommen prøvde ALT i vår makt for å få flere barn. 

Anonymkode: 165e2...fa3

[AnonymBruker]

Har du stort nettverk som kan avlaste deg og mannen, og som kan ha en foreldrerolle for barna hvis det skulle bli nødvendig? 

Kan sykdommen bli verre eller er du så syk som du kan bli? 

Har dere et nettverk med en livsstil som passer for mennesker uten overskudd? Eller vil dere miste muligheten til å være med venner hvis dere blir utbrent? 

Vil dere kunne stille opp for barn og barnebarn når dere blir gamle?

Det er så mye man må spørre seg om når man får barn. Enten man er ufør eller ikke. Valgene dere tar får konsekvenser for livet til andre.

Lang historie kort. 2 voksne med overskudd og god økonomi får barn 1.

Voksne 1 blir syk, men kommer seg tilbake til jobb og jobber mer enn 100%.

Barn 2 kommer, barn 2 er et "vanskelig " barn som trenger mye.

Barn 1 får diagnose 1, som betyr endel oppfølging.

Voksen 1 blir syk igjen og havner på AAP. 

Barn 1 får ny og alvorlig diagnose, og trenger mye tilrettelegging og livslang oppfølging.  

Barn 2 er svært begavet og vanskelighetene skyldes høy intelligens. Barn 2 trenger også tilrettelegging, men får ikke det.

Voksen 1 og 2 er utslitt pga. "systemet" (NAV, PPT, BUP, bhg og skole) som ikke gjør jobben sin. 

Voksen 1 blir ufør. 

Voksen 2 er utbrent. 4 av 4 trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten. 

Det går greit, pga. familie som avlaster og utvidet nettverk man kan være sosial med.

Men mye nettverk blir borte når man aldri har overskudd til å takke ja til invitasjoner, ikke kan stille opp med vennetjenester og ikke har kapasitet til besøk. 

Eller når hodet blir så fyldt av alt det vonde og vanskelige man strever med, at man ikke klarer å la være å snakke om det.

Er det noe jeg har lært er det at de aller fleste mennesker synes det er vanskelig og tilbringe tid sammen med noen som har det vanskelig. 

Rent praktis så er de aller færreste hjemme på dagtid. Og de har ikke tid til besøk og skravling. Har de først fri på dagtid, så har de masse de skal ordne. 

En annen ting er om sykdommen påvirker barna dine. Egentlig burde du spurt de som har vokst opp med uføre foreldre hva de synes. Om de ble påvirket av det.

En av mine foreldre ble utsatt for en alvorlig ulykke når jeg var 9 år. Hun ble en "dårligere" mor. Den hun var, kan ikke sammenlignes med den hun ble.

Det er stor forskjell på en mor som kan gå på ski, skøyter og være aktiv i hverdagen. Til en som mister mye av førligheten, må være på rehabilitering i mnd. og som har sterke smerter i hverdagen. 

Hun sto i jobb, 50% og gjorde sitt aller beste, men det påvirket oss.

Jeg tok mye mer ansvar for mitt yngre søsken enn jeg skulle ha tatt. For meg ble det viktig og kompensere for det hun ikke kunne gjøre lenger. For jeg ville ikke at mitt søsken skulle møte opp på skolen og ikke vite hvordan man gikk på ski, skøyter eller syklet.

Jeg ble også opptatt av å ikke belaste henne, for hun hadde mye smerter de første årene. Så jeg ble ganske selvstendig. Såpass selvstendig, at jeg lurte på om jeg i det hele tatt trengte foreldre.... 

Vi snakker ikke med moren vår om det, for det var ikke noe hun kunne noe for. Og det vil bare være vondt for henne og urettferdig å ta opp det. Men vi søsken tenker at grunnen til at vi klarte oss så bra er at vi har fantastiske besteforeldre som stilte opp på alt de kunne. Og som sørget for masse gode opplevelser og pause fra hverdagen vår.

Der fikk vi også se hvordan et "normalt" parforhold ser ut. Når en ikke må "ta seg av" eller "kompensere for" den andre voksne.

 

 

Anonymkode: fec38...b25

[Grønt blad]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jobb er som regel 8-16 man-fre. Oppfølging av barn er som regel når mannen også er hjemme. Man står jo ikke alene hjemme med 4 barn i full vigør.. nei, man har barna i barnehagen, på skole/sfo og har mye tid til hvile osv når barna er borte. 

Anonymkode: 116bd...e4a

Kalenderåret er 365 dager, mens skoleåret er 190 dager. Det er planleggingsdager, ferie, dager der barnet/barna er syke og etter hvert skal barna i bursdager, møte venner (gjerne med foreldre til stede), aktiviteter m.m.

TS skriver i hovedinnlegget:

"Dagene med barn legger vi opp etter hvordan sykdommen min herjer, men jobbsituasjon er helt annerledes der man ikke kan komme og gå som man vil, og gjøre kun de oppgavene man orker… "

Problemet er at med (flere) barn kan man ikke bare legge opp dagen etter dagsformen til den ene voksne, man må først og fremst ta hensyn til barna. Og man må gjøre alle oppgavene som det følger med det å ha barn, ikke bare de man orker. Og det er unektelig mye mer krevende med flere barn enn med ett. De krangler, roper, trenger trøst, trenger ny bleie eller hjelp på do samtidig som man må få laget middag før eldste skal på speideren. Det kan være tøft å stå i dette når man er frisk, og det er definitivt tøft å gjøre det når man selv er syk. Et barn er mye mer enn en 15% stilling (med tilrettelegging eller innenfor et smalt område), og man bør etterstre

Det kan selvfølgelig være at TS' mann tar absolutt alt med begge barna, tar alltid med begge to når det ene barnet skal på besøk til en venn, på en aktivitet eller i bursdag. Siden dagene legges opp rundt TS' sykdom, må det jo bli slik. I tillegg gjør han nesten alt husarbeidet? To barn gir mye mer klesvask, rydding, vasking m.m. enn ett barn. Stakkars menneske som må regne med å gjøre alt når man er to om å få barn. 

Det er forskjell på å få barn før og etter man ble ufør, på å få barn 1 og barn 2, og det er stor forskjell på å bli uplanlagt gravid og gå inn for å bli gravid. 

TS, du spør hva man som fremmed og utenforstående tenker om at du skal ha ett barn til. Naturlig nok kan vi ikke få detaljer om din helsesituasjon. Dette er hva jeg tenker.

[mo1234]

Du bør ikke tenke på hva andre måtte mene, det er jo helt uviktig. Det er ditt liv og ditt valg. Hvis du mener du har kapasitet til enda et barn, så får du enda et barn.

[AnonymBruker]

Nei, jeg synes virkelig ikke det passer seg når samfunnet allerede betaler for deg.

Anonymkode: 4b1c2...524

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):Har du stort nettverk som kan avlaste deg og mannen, og som kan ha en foreldrerolle for barna hvis det skulle bli nødvendig? 

Kan sykdommen bli verre eller er du så syk som du kan bli? 

Har dere et nettverk med en livsstil som passer for mennesker uten overskudd? Eller vil dere miste muligheten til å være med venner hvis dere blir utbrent? 

Vil dere kunne stille opp for barn og barnebarn når dere blir gamle?

Det er så mye man må spørre seg om når man får barn. Enten man er ufør eller ikke. Valgene dere tar får konsekvenser for livet til andre.

Lang historie kort. 2 voksne med overskudd og god økonomi får barn 1.

Voksne 1 blir syk, men kommer seg tilbake til jobb og jobber mer enn 100%.

Barn 2 kommer, barn 2 er et "vanskelig " barn som trenger mye.

Barn 1 får diagnose 1, som betyr endel oppfølging.

Voksen 1 blir syk igjen og havner på AAP. 

Barn 1 får ny og alvorlig diagnose, og trenger mye tilrettelegging og livslang oppfølging.  

Barn 2 er svært begavet og vanskelighetene skyldes høy intelligens. Barn 2 trenger også tilrettelegging, men får ikke det.

Voksen 1 og 2 er utslitt pga. "systemet" (NAV, PPT, BUP, bhg og skole) som ikke gjør jobben sin. 

Voksen 1 blir ufør. 

Voksen 2 er utbrent. 4 av 4 trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten. 

Det går greit, pga. familie som avlaster og utvidet nettverk man kan være sosial med.

Men mye nettverk blir borte når man aldri har overskudd til å takke ja til invitasjoner, ikke kan stille opp med vennetjenester og ikke har kapasitet til besøk. 

Eller når hodet blir så fyldt av alt det vonde og vanskelige man strever med, at man ikke klarer å la være å snakke om det.

Er det noe jeg har lært er det at de aller fleste mennesker synes det er vanskelig og tilbringe tid sammen med noen som har det vanskelig. 

Rent praktis så er de aller færreste hjemme på dagtid. Og de har ikke tid til besøk og skravling. Har de først fri på dagtid, så har de masse de skal ordne. 

En annen ting er om sykdommen påvirker barna dine. Egentlig burde du spurt de som har vokst opp med uføre foreldre hva de synes. Om de ble påvirket av det.

En av mine foreldre ble utsatt for en alvorlig ulykke når jeg var 9 år. Hun ble en "dårligere" mor. Den hun var, kan ikke sammenlignes med den hun ble.

Det er stor forskjell på en mor som kan gå på ski, skøyter og være aktiv i hverdagen. Til en som mister mye av førligheten, må være på rehabilitering i mnd. og som har sterke smerter i hverdagen. 

Hun sto i jobb, 50% og gjorde sitt aller beste, men det påvirket oss.

Jeg tok mye mer ansvar for mitt yngre søsken enn jeg skulle ha tatt. For meg ble det viktig og kompensere for det hun ikke kunne gjøre lenger. For jeg ville ikke at mitt søsken skulle møte opp på skolen og ikke vite hvordan man gikk på ski, skøyter eller syklet.

Jeg ble også opptatt av å ikke belaste henne, for hun hadde mye smerter de første årene. Så jeg ble ganske selvstendig. Såpass selvstendig, at jeg lurte på om jeg i det hele tatt trengte foreldre.... 

Vi snakker ikke med moren vår om det, for det var ikke noe hun kunne noe for. Og det vil bare være vondt for henne og urettferdig å ta opp det. Men vi søsken tenker at grunnen til at vi klarte oss så bra er at vi har fantastiske besteforeldre som stilte opp på alt de kunne. Og som sørget for masse gode opplevelser og pause fra hverdagen vår.

Der fikk vi også se hvordan et "normalt" parforhold ser ut. Når en ikke må "ta seg av" eller "kompensere for" den andre voksne.

 

 

Anonymkode: fec38...b25

Jeg blir nok ikke noe særlig dårligere enn jeg er nå, heller tvert om da jeg avventer medisinsk behandling pga vi må bestemme oss for om vi skal få et barn til. Medisinen jeg kan få vil med stor sannsynlighet ha innvirkning på fertiliteten, og derfor er det ønskelig å gjennomføre svangerskap før oppstart av behandling. Kan heller ikke gå på den behandlingen gjennom svangerskapet, da det kan skade fosteret. 

Sjansene for at jeg blir bedre er stor, med riktig type behandling. Kommer aldri til å bli 100% frisk, men det er sjanser for at jeg kan bli såpass grei form at jeg kan fungere i en deltidsstilling og være med oppegående i hverdagen, etterhvert.

Vi har et godt nettverk, begge har unge foreldre som er tilstede for barnebarnet sitt og oss. Vi har også flere søsken (både jeg og mannen) og gode venner med barn på samme alder. Ellers har jeg ikke noe stort behov for å være sosial utover det å sosialisere barnet mitt og tilbringe tid med familie… 
 

Økonomien er god, vi føler oss trygge på at det ikke er noen utfordring ift å få et barn til, og både han og jeg skulle klart oss alene med hus og barn om den ene skulle falle fra. 
 

Hittil har ikke min sykdom gått utover barnet på noe negativ måte. Pga jeg er hjemmeværende behøver ikke barnet vekkes om morningen for å leveres i barnehage, vi tar det stille og rolig med frokost og litt lek før vi drar til barnehagen. Han blir også hentet flere timer før de andre barnene, fordi far er ferdig tidlig på jobb. Overskuddet jeg har brukes utelukkende til barnet og samboeren min, og vi er flinke på å finne på ting utenfor hjemmet de timene jeg er i grei nok form, støyten tar jeg ofte alene på soverommet om kvelden når barn er i seng. 

Far er aktiv og tilstedeværende, han er utrolig flink og interessert i å følge opp barnet. Han har også et stort ønske om et barn til, og vet godt hva det innebærer å gå hjemme i permisjon med en nyfødt. Han var hjemme 10 mnd etter sønnen vår kom til. 

Anonymkode: a9844...2c4

[AnonymBruker]

Det eneste jeg reagerer litt på er at det virker som, TS - at du ikke tenker helt realistisk. Man kan ikke legge opp dagen med to barn, ettersom hvordan den ene voksne føler seg. Det er totalt urealistisk - dagen går som disse to barna legger det opp til. Selvfølgelig har man rutiner o.l - men man får faktisk ikke barn på sine egne premisser, det går etter barnas premisser hele tiden. 

Du sier dere er en ressurssterk familie, samtidig sier du at du er ung og ufør. Hvis det har seg sånn at du faktisk ikke har stått i jobb før, så har jo du minstesats i uføretrygd - iht til økonomi så er ikke du særlig ressurssterk. Sannsynligheten for at du ender opp som alenemor etterhvert er ganske stor, hvordan skal du klare å brødfø to tenåringer, kjøpe julegaver og bursdager ut på trampolinepark? Ny iPhone til hvert av barna. Det er mange ting å ta hensyn til, og hvis du er så syk - så burde du jo heller fokusere 100% på 4-åringen din. 

Anonymkode: 8ed36...cba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det eneste jeg reagerer litt på er at det virker som, TS - at du ikke tenker helt realistisk. Man kan ikke legge opp dagen med to barn, ettersom hvordan den ene voksne føler seg. Det er totalt urealistisk - dagen går som disse to barna legger det opp til. Selvfølgelig har man rutiner o.l - men man får faktisk ikke barn på sine egne premisser, det går etter barnas premisser hele tiden. 

Du sier dere er en ressurssterk familie, samtidig sier du at du er ung og ufør. Hvis det har seg sånn at du faktisk ikke har stått i jobb før, så har jo du minstesats i uføretrygd - iht til økonomi så er ikke du særlig ressurssterk. Sannsynligheten for at du ender opp som alenemor etterhvert er ganske stor, hvordan skal du klare å brødfø to tenåringer, kjøpe julegaver og bursdager ut på trampolinepark? Ny iPhone til hvert av barna. Det er mange ting å ta hensyn til, og hvis du er så syk - så burde du jo heller fokusere 100% på 4-åringen din. 

Anonymkode: 8ed36...cba

Jeg har stått i jobb i over 10 år og har god økonomi. Mannen min har også over gjennomsnittet i inntekt. Vi har i tillegg liten gjeld på huset. Økonomisk er jeg ikke bekymret. Hvorfor i alle dager mener du at sannsynligheten for at jeg ender opp som alenemor er stor? 

Anonymkode: a9844...2c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg tror nok ikke jeg hadde turt å sette barn til verden uvitende om hva det innebærer , hvis jeg hadde vært syk før jeg fikk barn… Jeg fikk barn, og oppdaget mens jeg gikk gravid at jeg var syk, vi trodde først at jeg kunne bli omtrentlig frisk, men hittill har det ikke skjedd så mye. Håpet er jo fortsatt der, men jeg fungerer ikke i jobb sånn som jeg gjorde. Jeg var en aktiv person som jobbet 100% i et fysisk krevende yrke, trente og var generelt i god form. Det her var ikke akkurat i planene våres når vi fikk barn, men livet skjer. Mulig at jeg burde formulert det bedre i HI, for jeg merker jo nå hvor dømmende folk faktisk er… syns det er trist, men det er vel bare sånn det er. 
 

Jeg er vokst opp med flere søsken og mannen min er oppvokst med flere søsken, vi hadde derfor sett for oss 3-4 barn. Nå har vi tenkt at «vi må nøye oss med 2». Jeg tror det er viktig både for sønnen vår at han får et søsken og noen å dele hverdagen med, samtidig som det betyr veldig mye for min livsglede og min mann. Nå vet vi også hva det innebærer med 1 barn, og kan planlegge godt ift permisjoner , ulønnet permisjon hos mannen min osv. Jeg ser på alle rundt oss som har flere barn, hvor godt samhold og selskap de har i hverandre, jeg er redd for at sønnen vår skal bli ensom. Tenker også mye fremover i livet, den dagen jeg og mannen er gammel og skal bli borte, jeg vil ikke at sønnen vår skal være alene da.. 

Anonymkode: a9844...2c4

Jeg er enebarn, jeg har aldri vært ensom fordi jeg ikke har hatt søsken? 😅. Har hatt et par ste-søsken, og det har vært som hipp-som happ. Jeg er en skikkelig pappajente og har mye kontakt med han, på en måte er jeg glad jeg har han for meg selv 😅. Pappa har en bror (onkel), de har et "godt" forhold nå som de er godt voksne, men de er så fundamentalt forskjellige - det har vært mye uenigheter og uvennskap. Og slik tror jeg det er med søsken innad i relativt mange familier. 

Samboeren min har 3 søsken, og der har det vært så mye forskjellsbehandling at det har ødelagt utrolig mye for både min samboer og lillesøsteren hans. Veldig vondt å høre hvordan foreldrene der har holdt på. 

Syntes du romantiserer veldig det å ha søsken, det er ikke skrevet i stein at man blir god venn med søsknene sine og alt forblir "happily ever after”. Det er i overkant naivt, og det mener jeg om alle foreldre som romantiserer søsken. Samboeren min og jeg planlegger først og fremst ett barn, og vi har veldig lyst til å bli fosterhjem og/eller beredskapshjem også. Livet skjer, men først og fremst er det det jeg vil fokusere på - tenker det lærer barnet en god del mer, enn å kun ha et biologisk søsken 😊.

Anonymkode: 8ed36...cba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har stått i jobb i over 10 år og har god økonomi. Mannen min har også over gjennomsnittet i inntekt. Vi har i tillegg liten gjeld på huset. Økonomisk er jeg ikke bekymret. Hvorfor i alle dager mener du at sannsynligheten for at jeg ender opp som alenemor er stor? 

Anonymkode: a9844...2c4

Hvis du har stått i jobb i over 10 år, så er du jo ikke ung 😊 - da er du godt voksen. Sannsynligheten for at alle par går fra hverandre er veldig stor, hvorfor reagerer du på det? Statistikken tilsier jo at godt over 50% går fra hverandre. 

Anonymkode: 8ed36...cba

[AnonymBruker]

Hv om forholdet deres tar slutt. Har du da ork til å ha begge barna selv 50/50? Finner din partner seg ny kjæreste så vil nok ikke den nye kjæresten ha barna deres mer enn 50%.

Jeg har selv 2 barn og overgangen fra 1 til 2 var veldig merkbar. Jeg var også i full jobb, men de timene vi hadde sammen etter jobb var til tider heftige frem til de ble tenåringer. Da kom andre utfordringer med evige diskusjoner, kommer for sent hjem, kjøres hit og dit. 
Jeg ble også skilt i den verste perioden og hadde de alene 100%. Fy så glad jeg ble da de endelig ble «voksne» og selv ønsket å flytte hjemmefra.

Når du ikke klarer å jobbe noe som helst, så blir nok 2 barn for mye for deg.
 

Anonymkode: 0b390...462

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (2 timer siden):

Jeg var på AAP, ekstremt syk. Ble uplanlagt gravid og valgte abort (var midt i 30 årene og ingen barn fra før) Jeg orket ikke tanken på å gå gravid, barseltid og alt som følger med, når jeg slet med å lage middag til meg selv, handle klær og gå på posten. For meg var det helt absurd å få barn i en slik situasjon, og jeg hadde ikke lyst på barn med så dårlig helse. Jeg visste jeg ville bli alene med barnet også.

Det var helt absurd for meg også, men jeg er kristen og det blir feil med abort pga min tro. Nå gikk det mye bedre enn fryktet for vår del, hadde null svangerskapsplager, fødsel og baby var en drøm. Følte meg veldig heldig som fikk en «babyrus» midt i alvorlig sykdom, men selvfølgelig vet man aldri om baby har kolikk, ekstra utfordringer osv. Denne «babyen» er nå 10 år og jeg har tenkt mange ganger at vi er veldig heldig at han er helt frisk, grei gutt. Ingen adhd eller autisme eller andre utfordringer som jeg ikke hadde klart å følge opp. Så selvom det gikk veldig bra for meg og sønnen er en stor glede i livet mitt, vil jeg ikke anbefale å bli gravid som kronisk syk.

Anonymkode: 116bd...e4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvis du har stått i jobb i over 10 år, så er du jo ikke ung 😊 - da er du godt voksen. Sannsynligheten for at alle par går fra hverandre er veldig stor, hvorfor reagerer du på det? Statistikken tilsier jo at godt over 50% går fra hverandre. 

Anonymkode: 8ed36...cba

Jeg er under 30, men okei 😊 Jeg reagerte fordi det virker som du mente at sannsynligheten for at jeg blir alenemor er stor/ større fordi jeg er ufør… 

Anonymkode: a9844...2c4

[mo1234]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det var helt absurd for meg også, men jeg er kristen og det blir feil med abort pga min tro. Nå gikk det mye bedre enn fryktet for vår del, hadde null svangerskapsplager, fødsel og baby var en drøm. Følte meg veldig heldig som fikk en «babyrus» midt i alvorlig sykdom, men selvfølgelig vet man aldri om baby har kolikk, ekstra utfordringer osv. Denne «babyen» er nå 10 år og jeg har tenkt mange ganger at vi er veldig heldig at han er helt frisk, grei gutt. Ingen adhd eller autisme eller andre utfordringer som jeg ikke hadde klart å følge opp. Så selvom det gikk veldig bra for meg og sønnen er en stor glede i livet mitt, vil jeg ikke anbefale å bli gravid som kronisk syk.

Anonymkode: 116bd...e4a

Så heldig du er   Hadde du en far til barnet som støttet deg gjennom graviditet og barseltid? I min situasjon var det slik at barnefar ikke ville stille opp, og faktisk presset på for abort. Tanken på å gå syk og alene gjennom svangerskap og barseltid, ble for mye for meg. Jeg var også bekymret for tanken på å bli gravid midt i et AAP - løp når jeg ikke var avklart. Men jeg ser jo at andre har fått tips om å søke uføretrygd i en slik situasjon, både fra Nav og fastlege.

[AnonymBruker]

Ett lite innspill fra meg.

Mannen min og jeg er begge oppegående friske mennesker med full jobb.

Vi har to barn, ett på 14 og ett på 17. Småbarnsalderen var en lek, og vi koste oss som 2 barnsforeldre.

Etterhvert vokste ungene opp og det viste seg at det ene barnet har add, dyskalkuli og angst. Det andre barnet har adhd. Vi har brukt de siste 10 årene på NAV, PPT, BUP, bhg og skole, og stått på. Det har til tider vært ekstremt tøft, og jeg har mange ganger tenkt at nå orker jeg ikke mer, og må sykmelde meg, men har stått i det. 

Men, det har vært nære på at vi begge har møtt veggen. Og vi er begge psykisk helt friske.

Noe å tenke på?

Lykke til:-)

 

Anonymkode: 1cce1...e5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Redd for hva andre skal tenke og mene hvis vi velger å få flere barn. Har 1 sønn fra før (3 år). Ønsker oss veldig et barn til, både for oss selv men veldig mye for sønnen vår og at han ikke skal vokse opp som enebarn. Jeg har greid å ta meg av og følge opp sønnen , samt at jeg har en samboer som er veldig dedikert og prioritert familielivet fremfor andre ting. 
 

Det eneste jeg føler som holder meg tilbake er at jeg er kjempe redd for reaksjoner fra de rundt oss. Hva folk tenker og skal mene, siden jeg ikke jobber. Dagene med barn legger vi opp etter hvordan sykdommen min herjer, men jobbsituasjon er helt annerledes der man ikke kan komme og gå som man vil, og gjøre kun de oppgavene man orker… Hva tenker dere ? Jeg hadde uansett ikke fungert i arbeidslivet uansett om vi hadde valgt å ikke få flere barn. 

Anonymkode: a9844...2c4

Det er mye bedre at dere ''mekker'' sammen den familien DERE ønsker, enn å bekymre seg for smålige folks kommentarer. Det er ditt liv, og får dere til å organisere dere på en god måte, så få et barn til du 💗

Anonymkode: c6e81...ae0

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (3 minutter siden):

Så heldig du er   Hadde du en far til barnet som støttet deg gjennom graviditet og barseltid? I min situasjon var det slik at barnefar ikke ville stille opp, og faktisk presset på for abort. Tanken på å gå syk og alene gjennom svangerskap og barseltid, ble for mye for meg. Jeg var også bekymret for tanken på å bli gravid midt i et AAP - løp når jeg ikke var avklart. Men jeg ser jo at andre har fått tips om å søke uføretrygd i en slik situasjon, både fra Nav og fastlege.

Ja, min mann har stilt opp hele veien. Har også tanter og onkler som har stilt opp - (han har faktisk hele tre søskenbarn på samme alder..). Jeg skjønner godt at tanken ble uutholdelig, det var det også hos meg. Jeg hadde samtaler med nav og de foreslo at far kunne ta hele permisjonen ++. For min del ble det ingen endring i råd fra nav/lege før og etter graviditet/fødsel, det var liksom aldri et tema at jeg fikk barn når jeg var syk, det hadde ingenting å si for nav/leger. 

Anonymkode: 116bd...e4a

[AnonymBruker]

Vi hadde en toåring når jeg ble syk. Diagnosen min er såpass alvorlig at vi til slutt valgte å ikke få flere barn. 
Jeg kjempet med nebb og klør for å ikke måtte bli ufør. Ni år på AAP med behandling, arbeidsutprøving og omskolering. 
Underveis ble jeg sykere og skjønte hvor dette bar. Sorgen over å miste helsen, drømmejobben, sosialt nettverk, inntekt og muligheten for familieforøkelse var så stor at jeg måtte til psykolog. Jeg var i utgangspunktet 100% psykisk frisk, men med en alvorlig fysisk diagnose og alt den tok fra meg endte jeg altså opp med en psykisk knekk i tillegg.  
Å bli uføretrygdet er intet annet enn et stort mareritt for de fleste, så at friske arbeidsføre mennesker føler seg berettiget til å i det hele tatt mene noe som helst om andres helse og privatliv er egentlig skammelig. 
TS, gjør det som føles riktig for deg/dere og be kun om råd fra mennesker i samme situasjon🤍

Anonymkode: f7945...edb

[AnonymBruker]

Mannen ble ufør når vi hadde 2barn, vi pioriterte ett 3 fordiom. Dette er egen vurdering. Hun er hjemme med han til hun er nærmere 3. Før hun begynner i bhg. Jeg er ikke ufør da, i fremtiden, hvem vet.

Anonymkode: b2440...0e2