Ufør og ønsker flere barn

[mo1234]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er ingen garanti for at man får friske barn. Jeg tenker at hvis det er slik at en har kapasitet til å ta seg av et barn som får et syndrom for eksempel og masse sykehusinnleggelser, så er det jo litt rart hvis man ikke har kapasitet til å jobbe. 

Jeg har selv medfødte sykdommer som ikke er så enkle å leve med alltid, og jeg vet selv ikke om jeg har kapasitet til å ta meg av et sykt barn, og jeg har full jobb.. 

Anonymkode: 99641...ee9

Så du mener Ts bør unngå å få flere barn i tilfelle hun får sykt barn? Det er absolutt størst sjanse for friskt barn. Sjansen for diagnose barn/sykt barn, er veldig liten.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvor har jeg skrevet at jeg bortprioriterer å jobbe for å være mamma? Selvfølgelig setter jeg barnet mitt før arbeid, jeg VAR frisk før jeg fikk barn. Barnet er 3 år, jeg ble syk for 2 år siden. Dessverre, hvis ikke jeg hadde blitt syk hadde jeg stått i jobben min som jeg elsket, og hatt gjerne 2 barn nå og nr 3 på vei. Det var planen. Men ting går ikke alltid som man planlegger 🙄

 

Hvis du tror at ufør er en gode så har du misforstått ganske kraftig. 

Anonymkode: a9844...2c4

Hvordan har du klart å få innvilget uføretrygd bare 2 år etter å ha blitt syk? Først så er man vel sykmeldt ca et år, og så er det vel et par år på AAP for utprøvning av ulike jobber, før man evt fåt innvilget uføretrygd?

Anonymkode: 2ce15...17a

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (56 minutter siden):

Det er mange uføre som har mange barn. Det kommer nok veldig an på hva slags sykdom de har. Det er forskjell på psykisk sykdom og fysisk sykdom. Jeg mener det blir feil å tenke at mannen til Ts kan bli syk, og at Ts da vil stå for alt ansvar selv med to barn. Vi må jo ta utgangspunkt i at mannen til Ts holder seg frisk (siden han er frisk nå). Ingen kan spå om fremtiden.

Jeg er svært forundret over at voksne mennesker faktisk nekter å forholde seg til en livshendelse som strengtatt er sannsynlig(brudd) og som nekter å se for seg hvordan livet vil se ut om den ene går bort. Dette har vært helt normalt i min krets å tenke over, på lik linje som vi har livsforsikringer og generelt har et bevist forhold til at "livet skjer". 

I ts sitt tilfelle legger hun jo bortimot alt allerede med barn 1 over på mannen, og er svært avhengig av han for å i det heletatt kunne ha et familien as nå med ett barn. Hvordan er det ikke en selvfølge å tenke over hvordan livet ser ut med to, også de ikke så rosenrøde nyansene? 

Den her fornektelse kjenner jeg at virkelig at er provoserende!

Barn er ikke leker, barn skal ikke stues bort når livet blir tøft for mor/far, barn skal ikke måtte lide fordi mor/far nektet å ta inn over seg eller ikke evner å tenke konsekvenser, barn fortjener et fullkommen sosialt/psykisk miljø med de oppfølginger det medfører. 

Når jeg leser ts sine og noen andre sine innlegg i denne tråden så skjønner jeg hvorfor det finnes barn som tross velstanden l Norge vokser opp med økonomiske/psykiske/sosial problemer. 

Ts framstiller dette barn nr2 som et totalt egoistisk valg fordi det hadde vært, hyggelig, fint og annen rosenrøde skildringer uten noe konsekvens tenkning. Dette baserer seg kun på, jeg synes, jeg føler, jeg jeg jeg. 

Hva med barnet? Hvordan er det for et barn å vokse opp i en potensielt værst tenkelig situasjon? En mor med to barn hvor hun kun har overskudd til ett barn halve dagen( noen dager ikke det en gang), hvordan er det for barn nr 2? Skal det bo borte om det skjer noe med far? Hvilken voksen skapes? Hvilken forutsetninger får barnet? 

 

Anonymkode: fa918...a09

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke satset på å få et barn til. Barn sliter på forholdet. Hva gjør du hvis mannen din forlater deg. Er du da i stand til å ta vare på to barn alene?

Ett barn til vil føre til at du får enda mere stress i livet og gjør at barnet du allerede har vil få mindre oppmerksomhet. 

Anonymkode: aae24...63a

[Gjest Anonyme-meg]

Veldig bra skrevet. 👏👏👏👏👏👏

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvordan har du klart å få innvilget uføretrygd bare 2 år etter å ha blitt syk? Først så er man vel sykmeldt ca et år, og så er det vel et par år på AAP for utprøvning av ulike jobber, før man evt fåt innvilget uføretrygd?

Anonymkode: 2ce15...17a

Det kommer an på sykdommen, noen får beskjed om å søke uføretrygd uten å ha gått ut tiden på AAP. 

Anonymkode: 116bd...e4a

[Gjest dreamstar]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg ville ikke satset på å få et barn til. Barn sliter på forholdet. Hva gjør du hvis mannen din forlater deg. Er du da i stand til å ta vare på to barn alene?

Ett barn til vil føre til at du får enda mere stress i livet og gjør at barnet du allerede har vil få mindre oppmerksomhet. 

Anonymkode: aae24...63a

Hvorfor tar du utgangspunkt i at hvis det blir brudd så må TS ta seg av to barn alene? Hvis hun er for syk til å ta vare på barna så kan faren ha hovedomsorg for dem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er svært forundret over at voksne mennesker faktisk nekter å forholde seg til en livshendelse som strengtatt er sannsynlig(brudd) og som nekter å se for seg hvordan livet vil se ut om den ene går bort. Dette har vært helt normalt i min krets å tenke over, på lik linje som vi har livsforsikringer og generelt har et bevist forhold til at "livet skjer". 

I ts sitt tilfelle legger hun jo bortimot alt allerede med barn 1 over på mannen, og er svært avhengig av han for å i det heletatt kunne ha et familien as nå med ett barn. Hvordan er det ikke en selvfølge å tenke over hvordan livet ser ut med to, også de ikke så rosenrøde nyansene? 

Den her fornektelse kjenner jeg at virkelig at er provoserende!

Barn er ikke leker, barn skal ikke stues bort når livet blir tøft for mor/far, barn skal ikke måtte lide fordi mor/far nektet å ta inn over seg eller ikke evner å tenke konsekvenser, barn fortjener et fullkommen sosialt/psykisk miljø med de oppfølginger det medfører. 

Når jeg leser ts sine og noen andre sine innlegg i denne tråden så skjønner jeg hvorfor det finnes barn som tross velstanden l Norge vokser opp med økonomiske/psykiske/sosial problemer. 

Ts framstiller dette barn nr2 som et totalt egoistisk valg fordi det hadde vært, hyggelig, fint og annen rosenrøde skildringer uten noe konsekvens tenkning. Dette baserer seg kun på, jeg synes, jeg føler, jeg jeg jeg. 

Hva med barnet? Hvordan er det for et barn å vokse opp i en potensielt værst tenkelig situasjon? En mor med to barn hvor hun kun har overskudd til ett barn halve dagen( noen dager ikke det en gang), hvordan er det for barn nr 2? Skal det bo borte om det skjer noe med far? Hvilken voksen skapes? Hvilken forutsetninger får barnet? 

 

Anonymkode: fa918...a09

Jeg kjenner en familie hvor mor er ufør, og far er frisk og i arbeid. De valgte å få 2 barn. Mor sin sykdom er alvorlig og livstruende, med stor sjanse for arvelighet. Begge barna arvet lidelsen. Mor var svært dårlig i barna sin oppvekst. Far har tatt hele ansvaret, samt besteforeldre. De kunne valgt å få 1 barn, men de måtte på død og liv få 2 barn. I tillegg måtte mor gjennom høy - risiko svangerskap for å få barn nummer 2. Hvis noe hadde skjedd med barnefar, ville hun stått helt maktesløs. Jeg tror ikke de var så bekymret for det da de valgte å få barn.

Anonymkode: 1f768...72b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kjenner en familie hvor mor er ufør, og far er frisk og i arbeid. De valgte å få 2 barn. Mor sin sykdom er alvorlig og livstruende, med stor sjanse for arvelighet. Begge barna arvet lidelsen. Mor var svært dårlig i barna sin oppvekst. Far har tatt hele ansvaret, samt besteforeldre. De kunne valgt å få 1 barn, men de måtte på død og liv få 2 barn. I tillegg måtte mor gjennom høy - risiko svangerskap for å få barn nummer 2. Hvis noe hadde skjedd med barnefar, ville hun stått helt maktesløs. Jeg tror ikke de var så bekymret for det, de tenkte mest på egen lykke.

Anonymkode: 1f768...72b

 

Anonymkode: 1f768...72b

[PetterKanin]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Redd for hva andre skal tenke og mene hvis vi velger å få flere barn. Har 1 sønn fra før (3 år). Ønsker oss veldig et barn til, både for oss selv men veldig mye for sønnen vår og at han ikke skal vokse opp som enebarn. Jeg har greid å ta meg av og følge opp sønnen , samt at jeg har en samboer som er veldig dedikert og prioritert familielivet fremfor andre ting. 
 

Det eneste jeg føler som holder meg tilbake er at jeg er kjempe redd for reaksjoner fra de rundt oss. Hva folk tenker og skal mene, siden jeg ikke jobber. Dagene med barn legger vi opp etter hvordan sykdommen min herjer, men jobbsituasjon er helt annerledes der man ikke kan komme og gå som man vil, og gjøre kun de oppgavene man orker… Hva tenker dere ? Jeg hadde uansett ikke fungert i arbeidslivet uansett om vi hadde valgt å ikke få flere barn. 

Anonymkode: a9844...2c4

Andre skal da ikke bestemme om du skal få flere barn eller ikke.

[tussi680]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Redd for hva andre skal tenke og mene hvis vi velger å få flere barn. Har 1 sønn fra før (3 år). Ønsker oss veldig et barn til, både for oss selv men veldig mye for sønnen vår og at han ikke skal vokse opp som enebarn. Jeg har greid å ta meg av og følge opp sønnen , samt at jeg har en samboer som er veldig dedikert og prioritert familielivet fremfor andre ting. 
 

Det eneste jeg føler som holder meg tilbake er at jeg er kjempe redd for reaksjoner fra de rundt oss. Hva folk tenker og skal mene, siden jeg ikke jobber. Dagene med barn legger vi opp etter hvordan sykdommen min herjer, men jobbsituasjon er helt annerledes der man ikke kan komme og gå som man vil, og gjøre kun de oppgavene man orker… Hva tenker dere ? Jeg hadde uansett ikke fungert i arbeidslivet uansett om vi hadde valgt å ikke få flere barn. 

Anonymkode: a9844...2c4

Støtter deg fullt og helt! 

Jeg har epilepsi og har oppdratt to barn, hentet i barnehage, fått de avgårde på skole og gjort alt en forelder skal. I tillegg hadde jeg en nydelig samboer som støttet også meg i det meste de dagene jeg ikke orket så mye. Ingen vil ha en som har epilepsi ved sin side i en jobbsammenheng. "Tenk om jeg fikk et anf?". Det var de redde for skal jeg si deg, men jeg gjorde jobben min som mamma og i dag er de voksne selvstendige mennesker. Så: Kom igjen. Lykke til! 

[Gjest dreamstar]

TS, jeg syns det kommer veldig an på hvorfor du er ufør om det er forsvarlig å få et barn til.

Ingen barn har godt av å vokse opp med psykisk syke foreldre, så hvis du er psykisk syk så vil jeg råde deg til å ikke få flere barn.  Er sykdommen derimot fysisk så stiller saken seg annerledes.

Jeg har selv 5 barn, og er ufør,  men jeg fikk alle barna FØR jeg ble syk. Jeg vet ikke om jeg hadde gått for å bli gravid på ny hvis jeg allerede var ufør.  Hvorfor du er ufør har veldig mye å si her, for hvis kroppen din er dårlig fysisk i utgangspunktet så kan det være at den ikke takler påkjenningen det vil være å gå gravid.

Snakk med fastlegen å hør hva hen tenker.

[AnonymBruker]

dreamstar skrev (9 minutter siden):

Hvorfor tar du utgangspunkt i at hvis det blir brudd så må TS ta seg av to barn alene? Hvis hun er for syk til å ta vare på barna så kan faren ha hovedomsorg for dem.

Joja hvem som helst kan få hovedomsorgen for min del det forandrer ikke poenget, selve poenget ser ut til å gå over hodene deres. Igjen denne fornektelsen og manglende konsekvens tenkningen.

Anonymkode: fa918...a09

[tussi680]

Vil bare legge til en ting: Vi kom nærmere hverandre og støttet hverandre, kjente godt på følelesen av at vi trengte hverandre. Backet hverandre opp i stedet for, og da blir en veldig samstemt og sånt går på tillit til hverandre, vise at man stoler på hverandre. 

[Hannah80]

tussi680 skrev (11 minutter siden):

Støtter deg fullt og helt! 

Jeg har epilepsi og har oppdratt to barn, hentet i barnehage, fått de avgårde på skole og gjort alt en forelder skal. I tillegg hadde jeg en nydelig samboer som støttet også meg i det meste de dagene jeg ikke orket så mye. Ingen vil ha en som har epilepsi ved sin side i en jobbsammenheng. "Tenk om jeg fikk et anf?". Det var de redde for skal jeg si deg, men jeg gjorde jobben min som mamma og i dag er de voksne selvstendige mennesker. Så: Kom igjen. Lykke til! 

Da har du vært maks uheldig. Har en søster med epilepsi. Og hun har aldri hatt problemer med å få seg jobb. Ingen av kollegaene hennes som har problemer med det:) Har også en god venninne med epilepsi som jobber på en videregående skole.  

[mo1234]

Men uansett så er det feil at uføre skal føle på skam rundt det å få barn. Ts er livredd for hvordan andre skal reagere hvis hun får barn nummer to. 

[mo1234]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg er svært forundret over at voksne mennesker faktisk nekter å forholde seg til en livshendelse som strengtatt er sannsynlig(brudd) og som nekter å se for seg hvordan livet vil se ut om den ene går bort. Dette har vært helt normalt i min krets å tenke over, på lik linje som vi har livsforsikringer og generelt har et bevist forhold til at "livet skjer". 

I ts sitt tilfelle legger hun jo bortimot alt allerede med barn 1 over på mannen, og er svært avhengig av han for å i det heletatt kunne ha et familien as nå med ett barn. Hvordan er det ikke en selvfølge å tenke over hvordan livet ser ut med to, også de ikke så rosenrøde nyansene? 

Den her fornektelse kjenner jeg at virkelig at er provoserende!

Barn er ikke leker, barn skal ikke stues bort når livet blir tøft for mor/far, barn skal ikke måtte lide fordi mor/far nektet å ta inn over seg eller ikke evner å tenke konsekvenser, barn fortjener et fullkommen sosialt/psykisk miljø med de oppfølginger det medfører. 

Når jeg leser ts sine og noen andre sine innlegg i denne tråden så skjønner jeg hvorfor det finnes barn som tross velstanden l Norge vokser opp med økonomiske/psykiske/sosial problemer. 

Ts framstiller dette barn nr2 som et totalt egoistisk valg fordi det hadde vært, hyggelig, fint og annen rosenrøde skildringer uten noe konsekvens tenkning. Dette baserer seg kun på, jeg synes, jeg føler, jeg jeg jeg. 

Hva med barnet? Hvordan er det for et barn å vokse opp i en potensielt værst tenkelig situasjon? En mor med to barn hvor hun kun har overskudd til ett barn halve dagen( noen dager ikke det en gang), hvordan er det for barn nr 2? Skal det bo borte om det skjer noe med far? Hvilken voksen skapes? Hvilken forutsetninger får barnet? 

 

Anonymkode: fa918...a09

Det er ingen garanti for at du ikke blir syk eller dør i tidlig alder, men du velger likevel å få barn? Du kan bli syk og mannen din kan bli syk. Dere kan dø tidlig begge to hvis dere har maks uflaks. Livet har ingen garantier. Kanskje folk bare skal slutte å få barn.

[AnonymBruker]

Vel, jeg er 100% funksjonsfrisk, men har valgt å ikke få flere barn nettopp fordi jeg må jobbe og dermed trenger nok overskudd til å takle hjem og jobb. Med flere barn vil ikke det gå. Skulle ønske jeg kunne få flere barn dog, men her settes tæring etter næring. Synes derfor det er provoserende med uføre som får livsopphold sponset av min arbeidsinnsats som tydeligvis da kan gå igang med barneforøkelse. Dette er min mening! 

Anonymkode: cfeab...29e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Møtte dere mye vanskelige spørsmål og dømmende blikk? Det er den biten jeg sliter mest med, hva andre skal mene.. selvom jeg vet jeg ikke kan gå rundt å tenke sånn. Jeg holder fortsatt på å innfinne meg med situasjonen og at jeg ikke er som før, det tar tid. Jeg kan heller ikke bli gravid etter jeg har begynt med den medisinske behandlingen som vi (jeg og legene) vurderer som neste steg, derfor er det viktig for meg å ta en avgjørelse snart.. 

Anonymkode: a9844...2c4

Nei 😊

Anonymkode: b2440...0e2

[AnonymBruker]

Er selv kronisk syk (pt eksisterer det ingenting som kan gi mulighet for å bli frisk) og har valgt å ikke få flere barn fordi jeg da antar at totalbelastningen med jobb og flere barn vil bli for stor.

Vil gjerne ha flere barn, men tør ikke ta sjansen.

Dersom jeg på ett eller annet punkt skulle bli frisk/friskere vil jeg vurdere fosterbarn. Kanskje det kan være aktuelt for dere?

For meg ville det vært helt utenkelig å få flere barn når jeg var så syk at jeg var ufør.

Anonymkode: 5590a...909