obligatorisk farskapstest

[Gjest Melk]

10 % avvik er vel i seg selv et bevis på at det ikke fungerer glimrende

←

Er det noen som har klart å dokumentere på skikkelig vis at dette er et reelt tall?

Meg bekjent viser undersøkelser at 1 av 5 av DE SOM ER I TVIL og ber om dna-testing får rett i at de ikke er far.

[Gjest jamsi]

Jeg forstår faktisk ikke hvorfor enkelte kvinner er så redd for å få frem at sannheten.

Det kan ikke være pga økonomi. De fleste jeg kjenner ville akseptert å hatt en mobiltelefon i 3 år (fremfor 1-2 år), eller ta 2-3 kvelder mindre på byen iløpet av livet, om det kunne bekreftet hvem som er riktig far.

Det må slik jeg ser det ligge noe annet til grunn. Og enda har jeg ikke klart å finne ut årsaken tiltross for at denne siden nå er på nesten 200 innlegg.

←

Jeg er ikke redd for å få fram sannheten, jeg vet at mine barn har samme far og det er den mannen jeg er skilt fra. Jeg mener også at alle barn skal få vite hvem som er deres far, og at test er nødvendig der det er usikkerhet! Men det skal ikke gjøres ved å så tvil om ALLE kvinners troskap. Og hvis kvinnen er så dum at hun ikke vil oppgi navnet til den rette barnefaren så må det jo, som noen allerede har poengtert, tas en test av alle menn for å finne en match.

Fordi om at vi ikke er enige om at det skal en obligatorisk farskapsstest eller ikke, så betyr ikke det at vi støtter damer som oppgir en annen mann enn barnefaren som far. Men det er langt mellom enkelte damer og alle damer.

[Gjest gjest1]

←

a+c Det er lett å si at biologien ikke teller "så lenge det ikke handler om en selv" . Du svarte meg ikke på det spm cruel hvor jeg spurte hvordan du ville følt det overfor det barnet du IKKE fikk oppleve å se vokse opp. Spiller det virkelig ingen rolle for deg siden du fikk et annet barn som "erstatning" ?

b) Svekke livsgrunnlaget Hallo.. Jeg er faktisk enslig mor og jeg klarer meg utmerket. Dette høres jo ut som rene krf propaganda At barn må vokse opp med mor og far for å ha det bra i livet. Sjøl om det hele er bygget på en stor løgn.

c) Det er mye i 200 millioners klassen her i landet man kan finne som gir mindre samfunnsøkonomiske gevinster enn akurat her.

←

[Far til 2]

For noen sinnsyke tolkninger...

Mitt argument er at problemet er marginalt i etalblerte forhold og derfor er det unødvendig å mistenkeligjøre alle som får barn i dag. De som er i tvil kan alikvel teste barnet. Når det gjelder argumentasjon om barnebidrag så er det jo alikevel slutt mellom de foreldrene. En DNA-test kan dermed ikke ødelegge noe forhold.

Du velger å tro det verste om norske kvinner, Far til 2, deg om det. Andre mennesker stoler faktisk på den personen de velger å stifte familie med. Jeg regner med at de fleste fedre i dag også vet at de var tilstede da unnfangelsen fant sted, så de har vel en viss formening om de er faren eller ei...

←

Hvor "marginalt" er egentlig problemet ? Om det gjelder nærmere 5% av alle barn (ref div anslag som har kommet frem i tråden) synes jeg ikke dette er så marginalt. Men igjen er det avhengig av øynene som ser.

Det er riktig at selve DNA testen ikke ødelegger forholdet. Derimot kan mistenkliggjøringen ødelegge det.

Dette kan sammenliknes med mødre som lar barnet få like mye tid sammen med far som med mor. Omgivelsene mistenkliggjør denne moren for å være en dårlig mor. Om felles omsorgs hadde vært utgangspunktet for etthvert sammlivsbrudd hadde det ikke mistenkliggjort noen. Derimot hadde det gitt barn en helt annen opplevelse av det å ha 2 foreldre.

Dagens ordning at en far som krever DNA test medfører i realiteten at han også mister mye av kontakten med et barn han kansje er biologisk far til.

Med andre ord vil en far som krever DNA test også frata sitt biologiske barn mye av det samværet det ønsker NÅR det oppstår samlivsbrudd.

igjen er det altså bukken og havresekken. Mor kan i praksis bestemme hva far skal kunne kreve (enten det er lovlig eller ikke), om far fortsatt skal kunne få treffe sitt barn. Av redsel for å miste kontakten med barnet (som sansynligvis er hans med mer enn 50% sikkerhet) tar han altså ikke sjansen på et slikt krav.

Og nå er det altså jeg som tror det værste om norske kvinner, etter at kvinner i titalls år har beskrevet menn som noen horebukker som legger seg ned med enhver kvinne han faller for.

Hva om obligatorisk DNA tester kunne tilført en form for likeverd mellom foreldrene ? Vi vet at mor er mor. Men hvem vet hvem som er far ? Mor ? - ja i de fleste tilfellene. Far ? - aldri. Hvorfor skal ikke begge foreldrene + barnet i utgangspunktet ha rett til slik informasjon ? Hvorfor skal det i utgangspunktet forbeholdes mor ?

[Gjest Gjest]

Pr. 1. januar 2003 var det 15756 barn under 17 år som sto oppført i Folkeregisteret med far ukjent. Dette utgjorde ca. 1,5 prosent av alle barn i aldersgruppen 0-17 år.

500 med feil far

En av tre som tar opp farskapssaker får beskjed om at de ikke er far likevel.

Rettsmedisinsk institutt fikk i fjor rundt 1.500 farskapssaker og i 500 av tilfellene var ikke mannen barnefar likevel, skriver Dagsavisen.

Stadig flere fedre sjekker nå farskapssaker etter at en ny lov ga dem adgang til det i fjor. Mødre kan ikke lenger nekte DNA-test i i slike saker.

[Caramba]

:grine2:

Det er greit at du er uenig, men derifra å påstå at dagens ordning fungerer GLIMRENDE,  og alt er såre vel  :grine2:  :grine2:

10 % avvik er vel i seg selv et bevis på at det ikke fungerer glimrende

←

Jeg synes det er bra når du kan forlange farskapstest dersom du er i tvil om et barn er ditt eller ikke. Det er et enormt fremskritt. Før var det ikke mulig å foreta slike tester. Ergo synes jeg det fungerer fint slik det er i dag. Du er uenig.

Har du link som kan vise meg at disse 10%ene er et riktig tall?

[Far til 2]

Jeg er ikke redd for å få frem sannheten. For jeg VET sannheten, og min mann betviler den ikke. Jeg trenger ikke å få bekreftet hvem som er rett far, når jeg selv vet det med 100 % sikkerhet. Og derfor gidder jeg heller ikke å bruke penger på det.

←

Jeg tok vel kansje med litt vel mange i min kritiske holdning. Det er sikkert en stor mengde kvinner OG menn som mener at dagens ordning er helt OK. Kritsisk holdning til obligatorisk DNA test er altså IKKE ensbetydende med at en har vær utro (håper du tok det som en uforbeholden unskyldning ).

Men HVORFOR er kvinner (som er i klar overvekt i dette forumet) så sterk motstander av slike DNA tester. Jeg synes det økonomiske argumentet faller på sin egen urimlighet når vi vet at f.eks. 200 millioner fort kan brukes til en ny parkeringsplass for biler hvor som helst i landet (eller kansje dele det opp i 10 mindre parkeringsplasser).

[Gjest Turi]

facts for de som måtte være interessert.

Det er ikke som kvinne, men som borger, jeg er motstander av pålagt DNA-testing. Og jeg har ikke vært utro heller

[Gjest Gjest]

[

Jeg svarte ikke på hvordan jeg ville følt det hvis det viste seg å være et annet barn, nei. Det er to grunner til det. For det første, og naturlig nok, er det veldig vanskelig å forestille seg. Jeg antar at jeg ville ønsket kontakt med det barnet også, men vet ikke om jeg ville ønsket fullt samvær. For det andre er denne problemstillingen ikke så veldig relevant i diskusjonen. Hvis det skulle vise seg at en far ikke er biologisk far allikevel, så betyr jo ikke det at han har et annet barn et annet sted.

Du antar du ville ønsket kontakt med barnet? Erfaringer fra usa hvor spånne saker har forekommet er at foreldrene vil ha begge ungene. Så blir det en kamp foredrene imellom, da begge selvølgelig vil ha kontakt med sitt biologiske barn, men også selvfølgelig vil opprettholde kontakten med det barnet man tross alt har følt og behandlet som sitt eget.

At ikke du ser at dette er relevant for denne saken synes jeg er merkelig. Dette har betydning for de som aldri fikk vite at de er far fordi mora sa et annens navn ved fødselen. For dem har man altså frarøvet muligheten til å være far. Selvfølgelig i den grad bio mor lar han være det da Når man leser her så kan jeg jo nesten få inntrykk av at hans status aldri vil komme lengere enn å betale bidrag.

b) Svekke livsgrunnlaget: jeg har da aldri sagt at det ikke går an å ha det bra som alenemor! Men ville du virkelig ønsket at staten kom og skulle legge seg opp i et feilgrep du begikk for lenge siden og var ferdig med, og som kanskje ville ødelagt hele forholdet til en du (tross feiltrinnet) faktisk elsket? Ville du virkelig sagt at " ja, ja, det er greit det, jeg klarer meg jo som alenemor og?" Veldig mange som er utro velger å tie om det.

Det er isåfall ikke staten som har ødelagt for meg Hallo! staten tvang meg ikke i seng med en annen mann. Jeg har altid vært alenemor og det kunne jammen ikke falle meg inn å lyve på meg et farskap bare for å dekke over min egne feil

[Gjest gjest1]

[

Jeg svarte ikke på hvordan jeg ville følt det hvis det viste seg å være et annet barn, nei. Det er to grunner til det. For det første, og naturlig nok, er det veldig vanskelig å forestille seg. Jeg antar at jeg ville ønsket kontakt med det barnet også, men vet ikke om jeg ville ønsket fullt samvær. For det andre er denne problemstillingen ikke så veldig relevant i diskusjonen. Hvis det skulle vise seg at en far ikke er biologisk far allikevel, så betyr jo ikke det at han har et annet barn et annet sted.

Du antar du ville ønsket kontakt med barnet?  Erfaringer fra  usa hvor spånne saker har forekommet er at foreldrene vil ha begge ungene. Så blir det en  kamp foredrene  imellom, da begge  selvølgelig  vil ha kontakt med sitt biologiske barn, men også selvfølgelig vil opprettholde kontakten med det barnet man tross alt har følt og behandlet som sitt eget.

At ikke du ser at dette er relevant for denne saken synes jeg er merkelig. Dette har betydning for de som aldri fikk vite at de er far fordi mora sa et annens navn ved fødselen.  For dem har man altså frarøvet muligheten til å være far. Selvfølgelig i den grad bio mor lar han være det da    Når man leser her så kan jeg jo nesten få  inntrykk av at hans status aldri vil komme lengere enn å betale bidrag.

←

Det du skriver om øverst er noe jeg har sett på film, husker jeg. Jeg er ærlig og sier at jeg ikke er sikker. Tenk på alle foreldre som adopterer bort barna og ikke ser seg tilbake. Tenk på fedre som stikker av og nekter å ta noe som helst ansvar. Jeg vet selv om en far som bare har møtt sønnen et par ganger, og det er hans eget valg. Moren skulle gjerne hatt en far som stilte opp. Det er mange forskjellige reaksjoner.

Hvis DNA- testing skal hjelpe til med å lete fram en far hvis mor ikke vil, må vi jo ha DNA- register (og ikke engang det hjelper jo hvis far er utenlandsk), og det er et rimelig drøyt tiltak, synes jeg.

Det er isåfall ikke staten som har ødelagt for meg    Hallo! staten tvang meg ikke i seng med en annen mann. Jeg  har altid vært alenemor og det kunne jammen ikke falle meg inn å lyve på meg et farskap bare for å dekke over min egne feil

←

De som har vært utro kan bare ha det så godt, altså. Staten kan drive dyneløfting. Jaja, der har vi forskjellig mening.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde iallefall foretrukket at vi som par hadde blitt enige om å ta en slik test lenge før vi planla å bli gravide, hvis vi skulle ta en slik test. Ellers kunne nok skillsmissen fort vært et faktum.

Jeg synes egentlig det er unødvendig med obligatoriske tester hvis det er foreldrenes rettigheter vi snakker om.

For det finnes allerede en mulighet til å ta en slik test om man ønsker, og så får man heller snakke med hverandre på forhånd og avtale en slik test i forbindelse med fødsel hvis man frykter å få et barn som ikke er sitt eget rent biologisk sett.

Hvis vi tenker på barnets rett blir det straks mer komplisert. Da må man nødvendigvis har et register over alle fruktbare menn i landet å teste opp mot hvis ikke mor ønsker å oppgi noen far.

Men hva om mor drar til utlandet og blir befruktet?

[Gjest gjest1]

Og ærlig talt: hvis noen tror det er av personlige grunner jeg er i mot obligatorisk DNA- testing, synes jeg først og fremst det er latterlig, men litt provoserende også.

Jeg kan forsikre dere om at hvis jeg hadde løyet om hvem som var far til mine barn, så hadde jeg vært alt for flau over det til å argumentere prinsippielt her inne.

[Gjest Gjest]

Det du skriver om øverst er noe jeg har sett på film, husker jeg.  Jeg er ærlig og sier at jeg ikke er sikker. Tenk på alle foreldre som adopterer bort barna og ikke ser seg tilbake. Tenk på fedre som stikker av og nekter å ta noe som helst ansvar. Jeg vet selv om en far som bare har møtt sønnen et par ganger, og det er hans eget valg. Moren skulle gjerne hatt en far som stilte opp. Det er mange forskjellige reaksjoner.

Hvis DNA- testing skal hjelpe til med å lete fram en far hvis mor ikke vil, må vi jo ha DNA- register (og ikke engang det hjelper jo hvis far er utenlandsk), og det er et rimelig drøyt tiltak, synes jeg.

De som har vært utro kan bare ha det så godt, altså. Staten kan drive dyneløfting.  Jaja, der har vi forskjellig mening.

←

Ja det er mange fedre som gir blaffen. Slik har det altid vært og jeg er sikker påat det kommer det fortsatt til å være i fremtiden også. Det burde ikke ekskludere de som ikke er drittsekker.

De som har vært utro må vel ta konsekvensene ar handlingene sine. Utroskap har oftest ikke slike konsekvenser, og takk og pris for det. Altså! om en dame er utro mot mannen og "er så dum" at hun attpåtil blir gravid så burde hun vel seriøst tenke abort om hun ødela familien sin ved å få barn med elskern. Det er ikke snakk om dyneløfting. Jeg som enslig forsørger må hvert år fylle inn et skjema hvor jeg må skrive hvor mye samvær etc jeg har med barnets far. mange mener det er dyneløfting.. men herregud. hvor hårsår skal man egentlig være

[Gjest Gjest]

En liten historie jeg kom på nå: Det kan være mange grunner til at barn vokser opp med feil far også. En jente jeg kjenner har feil far. Moren ble dumpet av den virkelige faren da hun ble gravid, og en annen mann påtok seg farskapet og giftet seg med moren. Dette skjedde på 70-tallet da det fortsatt var stor skam å få barn utenfor ekteskap i visse miljøer.

Stefaren er oppført i alle registre som virkelig far, selv om både han og datteren vet at hun har en annen far. Hun har ingen interesse av å kontakte sin riktige far og han har heller ikke kontaktet henne. Min venninde er glad i sin "ordentlige" far, og tenker aldri på at det egentlig ikke er han som er faren hennes.

[Far til 2]

...

...

Stefaren er oppført i alle registre som virkelig far, selv om både han og datteren vet at hun har en annen far. Hun har ingen interesse av å kontakte sin riktige far og han har heller ikke kontaktet henne. Min venninde er glad i sin "ordentlige" far, og tenker aldri på at det egentlig ikke er han som er faren hennes.

←

Vi vil alle være mer eller mindre preget av opplevelser vi har hatt og som på en eller annen måte blir basis for våre meninger. Jeg er, som de fleste her inne, en av dem. Noen har imidlertid den egenskapen av at de kan se litt lengre. Enten fordi de har opplevd begge sider av en problemstilling, eller at de er noe mer filosofisk anlagt enn oss andre .

Løsningen på problemet må jo være at flere skal ha glede av nye muligheter og at ingen (eller så få som mulig) skal få negative opplevelser av et forbedret lovverk.

Da blir spørsmålet om det er flere som tar skade av et lovverk som behandler foreldrene likt I PRAKSIS og om lovverket ivaretar barna på en måte som gir flere nye muligheter.

Det er vel liten eller ingen uenighet om at dagens løsning I PRAKSIS gir mødre en mulighet til å skjule kortvarige forhold ovenfor barn og fedre. Da gjennstår spørsmålet om en obligatorisk DNA test vil bedre situasjonen for disse barna og fedrene. Jeg vil i utgangspunktet si et ubetinget ja. I hovedsak fordi barna ikke blir lurt til å tro at "pappa" er pappa og senere får et slag i trynet. Fedrene får riktig informasjon og mødrene slipper å leve på en løgn.

Hvilke ulemper har en slik endring ?

Det kan medføre at noen forhold ( det er nevnt ca 5%) ryker alerede ved fødselen. Jeg er imidlertid av den formening at flesteparten av disse forholdene ville gått istykker uansett. For noen av barna (de forholdene som ikke ryker) vil det kunne medføre at de som eldre blir informert om at "pappa likevel ikke er pappa".

I saken som Gjest ovenfor forteller ville sansynligvis ingen bli "skadelidende" av om det var en obligatorisk DNA test. Isteden ville antagelig "farens stedfortreder" (ikke biologisk far) ha adoptert jenta. Og jenta er tydligvis klar over situasjonen uansett.

Som oftest er det vel mor som dumper far, men "om far dumper mor eller mor dumper far" er ikke det reelle problemet. Derimot setter jeg spørsmålstegn ved om en av foreldrene skal kunne lage konflikter, for deretter å bruke det i vinnings øyemed, slik som desverre skjer fra tid til annen.

Sannheten, som relaterer seg til hvem som er far, bør altså ikke forbeholdes en person slik praksis er i dag.

[Gjest Turi]

Sånn rent hypotetisk Ftil2 - ville du tatt en DNA-test nå? Hva om det viste seg at barna dine ikke er dine biologisk. Ville du ha ønsket å vite det? Ville det ha gjort din eller barnas hverdag bedre?

Forøvrig kan du tro hva du vil om forhold ryker eller ikke "uansett" om en part har vært utro. Poenget må jo være at det rent prinsipielt ikke er statens ansvar.

Staten har et lovfestet ansvar i å "frembringe" en far i de tilfeller der det ikke foreligger en, enten ved at en mann er gift med mor, eller ved at en mann har påtatt seg farskapet. Å utvide dette til også å overprøve disse to situasjonene kan jeg ikke se at prinsipielt (eller filosofisk ) vil ha noen tilleggsnytte utover å "avsløre grusomme mødre", og ødelegge familieliv som kanskje - kanskje ikke - ville gått i stykker uansett.

[Gjest Gjest]

Sånn rent hypotetisk Ftil2 - ville du tatt en DNA-test nå? Hva om det viste seg at barna dine ikke er dine biologisk. Ville du ha ønsket å vite det? Ville det ha gjort din eller barnas hverdag bedre?

Forøvrig kan du tro hva du vil om forhold ryker eller ikke "uansett" om en part har vært utro. Poenget må jo være at det rent prinsipielt ikke er statens ansvar.

Staten har et lovfestet ansvar i å "frembringe" en far i de tilfeller der det ikke foreligger en, enten ved at en mann er gift med mor, eller ved at en mann har påtatt seg farskapet. Å utvide dette til også å overprøve disse to situasjonene kan jeg ikke se at prinsipielt (eller filosofisk ) vil ha noen tilleggsnytte utover å "avsløre grusomme mødre", og ødelegge familieliv som kanskje - kanskje ikke - ville gått i stykker uansett.

←

Eh har ikke far til 2 en som har en ex som ikke er særlig samarbeidsvillig ?? At han stadig er i krangel angående samvær etc? Eller har jeg missforstått?

Dersom far til 2 skulle gjøre alvor av å kreve dna test nå kan han vel bare glemme alt som heter samarbeid herifra til evigheten

[Gjest Gjest]

http://www.likestillingsombudet.no/artikler/dna.html

les artikkelen!

legg særlig merke til slutten;

Et tankekors til slutt: Hensynet til barnets beste sies å ligge til grunn for utformingen av barneloven og også reglene om endring av farskap. Det er interessant at en avklaring av farskapet regnes for å være til barnets beste hvis moren går med på det, men ikke hvis hun nekter. For barnet kan vel konsekvensene bli like store uansett om foreldrene er enige eller ei, men vår barnelov bygger altså på at det er mor som vet best hva som er til det beste for barnet.

(Av likestillingsombud Kristin Mile, publisert i Nordlys 18. oktober 2001)

[Gjest Gjest]

Det er vel liten eller ingen uenighet om at dagens løsning I PRAKSIS gir mødre en mulighet til å skjule kortvarige forhold ovenfor barn og fedre. Da gjennstår spørsmålet om en obligatorisk DNA test vil bedre situasjonen for disse barna og fedrene. Jeg vil i utgangspunktet si et ubetinget ja. I hovedsak fordi barna ikke blir lurt til å tro at "pappa" er pappa og senere får et slag i trynet. Fedrene får riktig informasjon og mødrene slipper å leve på en løgn.

Hvilke ulemper har en slik endring ?

Det kan medføre at noen forhold ( det er nevnt ca 5%) ryker alerede ved fødselen. Jeg er imidlertid av den formening at flesteparten av disse forholdene ville gått istykker uansett. For noen av barna (de forholdene som ikke ryker) vil det kunne medføre at de som eldre blir informert om at "pappa likevel ikke er pappa".

←

Men far kan jo teste av hjertens lyst hvis han ønsker det, så fars rettigheter til visshet er jo godt ivaretatt.

[Far til 2]

Sånn rent hypotetisk Ftil2 - ville du tatt en DNA-test nå? Hva om det viste seg at barna dine ikke er dine biologisk. Ville du ha ønsket å vite det? Ville det ha gjort din eller barnas hverdag bedre?

←

Kansje nettopp derfor ville det vært bedre om det hadde vært obligatorisk DNA test ved fødselen.

Jeg er kjempeglad i barna, og vil naturligvis være det resten av mitt liv. Det er barnas rett til samvær med biologisk far jeg har kjempet for i flere år. Men OM det hadde vist seg at jeg ikke er biologisk far barna kunne de hatt et godt forhold til sin biologiske far. Jeg ser ikke at det er noen ulempe for barna.

Forøvrig kan du tro hva du vil om forhold ryker eller ikke "uansett" om en part har vært utro. Poenget må jo være at det rent prinsipielt ikke er statens ansvar.

←

Vi kan sikkert diskutere hva som er statens ansvar i mange år fremover. Er det riltig at det er statens ansvar at barn i det hele tatt får samvær med bilogisk far ? (staten påtar seg litt av dette ansvaret nå). Er det statens ansvar ar far bør tilbringe mer tid sammen med små barn (1 måndes barselspermisjon). Er det statens ansvar at folk snakker sant når de blir spurt om f.eks. mengden samvær med far ? Det finnes massevis av spørsmål om hva som bør og ikke bør være statens ansvar.

Staten har et lovfestet ansvar i å "frembringe" en far i de tilfeller der det ikke foreligger en, enten ved at en mann er gift med mor, eller ved at en mann har påtatt seg farskapet. Å utvide dette til også å overprøve disse to situasjonene kan jeg ikke se at prinsipielt (eller filosofisk ) vil ha noen tilleggsnytte utover å "avsløre grusomme mødre", og ødelegge familieliv som kanskje - kanskje ikke - ville gått i stykker uansett.

←

Så det er Statens ansvar "å dømme" en far som far om han har giftet seg med mor. Det er Statens ansvar "å dømme" en mann til far om mor oppgir han om de ikke er gift/samboer. MEN DET SKAL IKKE VÆRE STATENS ANSVAR Å DØMME NOEN OM MOR LYVER. For det skal hun få fortsette med.

Forøvrig vil jeg henvise til innlegget under deg hvor gjest har en del intresante sider av det å kreve DNA test etter et samlivsbrudd.