Selvmord.

[AnonymBruker]

Helene skrev (På 23.8.2021 den 1.47):

Jeg er kjempelei av folk som tar selvmord. Vi sitter igjen. Det preger oss  som sitter igjen resten av livet. Jeg mistet min første da jeg var 15. Andre da jeg var 20. og min søster tok livet sitt da hun var 55. Jeg mener egentlig alt selvmord er en skikkelig egoistisk ting. Jeg sa til min søster, du gjør ikke sette mot dine barn. Hun gjorde det lell. 

Er det ikke like egoistisk at en person skal leve og lide for at andre ikke skal sørge?

Anonymkode: 68cb3...33b

[AnonymBruker]

Hvorfor får denne tråden stå, men alle andre referanser eller spøker om selvmord, slettes. Virker som at de eneste som får skrive om selvmord er de "etterlatte" og ikke de som lider selv. Rar regel. 

Anonymkode: 8de98...6d8

[AnonymBruker]

Jeg har mistet to som sto meg nær til selvmord. Vi var unge, under 20 år. De var ikke egoistiske, de var deprimerte og forstod ikke hvor mye de var verdt.

Anonymkode: a81fa...3de

[Anonymburker]

Trøst skrev (På 2.9.2021 den 18.19):

Jeg har alltid tenkt at selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem, og det stemmer nok ikke for alle. Men for noen kan livet bli bedre, selv om det kanskje ikke ser slik ut der og da. Det finnes nok av levende eksempler på at ting kan bli bedre. Syns ikke det er arrogant å si at det er en permanent løsning på et midlertidig problem, det er i samme gate som å si at ting kan bli bedre og at man ikke må gi opp. Og jeg vet ikke med deg, men det kan være litt trøstende å få den typen støtte av noen, spesielt når man er skikkelig langt nede og ikke ser lyset i enden av tunellen. Da vil man gjerne bli forstått og samtidig minnet på at det KAN bli bedre, selv om man ikke helt klarer å tro på det. Gi dem bakkekontakt når dem tror at livet er over og at ting aldri ordner seg. Dette kan redde liv og hindre noen i å ta livet sitt. 

Er selvsagt enig i at ikke alle problemer er midlertidig, men jeg har stor tro på at man kan overleve livet til tross for psykiske problemer og traumatiske opplevelser. Men det avhenger av en rekke faktorer og hvor bra systemet vårt for psykisk helsehjelp, fungerer. Og vi ser nok av eksempler på at det ikke fungerer, dessverre... 

Livet i seg selv er jo midlertidig, enten man er 30 eller 80 år. Livet er ekstremt kort og årene går veldig fort.

Det er ikke negativ tankegang hvis man tenker at livet er for kort til at det er vits å prøve å forandret livet til det bedre. Det er jo bare fakta. Jus eller legestudenten med de store ambisjonene for fremtiden kan bli drept i en trafikkulykke i morgen, eller få en dødelig sykdom.

Det er de som tror at livet er langt og at ting har en mening som lever på en rosa sky. Alt vi "eier" er kun til låns for noen tiår, om hundre år er det ingen som lever som vil ha møtt oss, barna og kanskje til og med barnebarna våre er døde. Jeg tenker at når man er død spiller det uansett ikke lenger noen rolle om man hadde et godt eller dårlig liv.

Alle skal miste alt uansett, så spiller det egentlig noen rolle på hvilket tidspunkt det skjer? Hvis man er "heldig" så blir man 80-90 år, men spiller det egentlig noen rolle om man bare lever halvparten?

[Gjest Trøst]

Anonymburker skrev (1 time siden):

Livet i seg selv er jo midlertidig, enten man er 30 eller 80 år. Livet er ekstremt kort og årene går veldig fort.

Det er ikke negativ tankegang hvis man tenker at livet er for kort til at det er vits å prøve å forandret livet til det bedre. Det er jo bare fakta. Jus eller legestudenten med de store ambisjonene for fremtiden kan bli drept i en trafikkulykke i morgen, eller få en dødelig sykdom.

Det er de som tror at livet er langt og at ting har en mening som lever på en rosa sky. Alt vi "eier" er kun til låns for noen tiår, om hundre år er det ingen som lever som vil ha møtt oss, barna og kanskje til og med barnebarna våre er døde. Jeg tenker at når man er død spiller det uansett ikke lenger noen rolle om man hadde et godt eller dårlig liv.

Alle skal miste alt uansett, så spiller det egentlig noen rolle på hvilket tidspunkt det skjer? Hvis man er "heldig" så blir man 80-90 år, men spiller det egentlig noen rolle om man bare lever halvparten?

Sant nok. Livet er oppskrytt uansett. En av-knapp uten smerter burde eksistert. 

[Anonymburker]

Trøst skrev (På 9.9.2021 den 23.44):

Sant nok. Livet er oppskrytt uansett. En av-knapp uten smerter burde eksistert. 

Ja. Er rimelig lei av konstante nedturer. Før helga fikk jeg nok en gang en trøkk i trynet hva angår jobb. Hadde et håp om å få en fast stilling som ble ledig der jeg jobber. Men nei da. Det blir aldri min tur, men dette er første gang jeg har taklet det uten å bli følelsesmessig preget. Jeg visste det innerst inne at det ble slik. Jeg begynner å bli følelsesløs og likegyldig til nedturene, og det blir mer og mer rasjonelt å tenke at det ikke er vits å prøve mer.

Det er skrevet i stein at jeg ikke skal lykkes, så hvorfor fortsette? Sånn at de rundt meg ikke blir lei seg?

[Gjest Trøst]

Anonymburker skrev (Akkurat nå):

Ja. Er rimelig lei av konstante nedturer. Før helga fikk jeg nok en gang en trøkk i trynet hva angår jobb. Hadde et håp om å få en fast stilling som ble ledig der jeg jobber. Men nei da. Det blir aldri min tur, men dette er første gang jeg har taklet det uten å bli følelsesmessig preget. Jeg visste det innerst inne at det ble slik. Jeg begynner å bli følelsesløs og likegyldig til nedturene, og det blir mer og mer rasjonelt å tenke at det ikke er vits å prøve mer.

Det er skrevet i stein at jeg ikke skal lykkes, så hvorfor fortsette? Sånn at de rundt meg ikke blir lei seg?

Føler med deg. Klem. ❤️ 

[Icebliss]

Jeg er veldig lei meg på vegne av de som mister noen til selvmord, men jeg syntes også at det ikke er greit å kalle de som begår selvmord for egoister. De som blir igjen opplever selvfølgelig en traume, men ingen som tar sitt eget liv ønsker å påføre noen dette. 

Jeg er dessverre suicidal og tenker på dette ofte, jeg vet at det ville være en stor belastning for mine nære, men det er jeg som nå sliter så mye at hver eneste dag er vond og smertefull. Noen har jeg fortalt at jeg har disse tankene, men halvparten holder seg unna meg, syntes jeg er negativ og vil ikke snakke om det fordi jeg kun er lei meg, disse er mine venner... Mine foreldre ble også lei seg når jeg sa det, men de orker ikke å hjelpe meg, istedet er det jeg som hele tiden er der for dem. Jeg må alltid trå til for å fikse alt for dem, men de har sjeldent klart å være der for meg, som barn ble jeg kun avvist og fikk aldri kjærlighet eller oppmerksomhet.

Jeg forteller dette for å fortelle at det er flere sider av en sak. Jeg blir snudd ryggen til og blir alene med masse oppgaver mens det er jeg som sliter så dypt at hver dag er et mareritt. Jeg må leve gjennom mitt helvete hver eneste dag for å ikke såre de som ikke klarer å være der for meg. 

Folk for kalle meg hva de vil, men alle har sin historie og på vegne av de som har mistet noen til selvmord, så beklager jeg på det dypeste, men vær så snill og ikke kall dem egoister. Det er folk der ute som ennå er i live og holder ut, kjemper en vanskelig kamp og har få å støtte seg til, så når de leser slike meldinger om at deres nære og kjære kanskje kaller dem egoister og en byrde, da blir det enda vanskligere for dem.

Mange orker ikke å snakke med noen som tar opp selvmord, slik jeg opplevde det, kan man da virkelig bli sint etterpå og kalle dem for egoister? 

Det er like mange historier på denne kloden som det er mennesker, alt er ikke svart og hvitt og ingen velger å ta sitt eget liv for å såre andre. 

[AnonymBruker]

Selvmord er en veldig trist og vond sak. 
de pårørende føler seg hjelpesløse. Selvmord er ingen løsning. Men de som velger det er så syke i sinnet sitt at de der og da ikke ser noen annen løsning, det er en så sterk indre smerte at de klarer ikke mer. Dette er vondt for de som sitter igjen. Mange får skyldfølelse for at de ikke såg hva som var i ferd med å skje, at de ikke hjalp nok osv. 

En eldre mann jeg kjente hadde en alvorlig diagnose og ble bare sykere og sykere. Han hadde store smerter og var på vei til å bli fullstendig pleietrengende. Han valgte avslutte livet. 
veldig tungt for de som sto igjen. Samtidig så tenker jeg at aktiv dødshjelp burde vært diskutert i situasjoner der pasienten har kort tid igjen, og smertene ble uutholdelige. 
For friske mennesker som sliter psykisk er det alltid hjelp å få. Selv om ting føles håpløst og vanskelig vil det alltid komme bedre dager og tider. 
De som sitter igjen blir syke selv og klarer knapt å fungere

Anonymkode: cc051...81d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.8.2021 den 1.58):

Enig. Er drittlei alle som hyler om at selvmord er så fælt og egoistisk, men de ofrer ikke oss som er deprimerte og suicidale en tanke mens vi fremdeles lever.

Anonymkode: 1434c...8a6

❤️

Anonymkode: f2ace...07d

[AnonymBruker]

Icebliss skrev (På 15.9.2021 den 21.25):

Jeg er veldig lei meg på vegne av de som mister noen til selvmord, men jeg syntes også at det ikke er greit å kalle de som begår selvmord for egoister. De som blir igjen opplever selvfølgelig en traume, men ingen som tar sitt eget liv ønsker å påføre noen dette. 

Jeg er dessverre suicidal og tenker på dette ofte, jeg vet at det ville være en stor belastning for mine nære, men det er jeg som nå sliter så mye at hver eneste dag er vond og smertefull. Noen har jeg fortalt at jeg har disse tankene, men halvparten holder seg unna meg, syntes jeg er negativ og vil ikke snakke om det fordi jeg kun er lei meg, disse er mine venner... Mine foreldre ble også lei seg når jeg sa det, men de orker ikke å hjelpe meg, istedet er det jeg som hele tiden er der for dem. Jeg må alltid trå til for å fikse alt for dem, men de har sjeldent klart å være der for meg, som barn ble jeg kun avvist og fikk aldri kjærlighet eller oppmerksomhet.

Jeg forteller dette for å fortelle at det er flere sider av en sak. Jeg blir snudd ryggen til og blir alene med masse oppgaver mens det er jeg som sliter så dypt at hver dag er et mareritt. Jeg må leve gjennom mitt helvete hver eneste dag for å ikke såre de som ikke klarer å være der for meg. 

Folk for kalle meg hva de vil, men alle har sin historie og på vegne av de som har mistet noen til selvmord, så beklager jeg på det dypeste, men vær så snill og ikke kall dem egoister. Det er folk der ute som ennå er i live og holder ut, kjemper en vanskelig kamp og har få å støtte seg til, så når de leser slike meldinger om at deres nære og kjære kanskje kaller dem egoister og en byrde, da blir det enda vanskligere for dem.

Mange orker ikke å snakke med noen som tar opp selvmord, slik jeg opplevde det, kan man da virkelig bli sint etterpå og kalle dem for egoister? 

Det er like mange historier på denne kloden som det er mennesker, alt er ikke svart og hvitt og ingen velger å ta sitt eget liv for å såre andre. 

Tror mange blir redde når noen snakker om selvmord, som er forståelig. 
vi mennesker er her for hverandre, men noen ganger blir det for tungt å høre om andres vondter. Det betyr ikke at vi ikke bryr oss, men i en hverdag med jobb, barn og plikter + egne bekymringer klarer man ikke andres tyngde på toppen i stor grad over tid. 
helsepersonell og psykologer er de riktige til å hjelpe i slike situasjoner- med støtte fra familie og venner. 
Trist at du opplever det slik som du beskriver, men du må sette grenser for deg selv. Bygg deg selv opp og Finn små ting i hverdagen som gir mening. 
søk hjelp og jobb hardt mot disse tankene 

Anonymkode: cc051...81d

[Helene]

Jeg er ikke suicidale. Jeg har hatt tankene. Men tenker. Dette skal ikke mitt barn oppleve. Jeg har lovet henne, det kommer ikke til å skje. 
 

Imellomtiden, jeg har bedt om hjelp. Ting tar tid. Men tanken på datteren. Det kommer ikke til å skje noe galt. Jeg skal bite tennene sammen. 
 

[Helene]

Men ble skikkelig skuffet da min søster kastet inn håndduken . Prøvde å støtte, det var ikke nok . Jeg kommer aldri til å gjøre som henne .  
 

[KjøttOPP]

Trøst skrev (På 9.9.2021 den 23.44):

Sant nok. Livet er oppskrytt uansett. En av-knapp uten smerter burde eksistert. 

Synes retten til å dø burde være like ekvivalent som retten til å leve et "godt" liv, da hjelpen på veien mot det gode liv ikke eksisterer i den grad som gir et menneske helse og velvære.

[AnonymBruker]

Jeg kan skjønne din frustrasjon. Samtidig er depresjon en alvorlig sykdom. Ikke rent sjelden med dødelig utfall.

Jeg har et nært familiemedlem som er deprimert. Hen har det veldig vondt. Hen krever enormt mye fra oss nærmeste, men klarer ikke se andre enn seg selv. Det er en ekstremt egoistisk sykdom og det er kjempetøft for de som står rundt også. Vi stiller masse opp for den syke, men får hele tiden høre at vi ikke bryr oss eller hjelper. Det er frustrerende og ekstremt utmattende. Som pårørende må man også ha pauser fra den deprimeres verden for å unngå å bli sugd inn selv.

Jeg har innsett at jeg skal være pårørende, men ikke behandler. Jeg må også sette grenser for meg selv for ikke å gå til grunne selv. Dessuten må mitt familiemedlem også ansvarliggjøres.

Også er det viktig at psykisk syke får hjelp. Hele helsevesenet bygges ned. Det er helt tragisk. 

 

Anonymkode: 36e0d...034

[Gjest Trøst]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kan skjønne din frustrasjon. Samtidig er depresjon en alvorlig sykdom. Ikke rent sjelden med dødelig utfall.

Jeg har et nært familiemedlem som er deprimert. Hen har det veldig vondt. Hen krever enormt mye fra oss nærmeste, men klarer ikke se andre enn seg selv. Det er en ekstremt egoistisk sykdom og det er kjempetøft for de som står rundt også. Vi stiller masse opp for den syke, men får hele tiden høre at vi ikke bryr oss eller hjelper. Det er frustrerende og ekstremt utmattende. Som pårørende må man også ha pauser fra den deprimeres verden for å unngå å bli sugd inn selv.

Jeg har innsett at jeg skal være pårørende, men ikke behandler. Jeg må også sette grenser for meg selv for ikke å gå til grunne selv. Dessuten må mitt familiemedlem også ansvarliggjøres.

Også er det viktig at psykisk syke får hjelp. Hele helsevesenet bygges ned. Det er helt tragisk. 

 

Anonymkode: 36e0d...034

Tilbudet tilfredsstiller absolutt ikke etterspørselen, dessverre. Det bidrar nok også til at psykisk syke lener seg på sine nærmeste og søker hjelp der, men det er begrenset hvor mye hjelp det er å få fra familie og venner. Misforstå meg rett, jeg skjønner at man prøver så godt man kan å hjelpe, men det skal ikke mye til før den deprimerte blir oppfattet som slitsom, krevende, egoistisk etc. Dette blir igjen til byrde for den syke. Noen ender opp med å trekke seg unna og ikke be om hjelp i det hele tatt. Man føler seg som en belastning, og for mange så er man det også. Det burde finnes langt flere lavterskeltilbud for de som sliter, lett tilgjengelig og ikke bare med hensikt om å behandle, men også støtte. 

[AnonymBruker]

Trøst skrev (34 minutter siden):

Tilbudet tilfredsstiller absolutt ikke etterspørselen, dessverre. Det bidrar nok også til at psykisk syke lener seg på sine nærmeste og søker hjelp der, men det er begrenset hvor mye hjelp det er å få fra familie og venner. Misforstå meg rett, jeg skjønner at man prøver så godt man kan å hjelpe, men det skal ikke mye til før den deprimerte blir oppfattet som slitsom, krevende, egoistisk etc. Dette blir igjen til byrde for den syke. Noen ender opp med å trekke seg unna og ikke be om hjelp i det hele tatt. Man føler seg som en belastning, og for mange så er man det også. Det burde finnes langt flere lavterskeltilbud for de som sliter, lett tilgjengelig og ikke bare med hensikt om å behandle, men også støtte. 

Jeg ser helt klart dette. Mitt familiemedlem krevde i en periode daglige samtaler opp mot to timer samt hjelp til daglige gjøremål (handling, rengjøring o.l). Jeg er småbarnsmor i 100% jobb. Jeg holdt på å gå i kjelleren av for stor belastning. Samtidig fikk jeg høre at jeg var privilegert og ikke hadde rett til å klage/være sliten.

Jeg måtte sette en grense og fikk da beskjed om at jeg var egoistisk og ikke brydde meg. Noe som føltes ganske urettferdig når jeg hadde stått på hode og gjort alt i min makt for å skaffe hjelp i hjelpeapparatet i tillegg til alt det andre.

Jeg endte opp med å snakke med psykolog for å klare å håndtere situasjonen. Der fikk jeg hjelp til å forstå at jeg ikke var slem og fæl egoistisk som ikke stod på pinne 24 timer i døgnet som vaskehjelp og behandler.

Nown ganger skal det nok lite til fra den sykes side, men noen ganger står omgivelsene i spagat og er strukket til bristepunktet og den syke synes fortsatt det er for dårlig. Samtidig vet jeg jo at hen har det vanskelig.

Anonymkode: 36e0d...034

[Anonymburker]

Vi er ufrivillig blitt satt til denne jord, og det får være en og hver sitt valg om man ikke vil være her.

Alt vi gjør i denne verdenen er egoistisk, så hvorfor er dette verre enn alt annet?

Livet er ikke alltid svaret.

[Anonymburker]

I et stressende samfunn som dette, og med så mye press, er det ikke rart at mange bukker under. Det får vi bare akseptere når vi som samfunn har lagt opp til det.

Vi blir fòret med fraser som "det blir bedre", "alt ordner seg til slutt", mens det i realiteten bare er tomme ord som skal sørge for at vi holder ut og fysisk sett skal leve så lenge som mulig. Ikke fordi det er sannsynlig at man får et godt liv bare man venter lenge nok.

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (1 time siden):

I et stressende samfunn som dette, og med så mye press, er det ikke rart at mange bukker under. Det får vi bare akseptere når vi som samfunn har lagt opp til det.

Vi blir fòret med fraser som "det blir bedre", "alt ordner seg til slutt", mens det i realiteten bare er tomme ord som skal sørge for at vi holder ut og fysisk sett skal leve så lenge som mulig. Ikke fordi det er sannsynlig at man får et godt liv bare man venter lenge nok.

 

Mange får det faktisk bedre, men det kan ta årevis i behandling ( det finnes ingen quick fix) og er man ikke villig til å ta den jobben og på forhånd har bestemt seg for at alt bare er jævlig og aldri kan bli bedre, vel da har man en mindset hvor man ikke ønsker å nyttiggjøre seg av behandling og da får man enten leve og ha det jævlig eller gå og dø da.

Og dette kommer fra ei som har tilbrakt snart to tiår i psykiatrien og som først nå har fått det levelig. 

Anonymkode: 80447...0a0