Selvmord.

[Gjest Trøst]

Blomsterpotta skrev (4 timer siden):

Du har litt peiling ja, jeg har enorm peiling. Jeg ble selv reddet fra ett selvmordsforsøk. Hadde jeg ikke blitt reddet hadde jeg etterlatt meg 2 tenåringer. Når jeg tenker på det idag så grøsser jeg, men samtidig så vet jeg at mitt forsøk ikke kom av egoisme. Det kom av så intense og vonde smerter at hele døgnet gikk med til å overleve. Heldigvis klarte barna mine seg stort sett selv for jeg klarte ikke ta vare på de, enda så vanvittig glad jeg er i de.

Mitt forsøk var planlagt og alt lå tilrette for å klare det, men en person fikk mistanke og rekvirerte full utrykning hjem til meg og hjelpen kom der og varte i 6 mnd etterpå.

At du står fast på at selvmord er egoistisk får du bare gjøre. Jeg er totalt uenig med deg. Ett selvmord krever enormt mot faktisk.

👏

[Gjest Glut]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Selvmord er forbudt i norsk lov. Er det verdt å bli kriminell?

Anonymkode: 4c25f...9b8

Ikke noe kult å havne i fengsel etter man har tatt sitt eget liv.

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Kjenner en kompis av meg som tok selvmord fordi han ikke fikk damer

Anonymkode: 09af6...bf8

Skal ikke se bort i fra at det er mange av dem.

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (1 time siden):

Skal ikke se bort i fra at det er mange av dem.

Ensomhet og det å ikke få til å skaffe seg partner er nok helt klart en utløsende faktor for mange.

Anonymkode: 80447...0a0

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ensomhet og det å ikke få til å skaffe seg partner er nok helt klart en utløsende faktor for mange.

Anonymkode: 80447...0a0

Ja, utvilsomt.

[Miranda Bailey]

Voksenmann skrev (På 24.8.2021 den 14.44):

Din kommentar er langt under beltestedet. Selvmord er en for alltid løsning på et midlertidig problem. Det du oppnår med et selvmord er at du tar den smerten du føler, ganger den med 50 og fordeler den rundt til alle som er glad i deg. En siste hilsen som de vil bruke resten av sine liv på å fordøye. Har du barn så gir du dem usedvanlig dårlige kort for resten av deres liv. Ja, selvmord er egoistisk.

Tenk å være så privilegert at du tror alle årsaker til selvmord er midlertidige. 

Jeg har forsøkt selvmord, lever med psykiske lidelser som sannsynligvis aldri kommer til å "kureres" og jeg har mistet familiemedlem og venner til selvmord. Selv om det var og er utrolig smertefullt å miste noen man er glad i, kanskje spesielt til selvmord, så er det ingenting som har gjort meg mer vondt i livet enn det lidelsene mine har. Det du skriver stemmer kanskje for noen, men absolutt ikke for alle, og det er utrolig arrogant av deg å tro at du sitter på fasiten. 

[Anonymburker]

Miranda Bailey skrev (På 25.8.2021 den 18.55):

Tenk å være så privilegert at du tror alle årsaker til selvmord er midlertidige. 

Jeg har forsøkt selvmord, lever med psykiske lidelser som sannsynligvis aldri kommer til å "kureres" og jeg har mistet familiemedlem og venner til selvmord. Selv om det var og er utrolig smertefullt å miste noen man er glad i, kanskje spesielt til selvmord, så er det ingenting som har gjort meg mer vondt i livet enn det lidelsene mine har. Det du skriver stemmer kanskje for noen, men absolutt ikke for alle, og det er utrolig arrogant av deg å tro at du sitter på fasiten. 

Hater løgnaktige utsagn som "det blir bedre", "Alt ordner seg til slutt".

Det er ikke folk som sliter som sier dette, det er dem som aldri har opplevd nedturer i livet sitt.

[AnonymBruker]

Hallo det må da for pokker være lov å si hva f man vil i sin sorgprosess, slutt å ta person og fokuser for din egen.  Leste at en kalte dem egoister..og ble antatt tilbakestående.

Lavmål.... gi ros for å det hele klare å beskrive følelser og bruke ord.  

Fint

 

Anonymkode: eaecb...624

[Helene]

Jeg har ikke lest hele tråden. Da jeg mistet første, skjønte jeg, vi lever 1 gang. Og jeg har prøvd å leve. Jeg går ikke på stoff, jeg røyker, kun tobakk. Økonomi har stoppet meg noen ganger. Men ikke hver gang. Jeg har vært med ungen min, Tusenfryd. Elsker karuseller. Disneyland Paris, elsker karuseller. Det er ting som holder meg oppe. Opplevelser. 

[Miranda Bailey]

Helene skrev (10 timer siden):

Jeg har ikke lest hele tråden. Da jeg mistet første, skjønte jeg, vi lever 1 gang. Og jeg har prøvd å leve. Jeg går ikke på stoff, jeg røyker, kun tobakk. Økonomi har stoppet meg noen ganger. Men ikke hver gang. Jeg har vært med ungen min, Tusenfryd. Elsker karuseller. Disneyland Paris, elsker karuseller. Det er ting som holder meg oppe. Opplevelser. 

Det er kjempefint for deg, men du må forstå at dette ikke er mulig for alle. På samme måte som at en med brukken fot ikke bare kan "komme seg over det og gå på den", så kan ikke en med psykiske lidelser bare ta seg sammen og tenke positivt. Å dyrke hobbyer og interesser, ting som ofte gir livet mening, kan være umulig for en person som er tungt preget av depresjon, angst, selvmordstanker, traumer, psykotiske symptomer, dissosiasjon og lignende. Hadde det vært så lett som å bare komme seg ut litt så hadde ingen vært syke. 

Synes også det er stusselig at du hakker på mennesker som tar livet sitt når du selv har tatt et bevisst valg om å øke risikoen for å utvikle kreft. Mennesker tar som regel livet sitt på grunn av sykdom de ikke kunne kontrollere - du velger å røyke. 

[AnonymBruker]

Miranda Bailey skrev (På 25.8.2021 den 18.55):

Tenk å være så privilegert at du tror alle årsaker til selvmord er midlertidige. 

Jeg har forsøkt selvmord, lever med psykiske lidelser som sannsynligvis aldri kommer til å "kureres" og jeg har mistet familiemedlem og venner til selvmord. Selv om det var og er utrolig smertefullt å miste noen man er glad i, kanskje spesielt til selvmord, så er det ingenting som har gjort meg mer vondt i livet enn det lidelsene mine har. Det du skriver stemmer kanskje for noen, men absolutt ikke for alle, og det er utrolig arrogant av deg å tro at du sitter på fasiten. 

Samtidig som du må respektere følelsene en datter, sønn, ektemann, kone sitter igjen med når man mister noen til selvmord. 
 

 

Anonymkode: 878ba...fdc

[Miranda Bailey]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Samtidig som du må respektere følelsene en datter, sønn, ektemann, kone sitter igjen med når man mister noen til selvmord. 
 

 

Anonymkode: 878ba...fdc

Selvsagt skal man få føle på det man føler, men når man bestemmer seg for å lage en tråd hvor man henger ut mennesker som sliter og kaller de egoister så får man tåle at folk er uenige. 

Mennesker som sliter såpass mye i livet at de vurderer å ende det trenger støtte og hjelp, ikke skyldfølelse og hat. Å være i sorg er ikke en unnskyldning til å være en dårlig person. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Samtidig som du må respektere følelsene en datter, sønn, ektemann, kone sitter igjen med når man mister noen til selvmord. 
 

 

Anonymkode: 878ba...fdc

Da skulle de kanskje ha satt mer pris på den personen da h*n levde og vist dem det, så hadde de kanskje ikke tatt livet av seg.

Men det er så klart lettere å sitte og grine etter begravelsen og synes synd på seg selv enn å faktisk ta vare på de som sliter og faller utenfor rundt seg mens de lever.

Anonymkode: 80447...0a0

[Helene]

Ja. Vi må respektere. Vi har ikke noe valg. 

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Da skulle de kanskje ha satt mer pris på den personen da h*n levde og vist dem det, så hadde de kanskje ikke tatt livet av seg.

Men det er så klart lettere å sitte og grine etter begravelsen og synes synd på seg selv enn å faktisk ta vare på de som sliter og faller utenfor rundt seg mens de lever.

Anonymkode: 80447...0a0

Veldig sant. Men det innebærer at den som sliter faktisk er ærlig om de problemene h*n har. Det er ingen som kan gjette seg til det, selv om man så klart ofte kan se tegn på at ting ikke er helt ok.

Hvis man ser at ting ikke er som de skal være, og likevel ikke viser at man bryr seg blir det tøft å bære den dagen vedkommende eventuelt tar livet sitt.

Min familie spør aldri om hvordan jeg har det, for det har aldri vært en greie i vår familie å gjøre det. Å snakke om følelser er no-go, og jeg gjør det heller ikke med dem. Det er som en enorm mental sperre. Det er rart, for jeg er jo en følsom person og ville ha vært helt motsatt enn min familie hvis jeg hadde hatt en egen.

[AnonymBruker]

Det er ikke noe vondere enn å ikke ha noe håp om at livet kan bli bedre, å tro at du er en byrde og at alle ville få det bedre hvis du dør. Jeg var der i 10 år, og har utallige selvmordsforsøk bak meg. Jeg prøvde å alt for å holde meg oppe. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg kan skrive dette i dag. 

Jeg fikk i begynnelsen av 20 årene diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. På grunn av den diagnosen hjalp det ikke at jeg ba om hjelp, for hvis jeg gikk på legevakten å sa rett ut at jeg trenger hjelp for jeg tenker på å ta selvmord ble jeg som oftest avvist eller ble innlagt i noen timer før det var rett ut uten oppfølging. For da "truet" jeg med det for å få omsorg mente de, og de som har denne diagnosen vil psykiatrien ha innlagt. 

Det som reddet meg var en person som lyttet til meg og så noe ingen i psykiatrien hadde lagt merke til, at jeg hadde et tankemønster og adferd som denne personen selv kunne kjenne seg igjen i og sa at jeg burde be om utredning for ADHD. Noe som viste seg å stemme, så jeg var feildiagnosert i 10 år. Etter jeg fikk medisiner for ADHD klarte jeg endelig å jobbe gjennom de traumene gjorde at jeg hadde det så vondt at jeg så på selvmord som eneste løsning på å komme meg vekk fra alt det vonde. 

Alle mennesker har en grense for hva de tåler å stå i før de ikke klarer mer, og når problemene ikke kan flyktes fra så står man til slutt igjen med få valg. At noen som har blitt presset langt over sin grense for hva de klarer å leve med skal bli kalt egoister syntes jeg er stygt gjort.  

 

Anonymkode: 63305...a37

[Helene]

Trøst skrev (På 23.8.2021 den 9.47):

Ja, stakkars deg som fikk sjokk. Stakkars deg som må kjenne på ubehagelige følelser. Ikke synd i de menneskene som hadde det så vondt, at eneste utveien de så var å ta livet sitt. Ikke synd i de som sikkert hadde ubehagelige og vonde følelser hele tiden, og ikke fikk bukt med dem, og ikke så noen annen utvei enn å avslutte livet.

Det eneste egoistiske her, er tankegangen din, trådstarter. Du får selvmordet til andre til å handle om deg selv og dine følelser. Jeg kommer ikke på noe som er mer egoistisk enn akkurat det. Selvmord vekker sterke reaksjoner hos mange, blant annet sinne, og jeg observerer at det ofte er mennesker som kun tenker på seg selv, som reagerer slik du gjør. Trist som faen.

Tenk å høre at man ikke må ta livet sitt, for å skåne andre mennesker... Til helvete med dine følelser liksom, tenk på andre. Kjenner jeg blir provosert. 

Jeg fikk sjokk. Hvor mange har du mistet i samme situasjon?  Jeg vet at livet ikke er enkelt. Jeg er 52. Har hatt opp og nedturer. 

[Gjest Trøst]

Miranda Bailey skrev (På 25.8.2021 den 18.55):

Tenk å være så privilegert at du tror alle årsaker til selvmord er midlertidige. 

Jeg har forsøkt selvmord, lever med psykiske lidelser som sannsynligvis aldri kommer til å "kureres" og jeg har mistet familiemedlem og venner til selvmord. Selv om det var og er utrolig smertefullt å miste noen man er glad i, kanskje spesielt til selvmord, så er det ingenting som har gjort meg mer vondt i livet enn det lidelsene mine har. Det du skriver stemmer kanskje for noen, men absolutt ikke for alle, og det er utrolig arrogant av deg å tro at du sitter på fasiten. 

Jeg har alltid tenkt at selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem, og det stemmer nok ikke for alle. Men for noen kan livet bli bedre, selv om det kanskje ikke ser slik ut der og da. Det finnes nok av levende eksempler på at ting kan bli bedre. Syns ikke det er arrogant å si at det er en permanent løsning på et midlertidig problem, det er i samme gate som å si at ting kan bli bedre og at man ikke må gi opp. Og jeg vet ikke med deg, men det kan være litt trøstende å få den typen støtte av noen, spesielt når man er skikkelig langt nede og ikke ser lyset i enden av tunellen. Da vil man gjerne bli forstått og samtidig minnet på at det KAN bli bedre, selv om man ikke helt klarer å tro på det. Gi dem bakkekontakt når dem tror at livet er over og at ting aldri ordner seg. Dette kan redde liv og hindre noen i å ta livet sitt. 

Er selvsagt enig i at ikke alle problemer er midlertidig, men jeg har stor tro på at man kan overleve livet til tross for psykiske problemer og traumatiske opplevelser. Men det avhenger av en rekke faktorer og hvor bra systemet vårt for psykisk helsehjelp, fungerer. Og vi ser nok av eksempler på at det ikke fungerer, dessverre... 

[Miranda Bailey]

Trøst skrev (8 minutter siden):

Jeg har alltid tenkt at selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem, og det stemmer nok ikke for alle. Men for noen kan livet bli bedre, selv om det kanskje ikke ser slik ut der og da. Det finnes nok av levende eksempler på at ting kan bli bedre. Syns ikke det er arrogant å si at det er en permanent løsning på et midlertidig problem, det er i samme gate som å si at ting kan bli bedre og at man ikke må gi opp. Og jeg vet ikke med deg, men det kan være litt trøstende å få den typen støtte av noen, spesielt når man er skikkelig langt nede og ikke ser lyset i enden av tunellen. Da vil man gjerne bli forstått og samtidig minnet på at det KAN bli bedre, selv om man ikke helt klarer å tro på det. Gi dem bakkekontakt når dem tror at livet er over og at ting aldri ordner seg. Dette kan redde liv og hindre noen i å ta livet sitt. 

Er selvsagt enig i at ikke alle problemer er midlertidig, men jeg har stor tro på at man kan overleve livet til tross for psykiske problemer og traumatiske opplevelser. Men det avhenger av en rekke faktorer og hvor bra systemet vårt for psykisk helsehjelp, fungerer. Og vi ser nok av eksempler på at det ikke fungerer, dessverre... 

Det er en forskjell på å si "Ikke gi opp, ting kan bli bedre", og på å si "Selvmord er en for alltid løsning på et midlertidig problem. Det du oppnår med et selvmord er at du tar den smerten du føler, ganger den med 50 og fordeler den rundt til alle som er glad i deg." Ikke bare sprer vedkommende feilinformasjon (ved å si at psykiske lidelser er midlertidig), hen klarte også å minimere smerten til mennesker som ender livet sitt ved å si at sorg er "50 ganger verre". 

Jeg har en psykisk syk mormor som er i 70 årene. Hun fikk diagnosen sin som 20 åring - en diagnose som ikke kan "kureres", men som kun kan læres å leve med. En viss prosentandel opplever lengre opphold hvor de er delvis eller helt symptomfrie, men sjansen for tilbakefall er alltid der. Min mormor er en del av den prosentandelen som forblir alvorlig syke og med et stort funksjonstap. Hun har levd med denne diagnosen i 50 år og har flere forsøk bak seg. Det har vært ekstremt vondt å være hennes pårørende, men felles for oss alle som har måttet vitne livet hennes, er at vi har forståelse. Forståelse for hvorfor hun ikke alltid orker å kjempe videre når sjansen for friskmelding er lik null. Da har du kanskje forståelse for at jeg finner det provoserende å se noen sitte å påstå at ALLE årsaker til selvmord er midlertidige? 

Jeg har selv fått samme diagnose som min mormor. Prognosen er dårlig. Allikevel setter jeg stor pris på venner, familie og behandlere som kommer med støttende ord i tøffe tider - ord som for eksempel: "Ting kan bli bedre. Ikke gi opp." Forskjellen på dette, og på kommentaren jeg siterte, er at de ønsker å gi meg håp og støtte, ikke skyldfølelse. 

[Gjest Trøst]

Miranda Bailey skrev (1 time siden):

Det er en forskjell på å si "Ikke gi opp, ting kan bli bedre", og på å si "Selvmord er en for alltid løsning på et midlertidig problem. Det du oppnår med et selvmord er at du tar den smerten du føler, ganger den med 50 og fordeler den rundt til alle som er glad i deg." Ikke bare sprer vedkommende feilinformasjon (ved å si at psykiske lidelser er midlertidig), hen klarte også å minimere smerten til mennesker som ender livet sitt ved å si at sorg er "50 ganger verre". 

Jeg har en psykisk syk mormor som er i 70 årene. Hun fikk diagnosen sin som 20 åring - en diagnose som ikke kan "kureres", men som kun kan læres å leve med. En viss prosentandel opplever lengre opphold hvor de er delvis eller helt symptomfrie, men sjansen for tilbakefall er alltid der. Min mormor er en del av den prosentandelen som forblir alvorlig syke og med et stort funksjonstap. Hun har levd med denne diagnosen i 50 år og har flere forsøk bak seg. Det har vært ekstremt vondt å være hennes pårørende, men felles for oss alle som har måttet vitne livet hennes, er at vi har forståelse. Forståelse for hvorfor hun ikke alltid orker å kjempe videre når sjansen for friskmelding er lik null. Da har du kanskje forståelse for at jeg finner det provoserende å se noen sitte å påstå at ALLE årsaker til selvmord er midlertidige? 

Jeg har selv fått samme diagnose som min mormor. Prognosen er dårlig. Allikevel setter jeg stor pris på venner, familie og behandlere som kommer med støttende ord i tøffe tider - ord som for eksempel: "Ting kan bli bedre. Ikke gi opp." Forskjellen på dette, og på kommentaren jeg siterte, er at de ønsker å gi meg håp og støtte, ikke skyldfølelse. 

Selvsagt.