Selvmord.

[Gjest Tali]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Psykiatrien er jo det rette stedet å rette sinnet sitt mot når noen nære som har vært i systemet dør. Jeg har også opplevd at de har skrevet ut en nær person av meg som til og med sa de var redde de kom til å ta livet sitt om de ble skrevet ut ( de var da innlagt for selvmordsforsøk i utgangspunktet ). Personen ble skrevet ut og gikk til nærmeste stasjon og hoppa foran t banen. Psykiatrisk var nok mer opptatt på å fraskrive seg alt ansvar en å faktisk hjelpe og holde han trygg.

Anonymkode: 1434c...8a6

Kan nesten virke slik,ja. Kondolerer til deg 

[Macro]

Helene skrev (6 timer siden):

Sjokk nr 3. min søster tok livet sitt. Hun var i behandling. Jeg sa, du gjør ikke dette med barna dine. Hun gjorde det .  Og jeg tenker at det er skikkelig stygt. 

Du gav skyldfølse i stedet for å gi hjelp. Folk som er så langt nede ser på seg selv som en belasting for alle rundt seg. 

[AnonymBruker]

Det er ikke egoistisk. Jeg forsøkte da jeg var 8 år gammel, og senere da jeg var 14 og 16. Jeg var helt overbevist om at min familie kom til å føle seg trist i noen dager, men det var det. Det ville ikke vært noe verre for de enn når familiekatten døde. Trist men ikke verdens ende.

Nå når jeg endelig har blitt frisk, så klarer jeg å forstå hvor ødeleggende det ville vært for familien min. Men, når man er så deprimert at man ikke ser noen annen utvei, så er man rett og slett ikke frisk. Man har et forvrengt syn på virkeligheten. Man er overbevist om at de nærmeste ikke vil bry seg, eller at livene deres til og med vil bli bedre om man er borte.

Det er ikke egoistisk. Det er en desperasjon etter fred. 

Anonymkode: af67e...c2f

[Lea]

Selvmord er ikke egoistisk. De er syke og ser ingen annen vei ut av elendigheten. Det å være deprimert er helt grusomt og da ser alt svart ut. Klem til alle❤️

[Nathea]

Jeg prøvde selv da to av mine aller beste venner frøys meg ut av vennegjengen. Og jeg ble helt alene og da så jeg ingen annen utvei. Derfor tør jeg ikke å få meg nye venner fordi jeg er ikke frisk nok når vennene bare går sin vei uten at jeg skjønner noe som helst. 

[Miranda Bailey]

Helene skrev (7 timer siden):

Sjokk nr 3. min søster tok livet sitt. Hun var i behandling. Jeg sa, du gjør ikke dette med barna dine. Hun gjorde det .  Og jeg tenker at det er skikkelig stygt. 

Å legge skam og skyld på en som sliter med selvmordstanker kan ofte få motsatt av ønsket effekt. 

Jeg kjenner ikke din søster, men det er ingen som begår selvmord for å være stygge mot sine nære. Hun tenkte helt sikkert, i likhet med de fleste andre som har forsøkt eller begått selvmord, at barna hennes ville ha det bedre uten henne. Hun levde nok også et liv med mye smerter og vondter. 

Å miste et familiemedlem til selvmord er smertefullt. Det har jeg personlig erfaring med. Men det er også smertefullt å leve med psykiske lidelser, og det er det mange som ikke ser ut til å ta hensyn til. 

[Helene]

Ser det er forskjellige meninger her. Jeg så min søster. Hun bodde 50 mil fra meg. Jeg støttet henne. Jeg snakket med henne daglig. Hun gav uttrykk for at ting var vanskelig. Jeg sa, du gjør ikke noe dumt, tenk på barna dine. Hun gjorde det likevel. 
 

I dag, vi sitter igjen med 3 barn. Vi prøver å gjøre det beste for alle. Familien er her. 

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er ikke enig. Før i tiden skulle man jo ikke snakke om selvmord i det hele tatt, og alt rundt det var fryktelig skambelagt. Nå snakkes det jo masse om det, etterlatte er åpne om dødsårsak, det finnes mange tilbud til både de som sliter med slike tanker og til etterlatte.

Anonymkode: 1ea11...3f4

Allikevel er selvmordstallet pr. 100.000 innbyggere høyere nå enn tidligere. Hvis vi er så åpne om det, burde vel tallene vært på det laveste i dag? Hvis vi er så åpne om det, så hjelper det i alle fall ikke. Det er helt åpenbart.

[Gjest Trøst]

Anonymburker skrev (2 minutter siden):

Allikevel er selvmordstallet pr. 100.000 innbyggere høyere nå enn tidligere. Hvis vi er så åpne om det, burde vel tallene vært på det laveste i dag? Hvis vi er så åpne om det, så hjelper det i alle fall ikke. Det er helt åpenbart.

Åpenhet hindrer kanskje ikke folk i å ta livet sitt, men det kan være til hjelp når det kommer til å begrave dårlige holdninger ovenfor de som velger å ta livet sitt. Åpenheten kan også bidra til at folk søker hjelp, fordi det ikke er så skambelagt å snakke om slikt. 

[AnonymBruker]

On 8/23/2021 at 1:47 AM, Helene said:

Jeg er kjempelei av folk som tar selvmord. Vi sitter igjen. Det preger oss  som sitter igjen resten av livet. Jeg mistet min første da jeg var 15. Andre da jeg var 20. og min søster tok livet sitt da hun var 55. Jeg mener egentlig alt selvmord er en skikkelig egoistisk ting. Jeg sa til min søster, du gjør ikke sette mot dine barn. Hun gjorde det lell. 

Dette er en veldig trangsynt holdning. Jeg bruker å si at bare en person som aldri har vært skikkelig syk kaller selvmord for egoistisk. Kjenner til flere eksempler på folk som har sagt at selvmord er feigt og egoistisk, men som har skiftet mening etter at dem selv har opplevd alvorlig sykdom eller andre livskriser.  Man lever ikke livet sitt for andre mennesker. Folk kan ikke leve med  fryktelige smerter og enorm lidelse på grunn av hensyn til pårørende. Dem som tar selvmord har "tunnelsyn" og er ikke istand til å se en annen utvei. Dem har kommet til et punkt hvor det er så vondt å leve at det rett og slett ikke er verdt det lenger. "there is no pain in non-exsistens" var det et klokt menneske som sa en gang.

Jeg har full forståelse for mennesker som tar selvmord. Har vurdert det selv flere ganger.

Anonymkode: 617c8...b9a

[Gjest Glut]

On 8/23/2021 at 12:33 PM, AnonymBruker said:

Det er ikke egoistisk. Jeg forsøkte da jeg var 8 år gammel, og senere da jeg var 14 og 16. Jeg var helt overbevist om at min familie kom til å føle seg trist i noen dager, men det var det. Det ville ikke vært noe verre for de enn når familiekatten døde. Trist men ikke verdens ende.

Anonymkode: af67e...c2f

Du forsøkte selvmord når du var 8,14,16 år gammel.? Det særdeles uvanlig. Lurer fælt på hva du har oppleved siden livet ditt var så forferdelig i slik en ung alder. Veldig trist å lese at du hadde en slik barndom.

[AnonymBruker]

Det er egoistisk å tenke at den lille smerten du kjenner som pårørende er viktigere enn den altoppslukende smerten de kjenner. Ingen har lyst til å ta selvmord, men for noen er det den eneste muligheten de ser. 

Og aldri gi den deprimerte skyldfølelse for depresjonen. Det vikrer veldig mot sin hensikt. 

Anonymkode: d9463...381

[AnonymBruker]

Glut skrev (5 minutter siden):

Du forsøkte selvmord når du var 8,14,16 år gammel.? Det særdeles uvanlig. Lurer fælt på hva du har oppleved siden livet ditt var så forferdelig i slik en ung alder. Veldig trist å lese at du hadde en slik barndom.

Jeg var også i samme alder. Var vel 9 første gang jeg prøvde og flere forsøk har det blitt. Traumer og mareritt grunnet omsorgssvikt og sykdom jeg fikk i ung alder (ene medfødt, andre kom da jeg var 5 år) ødela meg enda mer psykisk. Og sykdommene mine kan ikke kureres heller. I tillegg er det usynlige sykdommer så folk er lite forståelsesfulle og har stemplet meg som en lat snylter som bare må ta seg sammen. Det er forferdelig vondt.

Blir så sint over at folk kan kalle selvmord egoistisk. De skulle ha fått prøvd noen år i mine sko og sett om de var like tøffe i kjeften.

Anonymkode: 80447...0a0

[Miranda Bailey]

Helene skrev (15 timer siden):

Ser det er forskjellige meninger her. Jeg så min søster. Hun bodde 50 mil fra meg. Jeg støttet henne. Jeg snakket med henne daglig. Hun gav uttrykk for at ting var vanskelig. Jeg sa, du gjør ikke noe dumt, tenk på barna dine. Hun gjorde det likevel. 
 

I dag, vi sitter igjen med 3 barn. Vi prøver å gjøre det beste for alle. Familien er her. 

Det er forferdelig trist, og jeg forstår sorgen du gjennomgår. Å være pårørende i en slik situasjonen er utrolig vanskelig. Jeg håper du kommer det over det en dag. Gir slipp på sinnet. Hun tok ikke sitt eget liv for å såre hverken deg eller barna, men fordi hun var i en uutholdelig situasjon. 

Jeg vil tenke det er verre å miste et barn, enn det er å miste en forelder. Ikke at sistenevnte ikke er forferdelig, men det er noe vi alle regner med å måtte oppleve i løpet av livet. Å miste et barn derimot går imot naturen.. Til tross for dette, så har jeg forsøkt å tatt livet mitt. Men det var aldri noe jeg gjorde for å såre eller være stygg mot min mor. Jeg visste det ville såre henne, og jeg visste at hun ville gå igjennom en sorgprosess, men jeg var overbevist om at hun ville komme sterkere og bedre utav det. Det var ingen tvil i mitt hodet om at hun ville ha det bedre uten meg og min byrde. Å si at selvmord er "stygt gjort" vitner til lite forståelse for situasjonen den deprimerte befinner seg i. 

Det er forferdelig at din søster hadde det så vondt at hun ikke så en annen utvei. Det er forferdelig at du sitter igjen med barna hennes. Men å være sint og å bære nag.. Det vil bare gjøre deg mer vondt i lengden. 

Endret 24. august 2021 av Miranda Bailey

[Voksenmann]

On 8/23/2021 at 5:51 AM, Blomsterpotta said:

Du har tydeligvis ikke vært så deprimert som de du kjenner som tok livet sitt. Hadde de vært det ville du forstått hvor svart og vond hele tilværelsen er.

Hadde det ikke vært mere egoistisk om disse ble nektet å ta selvmord bare for at andre ikke skal få det vondt pga savn og sjokk?  Så skal du gå lykkelig rundt fordi du fremdeles har de i livet og de skal gå og ha enormt vondt resten av livet.

Du er egoist!!!

Din kommentar er langt under beltestedet. Selvmord er en for alltid løsning på et midlertidig problem. Det du oppnår med et selvmord er at du tar den smerten du føler, ganger den med 50 og fordeler den rundt til alle som er glad i deg. En siste hilsen som de vil bruke resten av sine liv på å fordøye. Har du barn så gir du dem usedvanlig dårlige kort for resten av deres liv. Ja, selvmord er egoistisk.

[Voksenmann]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er egoistisk å tenke at den lille smerten du kjenner som pårørende er viktigere enn den altoppslukende smerten de kjenner. 

Den lille smerten😱 fortell det til etterlatte barn som har mistet far eller mor

[AnonymBruker]

Voksenmann skrev (18 minutter siden):

Din kommentar er langt under beltestedet. Selvmord er en for alltid løsning på et midlertidig problem. Det du oppnår med et selvmord er at du tar den smerten du føler, ganger den med 50 og fordeler den rundt til alle som er glad i deg. En siste hilsen som de vil bruke resten av sine liv på å fordøye. Har du barn så gir du dem usedvanlig dårlige kort for resten av deres liv. Ja, selvmord er egoistisk.

Mye hadde hjulpet om psykiatrien hadde flere ressurser, og grep inn tidligere og kunne følge opp over lengre tid.10 timer er for mange overhodet ikke nok, og kortere innleggelser er i beste fall brannslukking uten at det hjelper på depresjonen og håpløsheten. Jeg har mye mer en ett tiår i psykiatrien bak meg, uten bedring.

 Jeg trenger fremdeles hjelp men får ikke mer fordi jeg er stemplet som behandlingsresistent og at det ikke er fruktbart å ta meg inn igjen siden jeg har autisme, for autister blir aldri friske uansett. Det er i deres øyne bedre at jeg sitter alene på minstetrygd her i leiligheten min og bare venter på at det går galt når det gjelder selvdestruktiviteten min.

Jeg tror ikke folk vet hvor intents vondt livet til oss som er ukurerbart syke og fattige kan være.

Anonymkode: 80447...0a0

[AnonymBruker]

Voksenmann skrev (1 time siden):

Din kommentar er langt under beltestedet. Selvmord er en for alltid løsning på et midlertidig problem. Det du oppnår med et selvmord er at du tar den smerten du føler, ganger den med 50 og fordeler den rundt til alle som er glad i deg. En siste hilsen som de vil bruke resten av sine liv på å fordøye. Har du barn så gir du dem usedvanlig dårlige kort for resten av deres liv. Ja, selvmord er egoistisk.

Hvordan kan du påstå at de etterlatte har det mye mer vondt enn de som begår selvmord?

Anonymkode: 9629a...98d

[Vintermorgen]

Tråden er ryddet for selvmordstanker. Husk at selv om man kanskje ikke beskriver tanker som gjelder akkurat nå, kan dette virke triggende på andre som også sliter. Det er flere i denne tråden som direkte har snakket om selvmordstanker, men vi har latt de som skriver mer generelt få stå.

Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 år kan du også kontakte Kors På Halsen.

Med vennlig hilsen,

Vintermorgen, mod

[AnonymBruker]

Glut skrev (3 timer siden):

Du forsøkte selvmord når du var 8,14,16 år gammel.? Det særdeles uvanlig. Lurer fælt på hva du har oppleved siden livet ditt var så forferdelig i slik en ung alder. Veldig trist å lese at du hadde en slik barndom.

Takk. Barndommen min var ikke vondere enn hva mange andre opplever. Mobbing. Et anstrengt men ikke et vondt familieliv. Men jeg har aspergers, og det gjorde at ting andre kanskje kunne riste av seg, satte dype spor i meg. Angst og depresjon ligger også i genene fra både mor og farsiden. 

Når man vokser opp med mye mørke tanker og vonde følelser, så er det også det man er vant til, og det man vil søke mot. Man blir komfortabel med det, og det er særdeles vanskelig å komme seg ut av komfortsonen og lære inn en ny 'normal'.

Som 19-åring bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle ta livet av meg. Jeg hadde lest mye om hva depresjon gjør med hjernen, og når jeg begynte å se på hjernen og meg selv som separate, så ble det enkelt å tenke "Vel, nå driver hjernen min å produserer for lite av x og y, så jeg kan ikke stole på den eller følelsene den får meg til å føle." Så selv om jeg gikk rundt med et konstant ønske om å dø de neste 10 årene, så tok jeg ikke lenger følelsen seriøst. Det var jo ikke JEG som ønsket å dø, det var hjernen min som ikke fungerte som den skulle. I mellomtiden begynte jeg med kognitiv terapi (på egen hånd), og fokuserte på å snu tankemønstrene i hjernen. Angsten forsvant, deretter depresjonen. Nå er jeg 33 og har ikke hatt depresjon på 3 år, og ønsket om å dø har forsvunnet helt. Det ønsket var altoppslukende fra jeg var 7 år gammel til jeg ble 30, så det er veldig uvant å ikke kjenne på det lengre. Noen ganger er jeg overlykkelig, andre ganger føler jeg nesten på et savn etter det som alltid har vært komfortsonen min. Men alt i alt er jeg fornøyd med å endelig se en fremtid for meg selv. 

Jeg forstår godt at noen velger å ta livet sitt. Når man sitter i det, så føles det ut som om man ikke har noe valg. Man ser ikke en utvei. Jeg klarer ikke å se på det som egoistisk. 

Anonymkode: af67e...c2f