Stakkars de barnløse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Når tråden er "stakkars de barnløse" er det vel naturlig å svare hvorfor jeg har det ganske ok med mitt valg? 

Jeg blander meg aldri i tråder som omhandler barn ellers. Og jeg har flere ganger omtalt meg positivt til barn i denne tråden, "bare ikke for oss". 

Anonymkode: 82420...582

Denne tråden var jo ganske tydelig et svar på alle de «glad jeg ikke har barn»-trådene som florerte her i helgen. Jeg tok den i hvert fall ikke veldig seriøst.
 

Da siktet jeg kanskje ikke til akkurat til deg, men ser i hvert fall mye unødvendig fiendtlighet mot andres valg i slike tråder. Og det virker ofte som om det er de barnløse som går hardest ut. 

Anonymkode: 34c71...bef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

He he. Det er ikke synd på dem.  De er i 20- og 30-årene… de er blitt flotte mennesker, har strålende karrierer alle tre. Jeg er bestemor og elsker å stille opp for barnebarna. Noe mer du vil belære meg om?

Anonymkode: cf1f0...dd9

Men i alle dager, det er jo ikke livet med VOKSNE barn det er snakk om her. Det er jo snakk om de 18-20 årene mens de vokser opp. DA kan du ikke leve som barnløs.

Anonymkode: 9913f...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Herlighet, snakk om å kun være ute etter å spre negativitet?

Barn blir faktisk voksne en gang de også.

Nei, det er du ikke, og det var heller ikke poenget med svarer mitt:) Du skrev at alle som hadde barn var skrudd sammen på en viss måte og dermed ikke kunne forstå mentaliteten til en frivillig barnløs. Jeg bare poengterte at det finnes mange nyanser av mennesketyper der ute - selv av de med barn. 

Anonymkode: 34c71...bef

Nå var det ikke snakk om livsstilen med VOKSNE barn, men livsstilen man har de 18-20 årene barna vokser opp. Snakk om å tolke ting feil.

Anonymkode: 9913f...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det kan likevel ikke sammenlignes med det å ha ansvaret for en skokk men unger.

Anonymkode: e8ffc...a99

De fleste har ikke en "skokk" med unger i dag slik man hadde tidligere. Snittet ligger vel på 2 til 3 for de aller fleste. Og joda, avhengig av hva slags forpliktelser har kan det være like tungt (f. eks. hvis man har ansvar for syke slektninger osv.) og/eller veldig krevende jobber.

Uansett er det ikke bærekraftig at alle skal få barn i norsk sammenheng. Velferdsstaten knaker allerede i fundamentene fordi så mange henter ut mye mer enn de bidrar med. Skal dette forbedres må flere av de virkelig ressurssterke få mange barn, men i postindustrialiserte samfunn ser man jo erfaringsmessig at det motsatte skjer; De mest ressurssterke får i snitt færre barn enn ressurssvake. 

Anonymkode: 57cc7...0a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men i alle dager, det er jo ikke livet med VOKSNE barn det er snakk om her. Det er jo snakk om de 18-20 årene mens de vokser opp. DA kan du ikke leve som barnløs.

Anonymkode: 9913f...283

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nå var det ikke snakk om livsstilen med VOKSNE barn, men livsstilen man har de 18-20 årene barna vokser opp. Snakk om å tolke ting feil.

Anonymkode: 9913f...283

Nå tar du jo ting fullstendig ut av kontekst her.

AB9d skrev at hun levde livet sitt akkurat som en barnløs fordi hun hadde store (jeg tolket dette som voksne barn med en gang) barn. Da var AB82 frekk nok til å anta at hun med det var en dårlig omsorgsperson: «Hvis du lever nøyaktig som en barnløs person, synes jeg synd på barna dine. Også tenåringer må følges opp, vet du.»

Svarene du nå siterte presiserte jo bare fakta, nemlig at man fint kan leve som barnløs når barna har forlatt redet. Det er jo ikke bare de som har småbarn eller er barnløse som har lov til å svare i denne tråden. Det er vel nettopp en person som har levd et helt liv med barn (fra spedbarn til voksne) som faktisk interessant og relevant livskunnskap å dele av. 

Anonymkode: 34c71...bef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

De fleste har ikke en "skokk" med unger i dag slik man hadde tidligere. Snittet ligger vel på 2 til 3 for de aller fleste. Og joda, avhengig av hva slags forpliktelser har kan det være like tungt (f. eks. hvis man har ansvar for syke slektninger osv.) og/eller veldig krevende jobber.

Uansett er det ikke bærekraftig at alle skal få barn i norsk sammenheng. Velferdsstaten knaker allerede i fundamentene fordi så mange henter ut mye mer enn de bidrar med. Skal dette forbedres må flere av de virkelig ressurssterke få mange barn, men i postindustrialiserte samfunn ser man jo erfaringsmessig at det motsatte skjer; De mest ressurssterke får i snitt færre barn enn ressurssvake. 

Anonymkode: 57cc7...0a2

Du trenger ikke forsvare deg ovenfor meg. Og dette med bærekraft og velferdsstat er utenom tema, ikke er jeg enig i "analysen" din heller...Alle som har barn vet uansett at det er et overveldende stort ansvar som ikke er sammenlignbart med alt det du ramser opp. 

Anonymkode: e8ffc...a99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 

Nå tar du jo ting fullstendig ut av kontekst her.

AB9d skrev at hun levde livet sitt akkurat som en barnløs fordi hun hadde store (jeg tolket dette som voksne barn med en gang) barn. Da var AB82 frekk nok til å anta at hun med det var en dårlig omsorgsperson: «Hvis du lever nøyaktig som en barnløs person, synes jeg synd på barna dine. Også tenåringer må følges opp, vet du.»

Svarene du nå siterte presiserte jo bare fakta, nemlig at man fint kan leve som barnløs når barna har forlatt redet. Det er jo ikke bare de som har småbarn eller er barnløse som har lov til å svare i denne tråden. Det er vel nettopp en person som har levd et helt liv med barn (fra spedbarn til voksne) som faktisk interessant og relevant livskunnskap å dele av. 

Anonymkode: 34c71...bef

Til ..283s og ..82s forsvar;

Personen de siterer har tidligere i tråden vist til at barna er med på både boblelunsj, og vinsmaking. Og selv om nå/fortid alltid kan diskuteres, var mitt inntrykk hele tiden at personen har hjemmeboende barn. Når slike opplysninger kommer sent og ikke korrelerer fullstendig med opplysninger som tidligere er gitt (også ut over eksemplene jeg nevner)  blir debatten veldig utfordrende. 

Anonymkode: 82420...582

[AnonymBruker]

Samfunnet hardner til og det blir mer og mer psykopater og narsissister, ville aldri født barn inn i dette onde samfunnet.

Anonymkode: 49a32...0c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Som frivillig barnløs kan jeg si at det er overhode ikke synd på meg. Jeg er ikke blind for at det finnes positive sider ved å ha barn, men jeg ønsker meg ikke hele pakka. Faktisk synes jeg hele pakka ser ut som et mareritt, men jeg har ikke noe problem med å tro på foreldre når de sier at det ikke er det. Det er ikke det for dem, men det kan hende det hadde vært det for meg, fordi vi er forskjellige. En venninne sier at å få barn er en livsstil, og som alle andre livsstiler passer det ikke for alle. Da kan man sikkert si det samme om det å leve som frivillig barnløs også.

For min del handler livsvalget om at jeg liker friheten min alt for godt. Livet mitt er ikke på noen måte ekstravagant og luksuriøst, og jeg har aldri hatt noen interesse for festing og å gå på byen, men jeg trives så godt som jeg har det at jeg ønsker ikke å endre det. For meg er muligheten til å gjøre det jeg vil på impuls viktig, enten det er å reise, gå på restaurant eller ta en yogatime. Og helt ærlig så blir jeg stresset bare av tanken på å tilrettelegge alt for barn, for meg hadde det føltes meningsløst å reise til en fantastisk storby og så gjøre det barnevennlig, da hadde jeg fått svært lite ut av den turen. Og mange av de litt mer eventyrlige reisene jeg drømmer om kan jeg ikke se for meg at man kan gjøre med små barn. Det spiller ingen rolle at det bare er midlertidig og for noen få år, for meg hadde det fortsatt føltes som tapte år.

Og så lurer jeg på en ting når det gjelder de av dere som tar med dere barn på alle mulig voksenaktiviteter, som for eksempel vinsmaking. Tenker dere i det hele tatt over at det nok er en del deltakere der som er med for å få kvalitetstid med vokse og slippe barnegnål for en stakket stund? Tenker dere kun på dere selv og deres behov og ikke på mennesker rundt dere? Jeg spør fordi jeg har opplevd de merkeligste situasjoner med folk som ser ut til å gå helhjertet inn for å bevise at barn ikke er noen hindring for å leve livet. De verste eksemplene er en trassig, stabbende treåring på en yogatime og en 2-3-åring på et foredrag om høyreekstremisme i Polen. Det er mulig det var fint for foreldrene, men det var ikke fullt så morsomt for oss andre deltakere. Det virker som enkelte mister gangsynet når de får barn, men de var vel kanskje sånn før de fikk barn også.

Anonymkode: ef590...2f0

👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻
Spot on!

Anonymkode: 9913f...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Er akkurat det.

Vi var unge da vi traff hverandre, studenter med dårlig råd. Det var fantastiske år, frihet og spenning, samtidig dårlig råd og dårlig bolig. Så ble vi "voksne", alt på stell. Begynte å prøve på barn, for det var jo det naturlige neste steget. Men jo mer vi tenkte på saken, jo mer så vi at vi måtte ofre. Vi hadde endelig god råd og kunne spise all maten og smake all vinen vi hadde drømt om, vi hadde råd til å reise inn i jungelen i Kambodsja, hoppe på tilfeldige bussruter gjennom Vietnam, utforske gatene i Brasil. Samtidig var vi ikke mett på hverandre, må innrømme at det stakk i meg hver gang jeg tenkte på at sex var noe man måtte snike til seg på soverommet, ofte ikke i det hele tatt på ferie. Og så blir jo barna større, men jeg så samtidig på venninner hvordan fødsel og så spedbarnstid gjorde at man aldri kom tilbake på det området. 

På toppen av dette var det jobbene våre, som vi elsker. Vi så at vi måtte trappe ned, en eller begge. Det ville vært et stort savn (og slik føles det fortsatt 10 år etter at vi tok valget). Og treningen som er så viktig for oss måtte plutselig planlegges, mulig bli den siste residualen i vårt liv. 

Det ble til hoppe-av i svingen, småpanikk da mens nærmet seg, og heldigvis satt vi ting på pause, uten å noen gang ta opp igjen prosjektet. 

Barn er sikkert fantastisk, på sin måte. Og for mange helt riktig. Vi elsker å være barnevakt, det er gøy og givende med barn, men jeg elsker også å levere dem tilbake. Og vet selvfølgelig at det ville vært et veldig godt liv det også, en ny dimensjon, og alt det der. Men ikke for oss. 

Anonymkode: 82420...582

👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻
Takk for at noen tar seg tid til å skrive det jeg ikke orker å ta meg tid til å skrive, men likevel TENKER.

Anonymkode: 9913f...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

 

Nå tar du jo ting fullstendig ut av kontekst her.

AB9d skrev at hun levde livet sitt akkurat som en barnløs fordi hun hadde store (jeg tolket dette som voksne barn med en gang) barn. Da var AB82 frekk nok til å anta at hun med det var en dårlig omsorgsperson: «Hvis du lever nøyaktig som en barnløs person, synes jeg synd på barna dine. Også tenåringer må følges opp, vet du.»

Svarene du nå siterte presiserte jo bare fakta, nemlig at man fint kan leve som barnløs når barna har forlatt redet. Det er jo ikke bare de som har småbarn eller er barnløse som har lov til å svare i denne tråden. Det er vel nettopp en person som har levd et helt liv med barn (fra spedbarn til voksne) som faktisk interessant og relevant livskunnskap å dele av. 

Anonymkode: 34c71...bef

Jeg tolket «store barn» som barn fra 8-17 år. Så da var det en misforståelse, da. Kanskje en ide å skrive «voksne barn»?

Anonymkode: 9913f...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Til ..283s og ..82s forsvar;

Personen de siterer har tidligere i tråden vist til at barna er med på både boblelunsj, og vinsmaking. Og selv om nå/fortid alltid kan diskuteres, var mitt inntrykk hele tiden at personen har hjemmeboende barn. Når slike opplysninger kommer sent og ikke korrelerer fullstendig med opplysninger som tidligere er gitt (også ut over eksemplene jeg nevner)  blir debatten veldig utfordrende. 

Anonymkode: 82420...582

Takk ❤️

Anonymkode: 9913f...283

[AnonymBruker]

Misanthropis skrev (2 timer siden):

barnløse kan på den andre siden aldri forestille seg hva de går glipp av. 

Nei nettopp, og dermed føler vi heller ikke at vi går glipp av noe. Man savner ikke noe man aldri har ønsket seg.

Anonymkode: 0c244...85f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tolket «store barn» som barn fra 8-17 år. Så da var det en misforståelse, da. Kanskje en ide å skrive «voksne barn»?

Anonymkode: 9913f...283

Hun husker helt sikkert på det fremover:)

Det kan også være en ide å ikke tolke alt i verste mening heller, og å se an konteksten. Når noen skriver at de lever akkurat som barnløse fordi de har store barn, vil det være nærliggende å anta at det er snakk om avkom som er store nok til at de ikke trenger oppfølging fremfor å skrive "synes synd på barna dine" osv. 

Anonymkode: 34c71...bef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei nettopp, og dermed føler vi heller ikke at vi går glipp av noe. Man savner ikke noe man aldri har ønsket seg.

Anonymkode: 0c244...85f

Og at dette skal være så vanskelig å forstå er ubegripelig. 

Hilsen mor til én som alltid har villet ha barn.

Anonymkode: c64c2...7ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tolket «store barn» som barn fra 8-17 år. Så da var det en misforståelse, da. Kanskje en ide å skrive «voksne barn»?

Anonymkode: 9913f...283

Du skjønner sikkert at det uansett er en glidende overgang eller? Med tenåringer kan man også leve stort sett som barnløse, i den forstand at man kan gjøre det meste de kan. Ikke hver dag og ikke hele tiden, men det gjør vel neppe barnløse heller?  Større barn kan være med på veldig mye, de er ofte på overnatting hos venner eller familie, de kan etterhvert være alene hjemme. For vår del har vi vært på massevis av middager og turer med andre barnefamilier og barna våre har vært med på reiser rundt i verden. 
 

Men ja, hvis man absolutt ikke ønsker å planlegge noe og er typen som ser problemer over alt, så er det sikkert 20 års helvete. For meg har det vært kjempegøy og interessant. Nå har jeg barnebarn i 2-3 års alderen, og vi drar på ferie alle sammen. Vi bytter på å passe. Da kan foreldrene gå ut og spise middag mens vi leser og tar et glass vin. Veldig hyggelig.

Anonymkode: cf1f0...dd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du skjønner sikkert at det uansett er en glidende overgang eller? Med tenåringer kan man også leve stort sett som barnløse, i den forstand at man kan gjøre det meste de kan. Ikke hver dag og ikke hele tiden, men det gjør vel neppe barnløse heller?  Større barn kan være med på veldig mye, de er ofte på overnatting hos venner eller familie, de kan etterhvert være alene hjemme. For vår del har vi vært på massevis av middager og turer med andre barnefamilier og barna våre har vært med på reiser rundt i verden. 
 

Men ja, hvis man absolutt ikke ønsker å planlegge noe og er typen som ser problemer over alt, så er det sikkert 20 års helvete. For meg har det vært kjempegøy og interessant. Nå har jeg barnebarn i 2-3 års alderen, og vi drar på ferie alle sammen. Vi bytter på å passe. Da kan foreldrene gå ut og spise middag mens vi leser og tar et glass vin. Veldig hyggelig.

Anonymkode: cf1f0...dd9

Neida. Jeg mener ikke at de med barn ikke kan gjøre ville og sprelske ting de også. Det eneste jeg mener, og det er viktig å få frem fordi det er selve hovedårsaken til at jeg er barnefri, det er at når man er barnefri så er man fritatt et ansvar som de med barn IKKE er fritatt for. Er du ikke enig i det da?

Det er denne fritakelsen fra ansvar som er verdifull for meg, ikke at jeg kan dra på vinsmaking når jeg måtte ønske.

Anonymkode: 9913f...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hun husker helt sikkert på det fremover:)

Det kan også være en ide å ikke tolke alt i verste mening heller, og å se an konteksten. Når noen skriver at de lever akkurat som barnløse fordi de har store barn, vil det være nærliggende å anta at det er snakk om avkom som er store nok til at de ikke trenger oppfølging fremfor å skrive "synes synd på barna dine" osv. 

Anonymkode: 34c71...bef

Neida. Jeg mener ikke at de med barn ikke kan gjøre ville og sprelske ting de også. Det eneste jeg mener, og det er viktig å få frem fordi det er selve hovedårsaken til at jeg er barnefri, det er at når man er barnefri så er man fritatt et ansvar som de med barn IKKE er fritatt for. Er du ikke enig i det da?

Det er denne fritakelsen fra ansvar som er verdifull for meg, ikke at jeg kan dra på vinsmaking når jeg måtte ønske.

Og er det virkelig MEG som tolker alt i verste mening her i tråden, altså?

Anonymkode: 9913f...283

[Gjest Maxwell]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Samfunnet hardner til og det blir mer og mer psykopater og narsissister, ville aldri født barn inn i dette onde samfunnet.

Anonymkode: 49a32...0c6

Enig. Stakkars barn sier nå heller jeg. 

[AnonymBruker]

Forøvrig tenker jeg sjelden at det er synd på noen (unntatt barn som har det vondt), og ihvertfall ikke selvvalgte barnløse eller småbarnsfamilier.  Jeg tenker at de fleste klarer å finne mening i livet sitt enten det blir sånn eller slik.
Man kan kanskje synes synd på barnløse eller de med multihandikappede barn. Men nå kjenner jeg faktisk to familier som har alvorlig funksjonshemmede barn, og de ville selvsagt aldri vært foruten akkurat det barnet. Det blir en livsoppgave å gi dette barnet best mulig liv, og det føles uendelig meningsfullt.

Jeg synes vi skal holde oss for gode til å trykke andre ned og gjøre livet deres til en klisje - de barnløse spiser liksom kun gourmetmat og reiser verden rundt hele tiden og har masse penger - mens småbarnsfamiliene har det jævlig uten søvn og moro, ungene er monstre som skriker hele tiden. Bør fornøyd med livet du lever uten å karikere andres.

Livet er aldri bare en dans på roser enten man velger sånn eller slik. Har man en sterk interesse trenger man ikke sette den på vent i 20 år selv om man får barn, var vel egentlig bare det jeg forsøkte å si. 

Anonymkode: cf1f0...dd9