Stakkars de barnløse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja. Og som barnefri SLIPPER vi å forberede andre på at barn skal være med på kjedelige voksenting, vi bare gjør de kjedelige voksentingene når vi vil, uten dårlig samvittighet og nyter i fulle drag.

Sier ikke at livet er perfekt selv om man er barnløs, men at livet som barnløs passer MEG best. Et liv som mor, passer tydeligvis DEG best, så da er jeg glad på dine vegne for at DU har barn. Men du har ikke muligheten til å leve livet nøyaktig som en barnløs person, og det er selvsagt ikke vinsmakingen som er hovedeksempelet / hovedproblematikken her. Men de tingene som er viktige for meg, er ikke viktige for deg. Det er derfor vi også lever forskjellige liv.

Anonymkode: 9913f...283

Jo, jeg lever nøyaktig som en barnløs person. Har store barn.

Jeg har barnløse venner (som forøvrig har levd mye mer kjedelig og A4 liv enn det jeg har gjort), og det kunne da aldri falt meg inn å foreslå at de skal få barn. Ja, folk er forskjellige. Noen hater livet med små barn, andre synes det er gøy.

Anonymkode: cf1f0...dd9

[AnonymBruker]

Det er ikke alle som kan få barn,men de barnløse må og få lov leve livet sitt. Eller mener du de bare skal sitte å se i veggen og tvinne tommeltotter? 

Anonymkode: 5e7a0...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jo, jeg lever nøyaktig som en barnløs person. Har store barn.

Jeg har barnløse venner (som forøvrig har levd mye mer kjedelig og A4 liv enn det jeg har gjort), og det kunne da aldri falt meg inn å foreslå at de skal få barn. Ja, folk er forskjellige. Noen hater livet med små barn, andre synes det er gøy.

Anonymkode: cf1f0...dd9

Hvis du lever nøyaktig som en barnløs person, synes jeg synd på barna dine. Også tenåringer må følges opp, vet du.

Anonymkode: 9913f...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Nja, uenig i at alle som får barn er folk som alltid har sett for seg å få barn i fremtiden og er skrudd sammen på en helt annen måte enn deg. Ganske mange har vært barnefrie lenge og sett for seg livet uten barn, men blitt uplanlagt gravide. Da står man plutselig i en helt annen situasjon.

Dette skjedde blant annet med ei venninne av meg som aldri skulle ha barn, som først oppdaget graviditeten langt uti svangerskapet. For hennes del gikk livet med barn mye bedre enn hun hadde trodd, så hun følte at alle hadde hauset opp hvor forferdelig livet med barn var helt unødvendig. 

Det er nok mye hva du gjør det til selv også.

Anonymkode: 34c71...bef

Jeg er ikke din venninne. Men så bra at livet med barn funker for henne. 😊

Anonymkode: 9913f...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis du lever nøyaktig som en barnløs person, synes jeg synd på barna dine. Også tenåringer må følges opp, vet du.

Anonymkode: 9913f...283

He he. Det er ikke synd på dem.  De er i 20- og 30-årene… de er blitt flotte mennesker, har strålende karrierer alle tre. Jeg er bestemor og elsker å stille opp for barnebarna. Noe mer du vil belære meg om?

Anonymkode: cf1f0...dd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis du lever nøyaktig som en barnløs person, synes jeg synd på barna dine. Også tenåringer må følges opp, vet du.

Anonymkode: 9913f...283

Herlighet, snakk om å kun være ute etter å spre negativitet?

Barn blir faktisk voksne en gang de også.

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er ikke din venninne. Men så bra at livet med barn funker for henne. 😊

Anonymkode: 9913f...283

Nei, det er du ikke, og det var heller ikke poenget med svarer mitt:) Du skrev at alle som hadde barn var skrudd sammen på en viss måte og dermed ikke kunne forstå mentaliteten til en frivillig barnløs. Jeg bare poengterte at det finnes mange nyanser av mennesketyper der ute - selv av de med barn. 

Anonymkode: 34c71...bef

[Mt3]

Synd på de barnløse- jo det er det om de treffer på folk som gnåler og mener en må få barn.

De som gnåler mest er vel av den gamle sorten som er opphengt i at slekten må bestå, før var det jo veldig viktig å få en sønn så slektsnavnet ble bragt videre.

Noen kan ikke få barn, men det vil en jo gjerne ikke starte å snakke om til hvermannsen. Ellers finnes det jo like mange grunner for å ikke få barn som for å få barn, selv angrer jeg ikke på at jeg fikk barn selv om det var hardt innimellom de første årene når de var hjelpesløse.

[AnonymBruker]

Misanthropis skrev (54 minutter siden):

Det er ihvertfall et ubestridt faktum at kun vi med barn har levd i begge leirene og  vi vet hvordan livet med og uten barn faktisk er!

barnløse kan på den andre siden aldri forestille seg hva de går glipp av. 

Nei. De med barn vet ikke hvordan det er å være voksen uten barn. De vet hvordan det er å være ung barnløs, men da er man ofte fattig student og bruker de pengene man har på alkohol og festing. Noen lever en stund uten barn etter studenttiden, men da driver de gjerne å dater, får etterhvert samboer og begynner å planlegge barn inn i hodet. Det er ikke sånn for voksne frivillig barnløse, så det kan ikke sammenlignes. 

Anonymkode: 87c8a...241

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor skulle man ikke kunne ta et glass champagne eller to til lunsj selv om man har barn? Og 15-åringer er ikke hjemme hele tiden.. Men hvis man VIL se etter problemer så finner man dem nok.

Jeg må forresten le av denne dekadente barnløse livsstilen dere promoterer. Som om alle barnløse lever i sus og dus med overdådige lange gourmetmåltider med vin og påfølgende sexorgie hver dag. Vet dere hva jeg tror ? Kall meg fordomsfull, men jeg tipper at barnløse lever like forskjellig fra hverandre som de som har barn. Barnløse kan også være fattige, deprimerte, leve kjedelige og innholdsløse liv, akkurat som de som har barn.

Anonymkode: cf1f0...dd9

Så sint og bitter du høres ut, du som har barn. 

Anonymkode: 87c8a...241

[AnonymBruker]

Som frivillig barnløs kan jeg si at det er overhode ikke synd på meg. Jeg er ikke blind for at det finnes positive sider ved å ha barn, men jeg ønsker meg ikke hele pakka. Faktisk synes jeg hele pakka ser ut som et mareritt, men jeg har ikke noe problem med å tro på foreldre når de sier at det ikke er det. Det er ikke det for dem, men det kan hende det hadde vært det for meg, fordi vi er forskjellige. En venninne sier at å få barn er en livsstil, og som alle andre livsstiler passer det ikke for alle. Da kan man sikkert si det samme om det å leve som frivillig barnløs også.

For min del handler livsvalget om at jeg liker friheten min alt for godt. Livet mitt er ikke på noen måte ekstravagant og luksuriøst, og jeg har aldri hatt noen interesse for festing og å gå på byen, men jeg trives så godt som jeg har det at jeg ønsker ikke å endre det. For meg er muligheten til å gjøre det jeg vil på impuls viktig, enten det er å reise, gå på restaurant eller ta en yogatime. Og helt ærlig så blir jeg stresset bare av tanken på å tilrettelegge alt for barn, for meg hadde det føltes meningsløst å reise til en fantastisk storby og så gjøre det barnevennlig, da hadde jeg fått svært lite ut av den turen. Og mange av de litt mer eventyrlige reisene jeg drømmer om kan jeg ikke se for meg at man kan gjøre med små barn. Det spiller ingen rolle at det bare er midlertidig og for noen få år, for meg hadde det fortsatt føltes som tapte år.

Og så lurer jeg på en ting når det gjelder de av dere som tar med dere barn på alle mulig voksenaktiviteter, som for eksempel vinsmaking. Tenker dere i det hele tatt over at det nok er en del deltakere der som er med for å få kvalitetstid med vokse og slippe barnegnål for en stakket stund? Tenker dere kun på dere selv og deres behov og ikke på mennesker rundt dere? Jeg spør fordi jeg har opplevd de merkeligste situasjoner med folk som ser ut til å gå helhjertet inn for å bevise at barn ikke er noen hindring for å leve livet. De verste eksemplene er en trassig, stabbende treåring på en yogatime og en 2-3-åring på et foredrag om høyreekstremisme i Polen. Det er mulig det var fint for foreldrene, men det var ikke fullt så morsomt for oss andre deltakere. Det virker som enkelte mister gangsynet når de får barn, men de var vel kanskje sånn før de fikk barn også.

Anonymkode: ef590...2f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei. De med barn vet ikke hvordan det er å være voksen uten barn. De vet hvordan det er å være ung barnløs, men da er man ofte fattig student og bruker de pengene man har på alkohol og festing. Noen lever en stund uten barn etter studenttiden, men da driver de gjerne å dater, får etterhvert samboer og begynner å planlegge barn inn i hodet. Det er ikke sånn for voksne frivillig barnløse, så det kan ikke sammenlignes. 

Anonymkode: 87c8a...241

Er akkurat det.

Vi var unge da vi traff hverandre, studenter med dårlig råd. Det var fantastiske år, frihet og spenning, samtidig dårlig råd og dårlig bolig. Så ble vi "voksne", alt på stell. Begynte å prøve på barn, for det var jo det naturlige neste steget. Men jo mer vi tenkte på saken, jo mer så vi at vi måtte ofre. Vi hadde endelig god råd og kunne spise all maten og smake all vinen vi hadde drømt om, vi hadde råd til å reise inn i jungelen i Kambodsja, hoppe på tilfeldige bussruter gjennom Vietnam, utforske gatene i Brasil. Samtidig var vi ikke mett på hverandre, må innrømme at det stakk i meg hver gang jeg tenkte på at sex var noe man måtte snike til seg på soverommet, ofte ikke i det hele tatt på ferie. Og så blir jo barna større, men jeg så samtidig på venninner hvordan fødsel og så spedbarnstid gjorde at man aldri kom tilbake på det området. 

På toppen av dette var det jobbene våre, som vi elsker. Vi så at vi måtte trappe ned, en eller begge. Det ville vært et stort savn (og slik føles det fortsatt 10 år etter at vi tok valget). Og treningen som er så viktig for oss måtte plutselig planlegges, mulig bli den siste residualen i vårt liv. 

Det ble til hoppe-av i svingen, småpanikk da mens nærmet seg, og heldigvis satt vi ting på pause, uten å noen gang ta opp igjen prosjektet. 

Barn er sikkert fantastisk, på sin måte. Og for mange helt riktig. Vi elsker å være barnevakt, det er gøy og givende med barn, men jeg elsker også å levere dem tilbake. Og vet selvfølgelig at det ville vært et veldig godt liv det også, en ny dimensjon, og alt det der. Men ikke for oss. 

Anonymkode: 82420...582

[AnonymBruker]

Jeg forstår at noen velger bort barn, livet er så mye mer enn familieliv og unger. Tenk den friheten, bedre økonomi, kunne gjøre nesten hva man vil hele tiden. Jeg har selv barn og er selvsagt glad for det, men legger ikke skjul på at det ofte er et slit. Gleder meg til de flytter ut, samtidig blir det vemodig og trist. De lykkeligste stundene i mitt liv må ha vært når barna var små, på tross av alt strevet.

Anonymkode: e8ffc...a99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår at noen velger bort barn, livet er så mye mer enn familieliv og unger. Tenk den friheten, bedre økonomi, kunne gjøre nesten hva man vil hele tiden. Jeg har selv barn og er selvsagt glad for det, men legger ikke skjul på at det ofte er et slit. Gleder meg til de flytter ut, samtidig blir det vemodig og trist. De lykkeligste stundene i mitt liv må ha vært når barna var små, på tross av alt strevet.

Anonymkode: e8ffc...a99

"Gjøre hva man vil hele tiden" er jo en gjenganger fra de som har barn. Nei, barnløse gjør ikke alltid "hva man vil", men har like mange forpliktelser på andre arenaer enn egne barn, som andre slektninger, jobb osv. Og når det gjelder jobb, så har barnløse jobbet gjennomgående mer og hardere på nær sagt aller steder jeg har jobbet. 

Skulle absolutt alle voksne fått barn, så hadde ikke samfunnet gått rundt, hverken økonomisk (velferdsstaten) eller i arbeidslivet (Ingen barnløse som kan ta vakter på kort varsel på grunn av barns sykdom eller ærender rundt barn for barneforeldre). 

Anonymkode: 57cc7...0a2

[Gjest Rååååsa]

Det mange grunner til at kvinner og menn velger bort barn. Jeg f.eks har en kombinasjon av "har bare ikke lyst" og "uegna" (fysisk og psykisk sykdom). 

Jeg spekulerer mest på hvorfor så mange som ikke burde ha hatt barn, får barn. Slik som under pandemien har 1 av 6 barn blitt utsatt for vold av sine foreldre. 

Så det evige gnålet om at barnløse er egoister, at kvinner som ikke får barn ikke er ekte kvinner og at livet er tomt og meningsløst uten må vi alle slutte med. Det skaper et press, og vi får unger som blir i beste fall neglisjert og i ytterste konsekvens slått ihjel. 

Kvinner må få bestemme sjøl! Uten å få masse dritt fra sine medsøstre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er akkurat det.

Vi var unge da vi traff hverandre, studenter med dårlig råd. Det var fantastiske år, frihet og spenning, samtidig dårlig råd og dårlig bolig. Så ble vi "voksne", alt på stell. Begynte å prøve på barn, for det var jo det naturlige neste steget. Men jo mer vi tenkte på saken, jo mer så vi at vi måtte ofre. Vi hadde endelig god råd og kunne spise all maten og smake all vinen vi hadde drømt om, vi hadde råd til å reise inn i jungelen i Kambodsja, hoppe på tilfeldige bussruter gjennom Vietnam, utforske gatene i Brasil. Samtidig var vi ikke mett på hverandre, må innrømme at det stakk i meg hver gang jeg tenkte på at sex var noe man måtte snike til seg på soverommet, ofte ikke i det hele tatt på ferie. Og så blir jo barna større, men jeg så samtidig på venninner hvordan fødsel og så spedbarnstid gjorde at man aldri kom tilbake på det området. 

På toppen av dette var det jobbene våre, som vi elsker. Vi så at vi måtte trappe ned, en eller begge. Det ville vært et stort savn (og slik føles det fortsatt 10 år etter at vi tok valget). Og treningen som er så viktig for oss måtte plutselig planlegges, mulig bli den siste residualen i vårt liv. 

Det ble til hoppe-av i svingen, småpanikk da mens nærmet seg, og heldigvis satt vi ting på pause, uten å noen gang ta opp igjen prosjektet. 

Barn er sikkert fantastisk, på sin måte. Og for mange helt riktig. Vi elsker å være barnevakt, det er gøy og givende med barn, men jeg elsker også å levere dem tilbake. Og vet selvfølgelig at det ville vært et veldig godt liv det også, en ny dimensjon, og alt det der. Men ikke for oss. 

Anonymkode: 82420...582

Jo jeg forstår hva du mener. Men synes du maler livet litt vel rosenrødt. Ikke alle "elsker" jobben sin og føler trang til "å hoppe på tilfeldige bussturer gjennom Vietnam", dette kan gjelde for deler av livet, men sjelden i lengden. Og de fleste par blir gjerne "mett på hverandre" etterhvert vil jeg tro. Det kommer tider da en søker etter dypere mening  enn å reise f.eks. Men jeg har respekt og forståelse for at noen velger bort barn, det kunne fint vært meg også.

Anonymkode: e8ffc...a99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jo jeg forstår hva du mener. Men synes du maler livet litt vel rosenrødt. Ikke alle "elsker" jobben sin og føler trang til "å hoppe på tilfeldige bussturer gjennom Vietnam", dette kan gjelde for deler av livet, men sjelden i lengden. Og de fleste par blir gjerne "mett på hverandre" etterhvert vil jeg tro. Det kommer tider da en søker etter dypere mening  enn å reise f.eks. Men jeg har respekt og forståelse for at noen velger bort barn, det kunne fint vært meg også.

Anonymkode: e8ffc...a99

Det er derfor jeg konsekvent skriver jeg/meg/oss.Bare se hvordan jeg avslutter innlegget mitt "Men ikke for oss."  Vi har nå vært sammen i 22 år. Jeg er ikke mett, jeg er ikke lei. Og for meg blir det feil å få barn (ikke at det er et alternativ lenger) bare for å ha en "backup" den dagen vi blir det.

Anonymkode: 82420...582

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

"Gjøre hva man vil hele tiden" er jo en gjenganger fra de som har barn. Nei, barnløse gjør ikke alltid "hva man vil", men har like mange forpliktelser på andre arenaer enn egne barn, som andre slektninger, jobb osv. Og når det gjelder jobb, så har barnløse jobbet gjennomgående mer og hardere på nær sagt aller steder jeg har jobbet. 

Skulle absolutt alle voksne fått barn, så hadde ikke samfunnet gått rundt, hverken økonomisk (velferdsstaten) eller i arbeidslivet (Ingen barnløse som kan ta vakter på kort varsel på grunn av barns sykdom eller ærender rundt barn for barneforeldre). 

Anonymkode: 57cc7...0a2

Det kan likevel ikke sammenlignes med det å ha ansvaret for en skokk men unger.

Anonymkode: e8ffc...a99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så sint og bitter du høres ut, du som har barn. 

Anonymkode: 87c8a...241

Og jeg synes de mest fiendtlige/bitre personene her inne er enkelte av de uten barn🙊 Jeg har for øvrig ikke barn selv, men blir heller ikke provosert over at noen velger å få barn. Jeg tar det heller ikke personlig om noen spør «når» jeg skal få barn i stedet for «om» jeg vil barn. Det ligger ikke noe ondt bak et slikt spørsmål, i verste fall er det kun snakk om uvitenhet over at faktisk ikke alle ønsker barn. Da svarer jeg bare ærlig og hyggelig, og opplever ikke at noen forsøker å overbevise meg om at mitt valg er feil. Folk bryr seg stort sett ikke så voldsomt om andres liv.

Virker som mange barnløse har et stort behov for å overbevise andre om hvor bra liv de har, og samtidig fortelle hvor lykkelige de er over å ikke ha slike marerittliknende familieliv selv, med «stakkars deg», «for noen tomme liv dere med barn har» osv. For meg fremstår det bare som bittert når man føler behov for å forsvare egne valg på den måten. Det gjelder så klart for de som legger ut på samme måte mot barnløse også. Virker som om det er et visst snev av usikkerhet når man føler behov for å svartmale andres liv.
 

Anonymkode: 34c71...bef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Virker som mange barnløse har et stort behov for å overbevise andre om hvor bra liv de har, og samtidig fortelle hvor lykkelige de er over å ikke ha slike marerittliknende familieliv selv, med «stakkars deg», «for noen tomme liv dere med barn har» osv. For meg fremstår det bare som bittert når man føler behov for å forsvare egne valg på den måten. Det gjelder så klart for de som legger ut på samme måte mot barnløse også. Virker som om det er et visst snev av usikkerhet når man føler behov for å svartmale andres liv.
 

Anonymkode: 34c71...bef

Når tråden er "stakkars de barnløse" er det vel naturlig å svare hvorfor jeg har det ganske ok med mitt valg? 

Jeg blander meg aldri i tråder som omhandler barn ellers. Og jeg har flere ganger omtalt meg positivt til barn i denne tråden, "bare ikke for oss". 

Anonymkode: 82420...582

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jo jeg forstår hva du mener. Men synes du maler livet litt vel rosenrødt. Ikke alle "elsker" jobben sin og føler trang til "å hoppe på tilfeldige bussturer gjennom Vietnam", dette kan gjelde for deler av livet, men sjelden i lengden. Og de fleste par blir gjerne "mett på hverandre" etterhvert vil jeg tro. Det kommer tider da en søker etter dypere mening  enn å reise f.eks. Men jeg har respekt og forståelse for at noen velger bort barn, det kunne fint vært meg også.

Anonymkode: e8ffc...a99

Hva som er 'dyp mening' er individuelt. For meg er det barnet og jobben (jobber innen omsorg). For andre kan det være partnerskap uten barn, karriere, bistandsarbeid, kulturutveksling/reiser til andre kulturer, dekadense, frihet uten partner eller barn og sikkert en mengde andre ting jeg ikke kommer på i farten. 

Vi er alle ulike, med ulike mål og ulike behov, og det er både plass til og behov for oss alle. 

Anonymkode: c64c2...7ad