NRK - Historisk mange bor alene

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Det er jo fordi når menn får seg en dame så får han hushjelp, en å ligge med, kokk og mamma i en og samme person til å varte han opp. Kvinnene får ingenting tilbake og ender opp med å slite seg ut fordi hun har alle disse rollene uten å få noe igjen for det . Da blir det jo nesten som ferie når man skilles og kun har seg selv å tenke på ( som kvinne ), mens som mann så er det helt forferdelig for haner vant til å bare prioritere hobbyer og sofasliting. 

Anonymkode: 0bada...491

Vel, i de mer vellykka forholdene så får dama også ros, komplimenter, sex, 2,4 barn, alt av oppussing og utearbeid tatt samt at han jobber mer og sørger for at hun har bedre økonomi enn som enslig. Kanskje har de tom felles hobby som dans. Typisk jobber dama 80 % og har egne penger men samtidig korte dager eller en fridag midt i uka. 

Men problemet til særlig en del unge ikke-håndverkermenn i by er at de ikke kan bidra med hverken høyere lønn eller å trå til med "mannetingene", men forventer at dama bidrar med "dameting" som alt husarbeid og alt med ungene. Ei sånn dame som gjør alt får de først når de har klatra karrieremessig og så sitter eksdama der igjen uten barn. 

Anonymkode: 4dcde...a9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Han kan kanskje ikke velge om han skal ha psykiske lidelser eller ikke, men han kan definitivt velge om han skal søke hjelp eller fortsette å sitte inne på rommet sitt og game. Det går an å ha et konstruktivt forhold til psykiske lidelser og det er hjelp å få. 

Anonymkode: 1d74e...146

Ja, i en ideell verden hadde jo dette skjedd. Eller han hadde fått ordentlig oppfølging av lege + nav framfor å få finansiert et passivt liv. Er spesielt at det i praksis er bobestyrer i borettslaget som får gutten ut i jobbtiltak. Men de andre har kanskje gitt ham opp, han sier jo at flere ting har vært prøvd i perioder før, feks praksis i en databedrift. 

Anonymkode: 4dcde...a9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, i en ideell verden hadde jo dette skjedd. Eller han hadde fått ordentlig oppfølging av lege + nav framfor å få finansiert et passivt liv. Er spesielt at det i praksis er bobestyrer i borettslaget som får gutten ut i jobbtiltak. Men de andre har kanskje gitt ham opp, han sier jo at flere ting har vært prøvd i perioder før, feks praksis i en databedrift. 

Anonymkode: 4dcde...a9d

Jeg skjønner, men jeg tenker altså mer på det valget han har iboende i seg selv. Vi er flere som sliter og har nedturer som hele tiden må ta et konkret valg om å gjøre de rette tingene og tenke kontruktivt. Langvarig passiv selvmedlidenhet er egentlig luksus som de fleste ikke kan unne seg.  

Anonymkode: 1d74e...146

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Langvarig passiv selvmedlidenhet er egentlig luksus som de fleste ikke kan unne seg.  

Anonymkode: 1d74e...146

Jeg tror nok ikke de som har det sånn ser på det å ikke ta tak i egne problemer som å "unne seg luksus". 

Anonymkode: 4dcde...a9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det slår meg litt i det du skriver at mye at dette er jo bevisste valg som disse mennene har tatt selv. Jeg tenker at man har jo alltid et valg? Han som buret seg inne f.eks. Tar man det valget må man jo også godta at den sosiale kretsen uteblir, herunder kjæreste. Det samme med livstilsykdommer og yrke. Skilsmisse er ikke alltid et valg, men for noen er det jo tross alt det også. 

Syns dette virker mer og mer som om vi lever i en tid der noen aldri blir voksne, rett og slett. 

Anonymkode: 1d74e...146

Ja, det er det. Ikke nødvendigvis bevisste valg, men det dreier seg jo med stor sannsynlighet kanskje om psykisk sykdom når man isolerer seg selv i så mange år. Den første på 36 har jo slik det blir fremstilt i artikkelen isolert seg vekk fra- og gamet vekk alle de gode tyveårene og tredveårene. Forstår at det ikke er så lett med en evt. diagnose, men hvis man ikke får gjort noe med det blir det jo ikke bedre. Tipper det eventuelt også kan dreie seg om spillavhengighet. Det skal man ikke undervurdere i dag, for mange av spillene har blitt så omfattende og komplekse at det bokstavelig talt er en hel verden å sette seg inn i blant mange spill. Det er mange som har gått i den fella, og jeg kjenner enkelte av dem, vil jeg nok si. Med litt manglende selvdesiplin er det fryktelig lett å bli sugd inn i det, og enkelte blir sittende time etter time, dag etter dag, og plutselig har årene flydd. 

Samme med livstilssykdommer og sykelig overvekt ja. Har man det, så må man ta grep, trene og gå ned i vekt. Ikke først og fremst for det å få en kjæreste sin skyld, men for helsa og forventet levealder. Klarer man det, så kan det også hende man får kjæreste som bonus etterhvert. 

Anonymkode: 49631...540

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tror nok ikke de som har det sånn ser på det å ikke ta tak i egne problemer som å "unne seg luksus". 

Anonymkode: 4dcde...a9d

Det er noe som heter "å kose seg med elendigheten". Det føles veldig godt og koster lite, men det ligger ingen fremtid i det. De det gjelder vet det nok selv også, innerst inne. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, det er det. Ikke nødvendigvis bevisste valg, men det dreier seg jo med stor sannsynlighet kanskje om psykisk sykdom når man isolerer seg selv i så mange år. Den første på 36 har jo slik det blir fremstilt i artikkelen isolert seg vekk fra- og gamet vekk alle de gode tyveårene og tredveårene. Forstår at det ikke er så lett med en evt. diagnose, men hvis man ikke får gjort noe med det blir det jo ikke bedre. Tipper det eventuelt også kan dreie seg om spillavhengighet. Det skal man ikke undervurdere i dag, for mange av spillene har blitt så omfattende og komplekse at det bokstavelig talt er en hel verden å sette seg inn i blant mange spill. Det er mange som har gått i den fella, og jeg kjenner enkelte av dem, vil jeg nok si. Med litt manglende selvdesiplin er det fryktelig lett å bli sugd inn i det, og enkelte blir sittende time etter time, dag etter dag, og plutselig har årene flydd. 

Samme med livstilssykdommer og sykelig overvekt ja. Har man det, så må man ta grep, trene og gå ned i vekt. Ikke først og fremst for det å få en kjæreste sin skyld, men for helsa og forventet levealder. Klarer man det, så kan det også hende man får kjæreste som bonus etterhvert. 

Anonymkode: 49631...540

Helt enig. Vi har blitt et samfunn som dyrker offerrollen og hvor det ansees som "normalt" å ha psykiske ledelser før man knapt har fylt 15år. Hva med å heller lære folk p takle livet? Livet er tøft og koster mye, vi dør jo tross alt av det til slutt. 

Jeg skjønner utmerket godt at dette ikke gjelder alle, noen har genuin grunn til å slite, men slett ikke alle. Jeg kjenner selv menn som har lyst til å "hoppe i fjorden" fordi de kjeder seg sånn. Det virker helt fremmed for flere av de at du faktisk skal snu denne tankegangen selv. 

Anonymkode: 1d74e...146

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg skjønner, men jeg tenker altså mer på det valget han har iboende i seg selv. Vi er flere som sliter og har nedturer som hele tiden må ta et konkret valg om å gjøre de rette tingene og tenke kontruktivt. Langvarig passiv selvmedlidenhet er egentlig luksus som de fleste ikke kan unne seg.  

Anonymkode: 1d74e...146

Stemmer det også. Samtidig er det jo ikke sikkert akkurat disse mennene fra artikkelen søker medlidenhet. Hvis jeg ser til enkelte av de barndomskompisene som virkelig ikke har fått det til i datinglivet, så er en fellesnevner at det "bare har blitt sånn". Men de klager for så vidt ikke over situasjonen, som trolig har oppstått som følge av dårlig helse og gamingavhengighet. Men syntes jo det er litt trist at de gamet vekk store deler av tyveårene tredveårene. Forsøker å hjelpe og få de med på ting i blant, men de vil veldig sjelden. Fordi de har avtalt en eller annen "quest" i et online spill. Da er det faktisk noe galt med prioriteringene, og det kan skyldes spillavhengighet. 

Anonymkode: 49631...540

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 Helt enig. Vi har blitt et samfunn som dyrker offerrollen og hvor det ansees som "normalt" å ha psykiske ledelser før man knapt har fylt 15år. Hva med å heller lære folk p takle livet? Livet er tøft og koster mye, vi dør jo tross alt av det til slutt. 

Jeg skjønner utmerket godt at dette ikke gjelder alle, noen har genuin grunn til å slite, men slett ikke alle. Jeg kjenner selv menn som har lyst til å "hoppe i fjorden" fordi de kjeder seg sånn. Det virker helt fremmed for flere av de at du faktisk skal snu denne tankegangen selv. 

Anonymkode: 1d74e...146

Enkelte psykiske lidelser er faktisk ganske normalt, men spørsmålet er hvordan man kan håndtere dem. Når man snakker om at en kar på 36 allerede har vært i isolasjon i mange år, så ligger det nok tyngre psykisk sykdom barn - kanskje. Eller spillavhengighet. 

Anonymkode: 49631...540

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Enkelte psykiske lidelser er faktisk ganske normalt, men spørsmålet er hvordan man kan håndtere dem. Når man snakker om at en kar på 36 allerede har vært i isolasjon i mange år, så ligger det nok tyngre psykisk sykdom barn - kanskje. Eller spillavhengighet. 

Anonymkode: 49631...540

Som jeg skriver, han kan velge å søke hjelp for spilleavhengigheten. Men han må altså ta det første steget selv. 

Anonymkode: 1d74e...146

[Gjest Mr Bergen]

herzeleid skrev (På 17.3.2021 den 19.47):

Nøkkelen her ligger vell i "...og barnløs", og at det nok er betraktelig menn som lever helt alene uten partner eller barn i livene sine. Og det er klart det er en vesensforskjell mellom å ha stiftet en familie, der en går fra partneren, for så å bo alene og det å aldri ha stiftet familie og leve alene hele livet. 

Er det ikke også noe med at aleneboende kvinner generelt er bedre på å skape seg et godt liv og bevare helsen enn aleneboende menn? At menn er dårlige på å bo og være alene

Endret 19. mars 2021 av Mr Bergen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som jeg skriver, han kan velge å søke hjelp for spilleavhengigheten. Men han må altså ta det første steget selv. 

Anonymkode: 1d74e...146

Ja, hvis det er spillavhengighet må man på godt og vondt ta det første steget selv. Utfodringen kan jo være at hvis man er dypt inne i det, så kjenner man ikke nødvendigvis på noe savn selv. Jeg kjenner jo enkelte kompiser ennå selv, og som selv spiller mye. Selv om de er greit fornøyde i hverdagen slik det fremstår i samtaler mellom oss, så vil jo jeg syntes det er litt trist hvis man angrer når man blir eldre. Spill kan være moro noen ganger det, men personlig tror jeg man vil angre dersom nesten hele livet går med til dette. 

Anonymkode: 49631...540

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Mr Bergen said:

Er det ikke også noe med at aleneboende kvinner generelt er bedre på å skape seg et godt liv og bevare helsen enn aleneboende menn? At menn er dårlige på å bo og være alene

Tror det er noe i det, ja.

Anonymkode: abb94...804

[AnonymBruker]

kvinne 37 år, bor alene. hatt tre samboerskap. Deilig å bli kvitt alle sammen og bare tenke på meg selv . to av dem var alkiser, pengeproblemer, sinter og sure. Og det sex maset...godt å slippe. Blir neppe noe samboer nr 4... Dere som aldri har bodd med noen, jeg er sjalu på dere. Dere har ikke gått glipp av noe stort om dere tror det. Skulle helst vært uten alle de samboerskapa. 

Anonymkode: bce9a...1de

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2021 den 23.15):

Det trenger ikke være riktig. Om du skal leve etter den tanken så setter du begrensinger på deg selv og livet ditt. Det burde du ikke gjøre. 

Anonymkode: 3c235...3d7

Bare for å presisere; jeg mener at de rutinene og vanene man tilegner seg seint i tenåra og i 20-åra har alt å si for hvordan livet blir senere. Det er utrolig vanskelig å bryte ut av mønstre som har pågått over mange år.

At jeg opplevde en krise i form av dødsfall av pappa da jeg var barn, og at ingen rundt meg var ressurspersoner emosjonelt sett, er knapt min feil. Det er ikke lett å vite som 19-åring at man gjør en stor tabbe i livet ved å isolere seg og unngår både jobb og studier og at det får evige konsekvenser. Spesielt ikke når det ikke er personer rundt deg som sier det og prøver å få deg inn på rett vei. Når man selv innser det når man er i midten av 20-åra, er det for sent å snu det.

Så at det bare er tankene som hindrer meg i å oppnå alt i livet, stemmer nok ikke. Orker ikke engang nevne alt som hindrer meg. Det er både fysiske og psykiske ting. Jeg er trolig ikke bygd for å kunne ha et normalt liv med fulltidsjobb og familie likevel, og det er nok jeg aldri kan akseptere og være lykkelig med.

Så da er det enten å leve ulykkelig resten av livet, eller gå for en tidlig målgang.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Og mannebarn er det faktisk ingen som vil ha. Da er det bedre å bruke en mann som allerede har vært gift og fått unger, for de har jo bevist at de mestrer oppgaven. 

Spør du meg, har de kun bevist at de ble gift og fikk unger. Tror du ikke en god del av skilsmissene skyldes at de er mannebarn? 

Jeg er selv mann tidlig i 50-årene, og merker forsåvidt fortrinnet tidligere forhold gir meg, selv om det ikke henger på greip.  Det fine med parforhold i min aldersgruppe, er at flere ser særboerskap som normalt, og at det kan fungere med en suboptimal partner. 

Anonymkode: a9ff2...c62

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (31 minutter siden):

Bare for å presisere; jeg mener at de rutinene og vanene man tilegner seg seint i tenåra og i 20-åra har alt å si for hvordan livet blir senere. Det er utrolig vanskelig å bryte ut av mønstre som har pågått over mange år.

At jeg opplevde en krise i form av dødsfall av pappa da jeg var barn, og at ingen rundt meg var ressurspersoner emosjonelt sett, er knapt min feil. Det er ikke lett å vite som 19-åring at man gjør en stor tabbe i livet ved å isolere seg og unngår både jobb og studier og at det får evige konsekvenser. Spesielt ikke når det ikke er personer rundt deg som sier det og prøver å få deg inn på rett vei. Når man selv innser det når man er i midten av 20-åra, er det for sent å snu det.

Så at det bare er tankene som hindrer meg i å oppnå alt i livet, stemmer nok ikke. Orker ikke engang nevne alt som hindrer meg. Det er både fysiske og psykiske ting. Jeg er trolig ikke bygd for å kunne ha et normalt liv med fulltidsjobb og familie likevel, og det er nok jeg aldri kan akseptere og være lykkelig med.

Så da er det enten å leve ulykkelig resten av livet, eller gå for en tidlig målgang.

Det er riktig, men det blir også feil å si det på den måten, fordi man ubevisst setter begrensninger for seg selv. Man fraskriver seg også ansvar og skylder på at ting ikke er enkelt, for å unngå å gjøre drastiske endringer. Å vende om på uvaner man har hatt i mange år er uhyre vanskelig, men det er fullt overkommelig. Folk klarer å endre livsstil og de klarer å stumpe røyken. Viljestyrke og dedikasjon har mye å si. Ser man tilbake på barndom og oppvekst er man ikke alltid skyld i det som har utviklet seg i voksen alder, man er ofte påvirket av miljø og oppdragelse. Om du var tjukk som barn så var det ikke din feil, for eksempel. Når man er voksen kan man ta ansvar selv. 

Det er selvsagt ikke din feil. Men nå er du voksen, og du er klokere nå, og du kan ta rev i seilene. Psykisk sykdom kan ikke alltid kureres men det kan lindres med den riktige behandlingen og god vilje. Men om man har slått seg til ro med at livet bare må være jævlig, så vil det jo bare fortsette slik også. Ens egen helse og liv ligger i ens egne hender, selv om ikke alltid hindrene gjør det, men man ville vært overrasket om man forsto hvor mye man faktisk kan gjøre selv. Klem til deg. 

Anonymkode: 3c235...3d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er noe som heter "å kose seg med elendigheten". Det føles veldig godt og koster lite, men det ligger ingen fremtid i det. De det gjelder vet det nok selv også, innerst inne. 

Helt enig. Vi har blitt et samfunn som dyrker offerrollen og hvor det ansees som "normalt" å ha psykiske ledelser før man knapt har fylt 15år. Hva med å heller lære folk p takle livet? Livet er tøft og koster mye, vi dør jo tross alt av det til slutt. 

Jeg skjønner utmerket godt at dette ikke gjelder alle, noen har genuin grunn til å slite, men slett ikke alle. Jeg kjenner selv menn som har lyst til å "hoppe i fjorden" fordi de kjeder seg sånn. Det virker helt fremmed for flere av de at du faktisk skal snu denne tankegangen selv. 

Anonymkode: 1d74e...146

Gutter og menn med psykiske lidelser blir ofte ikke oppdaga med mindre de utagerer veldig, og de ber ikke sjøl om hjelp. En god del barn og ungdommer  av begge kjønn har psykiske lidelser og det kan gi veldig skeivutvikling hvis de ikke lærer seg viktige ferdigheter som ungdom og voksne bør ha. 

 Ja, man bør etterstrebe å ta i et tak sjøl, men sånt er lettest om man er vant til mestring. Dette er jo menn som ikke fikser utdanning og arbeidslivet i utgangspunktet. Man aner også at familiebakgrunnen ikke er tipp topp. Flere nevner jo fedre med alkoholproblemer, blant anna, og en nevner mor med psykiske problemer samt et opphold på barneverns- institusjon. Å bli omtalt av far som å "skulle aldri vært født" er også veldig skadelig for barnets selvfølelse og evne til mestring. 

Ingen vil ta livet av seg fordi de kjeder seg litt. Men en del bruker "å kjede seg" for å egentlig snakke om depresjon. Å være likegyldig og å miste glede ved aktiviteter er jo et klassisk deoresjonstegn. Sjøl om det går hus forbi mange når menn ordlegge seg sånn, og de tror det bokstavelig talt betyr å kjede seg. 

Anonymkode: 4dcde...a9d

[Anonymburker]

Senest i dag leste jeg i dødsannonsene i lokalavisen om en ung mann som hadde tatt livet sitt.. Singel og barnløs, så det ut som. 

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (1 minutt siden):

Senest i dag leste jeg i dødsannonsene i lokalavisen om en ung mann som hadde tatt livet sitt.. Singel og barnløs, så det ut som. 

De fleste unge menn er vel barnløse? Snittalder på førstegangsfedre er rundt 30 år. 

Anonymkode: 4dcde...a9d

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

De fleste unge menn er vel barnløse? Snittalder på førstegangsfedre er rundt 30 år. 

Anonymkode: 4dcde...a9d

Regner menn som unge frem til 40, i alle fall.