11 åring som ikke bidrar og bare klager

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Hactar skrev:

Det ville jeg også reagert på, men det høres ut som far ikke tar tak i dette heller. Når han sier at han ikke reagerer på «æsjing» ved matbordet «fordi hun er hans biologisk», kan det høres ut som han ikke har forventninger til noenlunde høflig oppførsel, og lar det skure så du må ta tak i det i stedet for.

Jeg tror far her rett og slett må på banen og lære seg å identifisere og korrigere atal atferd. Hun har to hjem og hun har sine vansker, men det gjør henne ikke noe godt å få lov til å tråkke på alle som vil henne vel av den grunn. 

Nei, det er akkurat det jeg mener også. For slik hun svarer og snakker til oss, snakker hun til Besteforeldre også, inkludert mine som hun sjeldent møter. Jeg blir flau når han ikke sier ifra til henne når dette er oppførselen overfor mine også. Å dette er jo egentlig ikke hennes feil en gang, for hun er vant til at det bare er jeg som sier ifra. Jeg hadde ALDRI turt å snakke til mine nærmeste på samme måte som hun gjør. Å dette slår jeg ned på i hensikt om hennes beste. For hvis hun snakker sånn til oss, hvordan snakker hun da til de få venninnene hun har? Jeg vil ikke at hun skal sitte igjen redd og ensom fordi ingen ønsker å leke med hun. Jeg blir trist ved tanken bare!

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

I dag tømte hun melkekartongen og fikk derfor beskjed om å skylle denne. Hun setter vannet på full guffe, så det spruter OVERALT. Ga hun derfor rolig beskjed om å tørke opp, skylle kluten å henge den på plass.

Står du der som en vaktbikkje eller, og gir instrukser på alt. Rene millitærleieren? Om alt skal bli gjort 100% på din måte, så får du nesten gjøre det selv. 

Anonymkode: a48c2...9d6

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Står du der som en vaktbikkje eller, og gir instrukser på alt. Rene millitærleieren? Om alt skal bli gjort 100% på din måte, så får du nesten gjøre det selv. 

Anonymkode: a48c2...9d6

Hjelpes meg! Nei, jeg sto å smurte kveldsmat til henne. Å mtp at dette er noe hun har gjort flere ganger så vet hun selv at hun ikke kan sette vannstyrken på maks før hun åpner kartongen helt. 

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Hjelpes meg! Nei, jeg sto å smurte kveldsmat til henne. Å mtp at dette er noe hun har gjort flere ganger så vet hun selv at hun ikke kan sette vannstyrken på maks før hun åpner kartongen helt. 

Anonymkode: eb2eb...8dd

Hjelpes, hun skjønner selv at hun må tørke opp, du trenger ikke stå der å fortelle til detalj hva som skal gjøres og i hvilke rekkefølge, da sier det seg at det blir irritasjon.

Anonymkode: a48c2...9d6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hjelpes, hun skjønner selv at hun må tørke opp, du trenger ikke stå der å fortelle til detalj hva som skal gjøres og i hvilke rekkefølge, da sier det seg at det blir irritasjon.

Anonymkode: a48c2...9d6

Jo, jeg må faktisk det om dagen, både jeg, far og mor. Hun var på vei ut av kjøkkenet uten å tørke opp. 

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Står du der som en vaktbikkje eller, og gir instrukser på alt. Rene millitærleieren? Om alt skal bli gjort 100% på din måte, så får du nesten gjøre det selv. 

Anonymkode: a48c2...9d6

Barn å 11 år skal da kunne rydde kjøkken etter måltider! Hvordan klarer du å sammenligne det med militærleir? I den alderen begynner mange å lære seg å bake muffins og annen enkel matlaging. Da skal selvfølgelig kjøkkenet være ryddig etterpå. Foreldre SKAL lære barna sine slike ting. Det er jo jobben vår. 

Anonymkode: 8c2b3...9bc

[AnonymBruker]

Ts, jeg anbefaler å ikke bruke tid på kranglefanter på forumet. Jeg er den tidligere stedatteren som skrev om relasjonen til min stemor tidligere i tråden.

Jeg reagerte først på måten du ordna deg i HI jeg også, men etter å ha lest resten av tråden ser jeg at jeg tok feil av deg. Men noen vil henge seg opp i det første innlegget, og det kommer lite konstruktivt ut av å krangle med dem. Ta til deg de gode rådene du har fått her, og så logger du av og tar du tak i relasjonen. Håper det ordner seg! Lykke til!

Anonymkode: 6acae...633

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klipper bort her også så posten ikke blir så lang  takk for at du deler dine erfaringer, jeg skjønner mer og mer at dette er ganske vanlig. Jeg bare sliter med at hun har gått fra å hjelpe til, til å bli helt «tafatt» når dette er ting hun alltid har gjort og klart helt fint   
 

har dessverre ingen venninner med barn på den alderen. De jeg kjenner som har barn er på alder  med hun som er min biologisk  jeg er ung selv, og kunne nesten vært mer stesøster enn stemor i alder da jeg ikke er mer enn 15 år eldre. Jeg tenker litt at slik hun er nå må vi jobbe med både hun, oss selv og oss som familie, for hvis dette får skure å gå et par år til kommer det til å bli et helvette når hun er tenåring. Og også for meg å få et ordentlig forhold til henne fordi det vil være for sent. Det ønsker jeg jo ikke at skal bli. Jeg har selv vokst opp med fantastiske steforeldre på hver sin kant, og ser veldig opp til dem nå som voksen.

 

Til dere som foreslår å gjøre ting sammen med 11 åringen mtp vårt forhold, det er alt forsøkt. Shopping funker ikke, hun er med moren på det daglig omtrent, å sier alltid nei når jeg spørr. For å vise litt til frustrasjonen min skal jeg gi dere nok et eksempel på hvordan ting er hos oss.

hvis jeg har vært å kjøpt et nytt klesplagg til min egen datter så blir 11 åringen åpenlyst sint fordi jeg ikke har kjøpt noe til hu (noe som sjeldent stemmer fordi jeg ikke rekker å pakke opp av posene før hun blir sint). Når jeg endelig får vist 11 åringen hva jeg har kjøpt til hu så er det galt også, fordi det jeg kjøper er stygt (selv om jeg har sendt snapper til far som hun selv har fått se og godkjent). 

slik er det som oftest med det meste jeg gjør. Det blir litt sånn, uansett hva jeg gjør er det galt. Det er både slitsomt og frustrerende å ender opp i dårlig formulerte innlegg som HI.

 

jeg tar fullstendig selvkritikk for at jeg ikke handlet rett i denne situasjonen, selv om ting ble sagt på en ordentlig måte. Det som fremstilles her er ofte bare et lite glimt av et veldig stort bilde, og er derfor lett å rette pekefinger på enten mine eller hennes handlinger. Men igjen, jeg har fått veldig mange gode råd nå, å det er jeg glad for

Anonymkode: eb2eb...8dd

Er selv kun 10 år eldre enn min bonus, og det er ikke alltid at hun har likt meg heller 😅 Men nå er hun voksen, og hun er mye mer en venninne enn egentlig stedatteren min - vi bruker heller ikke ord som «halvsøsken, stebarn» osv, her er vi alle bare en stor gjeng med familie, på en måte. Jeg tok et skritt tilbake, og la meg på et vennskapsnivå, nettopp fordi aldersforskjellen ikke er så stor. Mellom min eldste og min mellomste så er det 9 år 😅 
 

Men jeg skjønner deg, barn er ikke enkle bestandig. Det er tabu å si det høyt, men de kan være noen skikkelig shitkids innimellom. Jeg er sikker på at datteren min sitter på rommet sitt å tenker at jeg er en fitte innimellom, når hun ikke får lov til å gå ut feks fordi rommet ser ut som et bomba horehus og jeg har mast lenge om å rydde, og nå får hun ikke gå ut før det faktisk er ryddig. Jeg sa forresten det foran venninnene hennes «det ser ut som et bomba horehus her!», og 4 av 6 venninner knakk sammen i latter å sa at foreldrene dems sa akkurat det samme. 
 

Men den der «gidder ikke å gjøre noe hjemme»-greia kommer ganske brått på for noen, den gjorde det her hjemme iallefall, og det er en prosess og en overgang! Sikker på at det går bra til slutt med tålmodighet og kommunikasjon 🥰 Lykke til! 

Anonymkode: 21273...7fc

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts, jeg anbefaler å ikke bruke tid på kranglefanter på forumet. Jeg er den tidligere stedatteren som skrev om relasjonen til min stemor tidligere i tråden.

Jeg reagerte først på måten du ordna deg i HI jeg også, men etter å ha lest resten av tråden ser jeg at jeg tok feil av deg. Men noen vil henge seg opp i det første innlegget, og det kommer lite konstruktivt ut av å krangle med dem. Ta til deg de gode rådene du har fått her, og så logger du av og tar du tak i relasjonen. Håper det ordner seg! Lykke til!

Anonymkode: 6acae...633

Jeg skjønner at folk henger seg opp i HI, jeg ordla meg ganske krast om bonusdatter, men jeg orker ikke engasjere meg stort i råd eller kritikk som ikke er konstruktiv  takk! 

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er det nok, og de jobber nok med å stille en diagnose. Hun har allerede stor og god fremgang i terapien virker det til. Takk, det håper jeg også  

Anonymkode: eb2eb...8dd

Spør om ikke du og far kan delta i noen av timene, så kan terapeuten veilede dere og hjelpe dere til å forstå datteren deres bedre. Kanskje vil datteren deres sette pris å få muligheten til å prate med dere/faren sin på et trygt sted. 

Anonymkode: c5d5e...b90

[AnonymBruker]

4 timer siden, Ezio skrev:

Terapeut? Om du har angst trenger du psykolog 🙂 

Ja??? Hva er forskjellen?

Anonymkode: 2d2d5...f05

[Kittykat]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner at jeg trenger et sted å blåse ut, for nå begynner jeg å bli LEI!

Vi har 50/50 fordeling med familiens 11 åring. Hos mor virker det til å være fri oppdragelse samt mye dulling og pengebruk på alt mulig som bidrar til store forventninger når hun er hos oss.

Hos oss er vi 4 mennesker (snart 5) når hun er her. Hun har høye forventninger til at vi til en hver tid skal gjøre noe, særlig det som koster penger. Skal begynne på ditt og datt av dyre aktiviteter og er generelt utakknemlig. Hun sliter også med angst, hun er redd for ALT og klarer ikke gjøre noen ting uten at vi fysisk fotfølger hun for å følge opp. Hun rydder aldri opp etter seg, roter noe helt hinsides og terger søsteren sin til stadighet. Å jeg er den eneste som sier ifra. Lillesøsteren er 2 år og er veldig glad i storesøster, men jeg merker at hun sliter med å tilpasse seg hver gang det er vår periode. Storesøsteren har det typiske enebarnsyndromet selv etter 2 år med søsken. Jeg fatter ikke hvordan dette skal gå når en ny lillesøster snart melder sin ankomst. 
 

Jeg blir hele tiden den slemme stemoren som bare gir oppgaver, «kjefter» og passer på. I dag tømte hun melkekartongen og fikk derfor beskjed om å skylle denne. Hun setter vannet på full guffe, så det spruter OVERALT. Ga hun derfor rolig beskjed om å tørke opp, skylle kluten å henge den på plass. Hun tørker opp, skyller kluten og slenger den på benken uten å vri den opp. Altså... til og med lillesøsteren skjønner at en klut vris opp før den henges på plass. 
 

Jeg gjør så godt jeg kan, passer på at det ikke er noen forskjellsbehandling, passer på at 11 åringen føler seg hjemme på lik linje med lillesøsteren, passer på å rose hun når hun gjør noe bra og oppmuntrer generelt til å mestre angsten i situasjoner jeg kjenner meg igjen i og kan dele erfaringer. Likevel møter jeg masse motstand og føler nesten at hun går inn for å terge meg. ALT skal diskuteres eller kverulerer på. Å hver eneste middag skal klages over, ALLTID er det en negativ kommentar til det jeg gjør, maten jeg lager, rosen jeg gir, handlinger jeg gjør. Jeg blir så ufattelig sliten hver gang det er vår periode. Det spiller ingen rolle om jeg lager favorittretten hennes, det er alltid noe å klage på ved maten uansett. Hun mener også at hun ikke liker NOEN ting. Alt er æsj, liker ikke, det smaker rart osv. Når hu får beskjed om å ta seg en brødskive istede er det feil fordi hun vil ha ordentlig middag. Uansett hva jeg gjør, så er det galt.
 

Det er ikke noe jeg heller vil enn å komme godt overens med hun, men jeg blir motarbeidet HELE tiden. Jeg har vært i livet hennes halve levetiden hennes, likevel føler jeg meg bare som en hushjelp uten betydning i hennes liv, å det sårer meg. 
 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg vet at jeg (som alle andre stemødre her på KG) vil svartmales for alt det er verdt, så kjør på. Eller vær litt greie å kom meg råd og tips. Jeg vet faktisk ikke om jeg orker mer snart, har mest lyst til å bli særboer, men det er noe seint med felles barn. Hjelp meg, helt seriøst!  

 

 

Anonymkode: eb2eb...8dd

Jeg ville tatt tak i angsten hennes først. Får hun noen behandling for den? Går hun til lege/psykolog hos bup? Å ha angst og være redd for alt, kan gjøre at en blir ganske ukonsentrert. Jeg har slitt med angst i mange år og vet hvor vanskelig det kan være. 

Men hun skal da klart delta i familien a/s med rydding, sette ting på plass, tørke opp etter seg selv hvis hun griser, ta skitne klær ut på badet osv. Både du og barnefar bør sette dere ned med henne og lage noen forslag over plikter som må gjøres (som å ta ut bosset, tømme oppvaskemaskinen, holde rommet ryddig osv) og så kan hun kanskje få ukelønn for det. La henne få være med å bestemme dette. Kanskje hun også kan få være med å bestemme middag 1-2 ganger i uken.

Hun er kun 11 år, men hun har fått en lillesøster, og en ny lillesøster er på vei. Kan det være søskensjalusi inne i bildet? Hun sliter også med angst og får frie tøyler hos mor. Kan alt dette være noe av årsaken? 

 

 

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er selv kun 10 år eldre enn min bonus, og det er ikke alltid at hun har likt meg heller 😅 Men nå er hun voksen, og hun er mye mer en venninne enn egentlig stedatteren min - vi bruker heller ikke ord som «halvsøsken, stebarn» osv, her er vi alle bare en stor gjeng med familie, på en måte. Jeg tok et skritt tilbake, og la meg på et vennskapsnivå, nettopp fordi aldersforskjellen ikke er så stor. Mellom min eldste og min mellomste så er det 9 år 😅 
 

Men jeg skjønner deg, barn er ikke enkle bestandig. Det er tabu å si det høyt, men de kan være noen skikkelig shitkids innimellom. Jeg er sikker på at datteren min sitter på rommet sitt å tenker at jeg er en fitte innimellom, når hun ikke får lov til å gå ut feks fordi rommet ser ut som et bomba horehus og jeg har mast lenge om å rydde, og nå får hun ikke gå ut før det faktisk er ryddig. Jeg sa forresten det foran venninnene hennes «det ser ut som et bomba horehus her!», og 4 av 6 venninner knakk sammen i latter å sa at foreldrene dems sa akkurat det samme. 
 

Men den der «gidder ikke å gjøre noe hjemme»-greia kommer ganske brått på for noen, den gjorde det her hjemme iallefall, og det er en prosess og en overgang! Sikker på at det går bra til slutt med tålmodighet og kommunikasjon 🥰 Lykke til! 

Anonymkode: 21273...7fc

Godt å høre at vi er flere! Samtidig er det godt å se at vi er flere unge steforeldre   vi får mye kritikk for at vi er unge i seg selv, å på åpne forum så blir det enda mer kritikk rettet mot oss. Jeg vet at mange ikke har noe godt forhold til stebarn/steforeldre, vi blir ofte oppfattet som slemme og uten evne til å sette barna først. 
 

takk for at du deler dine erfaringer!

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Kittykat skrev:

Jeg ville tatt tak i angsten hennes først. Får hun noen behandling for den? Går hun til lege/psykolog hos bup? Å ha angst og være redd for alt, kan gjøre at en blir ganske ukonsentrert. Jeg har slitt med angst i mange år og vet hvor vanskelig det kan være. 

Men hun skal da klart delta i familien a/s med rydding, sette ting på plass, tørke opp etter seg selv hvis hun griser, ta skitne klær ut på badet osv. Både du og barnefar bør sette dere ned med henne og lage noen forslag over plikter som må gjøres (som å ta ut bosset, tømme oppvaskemaskinen, holde rommet ryddig osv) og så kan hun kanskje få ukelønn for det. La henne få være med å bestemme dette. Kanskje hun også kan få være med å bestemme middag 1-2 ganger i uken.

Hun er kun 11 år, men hun har fått en lillesøster, og en ny lillesøster er på vei. Kan det være søskensjalusi inne i bildet? Hun sliter også med angst og får frie tøyler hos mor. Kan alt dette være noe av årsaken? 

 

 

 

Hun får støtte fra en psykolog, endelig!  og oss selvfølgelig, men jeg tror hun har veldig godt av å snakke med andre enn mamma og pappa om ting som er vanskelig, og å snakke overfladisk med meg om det fordi hun ikke klarer å dele like mye med meg.

søskensjalusi har jeg faktisk ikke tenkt over en gang! Det gikk jo så bra sist, men det er jo faktisk noe å tenke over, takk for påminnelsen!  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

Oppdatering etter «familiemøte»;

Vi har sittet 2 timer nå å snakket om alt og ingenting. Både forventninger og opplevelser. Hun er, som påpekt, en smart og oppegående jente og hadde mange gode ideer å komme med. Hovedfokuset mitt i samtalen var hun, og få frem hva hun trenger av oss.

Jeg har lagt frem at jeg forventer at hun hjelper til hjemme, men presiserte at det var viktig at hun visste at selv om jeg forventer at ulike oppgaver, så kan hun likevel be om hjelp hvis hun ønsker veiledning også. Jeg har også nok en gang presisert overfor henne at jeg setter pris på at hun er så flink til å bidra med lillesøsteren, særlig nå når jeg knapt kan gå selv. Jeg passer på å dra frem mer positivt enn negativt slik at hun ikke skulle gå å føle sånn på det «negative» som måten hun er mot meg på.

alt i alt ble dette en veldig fin samtale hvor alle fikk sagt sitt, og hvor vi alle ble enige om at vi skal bli flinkere til å lytte til hverandre. Takk for alle de gode rådene dere har kommet med og den konstruktive kritikken. Jeg har fått åpnet øynene mer og fått et noe bedre syn på hvordan jeg kan løse ulike situasjoner  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Storesøsteren har det typiske enebarnsyndromet selv etter 2 år med søsken. 
 

 

 

 

Anonymkode: eb2eb...8dd

Hva er «det typiske enebarnsyndromet» for noe? 

Anonymkode: 059ce...713

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er «det typiske enebarnsyndromet» for noe? 

Anonymkode: 059ce...713

Copy+paste fra svarer mitt om dette på side 2;

 

Enebarnsyndromet knytter jeg til det som ligger i ordet, nettopp det å være enebarn. Hun er vant til å få all oppmerksomheten, være den eneste, være «sjefen» over avgjørelser om aktiviteter. Å det skjønner jeg er vanskelig å skulle tilpasse seg for fra sted til sted. 

Hos mor er hun fortsatt enebarn, hos oss har hun søsken. Jeg skjønner at det kan være både slitsomt og forvirrende å ikke ta de avgjørelsene hun er vant til å kunne ta. Jeg har også uttrykker forståelse for dette overfor hun. Vi snakker mye sammen da jeg kjører og henter hun på skolen, dette er et av flere temaer som kommer opp. Hun er klar over det selv, og sier selv at det noen ganger kan være vanskelig å ha søsken nettopp på grunn av dette. Å også her viser jeg forståelse. 

Anonymkode: eb2eb...8dd